Rett før jul annonserte teamene som jobber med IE7 og Outlook 12 at de vil benytte Firefox sitt etablerte ikon for feeds. Torsdag ble det kjent at også Opera slutter seg til den rørende enigheten om hvordan feeds bør representeres visuelt.

Nå er det ikke mangel på kritiske røster, men argumentene deres (“det er stygt”, “det signaliserer lyd eller trådløshet”, “det er bedre å lage noe eget enn å kopiere”) veier ikke særlig tungt. Dette er nemlig en brillefin måte å selge feeds til folket: Brukerne får servert et lett fordøyelig og gjenkjennelig ikon, og slipper å måtte forholde seg til ulike standarder, forvirrende versjoner og misvisende rektangler. Gode ting:

• rent grafisk og dermed språkuavhengig
• orange er forlengst etablert som “feedens farge”
• selve symbolet er strømlinjeformelig koolt nok
• “romerhjelm”-formen minner om logoen til det fantastiske reggaeselskapet Trojan Records

Ikonet kunne nok vært sterkere når det gjelder å betegne det betegnede, men dette er mindre bekymringsverdig. Vi vet hva et grønt lys eller et refresh-ikon betyr selv om disse tegnene tilsynelatende mangler dypere kognitiv forankring.

Syndikerings-sympatisører og venner av “web-rom”-standardisering kan bidra til å spre budskapet. Jeg skroter selvfølgelig de gamle, udelikate XML-boksene og oppfordrer andre til å vurdere å gjøre det samme. Stjel fra meg eller last ned fra Feed Icons.

Hva tenker du når du ser dette bildet?

Sjansen er stor for at det ikke er vanære, men ære du kjenner når du ser et (slags) norsk flagg brenne på forsiden av siste nummer av Newsweek. På samme måten som du etter store ulykker i Norge ivrig switcher mellom utenlandske kanaler i håp om at de dekker saken. Nasjonalfølelse er en merkelig ting – ikke la noen fortelle deg at det har noe med sport å gjøre. Ha en fortreffelig olympisk leking.

Jeg har tidligere snakket endel om behovet for filtrering av webinnhold. Depesjer er et nytt initiativ som søker å gjøre med den norske mediavirkeligheten som N24 gjør med Nettavisen – “støy” om sport, krim og kjendiser skrelles vekk til fordel for mer intellektuelt utfordrende saker. En utmerket idé. Noen kommentarer basert på førsteinntrykket:

• Selv om fokuset er på kommentarstoff, inkluderes kun saker fra tradisjonelle nyhetskilder, hvilket sier noe om at bloggers stadig skrantende status (hovedmannen bak prosjektet er forøvrig selv en blogger).
• Det tilbys bare én feed (så snart de legger til feeds per kategori bør dette bli et selvsagt tilskudd til leselisten).
• I pressemeldingen påstår de å ha et “anemisk utseende”, med det mener de nok at de har en nøktern og enkel stil. Jeg vet ikke – sakene er pepret med linker og grafiske elementer, og all reklamen bidrar til rot. Dersom hensikten å unngå støy også på det visuelle plan, har man litt å jobbe med.
• Undercurrent tar opp problemet med relevans versus kronologi som kriterie for å organisere stoff, hos Depesjer er det visst kronologi som gjelder.

Et noe ubehagelig navn og et litt trist, utdatert design til tross – dette et utmerket tiltak som initiativtakerne fortjener honnør for. (Jeg har postet ytterligere kommentarer i bloggen til redaktør Petterson).

Forleden kunne loggen avsløre at noen i Ny Tid-redaksjonen hadde snoket i One Laptop Per Child-posten min, blant annet var vedkommende interessert i en tidligere medstudent jeg refererte til. Jeg tenkte ikke noe mer over dette før jeg kom over siste utgave av Ny Tid, og sannelig viser det seg at de har trykket et lite intervju med henne. Bloggere tar ikke over medias rolle med det første, men “bidragsytere til kunnskapssamfunnet”? Der har du oss…

Gjengitt med snill permisjon fra Flickr-brukeren velvetart (større versjon og bakgrunn her).

Geriljaskiltingens lekne tilnærming til våre forventninger om det offentlige rom kan minne om det Banksy og andre stencil-kunstnere driver med. Dette er en palestinsk taxisjåfør ved den mye omtalte muren på Vestbredden, og som vi ser har også Banksy vært der. Jeg kom over bildet i et aldeles eksellent Flickr-slideshow over hans arbeider – skal du bare følge én link her i dag, så la det bli denne.

Det er ikke til å stikke under en stol at aktiviteten både på logg og blogg har vært noe høyere enn vanlig i etterkant av bloggfiksjon-innlegget, og det har vanket oppmerksomhet både fra fjern og nær (altså Florø og Fyllingsdalen). Ved store anledninger som dette er det naturlig å fiske fram et kamera så man kan ta vare på minnene i ettertid, og det har jeg altså gjort. Den resulterende filmen er en rørende skildring av i1277s gyldne time og samtidig et rystende dypdykk i bloggertilværelsen.

Det er første gang jeg tester skjermfilmprogrammet Camtasia Studio, så klippet er fullt av skjønnhetsfeil, og det er litt stort til å være så lite (55 MB). Uten at det er så farlig, for å finne ut om det inneholder avsløringer må dere må jo sjekke det uansett…

Snurr film

Og ja, dette er fiksjon, enhver likhet med virkeligheten er utelukkende tilfeldig. Takk til Marve for velvillig deltagelse. Liker du åpnere format og høyere komprimering har Åsmund reencodet klippet til MPEG-4 og Theora

Oppdatering: Det viser seg at filmen ikke fungerer for alle, har du QuickTime er det nok bedre å teste denne (11 MB).

Lange, triste togturer ga pendleren Dave Askwith idéen om geriljaskilting: Å henge opp skilt som ligner “the real thing” i utforming og plassering, men som er ganske forskjellige hva budskapet angår. Etter årevis med finurlig dekorering av togkupér og diverse andre offentlige flater er arbeidene nå samlet i bokform. Ikke alle eksemplene holder like høyt nivå, men idéen er like fullt briljant. Skiltene er nok mest humoristisk motivert, men man finner også et og annet politisk statement.

BBC og The Sun byr på flere smakebiter fra skiltmakeriet.

Og ordentlige skilt? De kan selvfølgelig være underholdende nok – se her og her for rikelig med eksempler.

Bloggfiksjon er en interessant sjanger, spesielt den typen fiksjonsblogger som utgir seg for å være “sanne”, og dermed til forveksling ligner helt vanlige blogger. “Bloggeren” dukker gjerne opp fra “intet” (men har likevel kunnskap nok til å pinge Bloggarkivet og Bloggrevyen fra dag én), presenterer gjerne en interessant bakgrunn og følger senere opp med en utvikling som er akkurat dramatisk eller interessant nok til å holde på leserne. Leserne bidrar selv til å drive historien videre ved hjelp av sine kommentarer og innspill. Et stykke interaktiv digital realitysåpe altså, bare at vi ikke vet at den er fiktiv. Men vi finner det gjerne ut før eller senere, for å framstå som troverdig bak en fremmed maske er vanskelig over tid.

Så hvordan reagerer vi når vi finner ut at historien bak og innholdet i en blogg bare er fiksjon? For eksempel dersom en smule forensic linguistics og sammenligning av oppsett gjør at vi finner ut at det som framstår som to ulike bloggere, egentlig er samme person?

“Spiller vi med”, eller gir vi etter for fristelsen til å avsløre? Vi vet lite om vedkommendes motivasjon: Om det handler om lyst til å føre folk bak lyset, et genuint fortellerbehov, et eksperiment med folks reaksjoner eller et skoleprosjekt. Hvem er vi til å “ødelegge” dette? Samtidig som det morsomste med lureri jo nettopp er avsløringens øyeblikk. Og selv om fenomenet er fascinerende er det potensielt problematisk når noen gjør seg interessant i kraft av en bakgrunn de overhodet ikke har. Det er vel ikke lenge til kurs i nettkommunikasjon gir følgende oppgave til studentene: “Lag en Wikipedia-artikkel om et sted, en ting, eller en person som ikke eksisterer “.

(Etter en aldri så liten etisk bordtenniskamp med meg selv fant jeg altså ut at det er best å overlate til den som har interesse av slikt å finne ut hvilke blogger det er snakk om.)

Apropos spørsmålet om teknologien medfører en forsterket eller svekket form for kommunikasjon mellom mennesker: Via antropologi.info snublet jeg over et intervju med Microsoft-antropolog Anne Kirah. Hun har forsket på bruk av chatteprogrammer, og sier:

– Vi lever i en global verden. Familier bor ikke lenger tett innpå hverandre, vi er spredt rundt omkring. Chat lar oss bryte ned disse grensene, sier hun til VG.

Absolutt. Vil dette også la oss holde liv i bekjentskaper som ellers ville svindlet hen? Mjo, men da gjerne på bekostning av andre, for i følge New Scientist er det magiske tallet på antall bekjente rimelig konstant på tvers av tid og rom:

Even in an era of sophisticated global communication, it seems, we are only able to keep up with the same number of people as our hunter-gatherer ancestors.

Men tilbake til VG-intervjuet med Kirah:

Hun mener vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet.

– Denne grensen finnes jo ikke. Vi er alle ekte mennesker bak skjermen, sier Kirah.

Nettopp. Virtuell-merkelappen som har fått så sterkt feste er ikke bare feilaktig, men undervurderende – vi er ikke noe mindre virkelige bare fordi vi er tilkoblet nett. (Dog har noen av oss fått mer spillerom til å utøve sitt fiktive jeg – mer om det i neste post).

Den samme tankegangen ligger bak den nye bloggen The End of Cyberspace, der undertittelen er Goodbye, virtual world. Hello, new world. For tiden holder de på med å komme fram til et bedre ord for “online-tilstanden”. Som David Pescovitz, medredaktør i Boing Boing og bidragsyter til Wired-artikkelen om saken, skriver:

The notion is that the Internet is becoming less of a place we “go to” and more of a layer atop our entire everyday reality. As a result, the term “cyberspace,” coined by William Gibson in 1984, just doesn’t seem relevant anymore.

Blant navneforslagene har jeg har mest sans for Ross Mayfield sitt, det er enkelt, det er i bruk, og det peker på at on- og offline fremdeles er to forskjellige tilstander hva tilgjengelighet og “connectedness” angår:

On: When kids use the Net, they are either On, using it as a conduit for social interaction, or Off, a way of not being present. We need to retain Off as a right.

En rett det er viktig å ta vare på, men det kan bli vanskelig dersom vi ikke er den bevisst.

Skilt ved fødselen – vel og merke en utdatert produksjonsmetode

Et av helgens nyord i aviskorpuset er skiltfotgjengermannen. Ordet stammer fra en artikkel i Adresseavisens flotte og nostalgiske På ville veier-serie (kan vi få dette i Bergen også, BT?), og det dreier seg selvfølgelig om den hatteglade herre som frekventerer norske fotgjengeroverganger. Nå er han imidlertid på vei ut av trafikklandskapet for godt. Vegvesenet ønsker å modernisere skiltjungelen og innføre kjønnsnøytrale former på figurene. Hvilket ikke faller i god jord hos alle.

For skilt er blant de små tingene i hverdagen som betyr noe for oss, selv om vi ikke er de særlig bevisst. Under barndommens besøk til Sverige var de gule veiskiltene et sikkert bidrag til “utenlandsfølelsen”. Og på samme måte synes nok utlendinger noen av våre skilt er eksotiske – den nevnte hattemannen er visst en kilde til humring for enkelte.

Interveven byr selvfølgelig på diverse ressurser om emnet:

• Trafikkskiltenes historie
• En samling søte skilt fra Øst-Europa
• Sammenligning av forskjellige lands veiskilt, der vi kan lære om hvordan barnas frisyrer varierer på verdensbasis, studere sirlig utregnet statistikkover antall steiner som er tegnet i de ulike “Fare for ras”-skiltene, og lese at den norske veiarbeideren har en kroppsholdning som er lite gunstig for ryggen.