i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Internett og det offentlige

Hva innebærer det egentlig å legge ut noe på nettet? Og hva er motivasjonen bak? Mytene og misforståelsene florerer.

Hvorfor blogger man på nettet dersom man ikke vil at folk skal se det? Eller: Hvorfor uttale seg i offentlighet om ting som er personlig? Hvorfor vise private bilder på nettet dersom du ikke vil at andre skal se dem? Bare ikke gjør det.

Ordene stammer fra en bruker av den lukkede kulturkalenderen Underskog. I den vesle debatten som fulgte etter lanseringen av bloggfilteret Sonitus, uttalte Depesjer-redaktør Jarle Petterson følgende:

Det går virkelig ikke an å spasere ut på torget, slå opp oppslagstavle, og så furte indignert over at noen finner det opportunt å be andre gå og ta en titt.

Det er i utgangspunktet ikke så mye å si på de normative vurderingene her – griper man megafonen bør man vel være klar over konsekvensene, at andre kan høre det man har å komme med? Men hvordan vi synes det bør være, og hvordan det faktisk er, er to forskjellige ting. Er det riktig som det blir framstilt, at “offentlig” egentlig bare et synonym for “allment tilgjengelig”? Er “offentlig” og “privat” nødvendigvis to entydige og motsatte egenskaper?

Et torg består av flere “torg”

Det offentlige er ikke ett domene – det finnes flere offentligheter med ulik grad av tilgjengelighet. Den nasjonale “dagsordenoffentligheten” er forskjellig fra den lokale velforeningens “dugnadsoffentlighet”. Å henge opp en plakat på Fisketorget i Bergen er ikke det samme som å stille opp på Skavlan, som igjen er noe annet enn å legge ut et innlegg på en blogg. Bloggere og forumdeltakere adresserer sjelden samfunnet som helhet i sine tekster, slik tradisjonelle medier gjør. Vi snakker ikke til Alle og til Evigheten.

danah boyd (som ja, skriver navnet sitt med små forbokstaver) forsker på MySpace, og sammenligner nettverkstjenesten med ungdommens tradisjonelle hjørne-hangout. For veldig mange rom på internett vil “gjengen på hjørnet” være en mer passende metafor enn “torg-gauleren”: Jovisst er gjengen som henger her er offentlig tilgjengelig rent fysisk, men dette er ungdommens egen sfære, der aktivitetene slett ikke er myntet på verken mor, far eller andre voksne. Gjengen inviterer ikke hvemsomhelst til å delta, det er en privat samling mennesker som tilfeldigvis oppholder seg i et offentlig rom.

Fornemmelsen av hva som er vårt publikum og våre omgivelser legger føringer på hva vi sier og gjør i ulike situasjoner. Vår intuitive oppfatning av “publikum” er en sansbart tilgjengelig gruppe mennesker i våre umiddelbare omgivelser. Mange av oss er mildt sagt lite begeistret for tanken på å skulle snakke foran et større antall mennesker, og i et auditorium vil tilstedeværelsen av publikum kunne oppleves nesten angstfremkallende intenst. Med tekst forholder det seg annerledes, ikke minst med digitalt distribuert tekst. Her er vårt publikum i utgangspunktet en usynlig eller i det minste en vag størrelse. I hvilken grad vi er i stand til å “sanse” tilhørerne avhenger av vår sosiale følsomhet generelt, og vår kjennskap til og erfaring med nettmediet spesielt. Men stort sett vil selv normalt sjenerte borgere verken få tørr hals eller skjelvende hender av å trykke “submit”.

Denne bloggposten er i teorien tilgjengelig for millioner av mennesker som a) forstår norsk og b) har tilggang til internett. I praksis har den kanskje av et par titalls lesere, hvorav rundt ti er personer jeg vet om. Et begrep som “offentlig tilgjengelig” kan i denne sammenheng synes som noe av en overstatement, men som vi tidligere har vært inne på har informasjonen en hang til frihet, og det er ikke godt å si hvor den kan finne veien. Like fullt skrives posten innenfor en spesiell kontekst og for et spesielt publikum – at barrierer mellom denne konteksten og andre fort kan kollapse, blir det vanskelig å ta hensyn til – utover å venne seg til det.

danah boyd bruker begrepet super publics for å beskrive den nye typen offentligheter:

Digital life has really screwed with the notion of public, removing traditional situationism (Goffman) that connects strangers. If the Kenyan farmer is connected to the Internet and reads English, he can be a part of Bloomberg’s public via the New York Times. Yet, this does not mean that the New York Times would conceptualize him in their public, nor does it mean that his public acts would be equally visible by other constituents of the Times.

I løpet av noen enkle setninger oppsummerer boyd mye av det jeg har forsøkt å skrive om mediert kommunikasjon i løpet av de siste tre årene:

Digital architectures alter the structure of social life and information flow. Persistence, searchability, the collapse of distance and time, copyability… These are not factors that most everyday people consider when living unmediated lives. Yet, they are increasingly becoming normative in society. Throughout the 20th century, mass media forced journalists and “public” figures to come to terms with this, but digital structures force everyone to do so.

Hele innlegget bør forøvrig være obligatorisk lesning for de som arbeider med eller studerer nettet som sosial arena.

Er bloggere journalister?

Vi må lære oss å forstå at selv om alle kan skrive på web (og bedrive noe som ligner på journalistikk), er ikke alle journalister. Journalistikk er et fag. Journalister lærer seg til å forstå hva det er å publisere for et usynlig publikum. Og journalister forholder seg til presseetiske regler formulert i den hyppig omtalte Vær Varsom-plakaten. Et av punktene der lyder:

Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.

Mellom linjene kan vi lese en erkjennelse av at ikke alle “vanlige folk” nødvendigvis har den mediakompetansen som journalister har. Dette må tas hensyn til. Når menigmann ikke vet å veie ordene sine tilstrekkelig i forhold til publikum, må redaktøren gjøre det for henne. Bloggere og andre leverandører av nettinnhold har ingen Vær Varsom-plakat, og som nevnt har de kanskje ikke engang forståelse for betydningen av slike regler. Senest i dag skriver VG om foreldre som “Henger ut egne barn på nettet” på et nettsted der foreldre som har hatt trøbbel med barnevernet driver en form for digitalt borgervern, ved å legge ut barnevernsrapporter og diverse andre konfidensielle opplysninger. Det nytter altså ikke å behandle alle som produserer innhold for web som om de var ansvarlige redaktører.

I et intervju på IT Conversations snakker “folkemediamogul” Dan Gillmor om hvorfor han ønsker at en blogger snart skal miste huset på grunn av bloggens innhold – ikke fordi han ønsker å se flere husløse, men fordi bloggere trenger en vekker på hvor grensene går når det gjelder hva det er lov til å skrive om andre. I dag er ikke dette åpenbart for alle, og ærekrenkelser begås over en lav sko. Nederst i kolonnen til høyre har jeg pleid å linke til EFFs Legal Guide for Bloggers, hvilket har blitt framstilt som en guide til bloggeres rettigheter, men den handler også om bloggeres ansvar. I en tid der alle under 20 legger ut ting på web er det bare å håpe at kidsen lærer seg nettkyndighet uten å gjøre for mange feil av typen som rammer andre. Samtidig kan vi håpe at folk forstår at mennesket ikke er noen form for rasjonell journalist-maskin.

Internettforskning og etikk

For en tid siden var jeg på en gjesteforelesning der etnolog Charlotte Hagström på veltalende og kunnskapsrikt vis snakket om etiske aspekter ved å forske på nett-tekster. Hun forsket på en spesiell type nettsider laget av sørgende foreldre til minne om sine døde spedbarn, og lurte på hvordan hun i denne situasjonen skulle kunne skåne foreldrene ved å unngå sitater og navn, og samtidig oppfylle vitenskapelige krav om etterettelighet. Disse tekstene ligger altså offentlig tilgjengelig på nett, men Hagström var altså omtenksom nok til å anta at det å “bli forsket på” var en konsekvens av skrivingen foreldrene neppe hadde sett for seg, I tillegg var det vanskelig å forutse hvordan foreldrene ville reagere på dette. Jeg kan ikke påberope meg forskerstatus, men har ingen vanskeligheter med å gjenkjenne problemstillingen. Da jeg i min tid vurderte å skrive om chatting og nevnte denne idéen for andre chattere, var den naturlige responsen “er det derfor du snakker med meg, fordi du skal forske?”

Vi liker ikke å reduseres til en gjenstand for analyse. Skal andre snakke om oss, skal det skje på våre egne premisser. Vi ønsker selvfølgelig alle å bli sett, men ikke uten at vi bevarer en viss kontroll med hvem som får se hva. Og på et internett der sfærene titt og ofte kolliderer, kan ballene i denne innntrykkskontrollen fort vise seg vanskelige å sjonglere.

160 kommentarer til “Internett og det offentlige”

  1. sonitus.org » Blog Archive » Internett og det offentlige Says:

    […] i1277 […]

  2. Jarle Petterson Says:

    Jeg ser at jeg er sitert oppi lia her. Det er selvfølgelig hyggelig at ens ytringer kommer til anvendelse, men her er de nok revet ut av sin opprinnelige kontekst, slik at nødvendige aspekter uteblir. Det er helt korrekt at jeg står ansvarlig for dette utsagnet:

    “Det går virkelig ikke an å spasere ut på torget, slå opp oppslagstavle, og så furte indignert over at noen finner det opportunt å be andre gå og ta en titt.”

    Men jeg skylder å gjøre oppmerksom på at det etterfulgte dette:

    “[…] For øvrig må publisister som, av forskjellige årsaker, ønsker å ekskludere allmuen fra sine skriverier, begrense seg til følgende formidlingsformer:

    – Analog eller elektronisk post
    – Trykte nyhetsbrev
    – Ekstra- eller intranett
    – Kryptering eller enkle adgangslåser, som fins tilgjengelig for de mest basale html-løsninger”

    Poenget mitt var følgende:
    Det er enhver nettbrukers/publisists soleklare rett å unnta sine skriverier fra offentlighet. En slik unntagelse fordrer imidlertid en egeninnsats, gjennom at man treffer forholdsregler, som beskrevet over.

    Du er inne på fora som eksempel. Av dem fins det meg bekjent tre typer:

    – Åpne fora med fulle privilegier for alle besøkende
    – Åpne fora med lese- men ikke skriverettigheter for uregistrerte
    – Lukkede fora, som fordrer registrerting, både for å kunne lese og skrive poster

    Alle som ønsker at deres skriverier skal unntas offentlighet, henvises til den siste varianten. Slik må det bare være.

    Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener det er galt at ytringer unntas offentlighet, men mener slikt er et privilegium som altså krever noe merarbeid. Som rimelig er.

    Det fins naturligvis unntak fra regelen. Man lenker ikke til hjemmesider som krenker enkeltindivider og grupper, like lite som man lenker til en side med informasjon som komprommiterer rikets sikkerhet. Begge deler er potensielt straffbart.

    For øvrig er det nok relativt fritt frem – med mindre (som repetert ad nauseam) slik lenking simpelthen ikke er mulig, fordi forfatter har truffet nødvendige forholdregler.

    Dermed må jeg gi deg rett i én ting: Det fins torg og det fins torg. Men noen av dem er stengt. Underskog er, så vidt jeg vet, et slikt, og sånn må det bare være.

  3. i1277 Says:

    Kanskje jeg ikke har uttrykt meg klart nok.

    Sitatets rolle i dette innlegget er å illustrere en utbredt oppfatning av hva det vil si å legge noe på nett, og de omkringliggende setninger endrer dets relevans i så måte. Du mener altså at å legge noe på nett er det samme som å spikre opp et oppslag på torget, med mindre man aktivt “låser inn” innholdet (ved kryptering eller lignende). Og videre:

    Det er enhver nettbrukers/publisists soleklare rett å unnta sine skriverier fra offentlighet. En slik unntagelse fordrer imidlertid en egeninnsats, gjennom at man treffer forholdsregler, som beskrevet over.

    Det jeg prøver å få frem: Vi kan ikke forvente at folk flest kan så mye om publiseringens og nettets natur at de er i stand til å ta disse forholdsreglene. De er ikke engang klar over problemstillingen. I denne sammenheng spiller det altså ingen rolle at vi i teorien har diverse lukkede arenaer å boltre oss på: Mange poster til weben omtrent som de poster et brev – det er ikke ment å leses av andre enn tiltenkt mottaker.

    Naivt? At de rent formelt ikke har retten på sin side? Det bestrides ikke. Men sånn er altså människan.

  4. Jarle Petterson Says:

    Ah. Her teoretiseres, med andre ord? I så fall kan jeg være med deg et godt stykke på veien, om jeg tar det forbehold at slike betraktninger må forbeholdes tankeeksperimentenes sfære.

    I praksis vil en overholdelse av eventuelle forbud mot “uautorisert lenking” naturligvis være umulig.

    Jeg tror det må være det som bidrar til at jeg finner problemstillingen så vidt akademisk/hypotetisk/irrelevant.

    Men for all del; det er lov å teoretisere. Ellers er jeg av den oppfatning at du nå tillegger eksempelvis bloggere et langt lavere kunnskapsnivå enn de i virkeligheten besitter. Det må være forsvinnende få der ute, som lever i villfarelsen at bloggen deres er forbeholdt dem selv, og dem alene.
    Jeg tror også at nær innpå samtlige av de bloggende har hatt befatnig med et forum av noe slag, med tilhørende basiskunnskap om deres muligheter for adgangsbegrensning.

    Om tiltak overhodet kan treffes for å “beskytte folk mot seg selv”, må det være gjennom å bidra til spredning av informasjon om hvordan man begrenser innsyn, ikke gjennom kritikk av de som nyttiggjør seg det tilgjengelige.

    Hvorom alt og intet, blir det hele for akademisk for mitt sølle hode.

    Men du har ellers mange interessante betraktninger her inne. Det skal du ha. Jeg virker nok frøktelig tørr og to the point her nå, men her polemiseres på sak alene.

    Nevner kun.

  5. i1277 Says:

    To the point er det ingenting i veien med, og uenighet kommer alt for sjelden til utrykk i kommentarfeltet her, så det setter jeg pris på.

    Men teoretiseres og teoretiseres – hvordan folk bruker nettet er nå engang mitt fagfelt. Og jeg er vant med at folk ikke finner problemstillinger rundt det sosiale nettet særlig relevante. Noe av motivasjonen bak denne bloggen er da også å forsøke peke på denne en type sammenhenger som det ikke reflekteres for mye over her til lands.

    Jeg krever forøvrig ikke noe forbud mot uautorisert lenking, tvert i mot, det er jo engang denslags som får nettet vi er så glad i til å gå rundt. Og det er nettopp ting som “uautorisert lenking” som er med på å gi folk “nett-kjensle” nok til at de blir noenlunde bevisst på konsekvensene av å uttrykke seg i dette rommet.

    Handling > notere konsekvens > justere = lære.

  6. Jarle Petterson Says:

    Vi er nok enig, skal du se, når alt tross alt kommer til alt. Det som ga meg grunn til reaksjon, var nok helst det barberte sitatet av meg, som, i løsrevet stand, levnet inntrykk av en motstander av lukkethet – der avsender foretrekker.

    Tross alt er få ting virkeligheten fjernere.

    Når det kommer til sosialisering, tror jeg det kan ha mye for seg å glemme Internett som kanal. Mange har fremdeles en tendens til å behandle nettet som en nyvinning, som byr på nye problemstillinger. Om ikke lenge burde det for eksempel ikke lenger være nødvendig å skjelne mer mellom en nettbutikk og en varehusbutikk, enn mellom en mobiltelefon- og en fasttelefonsamtale.

    Mediene glir stadig mer i ett, noe ikke minst de med fibernett, og Internett på TV, har fått erfare. Konvergens? Ikke noe å mase om. Tvert om en helt naturlig utvikling, som i mange tilfeller forlengst er oppnådd.

    Problemet du her tar opp, handler i like stor grad om publikums rett til innsyn i obskure trykksaker, om vi skal se litt stort og prinsipielt på det. Eller snarere; utgivers rett på skjerming, der vedkommende eventuelt ikke har tatt konsekvensene av å sette ting på prent inn over seg.

    Internett som isolert og spesielt interessant kasus, tror jeg snart er en tilbakelagt problemstilling.

  7. i1277 Says:

    Nåja. Joda, vi har de samme sosiale egenskapene som før, men “digitalitetens” varighet, rekkevidde, steduavhengighet og kopierbarhet (og “remiksbarhet”) gjør at disse egenskapene kan gi seg diverse uventede utslag. Periodene før og etter nettet er to forskjellige ting hva kommunikasjon angår, på samme måte som periodene før og etter telefon og TV var det. Ikke minst når det gjelder hva som går an å “ta opp” og forske på.

    (Denne lille kommentarutvekslingen duger på sett og vis til å illustrere det jeg snakker om her og i “information wants to be free”-posten, det vi sier i én sammenheng (jfr. “sitatet på avveie” over) kan fort snappes opp, redefineres, og dukke opp i en helt annen sammenheng, hvilket ikke alltid oppleves like lystbetont. Det nye her er ikke fenomenet, men at det gir seg utslag i klartekst.)

  8. Linn Says:

    Jeg må innrømme at jeg aldri virkelig har tenkt over at jeg skriver blogg for hele offentligheten. Selv begynte jeg bloggen min fordi jeg fant så mange snodige ting som jeg gjerne ville dele med andre, la til mine egne kommentarer og tanker og hvis noen ville diskutere dette videre eller hadde nytte av det jeg skrev, tenkte jeg ikke over at det ville være noe problem. Bloggen min ble et sted for meg å lufte mine tanker. Vennene mine med felles interesser så på meg som en lenke terrorist og blogging ble bare et naturlig steg for meg.

    Etter en stund fikk jeg min egen blogg identitet. Når jeg skriver innlegg nå tenker jeg på ‘mitt publikum’ eller ‘min krets’. De vet noenlunde hvem jeg er og hva jeg står for og hva de kan finne i mine innlegg. Hvis noen fremmede er innom har jeg mest sannsynlig skrevet om noe de også syns er interessant, og de er hjertelig velkommen! Bloggen min er tilgjengelig for alle som er interessert.

    Og jeg lurer på hvis jeg føler meg temmelig beskyttet innenfor min egen blogg. Der kan man se hvem jeg er, hvorfor jeg skriver om akkurat dette tema og tidligere innlegg gir meg en viss personlighet og historie.

    Jeg blir svært smigret hver gang noen siterer eller linker til meg, for så å utdype eller reflektere på det jeg har skrevet, på godt eller ondt.

    Det er fryktelig lett å glemme det at jeg er 100% tilgjengelig til ‘publikum’. Når jeg da skriver et innlegg om at jeg liker voldelige dataspill og ser det plutselig publisert blandt andre blogger som diskuterer politikk og samfunn, tja…da ble jeg svært ukomfortabel. Impulsen til å gå inn å redigere og fortelle at dette er ikke ALT jeg er var meget stor. Plutselig var jeg ikke beskyttet i min egen lille sfære som er bloggen min. Jeg var der ute! Åpent for alle de som ikke vet hva jeg står for og hvem jeg er til å få inntrykk av meg fra et bittelite innlegg. Det er litt ekkelt å plutselig stå der naken uten din blogg identitet’s ‘historie’ bak deg.

    Men det hører nok med, så absolutt. Det er noe alle som publiserer på web må være forberedt på. Men det er lett å glemme! Og det syns jeg er et utrolig interessant fenomen som så absolutt fortjener diskusjon!

  9. Vegard Says:

    Jeg derimot, som forhenværende medievitenskapsstudent, synes dette er veldig interessant, og begynte nesten å savne mine hovedfagsdager igjen :)

    Jeg var inne på noe av det samme en gang da bloggen min ble anmeldt. Det var hyggelig for meg, men i en bisetning nevnte jeg at studenter som anmelder private blogger bør tenke litt på personen bak, og ikke være for negativ.

    Jill Walker tok så ut essensen i den bisetningen og spurte om etikken i blogganmeldelser, som førte til en interessant diskusjon. Hadde jeg lest boyd eller dette kunne jeg nok argumentert bedre for mitt syn.

    ..og forøvrig er det fint å legge merke til at Goffman-tyranniet i forskningen om digital identitet begynner å få litt mer relevante utfordrere.

  10. torill Says:

    Jeg ser at du mener at vi ikke kan behandle folk som ansvarlige redaktører for sitt eget arbeid. Jeg mener at det er en lite relevant problemstilling. Poenget med mitt innlegg som du linker til er ikke at andre må være forsiktige med hvordan de linker, men at folk må være oppmerksom på at de ikke har noen barnevakt når de først er på nettet.

    En forsker som Charlotte bygger sin troverdighet på å være etisk korrekt. Det samme gjør jeg, når jeg bruker ikke publiserte utsagn og intervjuer i min forskning spør jeg om lov eller anonymiserer og generaliserer til det ugjenkjennelige. Dette er imidlertid en vanskelig teknikk, særlig med tanke på etterrettelighet. Etterrettelighet bygger nemlig på at andre kan sjekke kildene. Hvis folk skal kunne sjekke kildene kan de ikke beskyttes. Dette er grunnen til at prinsippet om å beskytte kildene er svært lite brukt i journalistikk.

    Jeg synes godt at folk kan være hyggeligere mot hverandre på nettet, generelt høfligere og gjerne spørre om lov før de siterer og forvrenger. Men siden nettet ikke er en kardemommeby er det viktig at alle som skriver der er oppmerksomme på at de ikke har noen juridisk eller en gang moralsk beskyttelse. Du kan godt bli sint over at noen har sitert noe du helst ville se var privat, men hvis det skulle være privat er det best du lærer at det ikke hører hjemme på nettet. Og den eneste som kan gjøre akkurat den redigeringen er du selv. Du må altså lære deg å være din egen nettsides vokter, det er ingen der ute som gjør det for deg.

  11. i1277 Says:

    Du kan godt bli sint over at noen har sitert noe du helst ville se var privat, men hvis det skulle være privat er det best du lærer at det ikke hører hjemme på nettet.

    Jeg snakker ikke om hvordan det bør være, men om hvordan det er. Linn og Vegards kommentarer illustrerer poenget mitt greit.

  12. sonitus.org » Blog Archive » Uka som gikk på Sonitus: Gutta slår tilbake Says:

    […] LordX inntok så førsteplassen på tirsdag med del to av lowser-Kents aller lengste dag. Humor på topp igjen altså. men litt mer alvor ble det på plassene under. Grubleline om opprop og slikt, alltid interessante i1277 med internett og det offentlige, Gullbloggvinner Storrusten på Bærtur debuterte på Sonitus med erklæringen om at hun er som et tyttebær, og supergullbloggvinner VamPus tok femteplassen med sitt innlegg om ukultur.org. Vi må nok innse at inntil videre så betyr det vel mer for hitcounteren å bli linket til hos VamPus enn å bli linket til fra oss, men det kan jo endre seg i fremtiden? […]