i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Fagkritisk dag

fagkritikk.jpg

Så var det igjen tid for “fagkritisk dag”. Denne ene dagen i året der vi får tømme oss for faglige frustrasjoner og gi buksevann til foreleserne. Eller kanskje ikke, for det skulle ikke handle om fagkritikk denne gangen. Eller buksevann. Og bare litt frustrasjoner. Det vi fikk servert var en toretters meny bestående av en raus skål jobbsøkesnakk, før måltidet ble avrundet med en potensielt matnyttig debatt om den nye åndsverksloven.

Under “Får vi jobb?”-bolken var det nesten helt fullt i lokalet, noe man ikke kunne si om Fagutvalgets allmøte for et par uker siden. Tør vi antyde at mange av studentene kanskje er mer opptatt av sin eventuelle jobbframtid enn av selve faget? Uansett, opplegget var greit nok, det var flinke folk som snakket og kort oppsummert var dette budskapet de hadde å by på:

  • det er kjipt å søke arbeid
  • infomediastudenter er upopulære i arbeidsmarkedet
  • man får aldri en jobb ved å søke, man må være på rett sted til rett tid
  • de av oss som mangler spisse albuer kan egentlig gi opp
  • men det ordner seg til slutt

Uten overhengende fare for å virke skrytete: Dette visste vi fra før.

Så fulgte debatten om den nye åndverksloven, eller “åndsvaksloven” som ordstyrer Grethe Melby fra Infomedia (og lokallaget til Elektronisk Forpost Norge) sa. Denne “glippen” satte tonen for møtet: Her var alle enige om at lovforslaget er noe vås. Fornuftig standpunkt i og for seg, men at ikke representanter for alternative syn ville/kunne stille, hindret konfrontasjoner som kunne belyst temaet på en mer interessant måte. (Advokaten til DVD-Jon måtte forøvrig melde avbud ettersom han var en av de uheldige på Gardermoen denne dagen.)

Litt utover i “debatten” ble det nesten litt provoserende hvordan noe såpass komplisert ble framstilt så enkelt og hvordan man vek unna de mange vanskelige problemstillingene som hører til temaet. I tillegg luktet det ved et par anledninger vikarierende motiver snarere enn gjennomtenkte ideologiske resonnementer bak noen av utspillene. DRM er kjipt, joda, men la oss holde oss til de virkelige grunnene til at det er kjipt og ikke falle for fristelsen til å vanne ut argumentasjonen med billige poeng.

Inspirert av en noe oppgitt K på benken foran ble det dermed til at jeg grep ordet, og det med en ukledelig “nå skal jeg arrestere dere”-tone. Jeg beundrer det arbeidet EFF/EFN gjør, jeg er tilhenger av Creative Commons-prosjektet, jeg har Georg Apenes-tatovering, jeg sympatiserer med det Richard Stallman sier om at musikk bør være “gratis”, jeg er sågar skeptisk til om det i det hele tatt er riktig at man kan ha odelssrett på åndelig gods. Likevel var det i rollen som reaksjonær platebransjeentusiast jeg slynget ut mine “kritiske” spørsmål. Tilsynelatende paradoksalt, men etter akkurat passe mange år på universitetet er det vanskelig å se en sak fra mindre enn tre sider. Og flere sider var engang det denne debatten trengte. Så får vi heller skyve under teppet at jeg egentlig ikke hadde noe annet å bidra med enn dårlig formulert usaklighet. Man har da et navn å leve opp til (eller i hvert fall et alias).

Det er veldig mye å gripe fatt i denne saken, og for ikke å begi meg ytterligere ut på isbelagte vidder nøyer jeg meg med følgende: Knut Yrvin fra EFN mener det er problematisk med lover som kriminaliserer store mengder mennesker. Det er vanskelig å være uenig, men blir dette problemet egentlig så mye større med den nye loven? Det er sikkert flere hundre tusen nordmenn som driver ulovlig distribusjon av musikk over nett allerede- og det er i denne gruppen man finner de av oss som er rebelske, tekniske og energiske nok til å være i stand til/gidde å omgå kopisperrene. Dilemmaet rundt hvordan man beskytter opphavsrett uten samtidig å kriminalisere store grupper løses ikke verken av Åndsverkloven eller av status quo.

Flere på møtet var inne på en “Kassettavgiftsfondet”-løsning der man avgiftsbelegger bredbåndet som medium, (såvidt jeg forstår ønsker EFN noe i denne retning). Ingen dårlig idé, men det blir uansett vanskelig å få kablene til å gå opp. De som “aldri ser på NRK” har alltid hatet TV-lisensen. Og gitt en (per i dag tvilsom) forutsetning om at fildeling fører til færre solgte cder, havner pengene vi ikke bruker på musikk istedet i nettleverandørenes lommer. Uansett hva man mener om oss moderne fildelingspirater – at ISPene skal tjene seg rikere på å distribuere andres verk lar seg vanskelig forsvare.

4 kommentarer til “Fagkritisk dag”

  1. Åssy Says:

    Eg for min del sneik meg ut ei stund før det var ferdig, og fekk då diverre ikkje med meg det du kallar din “dårlig formulert usaklighet”, som truleg var ein frisk pust i ein elles død diskusjon.

    Eg sakna mellom anna fokus på om det er mediumet vi betaler for eller innhaldet. Fram til no har vi på sett og vis “leigd” musikk (og film) i og med at vi først må kjøpe innhaldet på plate, kassett og no på CD. Og mister du cd-en eller slit ut kassetten, så er det ditt problem. No har platebransjen funne ut at “oops, no kan dei ta perfekte sikkerhetskopiar, etc”, og er livredde for at vi faktisk skal sleppe å kjøpe favorittmusikken vår på nytt for tredje gong. Vel, kanskje ikkje superrelevant, men likevel. Poenget er at med teknologiar som DRM oppnår dei kanskje dette teknologiskiftet som gjer at vi kanskje tvingast til å kjøpe på nytt og på nytt.

  2. i1277 Says:

    Et godt poeng det der.

    Jeg tror det er flere grunner til at folk har kjøpt favorittmusikken sin de siste 40 årene. Ikke bare at vi rent praktisk trenger platen for å kunne høre musikken, men også fordi et slags “eierskapsbehov” tilfredsstilles. Jeg eier musikken, jeg kan være stolt av den, dens kvalitet er på en eller annen måte assosiert med meg (selv om jeg knapt har rørt et instrument etter traumatiske blokkfløytetimer på midten av 80-tallet). <digresjon> Det at vi er knyttet til musikken kommer tydelig fram dersom vi tilfeldigvis liker en artist som har lite kredibilitet i miljøer vi vanker i: Oppdager noen Spice Girls i platehyllen ler vi nervøst og har valget mellom å si at det var en gave, eller å kjøre ironi-frikortet. Hits-mappen fjernes elegant fra “shared folders” i Soulseek. </digresjon>

    Inntil nå har det ikke eksistert teknologier som gjør formatuavhegig eierskap praktisk mulig. Med DRM-teknologi og skumle e-nøkkelknipper er det i prinsippet mulig å sikre at man bare trenger å kjøpe det samme verket én gang i livet. Men dette er lite interessant for en pengehungrig bransje og således er det det motsatte de ønsker å bruke teknologien til…

    Det er i det hele tatt interessant dette med eiefølelse knyttet til en ting (cd) når det gjelder noe såpass lite fysisk håndgripelig som musikk, må vel skrive et innlegg om det.

  3. Åssy Says:

    Det der med eigerskap høyrer eg igjen og igjen. Det går ikkje inn hos meg, men eg merker at mange andre liker å ha plater i hylla. Det handler kanskje om konkretisering av noko abstrakt. Eg er vandt med at pc-en rommar underhaldning og er vel forholdsvis kompetent til å finne det eg vil ha når eg vil ha det. Eg trur at generasjonane etter oss, som (også) har fått mp3 & co i morsmjølka, kanskje delvis vil føle det samme.

    Godt poeng det du seier om at DRM & co kan nyttast til faktisk å sikre “evig” eigarskap til musikk. Det er slikt eg meiner mangler fokus. Det (sjølv) eg ville vere villig til å betale for, kunne vere eit abbonnement på eit musikkbibliotek med tilgang til _alt_ av musikk. Altså ein form for streaming. Legg til nokre ulike nivå, (ugjennomtenkt) eksempel “0-10 timar pr. veke = 100,- pr. mnd” og “ubegrensa timar = 200,-/mnd.”. Artistar får betalt ettersom kor mange som spelar musikken deira. Prisane til forbrukar kan tilpassast etter dagens mønster for kor mykje gryn ein gjennomsnittleg person nyttar på musikk. Resultatet blir eit produkt med HØG kvalitet/utvalg, medan plateselskap og artistar truleg får aukt inntening. Alle er glade og fornøgde, og dagens mp3-jakt er historie for alle som vil ha mykje utvalg men har dårleg råd.

    OK, då var det verdsproblemet løyst. Kva gjer vi no med krig og fred og sånn?

  4. Kristin Says:

    Hei skeptikeren!

    Jeg må si meg litt uenig i det du “allerede visste” om at infomediestudenter ikke kan få jobb… Og dette kommer i ordentlig tidligere ifi-studine ånd! Departementet har satt mye fokus på digital kompetanse, deling av digitale ressurser osv – det nye mantra i Norge i forhold til høyere utdanning. Nå er det jo ikke alle som deler samme gleden som meg over ord som “samarbeidslæring” og “heia ikt!” i undervsiningsøyemed, men det private arbeidsliv har en tendens til å følge på. Hotte tema akkurat nå er mpeg21/mpeg4, og content management systems for å nevne noe… Jeg vil tro infomediastudenter går en friskere tid i møte, også sett i lys av at de store IT selskapene atter en gang etterspør konsulenter/tjenester…

    Det eneste dere trenger å gjøre er egentlig å bli ferdige ;)

    – Kristin

Kommenter innlegget

Mailadresser forblir en hemmelighet. Forsyn deg gjerne av grunnleggende HTML. Det du skriver forhåndsvises under kommentarboksen.