Dengang gamle informasjonsvitenskap utvidet arealene fra én til to etasjer i Tornøe-bygget, var det sikkert flere enn meg som funderte over hvilke endringer dette ville medføre for kommunikasjonsstrukturene. Fysisk layout setter betingelser for både informasjonsstrømmer og sosiale mønstre. Siden har informasjonsvitenskap altså slått seg sammen med media, og vi har fått enda større lokaler i selveste SV-bygget. Sjansen for å treffe på veiledere eller andre kjente fjes i gangene er stadig mindre (til lettelse for undermålerne blant oss). Hylland-Eriksen skriver et sted om dersom et institutt med femti studenter trenger én administrativt ansatt, trenger man fire ansatte for hundre studenter. Eller noe i den dur – poenget er at administrasjonskostnadene øker uproporsjonalt i forhold til studentmassen. Når man ikke lenger husker ansikter forsvinner den personlige kontakten, og det blir mye vanskeligere å holde oversikt. For ikke å snakke om å bry seg.

Ved infomedia i dag er antallet studenter nærmere tusen enn hundre, vi har faktisk blitt så store at resepsjonen er nedlagt, den som lurer på noe henvises til en fellesadministrasjon for hele SV-bygget. Til våren vokser vi ytterligere når humanistisk informatikk kommer inn i varmen (de er forøvrig et velkomment tilskudd i familien).

Med et så stort og mangfoldig institutt er det selvfølgelig en utfordring å holde det hele sammen. Blant studentene klages det om manglende samhold og dårlig med faglig engasjement (enkelte mener sågar å se en sammengeng mellom disse problemene). På faglunsjen i april ble instituttleder Gripsrud forespurt om dette, hvorpå han svarte at vi er avhengig av ildsjeler blant studentene. Jovisst, men er ildsjeler noe man har eller noe man får? Vi har allerede et fagutvalg og en “festkomité” (Informatica), men disse kan ikke alene bære ansvaret for faglig forbrøding. Når gangene på instituttet blir for trange trenger vi alternative møteplasser. Og hvor hendig er det ikke da at vi har et helt internett å ta av? Gripsrud hadde nemlig mye fornuftig å komme med på faglunsjen, blant annet foreslo han at studentene kunne starte en publikasjon. Og det er selvfølgelig akkurat det vi bør. Ikke en traust gammeldags papirsak, men et inkluderende magasin på nett. Vi fra informasjonsvitenskap har folk som kan få på plass og vedlikeholde en brukervennlig plattform, de fra media har folk som kan skrive. Ingen av oss har vondt av treningen. Noen stikkord om hvordan jeg ser for meg en sånn nettpublikasjon:

Innhold:

• Presentasjoner og intervjuer i forbindelse med ansattes forskning og studenters oppgaver. Gi et bilde av hva som rører seg, fagfeltenes aktuelle problemstillinger osv. Spesielt nyttig for yngre studenter på leting etter retning og interesse
• Omtale av diverse begivenheter ved faget
• Kunngjøringer. All informasjon har en bolig, og meldinger av typen “menneskerettighetsseminar på fredag” hører ikke hjemme på epost. Instituttet og andre som har noe relevant å by på får slippe til
• Fagkritikk/debatt
• “Where are they now” – av og til kan det være greit å høre fra de kloke og gamle og uteksaminerte

Struktur:

• Bloggformat og blogg-CMS. Selvfølgelig
• Ryddig og “halvprofesjonell” layout, gjerne ikke altfor ulikt instituttets egne sider. Vi ønsker ikke å skremme vekk de voksne med “gutteroms-photoshopping”
• Syndikering er en selvfølge. Helst spesifikke kanaler for ulike typer stoff. Gi meg én dag som diktator på Infomedia og jeg avskaffer mail som distribusjonskanal en gang for alle. Spis RSS-føden din, gutt!
• “Bloggroll” til studenter og andre ved faget som blogger. Vi er sikkert mange(?) men vi er ikke særlig bevisst på hverandres nærvær på nett. Utvikling av faglige nettverk bør oppmuntres
• Wiki-funksjonalitet? Det bør uansett være enklest mulig å bidra for den som måtte ønske det
• URL tilknyttet instituttet. navn.infomedia.uib.no

Da gjenstår bare det vanskeligste. Et navn som holder vann.

Så er er man altså tilbake fra en relativt fornøyelig tur til Nederland, der jeg har deltatt ved en workshop som omhandlet tagging. Hva synes jeg om byen? Fikk jeg det ønskede faglige utbyttet? Er hovedoppgaven så å si i boks? Jeg vet leseren sitrer etter å få svar på disse, og ikke minst noen helt andre spørsmål, men slapp av, her tar vi det hele i tur og orden.

Først: Amsterdam. Som jo viser seg å være litt av en by. Fylt til randen av skjøger, turister, steak houses og syklister. Sistnevnte dominerer gatebildet totalt med sine antikvare drog av noen sykler. “Ik toeft doden geveejren”-kampanjen slo nok aldri an i Nederland, det er i hvert fall ingen som bruker hjelm. Det betyr ikke at du som turist ikke skal gjøre det, for man må nesten regne med å bli påkjørt en gang eller to i løpet av oppholdet. Særlig bør man være på vakt i gågatene, der mødrene røsker barna vekk fra skinnegangen tideler før trikken suser forbi. Gatene er ellers overraskende fulle av søppel, enkelte steder er det ubehagelig å oppholde seg på grunn av stanken. (Redigert: I ettertid har det kommet meg for øre at dette skyldtes søppelstreik i byen).

På tross, og kanskje litt på grunn av dette, er Amsterdam en særdeles sjarmerende by. Den er nesten nesten litt styggpen, for de mange flotte gamle fasadene er stundom slitte og de samme rød-grå tonene overalt gir en viss monotoni. Å navigere seg rundt i byen er i det hele tatt en utfordring, de herlige kanalgatene det er så mange av ser nemlig klin like ut alle sammen. Ingen har visst tenkt på å bruke visuelle virkemidler, farger for eksempel, for å skille dem fra hverandre. Langs kanalene finner man noen fantastiske leiligheter i hus hvis lokale identitet hovedsaklig ligger i gavlene, som det finnes fem-seks forskjellige typer av. Alle husene (inkludert de nye) har en krok øverst, som man bruker til å heise møbler med. Trappeoppgangene er nemlig for smale for sofatransport, her gjøres det som kan for å bøtes med plassmangelen. Inkludert å flytte inn i husbåter, som det ligger enn masse av langs kanalene.

Språket er som vi vet flott, og mengden gjenkjennelige ord og fraser er en kilde til konstant underholdning. Nederlenderne kan by på ikke mindre enn fire ulike r’er (selv om den ene kanskje rent teknisk er en k). Folk later til å være høflige, dog ikke mer enn strengt nødvendig. De er ikke spesielt imøtekommende og komfortable i omgang med fremmede, og lager en slags halvsmil-grimase når de treffer på noen de bare såvidt har møtt før. Veldig like nordmenn med andre ord (eller mer nøyaktig, med et annet språk). De er selvfølgelig betydelig mer liberale -det er man nødt til å være for å holde ut en by der hippier koser seg på hvert hjørne og gledespiker står dandert i vinduene. Jentene betaler 100-150 Euro kvelden for å få betjene disse vinduspostene, og utgjør nok et rimelig hakebesleppende syn for en stakkars nordboer. Om det er noe mer fornedrende å stå sånn enn å henge i regnet ute på Strandkaien må gudene vite.

Men nok om pleasure, hva med business?

Konferansen foregikk i fasjonable stål-og-glass-omgivelser i det noe uheldig titulerte World Trade Center. Jeg liker å bruke ordet konferanse, for å kunne baske meg i dets aura av akademisk viktigperskap, men i bunn og grunn var det snakk om en skarve workshop. Tilstede var rundt 16 deltagere, stort sett IT-folk med virke innen webutvikling, usability, og informasjonsarkitektur, i tillegg til en representant for politiet. Sikkert lurt, man vet jo aldri hvordan slike workshops kan utarte. Som ensom student kunne man innledningsvis føle seg litt bortkommen, spesielt da innlederen la avgårde på et nederlandsk som plutselig ikke var så fascinerende likt norsk likevel. Etter fem minutter med r-er i alle fire varianter og en stadig klammere i1277 tok arrangøren ansvar og gjorde oppmerksom på at det av hensyn til den langveisfarne heretter skulle prates engelsk, og med lovens lange på armlengdes avstand var det ingen som turde annet å adlyde.

Mye av tiden gikk med til presentasjoner av tagging som fenomen og webprosjekter som har benyttet seg av denne strategien for å strukturere innholdet. Det virket som de fleste av deltagerne var der for å få en innføring i et nytt og spennende fenomen. Jeg på min side kanskje hadde sett for meg en grundigere utforskning av problemstillingene, siden jeg i all ubeskjedenhet mener å kunne endel om emnet fra før. Dermed ble det til at tok jeg ordet i tide og utide, hvilket gikk greit nok, selv om jeg ikke alltid er så flink til å stokke ordene sånn på sparket. Det ble uansett noen interessante diskusjoner ut av det, og å oppleve et rom fullt av folk som interesserer seg for det samme er sjelden kost. Samtaler om We make Money Not Art, del.icio.us og Flickr i et tørt konferanserom, w00t?

Konklusjonen får bli at å gå over bekken etter øl kan være både trivelig og tørsteslukkende. Om ikke så lønnsomt.

Opera, verdens beste og mest innovative nettleser, feirer sine første ti år med å dele ut gratis lisenser til alle som vil ha – “as long as the party lasts” som de sier. Tør vi håpe på at festen fortsetter og at de etter hvert forlater reklamemodellen for godt? Grabb til deg mens du kan, og få installert en skikkelig nettleser til far og mor.

Studiene har ligget på is et års tid, men nå er det på tide å gjøre et siste forsøk på å sette en stopper for denne ikke alt for vellykkede akademiske karrieren. Studiene mine har innrømmelsesvis skiftet fokus fra tid til annen, og i dag tar de en ny og forhåpentligvis uturbulent retning i det jeg setter kursen mot Amsterdam, der jeg skal delta ved Mob-tagging DisCourse, en workshop som omhandler temaet sosial tagging. Et fenomen så spennende at det er vanskelig å la være å skrive om det. Hvordan en oppgave i dette landskapet skal la seg gjøre rent konkret er jeg fremdeles usikker på. Men både del.icio.us og Flickr har fritt tilgjengelige API, hvilket betyr at det finnes skog av verktøy til å analysere deres data med, samt mulighet for å lage sine egne dersom man kan utvikle. Det går også an å eksperimentere med å lage en egen folksonomi.

Akkurat hva som skal skje og hva jeg eventuelt vil få ut av arrangementet i Amsterdam er uvisst, men dersom det kan være med å gi meg idéer og få meg igang med oppgaven er den skyhøye påmeldingsavgiften en lav pris å betale.

Latskap generelt og reisevirksomhet spesielt har hindret meg i å oppfylle den annonserte syndeflod i bloggformat. Like greit egentlig. I anledning neste post passer det å legge ut noen ord om sosial tagging. Det hele foregår i stikkordsform ( jeg har ett fly å rekke om en time) og vil nok bli redigert så snart jeg får bedre tid:

– Internett er med å gi en top-down-revolusjon når det gjelder måten informasjon blir produsert og strukturert på. Mens menigmann knapt føler hans stemme har noen praktisk betydning, ser han umiddelbare resultater av innsats på nett.Wikipedia og lignende konsekvenser av nettverket er fascinerende på samme måte som samstemte fotballfans er det – kollektivet av samarbeidende individer og selvorganiseringens kraft er stor

– Grasrotdrevne data er i vinden

Stadig flere utnytter mulighetene teknologien gir til å publisere bilder, tekst, lyd osv. Vi utrustes med et fantastisk arsenal av uttrykksmuligheter, av og til mest til glede for oss selv, men også for andre. Dagens beste band er gjerne flinkere til å bruke piratkopiert programvare enn til å traktere tradisjonelle instrumenter. At tilgangen på verktøy fører til middelmådighet så vel som storhet, er mindre bekymringsverdig. Som informasjonsvitere er det vår oppgave å komme opp med løsninger for skille klinten fra hveten, altså la oss finne fram til akkurat den ressursen vi trenger

– Gjenfinning av ressurser på nett er et problem, idealistiske drømmere ser for seg en semantisk web der alle ressurser og forholdet mellom de er vel strukturert. En ad hoc-løsning som har vist seg å fungere er wisdom of the crowds-teknologi i form av Google. Nå ser informasjonsteoretikere muligheter for enda mer trolldom fra massene – hva hvis det er så enkelt at vi kan få folk til å beskrive nettet selv?

– For vi lager ikke bare innhold, men også beskrivelser av dette innholdet, data om data – metadata.

Produksjon av disse beskrivelsene har tradisjonelt vært forbeholdt eksperter, men internett rokker ved den tradisjonelle arbeidsdelingen. Gamle maktmonopoler for definering av virkeligheten står for fall.
er

Sosial tagging er satt sammen av to ord:

– Sosial: Beskrivelsene deles med andre, og i del.icio.us sitt tilfelle kan alle være med å beskrive en ressurs.

– Tagging: Tagger/nøkkelord er en annen måte å beskrive data på enn den tradisjonelle hierarkiske.

Tradisjonelle klassifikasjonssystemer som Dewey har åpenbare fordeler når man skal ordne verden på en forståelig og oversiktelig måte måte, selv om det innebærer ting som at kristendom får nummer 220-289, mens andre religioner må dele 292-299). Ikke minst er et sånt system hendig når man trenger et utvetydig svar på hvor man kan finne én bok blant hundretusener av andre i hyllene. I den digitale verden har vi imidlertid ikke fysisk hylleplass og ta hensyn til, og tagging tar hensyn til at folk har ulikt vokabular/verdenssyn til ulike tider og steder. Ordene “hovedfag” og “Infomedia” øverst i taggekartet kan ha en annen betydning for andre enn meg. Den eneste som har tagget denne bloggen i del.icio.us brukte nøkkelordene Norway og Music – ikke uten videre hva jeg opplever er de grunnleggende egenskapene ved denne siden, men for den personen var det gjerne nettopp det. Den som for én person er en klasse, er for en annen et attributt. Det tradisjonelle hierarkiet er ikke alltid hensiktsmessig.

En ordliste i Wikiform vil kunne gi et mer oppdatert bilde av språket enn noen offentlig finansiert sådan. Merholz bruker et bilde fra landskapsarkitekturen:

“A smart landscape designer will let wanderers create paths through use, and then pave the emerging walkways, ensuring optimal utility.

Men taggingens styrke er også dens svakhet. Rosenfeld er skeptisk og ser for seg at et bilde tagget med “summer” vil forsvinne blant tusener av andre. Forsvarerne vil si at, jo, muligens vil vi ikke være i stand til å finne hver eneste ressurs, men dette vil heller ikke være nødvendig ettersom mendgen av tilgjengelige ressurser vil føre til at vi finner tilstrekkelig materiale. Uten et kontrollert vokabular vil mange bruke ulike termer for “samme ting”. Et bilde av en katt vil gjerne karakteriseres forskjellig av ulike brukere; Entall eller flertallsbøyning (cat og cats) på forskjellige språk (“katt”), ord fra andre nivå i klassifikasjonshierarkiet, rase (“siamese”), andre karakteristika (“furry”) med ulike ord (“pus”) ved navn “Simba” eller andre ting som ikke nødvendigvis gir mening for uteforstående. Ironisk og beskrivende nok er navnet på selve sosial tagging-fenomenet gjenstand for krøll i vokabularet. Den vanligste ordet er folksonomy, andre kaller det ethnoclassification osv (forøvrig noe misvisende termer, ettersom tagging skiller seg fra klassifisering og taksonomi). Kjært barn kan gjerne ha mange navn, men etterhvert blir det vanskelig å vite hva man skal rope når poden går seg vill i skogen.

Ikke alle tagger er ment for andre. Den vanlige “toread” på del.icio.us har ikke særlig semantisk verdi for andre enn den som tagger, selv tagget jeg hovedfagsrelatert materiale med et ekstremt langt ord- simpelthen fordi det skal skille seg ut rent visualt, i mengden av tagger.

Et problem: Taggefloraen kan lett vokse seg vill og uaversiktelig. Verktøyer for “tag stemming” (som Tag & Rename til MP3-samlingen)kan være til nytte.

– Motivasjonen til å tagge ligger gjerne på individnivå – man ønsker lettere å gjenfinne noe – men den enkeltes lille bidrag får verdi på kollektivnivå. Terskelen for å bidra kan imidlertid være høy. For at en funksjon i et grensesnitt/organisasjonsverktøy skal bli brukt, må det være enkelt å bruke. Etter en kveld med svært aktiv tagging i del.icio.us gikk hele natten med til drømmer om tagging, noe som vitner om at den kognitive investeringen som kreves fort kan bli for høy. Å holde styr på et eget vokabular/system kan fort bli for krevende, og ikke alle ser verdien. Jeg tror ikke noen av de jeg har fått til å bruke Flickr har benyttet seg av taggefunksjonaliteten.

– Der det er frihet, vil noen ta seg friheter. I HTML-koden til en side kan man beskrive sidens innhold med nøkkelord, ettersom dette førte til misbruk og tvilsom “økemotoroptimalisering”, bruker ikke søkemotorene lenger disse nøkkelordene. På blogger flommer det over av kommentarspam, og heller ikke Wikipedia er spart for egenkakemelerne. Å holde spam og misbruk unna frie metadata kan bli en utfordring.

– Tagger er ofte en en god måte å beskrive ting som ikke uten videre lar seg kategorisere – musikk for eksempel. Blant de ressurser som millioner av nettpirater har gjort tilgjengelig, er kanskje mp3-biblioteket de viktigste. Dette er stort sett materiale brukerne selv har tagget, ved hjelp av mp3-filens innbakte ID3-tagger. Dette taggesystemet er problematisk på flere måter – en fil kan for eksempel bare knyttes til ett album, og genre-beskrivelsen lar en fylle inn kun en verdi. Hvilket fører til at den er mer eller mindre ubrukelig. Audioscrobbler har nylig latt brukere tagge musikk, dessverre er det ingen måte å knytte disse taggene til filer i en mp3-spiller.

– At menigmann lager metadata har vi sett før på hjemmesider og blogger. Ordene vi velger når vi linker til noe fungerer gjerne som metadata om den aktuelle ressursen. Vi organiserer innholdet i mer eller mindre passende eller overlappende kategorier. Technorati behandler disse kategoriene som tagger – hvilket de gis pepper for.

– Flickr har tatt grep for å hindre sammenblanding av urelaterte fenomener som tilfeldigvis har samme navn, ved hjelp av clusters, som binder beslektede tagger sammen. Tilhengere av tradisjonell organisering ser kanskje dette som en måte å lunte tilbake til det gamle med halen mellom beina. Og selv hardbarkede taggerhuer vil innrømme at enkelte ting bør organiseres hierarkisk- menyen er kommet for å bli. Riktigere enn å si at den ene formen for organisering er bedre enn den andre, er at de kan ha ulike bruksområder og i mange tilfeller muligens utfylle hverandre.

For en tid siden fortalte Lars O. om en Salon-artikkel som tar for seg ny og radikal trafikkteori. Enkelte hevder nemlig at trafikken vil flyte tryggere og bedre så snart vi fjerner tullball som trafikkregler og fortau og overlater til trafikantene å forhandle fram løsninger for fornuftig sameksistens. Tilstedeværelse i situasjonen, skjønn, medmenneskelighet, framfor blind, byråkratisk maskinkjøring.

Spennende tanker (i hvert fall for en som allerede har strøket to oppkjøringer takket være nettopp disse utspekulerte trafikkreglene). Selv om artikkelforfatterens anekdotiske skildringer av hvor bra trafikalt anarki ser ut til å fungere et sted i Østen neppe veier så tungt i forhold til Asias beksvarte ulykkesstatistikker.

Og uten at byens innbyggere er klar over det, testes teoriene ut i en liten del av Bergen kalt Nygårdshøyden. Den løse snippen hos både fotgjengere og bilister er nemlig noe av det som gjør Høyden til et såpass behagelig sted å være. Jovisst er det fortau og fotgjengeroverganger, men de er der til pynt, ikke for å regulere ferdsel. I hvert fall har man så lenge jeg kan huske kunnet valse fritt i disse gatene. Deilig. Også bilistene vet å ta seg til rette: De “nye” sperringene borte ved Studentkontoret forseres uten blygsel:

Og i Olaf Ryes vei ned mot Møhlenpris er det kun pyser som bryr seg om innkjøring forbudt-skiltene:

For å jobbe i videosjappe bør man være utstyrt med et årvåkent blikk. Det finnes nemlig ikke noe standardisert system for hvor vitale metadata skal plasseres på coveret, sånn bortsett fra at det skal være bak, og helst langt nede. Dermed må man støtt myse i alle retninger for å finne ut om Bourne again er action eller thriller. Ting kan tyde på at bransjen har blitt klar over problemet, for nå tilbys fargekoding som hjelpemiddel for å lette arkiveringsarbeidet. Primitive voldsfilmer for gutter tylles inn i et orange inferno av flammer og død, mens bløte chick flicks kles opp i smilende rosa:

Nei, men så praktisk… Og siden vi først har filmbransjen i det brukervennlige hjørnet, kan vi få be om et enhetlig menysystem for DVDer?

Faste lesere av norske nettaviser vil vite at illustrasjonsfotoarkivet de benytter seg av er særdeles begrenset. Eksempelvis har de aller fleste artikler om internett på Dagbladet eller VG det samme “øyeeple”-bildet. Og i dag presterer de sannelig å bruke det samtidig, på forsidene.

Med Mintgrön? sine ord: “Jeg føler meg undervurdert som leser. Jeg har ikke hukommelse som en gullfisk. Gi meg nye bilder!”

Det er ikke til å stikke under en stol at denne bloggen sliter med en kraftig formsvikt. Det har den forsåvidt gjort siden starten, men i det siste har man stupt mot nye dybder. Ta for eksempel det forrige innlegget: En orgie av platte poenger, dårlig språk og uflidde overganger. Kan det bli verre? Vi skal i alle fall prøve.

For i dette og flere andre innlegg er planen å følge opp i den samme gufne stilen. De nærmeste dagene skal det nemlig pumpes ut innlegg etter innlegg, det ene mer håpløst og uinteressant enn det andre. Jo mer ubetydelig fenomenet er, desto sikrere er det at det havner under i1277s uskarpe lupe. Kvantitet foran kvalitet, antikvitet foran adekvathet, alt må ut! Mot slutten av innleggsflommen satser vi på et par forsøksvis mer vellykkede og faglig funderte innlegg, før renselsesperioden avsluttes av ukesvis med taushet. Vel bekomme!

VG-bloggen har en kommentar om offentlig bruk av mobil, eller mobilterror som journalisten upassende nok (i disse tider) velger å kalle det. Innlegget vitner om en blogg med lavt ambisjonsnivå utover å engasjere det krakilske “folkedypet”, og inneholder lite annet enn de gamle klisjéene om mobilbrukens forbannelser. Men temaet er fremdeles interessant nok: Hva skjer når fjernkommunikasjon som telefon og SMS bringes ut i det offentlige rom? I artikkelen Our Cell Phones, Ourselves snakker forsker Christina Rosen om hvordan klassiske manérer som å sneie på hatten til forbipasserende har veket plassen for simpel mobilplapring – den allestedsnærværende teknologien endrer vår fokus, og dermed væremåte på måter vi knapt legger merke til.

Rosen er mer skeptisk til det moderne enn jeg er, men jeg deler ankepunktene mot en utvikling der teknolgien endrer vår hverdag og vår sosialitet uten at vi gjør (eller kan gjøre?) noe verken fra eller til. Mellom linjene i mitt forrige innlegg om mobilbruk kunne man riktignok høre lyden av eplekjekke skuldertrekk: “Slapp av, vi vil alltid finne måter å tilpasse oss ny teknologi på”. Og selv om “det ordner seg alltids” er noe av et livsmotto her i gården innser jeg at det ikke egentlig er noen automatikk i dette.

Det er nok av regler som legger begrensninger for hvordan vi skal te oss offentlig, men som Rosen og andre har lagt merke til har det med tiden blitt færre “do’s and don’ts”. Toleransenivået for såkalt antisosial atferd er høyere, i hvert fall hvis man ser bort fra leserbrevspalter og VG-blogger som troverdige datakilder. Det å flytte oppmerksomheten langt avsted mens man lar omverdenen seile sin egen sjø er en type atderd som tidligere var forbeholdt kunstnere, fullemenn og galematiaser, nå har visst alle lov.

Mobiltelefonen har del i denne utviklingen, men en del av dens “særegne” kvaliteter er i virkeligheten gammelt nytt. Siden tidenes morgen har folk benyttet siste skrik innen artefakter som sosiale verktøy, det være seg ipodder, treklubber eller bøker:

På lange togturer er lesestoff en obligatorisk følgesvenn, og har vi passasjerer ved siden av oss blir lesingen en sosial handling. Bare det at vi leser er en statement. Og vissheten om at sidemannen med all sannsynlighet kan se (og ser) hva vi leser er nok til å påvirke valget av side å stoppe på når vi blar oss gjennom avisen. Har vi flere bøker med oss sørger vi selvfølgelig for at den tittelen som gir det ønskede inntrykk av oss ligger øverst i stabelen. Når den buss-pendlende tenåringen skrur mp3-spilleren sin opp til høyeste volum er det ikke fordi han hører dårlig, det er fordi han ønsker å uttrykke smak og stil ovenfor omgivelsene.

På samme måte er det vanskelig å delta i en mobilsamtale offentlig uten samtidig å kommunisere med omgivelsene. Vårt budskap til de rundt oss er da gjerne “akkurat nå er dere luft for meg”, og “jeg er en del av noe mer enn denne mindre betydelige situasjonen”. Når skillet mellom privat og offentlig sløres, får vi to fasader å vedlikeholde. Våre evner til å utføre dette flermaskede spillet avgjør om vår samtale ender som en vandrehistorie om “mannen som brettet ut sitt voksende strumaproblem for hele bussen” eller ikke. Nå er de fleste av oss er sosialt velutviklet nok til å la tilstedeværelsen av “uvedkommende” tilhørere påvirke hva vi sier og hvordan vi sier det – vi har tross alt årevis med trening i å snakke foran fremmede. Der vi før fikk høre hele historien servert av venneparet på bussen, slipper vi nå unna med halvparten.

Men før det går for langt er det på høy tid å avslutte dette sammensuriet omtrent der vi startet. Benjamin Walker’s Theory of Everything er et radioprogram der en finurlig blanding av fakta og fiksjon brukes til å belyse både det ene og det andre. Walker har en stakkato, men inderlig og merkverdig behagelig stemme som er verdt å lytte til (f.eks i siste utgave der han driver herlig fokusgruppe-harselas).

I et av programmene handler det om mobilens inntog (nevnte Rosen er gjest), og i en liten hørespillsekvens får vi ta del i en tenkt fremtid der også kjæledyr utstyres med mobiler. Vi hører familens bortkomne katt frenetisk mjauende i den ene enden, og den fortvilte eier i den andre:
“Tiger, push the GPS button, PUSH THE GPS BUTTON!”

Oppdatering, 22 oktober:

Det var dette med å “vise seg” gjennom bøkene sine. Det er ikke alltid vi ønsker å leve opp til “vår beste side”-rollen. Av og til ønsker vi å på aparte vis bryte med omgivelsenes forventninger. Selv får jeg for eksempel barnslig glede i å meske meg med en deilig is på de kaldeste vinterdagene. I sådan stund kan disse omslagene til fiktive bøker være verdt å skaffe seg. De er riktignok ikke like morsomme alle sammen, men idéen…ubetalelig.