De to betydningene av ordet make er neppe tilfeldige, for under pardannelsen viskes den enkeltes individualitet ut og man går sammen i en høyere enhet. Det later i hvert fall til å være programvareindustriens romantiske oppfatning.

De går tilsynelatende ut fra at partnere (og andre som deler samme maskin) ønsker å bruke de samme programmene med de samme innstillingene. Joda, Windows lar deg sette opp ulike brukerprofiler, men det er likevel et svare strev å kjøre programmer som Soulseek og Winamp med flere sett innstillinger. Å la ulike programmer håndtere samme filtype er heller ikke gjort i en håndvending.

Hvorfor skal man absolutt ha ulike innstillinger, spør leseren. Hvorfor kan ikke den ene klare seg med det den andre har valgt?. Det enkle svaret er at selv par består av individer med ulike preferanser. Hvor mange par som deler garderobe kjenner du egentlig?

Fisker vi fram våre mest radikale briller er det fristende å tilskrive tingenes tilstand til det faktum at menn dominerer på utviklersiden (i likhet med brukersiden). Menn som kanskje ikke engang kjenner til problemstillingen, for som oftest er det nok kvinnen i huset som lar seg “kue” til å bruke partnerens innstillinger- og ikke omvendt.

Et par av medlemmene i Fagutvalget uttrykker skuffelse og irritasjon i forbindelse med Studvests kritikk av fagkritisk dag. Og jeg har forståelse for at det er kjipt å bli møtt med hets når man med de beste hensikter har stått på for å snekre sammen et program.

Men når den første skuffelsen har lagt seg bør de kanskje vurdere om Studvest-journalisten har et aldri så lite poeng? Jeg gjør et forsøk på å forklare hvorfor.
(more…)

Jeg følger opp Marves fine initiativ og offentliggjør herved filmklipp fra det gode livet i Nygårdsparken den 14. mars 2005 (to minutter lang, 16 MB stor). Mest interessant for kjentfolk, men også andre bør kunne glede seg over skiløperens livsbejaende hoiing og Nixons utsøkte popmusikk.

Så var det igjen tid for “fagkritisk dag”. Denne ene dagen i året der vi får tømme oss for faglige frustrasjoner og gi buksevann til foreleserne. Eller kanskje ikke, for det skulle ikke handle om fagkritikk denne gangen. Eller buksevann. Og bare litt frustrasjoner. Det vi fikk servert var en toretters meny bestående av en raus skål jobbsøkesnakk, før måltidet ble avrundet med en potensielt matnyttig debatt om den nye åndsverksloven.

Under “Får vi jobb?”-bolken var det nesten helt fullt i lokalet, noe man ikke kunne si om Fagutvalgets allmøte for et par uker siden. Tør vi antyde at mange av studentene kanskje er mer opptatt av sin eventuelle jobbframtid enn av selve faget? Uansett, opplegget var greit nok, det var flinke folk som snakket og kort oppsummert var dette budskapet de hadde å by på:

• det er kjipt å søke arbeid
• infomediastudenter er upopulære i arbeidsmarkedet
• man får aldri en jobb ved å søke, man må være på rett sted til rett tid
• de av oss som mangler spisse albuer kan egentlig gi opp
• men det ordner seg til slutt

Uten overhengende fare for å virke skrytete: Dette visste vi fra før.

Så fulgte debatten om den nye åndverksloven, eller “åndsvaksloven” som ordstyrer Grethe Melby fra Infomedia (og lokallaget til Elektronisk Forpost Norge) sa. Denne “glippen” satte tonen for møtet: Her var alle enige om at lovforslaget er noe vås. Fornuftig standpunkt i og for seg, men at ikke representanter for alternative syn ville/kunne stille, hindret konfrontasjoner som kunne belyst temaet på en mer interessant måte. (Advokaten til DVD-Jon måtte forøvrig melde avbud ettersom han var en av de uheldige på Gardermoen denne dagen.)

Litt utover i “debatten” ble det nesten litt provoserende hvordan noe såpass komplisert ble framstilt så enkelt og hvordan man vek unna de mange vanskelige problemstillingene som hører til temaet. I tillegg luktet det ved et par anledninger vikarierende motiver snarere enn gjennomtenkte ideologiske resonnementer bak noen av utspillene. DRM er kjipt, joda, men la oss holde oss til de virkelige grunnene til at det er kjipt og ikke falle for fristelsen til å vanne ut argumentasjonen med billige poeng.

Inspirert av en noe oppgitt K på benken foran ble det dermed til at jeg grep ordet, og det med en ukledelig “nå skal jeg arrestere dere”-tone. Jeg beundrer det arbeidet EFF/EFN gjør, jeg er tilhenger av Creative Commons-prosjektet, jeg har Georg Apenes-tatovering, jeg sympatiserer med det Richard Stallman sier om at musikk bør være “gratis”, jeg er sågar skeptisk til om det i det hele tatt er riktig at man kan ha odelssrett på åndelig gods. Likevel var det i rollen som reaksjonær platebransjeentusiast jeg slynget ut mine “kritiske” spørsmål. Tilsynelatende paradoksalt, men etter akkurat passe mange år på universitetet er det vanskelig å se en sak fra mindre enn tre sider. Og flere sider var engang det denne debatten trengte. Så får vi heller skyve under teppet at jeg egentlig ikke hadde noe annet å bidra med enn dårlig formulert usaklighet. Man har da et navn å leve opp til (eller i hvert fall et alias).

Det er veldig mye å gripe fatt i denne saken, og for ikke å begi meg ytterligere ut på isbelagte vidder nøyer jeg meg med følgende: Knut Yrvin fra EFN mener det er problematisk med lover som kriminaliserer store mengder mennesker. Det er vanskelig å være uenig, men blir dette problemet egentlig så mye større med den nye loven? Det er sikkert flere hundre tusen nordmenn som driver ulovlig distribusjon av musikk over nett allerede- og det er i denne gruppen man finner de av oss som er rebelske, tekniske og energiske nok til å være i stand til/gidde å omgå kopisperrene. Dilemmaet rundt hvordan man beskytter opphavsrett uten samtidig å kriminalisere store grupper løses ikke verken av Åndsverkloven eller av status quo.

Flere på møtet var inne på en “Kassettavgiftsfondet”-løsning der man avgiftsbelegger bredbåndet som medium, (såvidt jeg forstår ønsker EFN noe i denne retning). Ingen dårlig idé, men det blir uansett vanskelig å få kablene til å gå opp. De som “aldri ser på NRK” har alltid hatet TV-lisensen. Og gitt en (per i dag tvilsom) forutsetning om at fildeling fører til færre solgte cder, havner pengene vi ikke bruker på musikk istedet i nettleverandørenes lommer. Uansett hva man mener om oss moderne fildelingspirater – at ISPene skal tjene seg rikere på å distribuere andres verk lar seg vanskelig forsvare.

Det er dagen etter månelandingen og en reporter fra den statlige kanadiske TV-kanalen CBC intervjuer barn om det de har vært vitne til. Blant annet en jente hvis stemme oser visdom hinsides alderen:

– Would you like to go to the moon?
– Yes.
– Do you think you will?
– No.
– Why not?
– Cause I’m not a boy

Perler som dette (link) er tilgjengelig i 60-talls-utstillingen til CBC sitt rikholdige arkiv. Vi får også et fascinerende intimt intervju med Leonard Cohen (mer i arkivets Cohen-side ), og vi får demonstrert at dagens minibanker ikke er stort mer avansert enn de første som ble laget.

“Do you think they are in some way a danger to society” er spørsmålet intervjueren stiller “fem-på-gaten” i temaprogrammet om homofili fra 1959. Fare eller ikke; “I think there should be a severe penalty” svarer én. Programlederen på sin side mener å se et mønster av “significantly higher rate of homosexuality” i etterkant av store kriger.

I 1993 var Interett en gryende sensasjon og i denne nyhetssaken demonstreres chatting med folk fra alle verdenshjørner, inkludert vårt eget (sjekk 05:04 ut i klippet): “There are no borders on the Internet. Colour, age and nationality don’t matter” sier “Stein in Oslo”. CBC illustrerer på en herlig men utilsiktet måte poenget hans idet de viser svenska flaggan.

Gamle TV-klipp gir unike innsyn til andre tider, andre tenkemåter. De store statlige kringkasterne sitter på en verdifull kulturhistorisk arv de er nødt til å dele før eller senere. Det er lenge siden BBC har annonserte sitt fantastiske Creative Archive (lisensiert omtrent som Creative Commons). Spørsmålet blir hva vårt kjære NRK vil gjøre? NRK er veldig flinke til å publisere nyere materiale (riktignok låst til WMP og godt skjult bak popups, registreringer og en rotete hjemmeside). Eldre saker er det foreløpig skralt med. Intervjuene som er tilgjengelige på “Stemmer fra arkivet” er en begynnelse, men vi vil ha mer, og ikke spar på noe. Det er garantert andre enn meg som har en fetisj for gamle klipp og introer.

Oppdatering 09.03: Huftis’ blogg har forlengst tatt opp dette med statlige fjernsynsarkiv.

(CBC-arkiv via BoingBoing)

Bloggere liker å se hvor besøkende kommer fra for å havne på akkurat deres side. Et annet og mer ubesvart spørsmål er hva som er neste klikk, altså hvor folk drar videre. En link er en invitasjon til et annet sted, men er det egentlig noen som takker ja?

Der de vanlige referer-loggeverktøyene ikke klarer å si noe om utgående trafikk spesialiserer den nye tjenesten MyBlogLog seg i nettopp dette. Der vi tidligere har vi levd i neglebitende uvisshet kan vi nå f.eks få svar på om det er noen som følger de musikalske anbefalingene i margen her. Snedig.

Via 43 Folders.

Mobiltelefoner og mobilbruk er populært å snakke om når man er i familieselskap. Og alle virker enige om at folk ikke eier folkeskikk når det gjelder å bruke mobilen på offentlig sted. “Folk” i betydningen “de andre”, for deltagerne selv tilhører tilfeldigvis den puslete minoritet som faktisk vet å håndtere en mobiltelefon med både stil og verdighet. Men hva det egentlig snakkes om tenker kanskje ikke onkel over der han nikker tilsynelatende engasjert og et gyngende munnparti vitner om at her foregår det kverning av kranskekake i stor skala. Det viktige er at vi er enige, ikke hva vi er enige om (eller om det vi er enige om er riktig). “Oss” mot “dem”, må vite. Skål, onkel!

Men før dette innlegget beveger seg i retning av et helt annet sånn som disse postene har en lei tendens til å gjøre, henter vi oss inn. Det var mobilbruk det skulle handle om. Vi har alle hørt historier om businessmannen som på arrogant manér prater ivei på mobilen under en kinoforestillings mest følsomme øyeblikk, eller om småbarnsmoren som bretter ut livshistorien til en forsamligng pinlig berørte busspassasjerer. Uffameg herregudagitt og folkhakkeskam.

Men når opplevde du dette sist? Etter folkemunne å dømme er sånne episoder regelen snarere enn unntaket, i virkeligheten har de fleste lagt til seg relativt høflige vaner. Skjemmende, lange ringetoner virker stort sett forbeholdt de som ikke er helt fortrolige med teknologien og “den gode mobilsmak” (mine fordommer sier at de under 18 og de over 40 er overrepresentert når det gjelder dette). Ting tyder på at når det første “tech-show-off”-behovet er tilfredsstilt velger folk lydløshet snarere enn polyfoni. (Arrester meg dersom jeg har tilbragt for lite tid offentlig det siste året.)

Så hvorfor henge seg opp i disse skarve avvikerne i stedet for å la seg imponere over denne storskala-displineringen som har funnet sted i løpet av få år? Fordi det er nettopp denne hetsingen av mobil uhøflighet som gjør at flertallet oppfører seg in the first place. Samtalene om mobilbruk fungerer som forhandlingsbord: Gjennom den stadige terpingen på dette som et av mange tegn på et “samfunn i oppløsning” kommuniseres konvensjonene for korrekt mobilbruk.

Så både de ansvarlige for posteren over her (fra en t-banevogn i London, via Going Underground’s Blog) samt dagens klageånder bør ha sin del av æren for at “god mobilskikk” tross alt er ganske utbredt. Men er det ikke på tide å gå videre nå? Det er da nok av andre ting folk gjør som fortjener å bli gjenstand for samme type hets. Hvorfor får folk som kaster søppel på gata gå fritt uten å verken bli uglesett eller utstøtt av samfunnet? Makan til pakk.

BT melder at det er Bergens tur til å forsøples av reklamen til JCDecaux og Clear Channel. Storartet. Mer reklame må jo være det vi trenger nå. Hvis vi gir kidsen én vegg til å spraye grafittien sin, må det vel være greit at de rike får bruke resten av byen til å henge opp skrytet sitt? Skål for en levende by.

Nød kan lære naken kvinne å selge kropp, og selv om det her ikke er snakk om verken nød eller kvinne i ordenes virkelige forstand, så står Bergen overfor nok av utfordringer. Så denne saken har flere sider.

Det er nemlig ikke bare upraktiske og prangende boards av typen som står på tvers av fortauet som venter oss, det skal også reises mengder av nye busskur. De som reiser kollektivt her i byen vil vite at det trengs. Og det er virkelig på høy tid at de gamle og avskyelige betongskurene det fortsatt står endel av rundt omkring forsvinner for godt.

I dette leskuret i Inndalsveien er det tilsynelatende en benk, men la deg ikke lure: Den er ikke til å sitte på. I hvert fall ikke hvis du vil nå bussen, for siden bussjåføren ikke kan se inn i skuret, og den som sitter i skuret ikke ser bussen tidsnok, kjører den bare forbi (da jeg nylig var på Spelhaugen for å ta teoriprøven så jeg en slags løsning på dette).

De nye og relativt lekre leskurene som er utplassert i indre Oslo by er det nettopp JCDecaux som står bak. Og reklame eller ikke, rent estetisk kan det kan knapt bli verre enn nå. Så spørs det om form stiller såpass langt foran innhold at det er greit å selge både bykropp og sjel på denne måten.

Når man først har nevnt ordet “atlas” er den logiske konsekvensen selvfølgelig å lire av seg litt pseudovitenskapelig vås om spill, som liksom for å rettferdiggjøre de tusenvis av timer som har gått med til Battlefield 1942 de siste to årene.

Først: Jeg har en teori om at noe forandret seg for alltid den dagen jeg lærte å bruke et kart. Med ett var noe av verdens eventyrlighet borte. Idet man lærte å se verden i et annet perspektiv enn gjennom egne øyne ble reelle avstander og geografi avmystifisert (jada, teorien hopper uelegant over rollen TV og film eventuelt har spilt). Forenkle for å gjøre forståelig, ordne det uordnbare, der har man kartets dyd.

Hovedpersonen i den notorisk oppskrytte Grand Theft Auto-serien har muligens gjennomgått en motsatt opplevelse. I de første GTA-spillene så man spillverdenen ovenfra, i de senere titlene gikk man over til 3D-grafikk og førstepersons-perspektiv.

Og heller ikke dataspillverdenen forblir den samme etter at man først har endret perspektivet. Teknologiens åpenbare mangler til tross; Man har virkelig romfølelse når man spiller et FPS-spill. De fleste kjenner vel til det at en sang eller en lukt kan fungere som nøkkel til et minne, f.eks fra barndommen? Kognisjonen later ikke til å skille mellom steder i virkeligheten og steder i spill når det gjelder dette fenomenet, stadig kan det å komme til et sted i Battlefield trigge minnet av et TV-program som sto på i bakgrunnen da man ved en tidligere anledning befant seg på det samme stedet. Når vi snakker om sted og rom i 3D-spill, så er det ingen metafor.

Men det er nok av andre metaforer i gamerens vokabular. De fleste dataspill er inndelt i en rekke “scener” eller “miljøer”, ofte er det sånn at man må gjennom mange slike scener for å kunne fullføre spillet. Det er riktignok ingen som kaller dette for “scener”. Siden min debut med tv-spill på tidlig 80-tall har vi omtalt dette blant annet som levels eller nivåer, underforstått at man beveger seg oppover i gradene etter hvert som spillet skrider frem. Et annet hyppig brukt ord er brett, en metafor hentet fra de tradisjonelle brettspillene. “Brett” antyder ikke noe innbyrdes hierarki sånn som “levels” gjør, derfor passer det også i multiplayer-skytespill der det ikke gir mening å rangeres brettene. Enkelte bruker ordet bane – om denne metaforen er hentet fra lek (rutsjebane) eller sport (fotballbane/bilbane) er uvisst, og kanskje ikke vesentlig? Engelskmennene later jo til å mene at det holder med ett ord for både “leke” og “spille” – play.

Så var det på tide å ro oss tilbake til utgangspunktet. Spilleplanen som geografisk objekt har nemlig funnet veien inn i FPS-vokabularet i form av det mest brukte ordet for “scenene” i slike spill, som er kart (engelsk:map). En metonymi snarere enn en metafor, idet kart og terreng blandes: Når en BF-spiller sier “kart”, refererer han til det spillbare geografiske området, ikke til kartet som representerer det.

Jill Walker kan forøvrig melde om en spillkonferanse som skal avholdes her ved vårt eget institutt – det var nytt for meg og de fleste andre her på huset, vil jeg tro.

Det må innrømmes at jeg er ikke jeg den som handler mest på nett, men ett og annet innkjøp blir det. Det er noe eget ved denne formen for handel- det å ikke ha helt kontroll på når bestilte varer ankommer gir en “postkassespenning” man ellers bare opplever dersom man skulle få et anfall av optimisme i forbindelse med jobbsøknader.

Siste godbit i posten er et verk av dimensjoner: The Phaidon Atlas of Contemporary World Architecture er med sine ni kilo såpass omfangsrik at akustikken i rommet endres og diverse trådløsforbindelser får problemer når man åpner den. Litt uhåndterlig er boken altså, men får man først til en ok stilling vanker det belønning i form av tusenvis av gode bilder av flotte prosjekter som The Falkirk Wheel i Skottland eller The Great Court i London. Alle presenterte bygg er fra 1998 eller senere og i det store (og eurosentriske) utvalget er det nok av visuelt bruspulver også for de av oss som synes det meste som har blitt bygget de siste 50 årene har vært enten stygt eller middelmådig.