Spill, vokabular, geografi
Når man først har nevnt ordet “atlas” er den logiske konsekvensen selvfølgelig å lire av seg litt pseudovitenskapelig vås om spill, som liksom for å rettferdiggjøre de tusenvis av timer som har gått med til Battlefield 1942 de siste to årene.
Først: Jeg har en teori om at noe forandret seg for alltid den dagen jeg lærte å bruke et kart. Med ett var noe av verdens eventyrlighet borte. Idet man lærte å se verden i et annet perspektiv enn gjennom egne øyne ble reelle avstander og geografi avmystifisert (jada, teorien hopper uelegant over rollen TV og film eventuelt har spilt). Forenkle for å gjøre forståelig, ordne det uordnbare, der har man kartets dyd.
Hovedpersonen i den notorisk oppskrytte Grand Theft Auto-serien har muligens gjennomgått en motsatt opplevelse. I de første GTA-spillene så man spillverdenen ovenfra, i de senere titlene gikk man over til 3D-grafikk og førstepersons-perspektiv.
Og heller ikke dataspillverdenen forblir den samme etter at man først har endret perspektivet. Teknologiens åpenbare mangler til tross; Man har virkelig romfølelse når man spiller et FPS-spill. De fleste kjenner vel til det at en sang eller en lukt kan fungere som nøkkel til et minne, f.eks fra barndommen? Kognisjonen later ikke til å skille mellom steder i virkeligheten og steder i spill når det gjelder dette fenomenet, stadig kan det å komme til et sted i Battlefield trigge minnet av et TV-program som sto på i bakgrunnen da man ved en tidligere anledning befant seg på det samme stedet. Når vi snakker om sted og rom i 3D-spill, så er det ingen metafor.
Men det er nok av andre metaforer i gamerens vokabular. De fleste dataspill er inndelt i en rekke “scener” eller “miljøer”, ofte er det sånn at man må gjennom mange slike scener for å kunne fullføre spillet. Det er riktignok ingen som kaller dette for “scener”. Siden min debut med tv-spill på tidlig 80-tall har vi omtalt dette blant annet som levels eller nivåer, underforstått at man beveger seg oppover i gradene etter hvert som spillet skrider frem. Et annet hyppig brukt ord er brett, en metafor hentet fra de tradisjonelle brettspillene. “Brett” antyder ikke noe innbyrdes hierarki sånn som “levels” gjør, derfor passer det også i multiplayer-skytespill der det ikke gir mening å rangeres brettene. Enkelte bruker ordet bane – om denne metaforen er hentet fra lek (rutsjebane) eller sport (fotballbane/bilbane) er uvisst, og kanskje ikke vesentlig? Engelskmennene later jo til å mene at det holder med ett ord for både “leke” og “spille” – play.
Så var det på tide å ro oss tilbake til utgangspunktet. Spilleplanen som geografisk objekt har nemlig funnet veien inn i FPS-vokabularet i form av det mest brukte ordet for “scenene” i slike spill, som er kart (engelsk:map). En metonymi snarere enn en metafor, idet kart og terreng blandes: Når en BF-spiller sier “kart”, refererer han til det spillbare geografiske området, ikke til kartet som representerer det.
Jill Walker kan forøvrig melde om en spillkonferanse som skal avholdes her ved vårt eget institutt – det var nytt for meg og de fleste andre her på huset, vil jeg tro.