Norsk Aviskorpus (som huses av Aksis her på UiB) er en database bestående av enorme mengder tekst som skrapes av et utvalg norske nettaviser. Hensikten er å “legge til rette for empiriske studier av norsk språk slik det fremstår” i avisene. Språkets kompleksitet og utvikling illustreres ved at 1000-1500 nye ord legges til hver dag. Dette er altså ord som etter mange års drift ennå ikke har funnet veien inn i korpuset. Svært mange av disse er riktignok ikke egentlige ord, men ulike bøyningsformer, sammenstillinger (som avisene jo elsker), eller stavefeil (med mindre høreekstreme rett og slett er et usedvanlig flott nyord). Noen eksempler fra lørdagens nye ord er hovedmobberen, dingoblandinger, og Hillbilly-holloi. Det er selvfølgelig også en del ord som bærer preg av dagen de ble “skapt”: Gjennomreligiøst, flerkulturelskende, herrefolkstatus og blasfeminisme.

Sjekk gjerne den daglig oppdaterte siden, mange av eksemplene gir Google-søkene i besøksloggen verdig konkurranse hva snodighet angår.

Per hos Infontology er flink til å ta opp sørgelig forsømte spørsmål angående “människans existentiella position vis à vis den digitala revolutionen och det snabbt framväxande nätverkssamhället”. Han er skeptisk til hvor “hverandre” blir av i en verden der nettverket og det digitale tar over for direkte kontakt mellom mennesker – “„varandra“ kan inte representeras av simuleringar eller data”.

Han siterer Jeremy Rifkin:

How likely is it that members of a generation growing up in front of the screen or inside its virtual worlds – whose communications with one another are mediated by layers of technology and symbols – will be able to empathize sufficiently with others or with their fellow creatures? How does one express empathy in a world of simulation?

Nå kan vel ikke vi skryte av å tilhøre den første generasjonen som kommuniserer via medier – vi har tross alt hatt både tale, skrift og andre symbolsystemer til rådighet en god stund allerede. Så spørsmålet blir: Bidrar teknologien til at vi fjerner oss fra hverandre, eller til at vi nærmere oss hverandre?

Som antydet i tidligere poster om bildekultur og mobilkultur ser jeg vel for meg at svaret er noe midt i mellom – både og.

Både – det digitale laget kan absolutt fungere som et forkludrende og fremmedgjørende slør mellom oss. Men og – den muligheten for global kulturell forståelse vår egen og de kommende generasjoner har fått i fanget, mangler sidestykke i historien. Dagens hendelser i Damaskus tjener som eksempel. Muslimenes harme er basert på en medieforvrengt utgave av virkeligheten. Vestlinger er på sin side forbløffet over reaksjonene. Den interkulturelle innsikt som er nødvendig for å forstå hverandre er det bare et tettere sammenvevd verdensnettverk som vil kunne gi.

Det er verdt å gjøre seg noen refleksjoner om tiden vi går inn i. Før eller senere blir teknologien kraftig nok til at vi om ønskelig kan kle verden i en digital hinne. Hvorfor skulle vi ville det? Vel, bergensere som er lei av gråvær vil kunne justere fargen på skyene til noe mer delikat, og gaterenslighetspedanter som meg selv vil kunne få simulert vekk alt søppelet som flyter i gatene på Møhlenpris. Hva gjør man ikke for å komme i humør. Ved hjelp av dyktig håndtverk og avansert arbeidsdeling har vi allerede muligheten til å manipulere deler av verden som er viktige for oss (pupper, klær, frisyrer), men dette er ingenting i forhold til hva som venter oss. Hvor mye av hverandre vi vil simulere bort i samme slengen, gjenstår å se.

I forbindelse med et arrangement der mat-natstudenter og teknologitunge selskaper skulle flotte seg for hverandre, holdt en av programmerne ved Opera Software en presentasjon. En helt grei bedriftspresentasjon som riktignok henvendte seg mest til de lite spesielt interesserte.

På spørsmål fra salen om Opera ville åpne for utvidelser/extensions i nettleseren, lød svaret at dette ikke var nødvendig, siden de allerede hadde bygget inn de fleste av funksjonene konkurrentene sine utvidelser tilbyr. Lignende argumentasjon har vi hørt før. Men hvorfor ikke kalle en spade for en spade: Opera ønsker rett og slett (og sikkert av flere gode grunner) å beholde kontrollen over eget produkt. “Opera har allerede alt”-argumentet holder ikke vann (hva jeg krever av en nettleser kan leses her og her og her).

Etter presentasjonen våget jeg meg bort til Operas mann, som kunne avsløre noe i retning av at:

Greit nok – arbeidskraft koster, og Opera har åpenbart en vel-innkjørt arbeidsdeling og mange dyktige medarbeidere. Men mon om ikke kostnadene ved å tilgjengeliggjøre produktet ville betalt seg i form av økte markedsandeler. All verdens praktiske funksjonalitet hjelper lite så lenge den er usynlig for andre enn ekspertbrukere. Etter noen år med “Opera-evangelisering” ovenfor diverse venner og kjente overrasker det meg ikke lenger å observere deres tilnærming til Opera -de bruker den som om den var Internet Explorer.

Av og til nevner de navnet “TV2” på NRK, og “NRK” på TV2. En tilsynelatende ubetydelig detalj, men for meg som seer representerer denne benevningen noe mer. Den gir meg et slags naivt glimt av kapitalismen som menneskelig og ikke bare profittorientert. Det å navngi er å respektere, det å navngi en konkurrent er å anerkjenne at forbrukeren har muligheten og er intelligent nok til å velge, selv om det kan innebære å velge bort. Sånt signaliserer storhet – selv om det er kalkulert.

Når den sosiale nettverkstjenesten MySpace bestemmer seg for å hindre brukerne å linke til diverse andre tjenester, er det det motsatte inntrykket man får. Ved å late som “konkurrentene” ikke finnes framstår MySpace som usympatisk og smålig. Og samtidig som de på denne måten markerer systemet som “sitt”, gjøres det eksplisitt for brukeren at dette ikke egentlig er “my space”.

Forsvarere av MySpace hevder at det ikke handler om sensur, men om deres råderett over sitt eget system. Og selvfølgelig har de retten på sin side. Akkurat som jeg har rett til å peke og le dersom jeg ser en handikappet på gaten, eller at norske aviser har rett til å trykke “blasfemiske” bilder av islamske profeter. Men ingen av delene er nødvendigvis det rette å gjøre.

Denne bloggen består egentlig ikke av “ett sted”, men av ulike innholdsstrømmer (Flickr, MT, del.icio.us) som av bekvemmelighetshensyn kombineres til ett uttrykk. Innhold herfra tappes automatisk over på feeds så det kan reproduseres for eksempel i feedlesere eller på Infomedia-planeten. Bloggsystemer var tidlig ute med det som har vært de siste par årenes trend på nett: Åpning for integrasjon mellom webtjenester. Åpne API og dataformater gir oss fordeler som muligheten til å kombinere tjenester, slippe å være avhengig av leverandørens grensesnitt, og ikke minst: Det er enklere å ta med vårt innhold og vår “identitet” mellom ulike tjenester. På den måten er vi mindre sårbare for kommersielle leverandørers forgjengelige natur. Vi er der ikke helt ennå, det er fremdeles flust av sperringer og hindre, men utviklingen går mot at “våre” data faktisk blir så våre at vi kan bruke de som vi vil.

I lys av dette kan MySpace-tankegangen virke gammeldags (deres suksess med utdaterte designprinsipper har allerede forundret). Men MySpace er verdens syvende mest populære engelskspråklige nettsted (ifølge Alexa), og er følgelig ikke like avhengig av å framstå som åpen og sympatisk som gjennomsnitts-web 2.0-oppstarten vil være. De siste 20 årenes datahistorie har vel lært oss ett og annet om hvordan markedslederen kan tillate seg å spille med egne regler.

Alle har noe vi er gode på, og andre ting vi er mindre gode på. Jeg for eksempel, er god til å finne feil i grensesnitt. Til å se hva som kan gjøres bedre. God til å lese websider. God til å fatte interesse for ting. Og ikke så verst til å lese mennesker og sosiale mønstre. Men det er mye jeg er dårlig til også. Regning og IQ-logikk, praktisk arbeid, skrive hovedfagsoppgaver, det å ta avgjørelser, få ting gjort. Og kunst. Ikke minst kunst.

Helst ville jeg vært en kunstner

Jeg kunne godt tenke meg å være en sånn som installerer diverse finurligheter rundt omkring i byen, ikke kunst med noe særlig dybde å snakke om altså, men noe som er underfundig nok til at folk stopper opp og lurer på hva i all Bergen dette er for noe. Og det skal gjerne være mulighet for en eller annen form for respons. Kollaborativ selvlagende kunst, sånt kan en informasjonsviter like. Men det er forskjell på teori og praksis. Stor forskjell skal det vise seg.

Jeg har forsøkt tre ganger

For to år siden leste jeg om et prosjekt der små lapper med fragmenter av historier henges opp på vegger og lyktestolper rundt i verden, for så å fotograferes og vises på nett. Implementation het det, og jeg fikk lyst til å implementere min egen variant, en der folk tar bilde av et sted som er typisk for der de bor, bytter det med et tilsvarende bilde fra et annet sted i verden, får den de byttet med til å ta bilde av det første bildet i sine omgivelser, og sende det tilbake så det kan henges opp. Og omvendt.

Det er med andre ord litt vanskelig å forklare

Jeg tror ikke det var noen som skjønte logikken bak planen, men det gjorde ikke noe, for når det var ferdig ville bildene tale for seg. Jeg engasjerte en håndfull interesserte i Chile, Sverige, Spania og Tyskland, og begynte å lage en webside for prosjektet. Det kom ikke lenger enn dit – typisk ubesluttsomhet gjorde at jeg aldri klarte å komme opp med det bildet som best representerte Bergen.

Neste gang var det lapper

I fjor eller året før dukket det opp lapper på noen av universitetes jentetoaletter, de var klistret fast på speilet. “Du veit ikkje kor vakker du er” og lignende gladmeldinger lyste visstnok mot jentene. Som en slags spøkefull kommentar til dette lagde jeg noen lapper selv: “Du ser ikke ut i måneskinn” var budskapet jeg sirlig klippet ut og gjorde klar til å henge opp på diverse herretoaletter. Men etter å ha tatt en kort runde fikk jeg dårlig samvittighet, kanskje det ville bli oppfattet som et hån, jeg ga i hvert fall opp.

Det er nok ikke dette som er mitt kall

I går fant jeg igjen en side jeg har vært innom før. Det dreier seg om et prosjekt der man klistrer opp snakkebobler på reklameboards, tomme snakkebobler, så forbipasserende kan komme med en eller annen kommentar. Hensikten er å “reclaim the public space” som annonsørene har tatt fra oss, gi folket en kanal der de kan snakke tilbake, komme med kritikk, vittigheter, eller i det minste vulgariteter. God idé, tenkte jeg, dette må prøves. Jeg fant en oppskrift på lim, det gjaldt visst å koke sammen en blanding av mel og vann, og de andre som var innom studentkjøkkenet den kvelden lurte nok på hva denne karen skulle ha til kvelds, det så jo ikke videre fristende ut. Da jeg senere traff en venn og fortalte om limet lo han og fortalte at denne oppskriften ikke ville fungere som annet enn barnelim, og det var nok mye rett i det. Det var i hvert fall ikke mye tak i dette limet. Butikkene var stengt, så det var ikke mulig å få has på noe skikkelig lim, men jeg ga ikke opp. Jeg klippet ut en masse snakkebobler og ventet spent på midnatt så jeg kunne luske ut for å klistre opp boblene noenlunde uforstyrret. Det er jo ikke lov å henge opp snakkebobler på offentlig sted, med mindre man har betalt for det.

Jeg var ikke helt sikker på nøyaktig hvor disse reklameboardsene befant seg, så jeg måtte rundt i byen på leting.

Jeg fant reklamer bak vinduer og plastikk

Nå kan jeg ikke fordra stygg grafitti og annen tilgrising av offentlige områder, så det skulle tatt seg ut om jeg skulle bedrevet dette selv. Jeg holder meg til snill vandalisme må vite, derfor måtte derfor lokalisere reklamer med overflate av papir, de er jo så enkle å bytte ut likevel. Den type boards viste seg imidlertid å være svært vanskelig å finne, faktisk fant jeg ikke en eneste én.

So much for samfunnskritikk

Med mindre man er kjapp og modig nok til å klistre på busser, eller veldig høy så man når opp til de svære plakatene som henger på vegger langs innfartsårene, er det få steder å henge opp snakkebobler i Bergen. Kanskje er det alt regnet som gjør at man ikke kan ha papirreklameboards. Eller kanskje de måtte slutte med det på grunn av stadige problemer med liming av bobler og annen ugagn. Uansett viser det seg altså at vi egentlig har en relativt reklamefri by. (Selv plast-og glassreklamene er det ikke så mange av.) Det er jo ikke dårlig bare det.

Lånte fjær

I dette innlegget har jeg forsøksvis tjuvlånt Fr. Martinsen-stilen, en ganske fin stil for blogging. Men neste gang er jeg nok meg selv igjen. Det er greiest å holde seg til noe man kan.

Jeg vet ikke om jeg kan gå god for smakfullheten, men dette innlegget følger i hvert fall den klassiske oppskriften “ta det sure med det søte”. Først en ubehagelig stikkpille i form av meta-prat, så en forfriskende søt dessert av en fredagslenke.

Linkeblogging som idé

En linkeblogg, eller en sideblogg med lenker, er en rask og enkel form for webfiltrering (se høyrekolonnen for eksempel). Lite tekst og tankearbeid er nødvendig, med andre ord et passende konsept for meg. Ulempen er at kun svært få (dvs. 2-3 %) av denne bloggens besøkende bruker linkebloggen. Mellom tårevåte hulk stotrer jeg fram følgende forklaringer på dette:

• a) jeg har ikke annonsert dens eksistens
• b) oppdateringene registreres ikke av blogg-feeden
• c) de som leser blogger har for lengst lært seg til å ignorere det meste som skjer i menykolonnen
• d) det mangler visuelle “gulrøtter”
• e) erfaring tilsier at terskelen for å følge linker er høy
• f) oppmerksomhet er en knapp ressurs
• g) innholdets svært varierte tematiske karakter kan bruke opp leserens dyrebare “lenkefølge-tålmodighet”

For å bøte på dette hender det at linker som egentlig “hører hjemme” i linkebloggen til høyre, av og til hentes inn i hovedbloggens lune varme. For eksempel nå – så la oss komme til postens egentlige poeng:

Ditt liv som en datastrøm

Illustrasjonen øverst i innlegget er hentet fra en personlig årsberetning, laget etter mønster fra næringslivets rapporter, og presentert på en visuelt imponerende måte. Det er nok en stund til alle og enhver kan nyte kakediagrammer over sine middags- og TV-vaner ved årets slutt, men vi kan like gjerne venne oss til at mer og mer av det vi gjør registreres, måles og statistikkføres.

Det er Information Esthetics som byr på linken, en side som selv er vel verdt å linkes til – dette er et storartet visuelt koldtbord for alle som er interessert i visualisering.

Alléhjørnet er en gammel butikk. Så gammel at den skriver navnet sitt med ö, og så gammel at den legges ned til fordel for en storkiosk. For oss som av og til sitter sent på lesesal er det selvfølgelig praktisk å få et halvt minutt til nærmeste 7-11 (i stedet for to), men nedleggelsen har også andre konsekvenser. Den siste halvtimen av Sånn er livet på P2 i dag handlet om nettopp dette, og bød på diverse refleksjoner rundt kjedeliggjøringen av byrom (sendingen er tilgjengelig fra arkivet i tre uker).

In somewhat related news melder BT at to av tre bergensere vil ha folkeavstemning om bybanen. The wisdom of the crowds er ikke alltid like mye verdt – heldigvis har vi et system som lar politikere foreta også upopulære avgjørelser.

Før jeg på frekkeste vis ble avbrutt av juleferie, holdt jeg på med en serie artikler om metadata. Jeg hadde blant annet påbegynt et innlegg om strukturert blogging. For å fullføre dette ser jeg meg nødt til å kneble jeg konduktøren og foreta en aldri så liten avsporing fra t-baner, kunst og informasjonsdesign. Hold fast!

I “Tre nøtter til Askepott” hjelper en gjeng fugler unge Askepott med å skille klint fra hvete. Som bloggkonsumenter er vi ikke like priviligerte, men vi har enkelte hjelpemidler til rådighet: Nettverkstelegrafen, syndikering, ulike former for filtrering og metadata. Før jul nevnte jeg microformats, som er én tilnærming til å lage maskinlesbare beskrivelser av blogginnhold. En mer komplekst initiativ er strukturert blogging .

Men er ikke blogger strukturerte nok? Rent bortsett fra innholdet altså…

Joda, bloggsystemer flest er allerede relativt strukturerte, og det er ingen tilfeldighet at du får så mange blogge-treff når du søker i Google. Den semantisk velpløyde strukturen er i det hele tatt mye av hemmeligheten bak fenomenets suksess. Men de ulike systemene bruker litt forskjellige måter å strukturere innholdet på, og strukturert blogging skal være en måte å sikre interoptabilitet (samspillbarhet), i tillegg til at postene altså skal beskrives bedre. Alt i finnbarhetens navn. Selve struktureringen foregår ved at man installerer en plugin, som utvider bloggpostskjemaet med endel felter som er ment å fylles ut. Noen ser for seg dette som et steg mot den bruker-drevne, semantiske weben (dit vi allerede har vært på vei en stund i form av sosial tagging). Et eksempel på mulig praktisk bruk er å la bokmerkeverktøy (som del.icio.us) lagre disse dataene automatisk, sånn at vi kan søke på f.eks forfatter (og ikke bare tagger eller titler) når vi skal lete gjennom “vår del av weben”.

Tidligere forsøk med metadataskjemaer har imidlertid hatt liten suksess på web. I gamle dager hadde webutviklerne muligheten til å beskrive nettstedene sine i meta-tagger. Mange webutviklere misbrukte tilliten ved å forsøke å jukse seg oppover i søketrefflister, og dermed besluttet søkemotorene å se bort fra disse dataene. Og sånn har det seg at ingen av publiseringsverktøyene har skjemaer som Dublin Core innebygget. Men nå er det altså noen som vil bruke blogger til å gjenopplive de gamle idéene. Nyvinningen Google Base er basert på den samme tidsriktige grasrot-semantiserings-tankegangen (og har følgelig den samme sårbarheten for misbruk).

Oi, så flink du har blitt til å snakke gresk! Men har du noen egen mening, eller skal du bare referere til det andre sier?

Siden du spør så høflig, skal du få et svar som handler mer om blogging generelt enn strukturert blogging spesielt.

Jeg deler skepsisen til de som innvender at bloggere flest er in it for the innhold, og derfor ikke er interessert i å produsere annet enn grunnleggende metadata (tittel og eventuelle kategorier/nøkkelord). Folk driver med dette fordi de vil si noe, ikke fordi de liker å fylle ut skjemaer. Bloggingens appell ligger jo nettopp i enkelheten og den ustrukturerte friheten. La oss si at jeg måtte holde meg til ett tema, i stedet for å vimse mellom språk i det ene innlegget, informasjon i det andre, og Bergen i det neste. Hadde det blitt en “bedre” blogg å lese? Helt sikkert. Men bedre å skrive hadde den ikke blitt – hvis det i det hele tatt hadde blitt noen blogg, da. Mye av motivasjonen springer ut fra det at man har sitt eget område der man kan styre som man vil. Selv om man ikke alltid styrer “optimalt”.

I høst serverte Jacob Nielsen en topp-ti-liste over brukervennlighetsfeil bloggere gjør. Brukervennlighet og tilgjengelighet er viktig, jovisst. Men alt til sin tid, eller kanskje heller: sitt sted. Det nytter ikke å iføre seg business-briller når man skal vurdere hvermannsbloggingen. Blogging handler nemlig ikke nødvendigvis om å skulle gi mest mulig korrekt formulert, utvetydig informasjon. Derfor måtte jeg smile da jeg så Erik Stattins råd om ikke å lystre noen av Nielsen sine regler. Ta “feil nummer 3”, om “Nondescript Posting Titles”:

Users must be able to grasp the gist of an article by reading its headline. Avoid cute or humorous headlines that make no sense out of context.

Nei, nei, nei. Det er ikke det at det er noe galt i å bruke beskrivende titler på innleggene. Det kan jo forenkle jobben med å velge ut hva man skal lese i Bloggrevyen og Bloggarkivet. På samme måte som en saklig tittel kan gjøre det enklere å velge bok på biblioteket. Men det er likevel sjelden Saabye Christensen får beskjed om at han må se å lage mer beskrivende titler på bøkene sine. Å skulle redusere alle menneskelige uttrykk til utvetyige meldinger går mot vår natur, og er følgelig fånyttes. Den semantiske weben må bygges ved at maskiner lærer å lese mennesker – ikke ved at mennesker lærer å uttrykke seg som maskiner.

Med Nielsen (og mange andres) humørløse briller handler hele nettet om business. Om å vinne neste klikk. Om å dele opp all informasjon i entydige, atomiske, maskinlesbare enheter. Ikke et øyeblikk skal kastes vekk. Men weben er for viktig til å reduseres til en markedsplass. Internett er så mye mer enn dette – det er en lekeplass, et sted å oppleve, drømme, møte, oppdage, tyde, gjenkjenne, føle, vurdere, skape. Et kaos kanskje, men et herlig kaos.

Vi kan se for oss et kontinuum mellom de tenkte størrelsene “ren informasjon” og “ren stil”. Innimellom finner vi hele spekteret av “menneskelige utrykk”. På den ene siden har vi grafikerne som ønsker et mest mulig uhåndterlig internett, og bare er opptatt av dekorasjon, uleselige skrifttyper og Flasheri. På den andre siden har vi infonatikerne, som på sin side vil ha weben lengst mulig mot, ehm, sin side. De vil si, helst ville de nok sluppet å blitt belemret med weben i det hele tatt – de så nok helst at informasjonstransaksjoner fant sted via mer strukturerte protokoller som Gopher eller FTP. I sin semantiseringsiver glemmer de dog at et såpass kjønnsløst og kjedelig nett nærmest hadde ligget brakk. Nettets gjennombrudd skyldes nettopp mangfoldet og mulighetene arkitekturen gir. Vi tiltrekkes av både det grafiske nettet og av informasjonsnettet – hver for seg er de mindre attraktive.

Så ja, selv om jeg helt klart ser verdien av å bruke beskrivende overskrifter i postene, så kommer jeg nok til å fortsette med en og annen fjollete nondeskriptiv tittel om det passer meg. At ikke alle tar de eventuelle referansene er ikke så farlig. Og infonatikerne? You’re never gonna get it.

De siste ukene har flerfoldige bilder dukket opp langs infomedia-korridorene. I tradisjonell non-transparent ånd foreligger det ingen offisiell forklaring på fenomenet, men ryktene skal ha det til at instituttet har gitt kunststudenter kunstnerne Ellen Røed og Patrik Entian i oppdrag å dekorere veggene. Med bilder som skal reflektere den faglige aktiviteten her oppe.

Informasjonsdesign er nok ikke instituttets sterke side, og motivet vi ser litt av over tror jeg dessverre det er få andre enn meg som drar kjensel på. Det er et alternativt ruteskjema for toglinjen mellom Paris og Lyon, laget i 1885 av Étienne-Jules Marey.

Selv om vi har rikelig tilgang på EDB, hender det også at det leses papirbøker. Dette bildet er fag og kunst i skjønn, litterær forening. Motivet er hentet fra en av medialesesalene. Speaking of which…

Lesesalsplasser – et av få temaer som virkelig er egnet til å få opp engasjementet blant studentene våre. Det er unektelig morsomt å se en såpass sentral (host) del av tilværelsen gjengitt på lerret.

For lesesalsplass har jeg mirakuløst nok fremdeles – “salen” kan skimtes til høyre i bildet. Kunsterne har nok vært inne på noe her, salene bak denne veggen har sett mye poker- og BF-avhengighet. Uansett noe en gammel Pac-Man-spiller setter pris på.

The medium is the messenger. Kristin Johnson, leverandør av karakteristisk hår og stemmeprakt til det norske folk gjennom en halv mannsalder. Visste du forresten at hun er datteren til onkel Lauritz?

Selv ikke i kunsten spares vi for Firefox-hypen.

Det er uvisst hva dette kartet skal symbolisere (eller forresten: se her), Marve Valdemar benytter uansett anledningen til å la en stolt finger peke ut hjembygda.

Metro Bits presenterer t-banesystemer og stasjoner som utmerker seg gjennom arkitektonisk utforming eller kunstnerisk utsmykning. Sjekk for eksempel Tasjkent, Wien og Stockholm.

At Oslo ikke er representert kommer vel neppe som noe sjokk, men også her hjemme har man omsider blitt mer bevisst på det estetiske – Nydalen er ikke verst, og den planlagte Homansbyen stasjon er visstnok tegnet av Sverre Fehn.

Metro Bits presenterer også andre sider av undergrunnen. Blant annet får vi en oversikt over de ulike systemenes logoer samt deres “dørene lukkes”-meldinger – selv glemmer jeg aldri Prahas variant .