VG-bloggen har en kommentar om offentlig bruk av mobil, eller mobilterror som journalisten upassende nok (i disse tider) velger å kalle det. Innlegget vitner om en blogg med lavt ambisjonsnivå utover å engasjere det krakilske “folkedypet”, og inneholder lite annet enn de gamle klisjéene om mobilbrukens forbannelser. Men temaet er fremdeles interessant nok: Hva skjer når fjernkommunikasjon som telefon og SMS bringes ut i det offentlige rom? I artikkelen Our Cell Phones, Ourselves snakker forsker Christina Rosen om hvordan klassiske manérer som å sneie på hatten til forbipasserende har veket plassen for simpel mobilplapring – den allestedsnærværende teknologien endrer vår fokus, og dermed væremåte på måter vi knapt legger merke til.

Rosen er mer skeptisk til det moderne enn jeg er, men jeg deler ankepunktene mot en utvikling der teknolgien endrer vår hverdag og vår sosialitet uten at vi gjør (eller kan gjøre?) noe verken fra eller til. Mellom linjene i mitt forrige innlegg om mobilbruk kunne man riktignok høre lyden av eplekjekke skuldertrekk: “Slapp av, vi vil alltid finne måter å tilpasse oss ny teknologi på”. Og selv om “det ordner seg alltids” er noe av et livsmotto her i gården innser jeg at det ikke egentlig er noen automatikk i dette.

Det er nok av regler som legger begrensninger for hvordan vi skal te oss offentlig, men som Rosen og andre har lagt merke til har det med tiden blitt færre “do’s and don’ts”. Toleransenivået for såkalt antisosial atferd er høyere, i hvert fall hvis man ser bort fra leserbrevspalter og VG-blogger som troverdige datakilder. Det å flytte oppmerksomheten langt avsted mens man lar omverdenen seile sin egen sjø er en type atderd som tidligere var forbeholdt kunstnere, fullemenn og galematiaser, nå har visst alle lov.

Mobiltelefonen har del i denne utviklingen, men en del av dens “særegne” kvaliteter er i virkeligheten gammelt nytt. Siden tidenes morgen har folk benyttet siste skrik innen artefakter som sosiale verktøy, det være seg ipodder, treklubber eller bøker:

På lange togturer er lesestoff en obligatorisk følgesvenn, og har vi passasjerer ved siden av oss blir lesingen en sosial handling. Bare det at vi leser er en statement. Og vissheten om at sidemannen med all sannsynlighet kan se (og ser) hva vi leser er nok til å påvirke valget av side å stoppe på når vi blar oss gjennom avisen. Har vi flere bøker med oss sørger vi selvfølgelig for at den tittelen som gir det ønskede inntrykk av oss ligger øverst i stabelen. Når den buss-pendlende tenåringen skrur mp3-spilleren sin opp til høyeste volum er det ikke fordi han hører dårlig, det er fordi han ønsker å uttrykke smak og stil ovenfor omgivelsene.

På samme måte er det vanskelig å delta i en mobilsamtale offentlig uten samtidig å kommunisere med omgivelsene. Vårt budskap til de rundt oss er da gjerne “akkurat nå er dere luft for meg”, og “jeg er en del av noe mer enn denne mindre betydelige situasjonen”. Når skillet mellom privat og offentlig sløres, får vi to fasader å vedlikeholde. Våre evner til å utføre dette flermaskede spillet avgjør om vår samtale ender som en vandrehistorie om “mannen som brettet ut sitt voksende strumaproblem for hele bussen” eller ikke. Nå er de fleste av oss er sosialt velutviklet nok til å la tilstedeværelsen av “uvedkommende” tilhørere påvirke hva vi sier og hvordan vi sier det – vi har tross alt årevis med trening i å snakke foran fremmede. Der vi før fikk høre hele historien servert av venneparet på bussen, slipper vi nå unna med halvparten.

Men før det går for langt er det på høy tid å avslutte dette sammensuriet omtrent der vi startet. Benjamin Walker’s Theory of Everything er et radioprogram der en finurlig blanding av fakta og fiksjon brukes til å belyse både det ene og det andre. Walker har en stakkato, men inderlig og merkverdig behagelig stemme som er verdt å lytte til (f.eks i siste utgave der han driver herlig fokusgruppe-harselas).

I et av programmene handler det om mobilens inntog (nevnte Rosen er gjest), og i en liten hørespillsekvens får vi ta del i en tenkt fremtid der også kjæledyr utstyres med mobiler. Vi hører familens bortkomne katt frenetisk mjauende i den ene enden, og den fortvilte eier i den andre:
“Tiger, push the GPS button, PUSH THE GPS BUTTON!”

Oppdatering, 22 oktober:

Det var dette med å “vise seg” gjennom bøkene sine. Det er ikke alltid vi ønsker å leve opp til “vår beste side”-rollen. Av og til ønsker vi å på aparte vis bryte med omgivelsenes forventninger. Selv får jeg for eksempel barnslig glede i å meske meg med en deilig is på de kaldeste vinterdagene. I sådan stund kan disse omslagene til fiktive bøker være verdt å skaffe seg. De er riktignok ikke like morsomme alle sammen, men idéen…ubetalelig.

Innlegget ble postet 26 juli, 2005 klokken 11:31 og har følgende nøkkelord: blogging, mobil, moderne tilværelse, samfunn. podcasting. Følg eventuell respons ved hjelp av innleggets RSS 2.0-feed. Both comments and pings are currently closed.