Det er snodig hvordan selv ikke de deler av media som er født online, klarer å utnytte seg skikkelig av nettets særegne kvaliteter.

Tor Andre irriterer seg over at ITavisen ikke retter faktafeil i en artikkel, selv om leserne har brukt kommentarfeltet til å korrigere. Jorunn Danielsen forteller om en artikkel bygget på følgende “utsagn” fra Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales: “Wikipedia er søppel”. Ord som mannen selvfølgelig aldri har tatt i sin munn, men litt usannheter må man vel regne med når journalisten ikke leser den utenlandske kilden skikkelig.

Det er en kjensgjerning at pressen er glad i å utveksle saker, og i forgårs dukket følgelig Wikipedia-våset opp i Dagbladet. Dagbladet har visst også fått for seg at “…hele konseptet bygger på en programvare, Wiki, utviket i sin tid av Microsoft.” Sistnevnte utsagn medfører så lite riktighet at open source/linux-guru Rune B. sannsynligvis skummet rundt kjeften av sinne da han mailet en rettelse til journalisten. Uten at artikkelen har blitt særlig rettere av det.

Kanskje Dagbladet.no kunne hatt godt av å åpne for litt wiki-teknologi selv?

Du har lest det før. Du har lest det så ofte at jeg ikke trenger å finne fram linker. Ja, du har sågar antageligvis skrevet det:

“Blogger er stort sett dårlige”.
“Folk flest har ikke noe interessant å komme med”.
“Det er så mye søppel på nett”.
“Det lille av verdi drukner i spam”.

Og så videre. Disse mantraene gjentas ofte nok til at vi nesten tror det er sant. Og etter å ha lest en gjennomsnittelig Dagblad-blogg-tråd, eller sett resultatene av en Holmgang-avstemning - hvem kan klandre oss for å ha en randfull mugge skepsis på menneskehetens vegne?

Verden er dog mer komplisert enn som så. Og internett-skeptikerne tar feil. Deres argumentasjon mot det åpne internett er todelt:

All complex ecosystems have parasites, påpeker Cory Doctorow. Skal man gi opp, eller å forsøke å takle utfordringen? Min stemme går til sistnevnte alternativ.

Ah, denne er tricky nok til at den bør dveles lengre ved. I det siste har det vært endel debatt omkring en web 2.0-kritisk artikkel av Nicholas Carr, og han skal vi ta med en uttalelse eller to fra:

Implicit in the ecstatic visions of Web 2.0 is the hegemony of the amateur. I for one can’t imagine anything more frightening.

For meg er mye av nettes verdi tuftet nettopp på summen av innsatsen til alle disse frivillige - amatørene om du vil. Enten vi snakker blogger, Wikipedia, spillmodder, P2P, IRC, diverse forum, open source-bevegelsen. Ofte brukes ordet amatør som synonym til “ukyndig klovn”, men det kan like gjerne bety noe sånt som “en som dyrker noe ut fra interesse snarere enn økonomisk motivasjon”. Hegemoni eller ikke, det bør være plass til alle.

I Wired News legger Carr til: “A lot of participatory media is mediocre”. Hvorpå Joshua Porter svarer:

Carr’s elitism distracts from the main ideal of participatory media: to make everyone part of the conversation. As democracy is to politics participatory media is to the Web.

Nettopp. Noe av det flotteste med weben er at “alle” kan være med. Og:

The “mediocre” argument really gets me going, though, because it’s anti-people. People are messy, illogical, and mediocre, and that’s beautiful. Damn beautiful.

Amen. Jeg er utrolig lei den nedlatende holdningen til folk flest* som mange legger for dagen. Det er masse på web som har verdi selv om det ikke nødvendigvis er så “bra”. Mennesker flest er bra folk. Og alt er ikke ment på alle.

Godeste Tim O’Reilly peker på at Carrs argumentasjon er ensporet:

Carr focuses his argument against “collective intelligence” almost entirely on Wikipedia, ignoring all of the other examples described in my What is Web 2.0? article.

Jepp, det gamle Wikipedia-argumentet. Kun et “ånkli” leksikon duger, må vite. Hvem var det forresten som fant på at man man bare skal benytte seg av én kilde når man skal lære om noe? De fleste Wikipedia-artikler som er lengre enn et par linjer inneholder relevante eksterne linker. Hvor mange sånne linker finner du i Britannica eller i Store Norske?

Vi avslutter denne sitatfesten med å la O’Reilly avsløre en aldri så liten ironi i det hele:

What’s more, Carr’s article demonstrates the utility of Web 2.0 even as it denigrates the idea, displaying trackbacks from all over the web, and a rich tapestry of comments from readers. I’m writing this piece here, knowing that it will also be reflected automatically into the feedback on Carr’s article. How remarkable would that have been only a few years ago, and how mundane today?

At det finnes mye dårlig og uinteressant der ute? Selvfølgelig. Det bør denne bloggen ettertrykkelig ha bevist. Men da er det opp til f.eks informasjonsvitere og søkemotormekkere å finne måter å skille klinten fra hveten på. Og et kaotisk internett til tross, så langt har man lyktes relativt godt. Det er ikke vanskelig å finne flere interessante ressurser enn man noengang har sjansen til å rekke over. Dersom eliten synes en lett modifisert maktfordeling er så forskrekkelig, får de finne en måte å slå tilbake på. For de er vel smarte nok til å få til det?

*Joda, jeg er klar over at folk flest på nett ikke er folk flest.

…i denne filmen, der Jon Udell< * dokumenterer utviklingen til Wikipedia-artikkelen om heavy metal umlaut (tødler i tungrocken) fra dens spede fødsel i 2003 og fram til nå.

Via Eirik Newth.

Språkråd-leder Sylfest Lomheims omtalte kronikk ble skrevet i anledning den nye utgaven av Store Norske leksikon. Han snakker om at dette internettet ikke er til å stole på, man må ty til et realt leksikon for sikker kunnskap. danah boyd er (i motsetning til Lomheim) en autoritet når det gjelder nettet, men hun er inne på noe av det samme i sin skepsis til Wikipedia: Siden hvem som helst kan skrive der, også de som ikke har peiling, hvordan skal man kunne stole på det?

Det er snodig dette med det autoritet, kunnskap, leksika, det frie ord. Jeg vokste opp med en idé om at leksikonet representerte selve fasiten på alt som var verdt å vite noe om innen den menneskelige tilværelse. Det som sto der var ikke skrevet av noen, det bare var. Dette gjaldt imidlertid ikke når jeg benket meg med et glass tyggegummi (ja de hadde visst det den gangen) og den tidsriktig radikale familiens utgave av Pax Leksikon. Det gikk tydelig nok fram at dette var en opprørsk filtrert virkelighet.

Hvilket bringer oss til nåtiden og den senere tids Wikipedia-debatt. Som Pax, byr Wikipedia på en bevissthet om at det som står faktisk er forfattet av noen, kanskje til og med noen med en agenda (apropos agenda: Ja, jeg beundrer Wikipediaprosjektet). En erkjennelse er nær, av at virkeligheten ikke lenger kan fås på boks. Ikke tyggis på glass heller forresten - hva har det blitt av verden… Uansett, det er mennesker som oss på den andre siden, feilbarlige sådanne, og ingen, verken blant de eller oss har full oversikt over alt. Det er på en måte som om Wikipedia framstår mer ærlig- den delen av virkeligheten det ikke er noen klar fasit på strides både lærd og ulærd om å definere.

“Hovedfagsstudent”, står det i margen her, og selv om denne statusen beviselig ikke betyr stort i akkurat dette tilfellet, er det godt mulig at denne infoen representerer et forsøk på å gi innholdet en aura av autoritet fra min side. Det gjelder å karre til seg. Vi bedømmer hverandres troverdighet etter bakgrunn og status, og selv om det medfører mye urettferdighet er vi nødt til å skue hunden på hårene for å fungere som sosiale vesener. Mennesker har komplekse behov, og artens eksistens er basert på en tillit til at andre kan hjelpe oss med de tingene vi ikke selv behersker. Nesten litt rørende hvordan vi legger våre liv i en flykapteins stødige hender, hiver i oss deilig kjøtt sirlig avlet kappet og dandert av slakteren, eller går til legen og stoler på hennes evner til å bedømme vår noe skrantende tilstand, og i det tilfellet håper vi forresten at hun for all del unngår å slå opp i Wikipedia når diagnosen skal stilles. Så er det ikke greit å kvalitetssikre informasjon ved å kun la ekspertene få uttale seg? Sånn som det var før i tiden?

Som nevnt (litt for ofte nå) strides også de lærde. Det er ikke gitt at en profesjon har monopol på kunnskap innen sitt felt, samme fenomen kan belyses med ulike tilnærminger. De fleste vil si at helse bør overlates leger og sykepleiere, men tilhengere av alternativ medisin og annet fiksfakseri er gjerne ueinge. Kunnskap er makt, og ikke alle eksperter er overbegeistret når ekspertisen gjøres offentlig tilgjengelig og andre kan tre inn på deres arena. Det er også nok av eksempler på at eksperter og f.eks marginaliserte grupper kan ha ulike interesser. Fint da, at også de som ikke har formell status som bedreviter skal ha sjansen til å få gjort sitt syn til kjenne. Demokrati, må vite. Lomheim får uttale seg om til om internett, vi andre får påpeke at han ikke har peiling.

Det er nok også sånn at den som er mest interessert, og dermed har best forutsetninger for å vite mest, gjerne vil anstrenge seg ekstra for å få si noe om det (at det ikke er tilfeldig hvem av oss som i utgangspunktet utvikler interesse for hva, får være et annet kapittel). Mange av oss liker å uttale oss om ting vi ikke har grei på (ahem), men det er nok lite sannsynligh at Lomheim i kveld vil logge seg på Wikipedia og redigere artikkelen om internett. Og dersom han gjør det, kan vi være sikre på at noen som vet bedre vil gå inn og rette i ettertid. Her ligner Wikipedia et vanlig leksikon- innholdet beveger seg kanskje sakte men usikkert mot et slags minste felles multiplum det er mulig å enes om. Man kan publisere obskure virkelighetsoppfatninger, men det spørs hvor lenge de får ligge ute.

På tide å komme til det som var utganspunktet for denne posten. Lomdals bok Ordomord pryder for tiden nattbordet. Under lesningen i går kveld(*) merket jeg at jeg både her og der var uenig med forfatteren. Vanligvis et godt tegn, jo mer vi vet om noe, desto oftere tillater vi oss å være uenige med de de som kan enda mer. Men kan hende lå andre motiver bak denne gryende indre kveruleringen. Kanskje har denne ene og ulykksalige Dagblad-kronikken fordervet mitt forhold til språkrådslederen og hans faglige autoritet. Kanskje har dystre og dvelende sider av meg av sluttet, om enn noe urettferdig, fra demonstrasjonen av slurvete omgang med viten innen et domene (internett) til et annet (språk). Så forrædersk kan man altså være. Kanskje.

* Litt lemfeldig med fakta må man få lov til å være; dette er egentlig mange kvelder siden nå. Et betimelig hint fra oven om at innlegget var for langt slo ned i form av et lyn som gjorde kål på den opprinnelige posten og det tok sin tid å få summet seg til å skrive på nytt. Og noe nattbord har jeg ikke.

Språkråd-direktør Sylfest Lomheim kan nok mye om språk, og vet å kunne underholde i bokform. Men kunnskap og autoritet innen ett domene lar seg ikke automatisk overføre til et annet. Så hvorfor skal vi høre på hva Lomheim sier om internett? I denne sammenhengen er han nemlig “ubrukeleg som kjelde for påliteleg kunnskap”. Men det sier seg vel selv Sylfest, jeg leste jo kronikken via web. Eirik Newth serverer mannen et velrettet spark.

Borte på Many-to-Many foregår det forøvrig en fornøyelig debatt om Wikipedia mellom blant andre danah boyd og Clay Shirky . I denne sammenhengen heier jeg på sistnevnte.