Snap Preview Anywhere er et skript man kan legge inn på bloggen sin, sånn at det popper opp en liten forhåndsvisning av sidene man lenker til. Eirik Solheim, Børge og Jon Hoem er blant de mange som i det siste har testet ut denne funksjonaliteten. Hoem spør sågar om dette kan være en mulig løsning på “avreise-problemet” i hypertekst (problemet med å bedømme hva en lenkes mål er, eller med andre ord: om man skal følge en gitt lenke eller ikke).

Mye av debatten rundt Snap Preview går på om forhåndsvisningen er nyttig, og om den er brukervennlig. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette enn å i enkel og unyansert form svare henholdsvis ja (som jeg har vært inne på tidligere er det mye uutnyttet potensiale i å visualisere nettverket), og nei (løsninger der informasjon legges oppå annen informasjon har den grunnleggende feilen at brukeren ofte forstyrres/mister kontrollen).

Det vesentlige spørsmålet i forbindelse med denne forhåndsvisningsdingsen er nemlig et annet: Er dette egentlig en type funksjonalitet som hører hjemme i en nettside? Svaret er et krystallklart nei. Gitt at ideen bak systemet stemmer, altså at dette lille bildet kan hjelpe brukeren til å forstå hva som skjuler seg bak en link, ja, da vil jo dette gjelde alle websider, og ikke bare de sidene som tilfeldigvis har dette skriptet installert. Det er åpenbart mer rasjonelt å la nettleseren, og ikke den enkelte webmaster, ha ansvaret for denne type funksjonalitet. Så kan brukeren selv få velge om den skal slås av eller på.

Et annet nyere webfenomen er alle de små “social bookmarking”-knappene som vi ser i blogger og etter hvert også i andre publikasjoner. Knapper som lar brukeren bokmerke eller abonnere på posten ved hjelp av diverse tjenester. Det vanlige er å ha mellom to og fem slike knapper, men enkelte har over 40. Alt for brukeren.

Er jeg noe særlig mer begeistret for disse enn for Snap Preview? Nei.

Én ting er inntrykket personen bak bloggen gir av seg selv, gjerne litt stakkarslig og desperat (”Digg meg da, vær så snill, gi meg bare ett bokmerke til bussen hjem!”), eller eventuelt mer arrogant (”Alt jeg skriver er fantastisk, det er bare til å fyre opp bokmerkene, folkens”).

En annen ting ting er det absurde i at norskspråklige bloggere (med kanskje 40 treff om dagen) velger å ha en “Digg this”-knapp under hver eneste post. Vi snakker om en knapp som vil ha nytteverdi for sånn rundt regnet 0.00001% av de besøkende. Det blir som å legge ut den røde løperen utenfor leiligheten sin hver eneste dag, fordi man vet jo aldri: Kanskje kommer kongen. Tør jeg foreslå et par langt mer nyttige knapper, for eksempel “Tips Dagsrevyen om denne posten” eller “bestill denne posten som tapet eller papirfly”?

En tredje ting er at bloggene forringes til en visuell hengemyr av logoer og knapper. Siden det finnes et utall slike tjenester holder det jo gjerne ikke bare å inkludere én, men samtidig er det ikke plass til alle. Hvordan vet man egentlig akkurat hvilke tjenester leserne benytter seg av, altså hvilke tjenester man skal ha med? Eller velger man kanskje de tjenestene som betaler best? (Hva er det du sier, får man ikke betalt for å reklamere for kommersielle foretak på denne måten?)

Men stopp nå litt. Ro ned den kjølige sarkasmen. Noe av det vakre med weben er jo at man selv kan bestemme akkurat hvordan siden sin skal se ut. Dersom noen vil ha knappekarneval og juletrelook på bloggen sin, må de jo få lov til det? Som innehaver av en blogg med en relativt truende taggesky på toppen er vel uansett ikke jeg den rette til å klage på “visuelle hengemyrer”. Nei, det grunnleggende problemet med disse knappene er noe annet, og det er det samme som gjelder for Snap Preview - at naturlig browserfunksjonalitet siver ut i websidene. Det er nettleseren som skal være grensesnitt og hovedverktøy mot weben, kun i tilfeller der funksjonaliteten er knyttet spesifikt opp mot siden, bør kontrollene flyttes dit. Navigasjonsknapper er et generelt eksempel, ordningen med at man kan taste “tt” når man er inne på en Amazon-bokside er et mer spesialisert ett (prøv selv, og se hva som skjer).

Den som jobber med web vet (eller bør vite) hvorfor innhold skal skilles fra presentasjon. Ta en titt på denne flotte videoen for en mer retorisk begavet fremstilling av hvorfor dette er lurt enn jeg er i stand til å levere.

Ved å skille presentasjon fra innhold, kan man gjøre endringer i presentasjonen uten at det har konsekvenser for innholdet (bare overhør lyden av heftige omdreininger i Marshall McLuhans grav, OK?). Og omvendt. I praksis betyr dette at informasjon som tidligere var “stengt inne” i ett nettsideskall, nå kan frigjøre seg fra dette unaturlige habitatet og søke andre uttrykksformer. Information wants to be free, som de sier. Dermed kan man “lese” den samme informasjonsbiten på forskjellige måter, for eksempel gjennom en feedleser, eller med en lydavspiller. Et “em”-element (emphasis) i denne bloggposten betyr at ordene elementet omslutter skal vektlegges, hvilket for eksempel kan bety kursiv i tekstform, og ekstra trykk i lydform.

Vi kan tenke oss at digital informasjon består av ulike lag der enkelte overlapper, noen er avhengige, og andre uavhengige. Presentasjon og innhold er allerede nevnt, struktur er et tredje som er nært tilknyttet begge disse. I tillegg består den lagdelte weben av semantiske lag som antar ulike former:

Man har formell, lettere semantikk bygget inn i kodestrukturen (elementer som “em” for ekstra vekt og h1-h6 for overskrifter, microformats). Her kan man også ha formell, tyngre semantikk, i form av RDF. I tillegg har man etterhvert uformell, uavhengig, og “uverifisert” semantikk i form av samlingen (og innholdet) av innkommende lenker, samt de metadata som sosiale bokmerkere produserer. (Det sosiale laget er selvfølgelig en bok for seg selv.)

Vi kan også snakke om funksjonslaget, som egentlig ikke bør tilknyttes nettressursene, men ligger på OS/applikasjonsnivå. Siden websider har svært varierende funksjonalitet og struktur er det altså ikke unaturlig at navigasjonsknapper og søkebokser inkluderes der (selv om Opera og senere Firefox vist oss hvordan søk mot sider via nettlesergrensesnittet kan gjøre weben mer lettbrukt og tilsynelatende strukturert). Men andre funksjoner er såpass universelle at det er absurd å knytte de til webressursen - det er for eksempel ingen som legger inn en “Kopier tekst”-knapp på hjemmesiden sin. Av samme grunn bør man la være å legge inn preview-skript og “bookmark this”-knapper.

Til slutt: En liten disclaimer om hvorfor folk som benytter ting som knapper og previewbilder tross alt er unnskyldt, i hvert fall foreløpig:

Opera og Mozilla har en ytterst hendig funksjon: Det at man kan bruke adressefeltet som søkefelt. Adressefeltet har god plass, og det føles gjerne litt raskere og bedre i bruk enn det vesle søkefeltet ved siden av. Men det at jeg…

• bytter mellom å bruke søkefelt og adressefelt til søk
• bytter mellom ulike nettlesere (ingen Opera på jobb)
• rett og slett taster feil

…gjør at jeg stundom ikke har den rette syntaksen: Jeg får ikke med den lille g-en foran søketermen som skal angi til Opera at hei herr Opera, dette er et Google-søk på “steak and cheese” og ikke et forsøk på å gå til webressursen “steak and cheese”.

Siden jeg er relativt feilbarlig hender dette gjerne flere ganger om dagen, hvorpå Opera serverer meg følgende feilmelding (dog litt større enn gjengitt her):

Hver gang dette skjer tappes en irritert dråpe over i et beger som kanskje, bare kanskje en gang renner over og skyller meg i retning av Firefox eller Safari.

Men hva er dette for flisespikkende tøv? Hvorfor er denne feilmeldingen problematisk?

Jo nå skal du høre.

• Jeg forsinkes i aktiviteten jeg holder på med: utføre et søk
• Jeg må skrive inn søketeksten en gang til, ettersom alt som er skrevet i URL-feltet byttes ut til fordel for en feilkode.
• Bruken av utropstegn, store røde røde bokstaver og ord som “illegal” og “invalid” setter en alarmerende, nærmest klandrende tone. Som lojal bruker foretrekker jeg å tiltales på en høflig måte.

Og hey Opera, brukerne deres kjenner nettet godt nok til å vite hvordan en webadresse er utformet. Det bør derfor være åpenbart at en gjeng skrifttegn adskilt med to mellomrom (”steak and cheese”) er ment som en søkestreng og ikke en adresse. Slutt å lage ståhei for ingenting, bare send meg til Google.

Jeg krever ikke mer av en nettleser enn a) kjærlighet til detaljene og b) omtenksomhet for brukeren. Brukervennlighet i ordets ulike betydninger altså. Over et tiår etter nettleserens fødsel er det fremdeles ingen som klarer å levere dette.

(Og jada, etter denne posten lover jeg å ta en liten pause fra føljetongen “i1277 syter om software”…)

Brukeruvennlighet tilhører ikke datamaskiner alene. Her følger en uhøytidelig liste over diverse ubehjelpelige løsninger hentet fra mine mer eller mindre nære omgivelser:

1. Dispenser for flytende såpe

At noe bare fungerer er ikke nok, løsningen skal være fancy og helst automatisk. Eller var det kanskje innsparinger sjefen på gamlejobben så for seg da han anskaffet denne frekke såpeautomaten? Det ble det i tilfelle lite av, all den tid tingesten pumper ut såpe hver gang sensorenes relativt panoptiske øyne fanger opp spor av aktivitet. Automaten ble nemlig montert over en ståldisk som helst skal holdes ren og tørr, noe som viste seg vanskelig ettersom hvert tørk over disken trigger sensorene, med det resultat at såpe pumpes ut, og så har man det gående. Repeter ad nauseam.

2. Håndtørker

Dette flotte eksempelet på ubrukelig interiørdesign er hentet fra Tornøe-bygget, der instituttet for informasjonsvitenskap tidligere holdt til. Håndtørkeren er plassert på en så finurlig måte at det er umulig å vaske hendene uten samtidig å bli utsatt for en skåldende fønvind fra siden. Hvem trenger Syden?

Men hva er det vi skimter nede til venstre? Vi skal fram til en beholder for avfall på elleve bokstaver.

3. Søppelbøtte

Dette er en populær variant rundt omkring på SV-fakultetet. Det snodige er hvordan posene nærmest konsekvent monteres med en nonchalant teknikk som gjør at de fylles etter bare to-tre gangers bruk.

4. Tokranet vask

Mer skålding venter, nå i flytende form. Denne type vask er ikke så vanlig her til lands (dette eksemplaret tilhører bestemor), men en del andre steder jeg har vært later den til å være standarden. Man lærer seg fort en slags teknikk der man bruker den varme kranen på den ene hånden, samler iskaldt vann i den andre, for så å kaste dette over førstnevnte rett før man får varige men.

5. Mystisk krankontroll

Enkelte deler av vår kunnskap om verden lagres i hendene. Jeg har lenge trodd at enkelte av toalettene i bygget der jeg jobber (U-Pihl) ikke hadde varmt springvann, men i dag kunne kollega Trond opplyse om at joda, varmtvannet er der. Kranen er bare “mappet” feil vei i forhold til det vi forventer, så man får kaldt når man skal ha varmt og omvendt.

6. Det Norske Leskur

Vi forlater våtromsmiljøet og beveger oss ut i naturen. Dette grufulle prefabrikerte betongskuret er noe så sjeldent som en ekte norsk designklassiker. Det fiffige er at benken er plassert lengst inn, hvilket i kombinasjon med skurets vinkling i forhold til veien gjør det umulig å se om bussen kommer - før den har passert.

7. Bergenske rutetabeller

Kanskje ikke en turistattraksjon på linje med funicularer og fiskesuppe, men bussruter fra Bergen er absolutt “nokke for seg sjøl”. Følge standarden med å lage en spesialtilpasset rutetabell til hvert enkelt stoppested? Nei, her skal det spares må vite, det får holde med én plakat per rute. For å finne ut når bussen kommer må man derfor sjekke avgangstid fra rutens første stopp, og så legge til antall minutter derfra og til dit man måtte befinne seg (eller eventuelt et stopp i nærheten, det står ikke tidsavstand til alle stoppene). Skal man utføre avanserte reiser (f.eks bytte buss underveis) gjelder det å sette av god tid til å regne ut rutetidene.

8. Klokkeradio

Standardklokkeradioen de fleste nok drar kjensel på. Et VM i knappeknot som gjør det altfor lett å la teknologien avgjøre når man skal opp om morgenen (mer inngående beskrivelse her).

9. Heis i Klostergarasjen

“Et hyggelig og brukervennlig parkeringsanlegg” - sånn omtaler Klostergarasjen seg selv på sine hjemmesider. Byens nye underjordiske garasje er kanskje hyggelig, i hvert ffall har man prisverdig nok hyret inn kunstnere til å utsmykke anlegget. Men brukervennlighet hadde vel neppe noen større post på budsjettet.

Etter åpningen lot utallige bilister seg forvirre av de snodig merkede heisknappene. Interaksjonsdesign handler blant annet om å sørge for at brukerens forventninger og intensjoner i forhold til systemet representeres på en tydelig måte i grensesnittet (eksempel: “brukeren ønsker å komme seg ut, og forventer å finne instruksjoner om dette” -> sørg for å ha en knapp merket “utgang”). Vel, Klostergarasjen har seks plan i tillegg til utgangen på bakkenivå. Denne planløsningen valgte man å representere med tallene 1, 2, 3 og 9. Ikke overraskende oppsto diverse Seinfeldske leteaksjoner der folk heiset opp og ned på jakt etter bilene sine. Ganske raskt endret Klostergarasjen knappe-infoen til følgende noe mer forståelige, men fremdeles klønete variant (legg merke til dobbel-mappingen):

10. Creative Zen Touch

Nok for i dag, og Ok, mp3-spilleren min er vel for å regne som en data-relatert gadget, men vi tar den med. Denne spilleren har et så på alle måter ubrukelig design at den hadde fortjent en egen post, men det ble for deprimerende for meg, og for langt og kjedelig for deg. Styr unna.

Velkommen til i1277.net

De tre siste årene har jeg har jeg nytt godt av Rune B. på Intermedia sin varme skulder i form av trygg og stødig hosting. Ikke minst har det å være under universitetets domene gitt bloggen et sårt tiltrengt skinn av autoritet. Aberet ved å befinne seg på UiB sitt nett er at disse maskinene er så populære blant script kiddies, spammere og denslags. Og jo mer populær bloggserveren har blitt hos nevnte slyngler, jo mindre populær har den blitt hos IT-avdelingen. Derfor tas den gamle serveren snart ned, og i den forbindelse flytter jeg til egen bolig. Det var vel i grunnen på høy tid.

Domenebytting har et par negative følger

Mange er redd for å miste Google-saft ved flytting, men det bryr jeg meg lite om. Google kommer tidsnok tilbake, og ser man bort fra den utvilsomme underholdningsverdien i å se folks snodige søketermer er egentlig trafikken derfra lite å samle på. Verre er det å være nødt til å forstyrre alt som måtte være av innkommende linker og lesere. Som jeg var inne på sist jeg byttet blogg skraper det i samvittigheten å måtte ødelegge en aldri så liten del av weben på denne måten. Jeg har riktignok fått satt opp redirect av samtlige gamle URLer (inkludert feed-adressene), men denne redirecten forsvinner etter hvert sju fot under sammen med resten av serveren. Den som av en eller annen grunn skulle ønske å peke hit, anbefales derfor å redigere lenkene sine. Fra nå av gjelder følgende:

• Blogg:http://i1277.net/
• Feed:http://i1277.net/feed/

Nytt sted, nye muligheter

Den nye serveren støtter mod_rewrite, hvilket har gjort meg i stand til å oppfylle en gammel drøm om et meningsbærende URL-skjema. I tråd med dette (at teknologien skal under panseret er min evige kjepphest), har jeg satt opp domenet så det tilfredsstiller no-www sine krav til klasse B-domene. Dette vil si at hvilket vil si at adressen fungerer både med og uten www, men at man ved å taste inn http://www.i1277.net/ sendes videre til http://i1277.net/. Folk bør få slippe å holde styr på sånne detaljer.

Bær over med småfeil og tullball

Snodig oppførsel fra både blogg og feeds bør påregnes i en overgangsperiode. Eksempelvis later linkene i sidebloggen til å leve sitt eget liv. Mystisk formatering kan også forekomme, ettersom posteditoren til WordPress 2.0.2 (har oppgradert i forbindelse med flyttingen) dessverre er på FrontPage-nivå hva kodebehandling angår. Forhåpentligvis får jeg bedre kontroll med det hele etter hvert.

Wow! Via feeden til mitt SOL Jobbsøk ble jeg oppmerksom på følgende ledige stilling:

User Experience Analyst

Arbeidsopgaver:

• Analysere brukerbehov
• Arrangere fokusgrupper og workshops med kunder og brukere
• Use cases/scenarier
• Identifisere lokaliserings og tilgjengelighets krav
• Usability testing
• Tekstforfatting iht til skjermbilder
• Grafisk design (evt koordinere eksterne ressurser)
• Informasjonsarkitektur
• Interaksjonsdesign (UI utvikling og prototyper)

Det er ikke det at jeg har tenkt å søke - ikke er jeg ferdig utdannet, og ikke har jeg erfaringen som kreves. Nei, min skarve entusiasme skyldes at jeg etter tre måneders abonnement på dette jobbsøke-søket endelig har kommet over en jobb jeg både har lyst på, og er (vel, føler meg…) kvalifisert til å utføre. At denne typen stillinger i det hele tatt eksisterer her i byen, var en hyggelig overraskelse.

Annonsen er forøvrig ikke tilgjengelig mellom 23.00 og 07.00, ettersom Aetat ikke liker folk som reker oppe på nettene…

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg irriterer meg over teknologenes iboende arroganse.

Arroganse, sier du?

Ja, du kjenner den nok egentlig. Det er den som får datanerds til å tro at “de som får virus på PCen er dumme nok til å fortjene det”. Det er den som gjør at svært mange som utvikler datasystemer glemmer at de skal brukes av mennesker. Og det er det som gjør at maskinene er så mye vanskeligere å bruke enn de hadde behøvd å være.

Arrogansen kommer i to utgaver: Den første, i denne sammenheng mer uskyldige typen, er den usympatiske “jeg er bedre enn deg”-varianten. I alle sosiale relasjoner inngår en tautrekking om makt. Når vi besitter kunnskap som den annen part ikke kan skryte av, er det vanskelig ikke å bruke dette for alt det er verdt.

Men sånn vil det vel alltid være.

Joda. Det er den andre typen arroganse som er problemet, den som gjør at man “ikke kan fatte og begripe hvorfor andre ikke forstår dette”. Idet man behersker noe, blir man nemlig blind for hva som gjorde det komplisert i utgangspunktet.

Jeg forteller min kontakt i Chile om den omstendelige prosessen det er å ta sertifikat i Norge. “But driving is so easy, any retard can do it”, lyder det sjokkerte svaret. På samme måte er hardcore-tech-folket grunnleggende ute av stand til å ta inn over seg hvordan en “vanlig dødelig” tilnærmer seg en datamaskin. Derfor er systemene deres dømt til å mislykkes når de tas i bruk. Teknologer og oss andre er kanskje ikke på ulike planeter, men vi snakker ikke samme språk.

“Oss andre”, du… Er ikke du selv en av disse teknologene, kanskje?

Egentlig ikke. Jeg er samfunnsviter, mitt interessefelt er samspillet mellom menneskene og teknologien, min jobb er å oversette mellom språkene.

Og jeg som trodde at du jobbet i kiosk… Men i ytterste filosofiske konsekvens skulle vel dette bety at vi ikke kan stole på at noe av det vi sier til hverandre når fram, ettersom vi snakker ut fra hvert vårt språk og hver våre erfaringer?

Nå er jeg verken ytterst filosofisk eller konsekvent, så såpass langt skal jeg ikke dra det. Men ja, det er en viss fare for at det som synes glassklart under skriving, for leseren framstår som møkkete vann.

I posten om Opera (som forøvrig slapp versjon 9-preview i dag) nevnte jeg Flock, en Firefox-basert “sosial” nettleser det knyttes store forventinger til. I dag har Flock gitt ut en såkalt Developer Preview, og det var ikke helt uten skjelvende neve og slevende kjeve jeg lastet ned, installerte og gikk igang med å teste dette nettets potensielle syvende underverk. Og resultatet? Mer eller mindre som forventet: Flott design, god integrasjon med diverse webtjenester, men ikke helt der ennå.

Andre nordboere som skriver om Flock:

• Andedammen
• k-märkt
• Webaksess
• Jill Walker
• Eirik Stavelin

De følgende forslag til forbedringer av Flock, vekker nok liten interesse i min leserkrets, men så er de er da heller ikke ment på denne akk så eksklusive forsamling. Grunnen til at jeg legger det ut her midlertidig er at confirmation-mailen fra Flock-forumet de er ment på har hatt problemer med å komme gjennom UiB sitt strenge spamfilter.

What follows are suggestions for improvement of the (very promising) Flock browser.

The shelf

Support drag and drop from localhost

I want to be able to drag and drop pictures from my own computer onto the shelf - these are, after all the ones I’m most likely to blog. Let the user specify a Flickr account or a webserver for the images to reside on.

Keeping style and structure apart

There’s no way Flock could guess what the classes in people’s stylesheet mean - so let us tell it. Flock-blogging leads to content being styled the old ugly HTML-way. A workaround for this could be letting Flock know what tags should mean what. For example, I want to tell Flock to use <em>instead of < i>, and I want to tell it that I want all images should be attributed with class=”blogpostimage”.

One top menu (or sidebar) to rule them all

The “Flickr Photos” and “Blog topbar” shouldn’t be hidden behind a cascading menu. And why can’t I see both simultanously? Rework the topbar so that it becomes more like the side panels in Opera - powerful, well-arranged and easily available. Let the user choose where he wants to position this side/top bar. This bar could also house feeds, history and “social data”. And of course, the aforementioned shelf should sit here.

Del.icio.us integration

A superior solution? Include a tag entry window in the browser itself. Being able to type in tags and just press enter (or the star button) would lower the threshold for tagging a lot. There should be two other fields available: One for suggested tags (based on the cross between your existing tagspace and other users tags for this page) and one for other people’s tags. This would make Flock into a true tagging killer app.

Flock as a social browser

I want to see what others have said about the page I am visiting. I want to be able to see (in a sidebar or in a top menu) not only what others have tagged ths page, but also what people have said about the page. Yes I know Technorati is slow - hopefully better solutions will come along (do you hear me Google?). This would ensure a different and more social browsing experience.

This was supposed to be the network age, right?

OK, so the two last suggestions doesn’t have much to do with the current Flock itself, but it’s functionality I want to see in such an ambitious browser. With the del.icio.us integration, my bookmarks stay the same whereever I go. Great! But I need for more than just my bookmarks to be synchronised. I want a central server to keep track of my open windows and browser settings (not in realtime, but let’s say every hour or every time I close the browser). This way I could use different computers and still focus on what’s relevant: The browsing is. Not having to fumble with different settings and having to remember what computer I was seated at when I browsed this-or-that page. It doesn’t make sense to have different setups -unless one wants to, that is.

But what if one wants to?

Some people might like to keep one set of windows for work, one for play, and so on. Let me be able to drag and drop windows into groups, so I can separate the mind spheres more easily. My mind is a mess - so is the internet - help me organise.

Denne uken har Opera droppet reklamemodellen, hvilket gjør Opera like gratis som alle andre nettlesere der ute. Det skulle de nok gjort før.

Da Firebird ble til Firefox klarte klarte de å spise en god del markedsandeler fra tidligere enerådende Internet Explorer. Blant grunnene var et gjenkjennelig og enkelt grensesnitt, frekk funksjonalitet samt den webpolitisk korrekte hipphet som følger med det å ha åpne standarder. Denne utviklingen må ha vært en bittersøt opplevelse for Opera Software. De har lenge drømt om å se IE-monopolet gå i oppløsning, og når det så det muligens endelig skjer er det altså til fordel for en konkurrent. Det gjør vel ikke saken stort bedre at Firefox krediteres for diverse innovasjoner som egentlig stammer fra Opera og andre.

Og hva er så Operas viktigste funksjoner?

• MDI-modusen, eller vindu-i-vindu-grensesnittet, som gjør det mulig å jobbe med mange sider samtidig og likevel ha det noenlunde oversiktelig. Man gis den særdeles praktiske muligheten til å fortsette der man slapp da man sist lukket nettleseren.
• Mouse gestures - “musbevegelser” som lar deg utføre vanlige operasjoner som å navigere frem og tilbake, lukke vinduer, åpne linker i nytt vindu osv. enklere og raskere enn det er mulig å gjøre med tradisjonelle knapper og tastatursnarveier. (Jeg kan forøvrig varmt anbefale StrokeIt som utvider denne funksjonaliteten til resten av Windows.)
• Intelligent mellomlagring/caching. Beveger man seg fram eller tilbake i nettleserhistorien slipper man at siden lastes på nytt igjen, slik den gjør i andre browsere. Diverse studier har anslått at tilbake-knappen står for mellom 30-40 prosent av all navigasjon, så her spares man for mye unødig venting.

Og så videre. Firefox og FF-extension-utviklere har forlengst snappet opp de to første idéene, og i versjon 1.5 som slippes om kort tid implementeres visstnok også caching på Opera-måten. Dermed har Opera en utfordring: Hva skal de by på som ikke konkurrentene kan friste med? Er det i det hele tatt mulig å trygge posisjonen som verdens beste nettleser?

A new generation calling

Forenkler vi verden litt ved å snuble elegant over Mosaic og webens barndom, kan vi si at Internet Explorer med sin begrensede funksjonalitet tilhører første generasjon nettlesere, der Opera og Firefox tilhører andre. Før Firefox kopierer rubb og rake av Opera og IE til slutt dilter etter, er det på tide at Opera viser muskler igjen, og tar steget inn i neste generasjon. Det vi trenger gode idéer og funksjonalitet som er tilpasset hvordan vi bruker weben på i dag, og ikke hvordan vi brukte den for fem år siden. Opera 8 var i så måte en skuffelse, selv om mye bra har skjedd under panseret er det sparsomt med synlige nyskapninger. Mest synlig er det nye vedhenget til adresselinjen som er mer irriterende enn det er nyttig.

Men hva snakker du om egentlig?

Selv om standardlydighet er viktig, må vi slutte å tenke på en nettleser som et program hvis eneste oppgave er å lese HTML og andre webteknologier. Jeg vil ha en nettleser som fokuserer på innhold, ikke bare på struktur. Vårt hovedverktøy mot nettet bør være et CMS like mye som en kodetolker. Vi søker ikke bare etter nye sider på web, ofte leter vi etter sider vi har besøkt tidligere. Hva med å bygge en nettleser som i større grad støtter vårt behov for gjensyn?

Historien gjentar seg

En måte å finne tilbake til fordums sider på er å søke etter sidetittelen i Operas historie. Nyttig, men bare dersom vi tilfeldigvis husker tittelen på siden - hvorfor ikke la oss søke i fullteksten, som jo ligger i cachen uansett?

Et bilde sier mer…

Der datamaskiners minne er knyttet til tekststrenger (hvis vi med godvilje hever oss over nuller og enere), er menneskelig minne sterkt knyttet til det visuelle. Men de gammeldagse historie- og bokmerkefunksjonene gir oss bare adgang til førstnevnte. Hvorfor ikke la oss navigere historien visuelt? Når vi lagrer et bokmerker til et dokument reduseres en ressurs med tusener av farger og visuelle kjennetegn til rader av bokstaver som ved første øyekast ser veldig like ut. La meg få et “thumbnail-view” av vindushistorien, så jeg lettere kan holde styr på hvordan det nå var jeg fant fram til akkurat det dokumentet. Noen som foretrekker tekst, sier du? Vel, gi oss både og. La oss selv finne ut av hva som fungerer best.

For mange vinduer åpne = gjennomtrekk?

Jeg har som regel mange titalls åpne Opera-vinduer samtidig. Nettopp fordi det er så mye det mye enklere å gjenfinne basert på gjenkjennelse: Et kjapt scroll gjennom sidene, og man finner tilbake dit man var i går. Det er imidlertid store ulemper med denne praksisen. Én ting er at det blir vanskelig å holde oversikt når antallet vinduer kryper oppover mot hundre, en annen ting er ressurssløsingen dette medfører. For min egen maskin, som må holde alle disse sidene i minnet, og for massevis av webservere der ute som på unødvendig vis kalles opp hver gang jeg åpner Opera. Det er like deilig praktisk som det er nett-etisk uholdbart. Og sånn fungerer vi - om det ikke legges til rette for annet, så tar vi den enkleste og mest sløsete snarveien. Kan hende kan dette løses ved å se på alternative måter å håndtere websider på. Jeg ønsker meg en mellomting mellom å ha en side oppe i nuet og måtte bokmerke den permanent. Et slags side-reservoar, der midlertidige sider stues vekk uten å lastes ned, men likevel er lett tilgjengelige. En annen metode er å la brukeren dele inn sidene i grupper. I dag er fag, nyheter og underholdning osv. blandet, la meg få skape orden i kaoset ved å dra og slippe vinduene - dit de hører hjemme.

Og apropos det

I en hverdag der skole og fritid blandes over en stadig lavere sko gir det ikke mening å ha ett “sett” vinduer på skolen og ett hjemme. Eller for den saks skyld; ett sett innstillinger på jobb og et annet hjemme. Foreløpig er verken internett eller Windows mer avansert enn at man må ty til tredjeparts-løsninger for å holde sine data noenlunde synkronisert. Å betale for å bli kvitt reklame i en nettleser er det få som gidder. Men for min del ville jeg gjerne betalt Opera en del slanter dersom de hadde kunnet lagret mine data sentralt for meg, så jeg hadde hatt tilgang til de samme ressurser og verktøy - uansett hvor jeg logger på fra.

The readable web and the writeable web

En nettleser skal ikke bare lese nett, den skal også skrive nett. Tim Berners-Lees opprinnelige ønske var en web der det var like enkelt å skrive som å lese, og dette bør en moderne browser ta hensyn til. Hvor mye enklere hadde det ikke vært å skrive posten om Møhlenpris dersom jeg kunne dra og slippe bilder og tekstbiter der de passet inn i innlegget i stedet for å forholde meg til strukturelle nødvendigheter som filnavn, urler og HTML-koder?

Det skal bli spennende å se på den kommende nettleseren Flock, som med deres egne ord er “the world’s most innovative social browsing experience. We call it the two-way web.” Bloggfenomenet har revolusjonert prosessen med å publisere til nett, men det kan fremdeles bli enklere.

…for ikke å glemme the rewriteable web

Den eminente musikkressursen All Music Guide hadde i en årrekke hatt et traust og kjedelig grensesnitt, da de i fjor endret design. Hvilket drev millioner av musikkfans til kollektiv hår-riving, for med endrede farger, struktur og interaksjonsdesign ble sidene plutselig mye vanskeligere å bruke. Kloke hoder pønsket ut en måte å gjøre noe med det, da de lagde et script som ved blant annet å fjerne javascript-lenker gjør AMG lettere å bruke. Dette ble begynnelsen på Greasemonkey, en revolusjonerende Firefox-extension. Vil man se Amazon sine priser side ved side med konkurrentens? Greasemonkey fikser det. Grasrotmakt som er lite populært blant innholdsleverandører og annonsører, men veldig populært hos brukere. Synd at dette ikke lar seg gjøre i Opera, tenkte jeg - men her har de sannelig gjort jobben: Fra og med versjon 8 er user scripts bygget inn i nettleseren.

Mer meta takk

Jada, jeg er blant de som ikke kan gjøre meg opp en egen mening. Jeg vil vite hva andre har sagt, også om websider som ikke benytter trackbacks. Gi meg et sidepanel med referanser (og gjerne tagger).

Men gjør det enkelt

Opera kan med fordel rydde opp i grensesnittet en gang for alle, og deretter få en slutt på praksisen med å flytte på knapper og innstillingene for hver eneste utgivelse. Det er heller ikke nødvendig å stappe alle Operas funksjoner inn i alle kontekstmenyene. Opera er egentlig ikke så oppblåst som kritikerne hevder, men de får massevis av gratis møllevann ved å titte på Operas grensesnitt. Gi brukeren muligheten til å velge mellom enkelt og avansert oppsett. Legg til rette for mest mulig tilpasning.

Kommunisere funksjonaliteten

Opera har jo en drøss med smarte funksjoner som brukere nye brukere rett og slett ikke oppdager. Som alltid er mitt mantra når det gjelder datamaskinbruk: Ned med tersklene! Jon Udell viser med sine “screencasts” hvor mye lettere det er å forstå noe man får det demonstrert. Produsér små snutter som viser brukeren hvordan det skal gjøres.

En del av denne funksjonaliteten (f.eks. synkroniseringsverktøy) dukker nok opp i en Firefox-extension før vi får se det i Opera. Men som gammel og lojal Operabruker hvis fingertupper er mer eller mindre avhengig av dette programmet, håper jeg i det lengste på at Opera ikke uten videre gir opp kampen om nettlesermarkedet for PC.

Møt min klokkeradio (de fancy strekene og beskrivelsene skyldes at den var tema for en innlevering en gang i tiden).

Tingen med klokkeradioer av denne typen er at de har en grunnleggende feil i grensesnittet for instilling av klokke og alarm: Skal man stille varslingen ti minutter tilbake, er man nødt til å trykke 50 ganger på en liten gjenstridig knapp mens man niholder på en annen og tilsvarende gjenstridig knapp. Skulle man i et øyeblikks uaktsomhet miste grepet om denne andre knappen stilles plutselig timer i stedet for minutter, og man er nødt til å trykke “døgnet rundt” for å komme ajour. Som regel er man uheldig og trykker en gang for mye, så man må begynne på nytt. I og for seg et trivelig aftenrituale kanskje, men når man stuptrøtt går i bingen er ofte tankegangen at man tar til takke med det den er innstilt på fra før framfor å begynne å knote med kontrollene. Eventuelt tyr man til den klassiske vekkerklokkehacken, å stille klokken tilsvarende feil som alarmen er innstilt så den ringer til riktig tid likevel.

OK, det var kanskje ikke den mest skjellsettende “maskinane tek over”-historien du har hørt. Likefullt et eksempel på hvordan teknologi som i utgangspunktet er laget for å støtte oss i å kontrollere våre liv iblant virker begrensende på denne kontrollen. Hvem vet hva slags onde tiders forestående henrulling dette obsternasige lille apparatet varsler om.

Løsningen hadde vært? Et scrollehjul såklart, som ville latt meg skru tiden frem og tilbake med en enkelhet egnet til å gjøre enhver spektralstein forlegen. Dette er så selvfølgelig at det helt sikkert eksisterer et pletora av slike klokkeradioer, men jeg har aldri kommet over noen (innrømmelsvis har jeg ikke lett så intenst). Enn så lenge kan jeg benytte dette som tidenes dårligste unskyldning for ikke å ha kommet lengre med oppgaveskrivingen.

Dette handler ikke om den utrolig triste saken det refereres til i skjermbildet over, men om brukergrensesnittet til aftenposten.no. For en tid siden nevnte jeg at Aftenposten ikke linker på en enkel og gjennomført måte, og de fortsetter sin forvirrende praksis.

Hvilken link skal man velge for å lese saken om Gjengedal som er “Lut lei dobbeltmoralen”? Ikke overskriften, ikke den første linken etter overskriften - men den under der igjen. Uff, da. Det må da finnes smartere måter å oppnå mange pageloads på?

Nå kan man kanskje resonnere seg fram rett link - tittel, ingress og bilde antyder at det handler om en persons mening, en luring vil derfor kanskje koble dette opp mot sitatstreken i linktittelen - men da har man alt brutt regel nummer én i Steve Krugs glimrende Don’t Make Me Think. Sistnevnte bok er herved anbefalt utviklerne borte på Aftenposten Multimedia.

(Oppdatering: VG følger opp med sin egen variant av “hvilken link fører til hva”-quizen. Det er tross alt helg).

Universitets webmail-tjeneste er en grei måte å få tilgang til UiB-mailen når man er hjemmefra. Den brukes også av mange studenter som ikke er klar over at man kan lese eposten sin i en helt vanlig (og langt bedre) klient. I en msn-samtale for en tid siden okket Marve seg (sjekk ut den nye bloggen hans forresten) over at webmailen gjorde rare ting med Word-dokumenter. Jeg kom på at han ikke den eneste som har irritert seg over dette. “Hvorfor sender dere ikke inn oppgavene ferdig formatert? Kan dere vennligst bruke papir som i gamle dager?” Omtrent dette skal en foreleser ved HF-fakultetet ha sagt til studentene sine.
Read the rest of this entry »

Nok et langt innlegg spekket med unødvendige digresjoner , denne gang tilbys ikke engang en varm og svalende iskrem i premie til den som leser gjennom. Det skal handle om måten vi bruker ting på. Dører og datamaskiner og denslags.

Verden er full av ting(verktøy) som er ment å gjøre ulike oppgaver enklere. En penn f.eks, gjør det enkelt for den som kan skrive å overføre tekst fra tanke til papir. Hverdagen er imidlertid full av eksempler på ting og systemer som ikke fungerer like effektivt. Som bestemors vask eller bussruteoppslagene fra Gaia der vi må fram med kalkulatoren for å finne neste avgang.

Noen ganger irriterer vi oss over sånne ting, andre ganger tenker vi ikke engang over det, fordi vi ikke kjenner noen bedre måte å gjøre det på. Og hvorfor forandre noe som tross alt virker, vi klarer oss da alltids selv om vi må bruke litt mer tid? Men på John Alvheims skala for alvorlighet kan slike “feil” variere fra mindre (irritasjon, sløsing av tid og krefter, økonomisk tap) til mer (død, eller kanskje til og med fordervelse).

Usability/brukervennlighet handler om å gjøre disse tingene og systemene enklere å bruke, og består ikke av annet enn common sense. Sier noen. Men i så fall har det vist seg at “common sense” slett ikke er så “common”. For ikke sjelden vil de som er satt til å utvikle løsninger sette til side fornuftige og enkle standarder til fordel for mer originale vrier. Vi har nemlig en slektning av form/innhold konflikten i den evige drakampen mellom brukervennlighet og estetikk. To kvaliteter som begge er viktige, men ikke alltid er like forenelige. Som når noen holder sin første Powerpoint-presentasjon og lesser på med så mye grafikk og “fikse” overganger at det blir vanskelig å fokusere på budskapet. Eller som når jeg setter til side all faglig visdom og konsentrerer meg mer om å gjøre skriften på bloggen liten og fin enn faktisk lesbar.

Ved presidentvalget i 2000 brukte man i Palm Beach, Florida en stemmeseddel som var utformet såpass finurlig at det var en enkel sak å velge Bush, mens det gikk mindre tydelig fram hvordan man skulle velge Gore. Designet av stemmeseddelen førte sannsynligvis til at et stort antall mennesker stemte feil, og Bush ble altså president etter å ha vunnet Florida med noen hundre stemmer. Ikke rart den ansvarlige gikk i forsvar: “…the voters get the blame for not following instructions. I physically cannot be at every machine to see that the voters are following instructions” . Standardunnskyldningen for dårlig design altså, “dersom brukeren gjør feil, er det brukerens feil”.

Men det var dette med gamle menn og tog. Forleden befant jeg meg på et tog av den moderne typen, der man tydeligvis har anstrengt seg for å komme opp med nye, frekke løsninger på gamle problemer. Toalettene f.eks hadde ikke vanlge dørhåndtak, i stedet måtte man bruke et sirlig knappesystem for å operere dørens tilstand:

a) fra lukket til åpen (og omvendt)
b) fra ulåst til låst (og omvendt)

“Du og du, noe så fjongt! Endelig får vi oppleve en smak av den science-fiction-tilværelsen de lovet oss på TV”. Kanskje det er dette designeren vil at vi skal tenke. Og kanskje tenkte vi det også. I hvert fall i et halvt minutt.

I våre begreper om offentlige toaletter er “lås” en viktig bestanddel. Toalettene er tross alt kun offentlige inntil dørene låses innenfra. Kunnskap om det tradisjonelle låssystemet sitter både i hodet og i hendene (og i verden), idet vi vrir om låsen får vi som regel en eller flere bekreftelser på at døren har endret tilstand fra ulåst til låst: Fingrene kjenner at låsen vris om, vi hører et knepp, vi ser et lite skilt endre status og farge. Eller kanskje vi ser hvordan låsebolten fysisk sperrer for åpning av døren.

I dette toget manglet imidlertid disse “bekreftelsene”. Knappene for å operere døren befant seg endog på en annen vegg. Og her kommer den eldre mannen inn i bildet. Han måtte i mangel på anstendige alternativer ta rollen som “early adopter” og våge seg inn i dette uhyrlige kammeret.

Ikke godt å si hva slags reise han var på. Kanskje var han på vei for å besøke sitt nyfødte barnebarn på den andre siden av fjellet. Det kan være han skulle møte en gammel fiende fra krigens dager, for endelig å kunne forsones. Kan hende var dette hans siste reis. Men fra NSB vanket det altså ikke annen honnør enn offentlig ydmykelse. Mannen hadde ikke kunnskapen om hvordan man skulle operere de ulike kontrollene, dermed gikk ikke døren i lås, noe som førte til en rekke (sannsynligvis) uønskede besøk.

Kanskje foregikk prosessen med utviklingen av denne vognen litt på samme måte som når en stor bedrift skal ha nye websider: “Vi må gi et unikt og profesjonelt inntrykk. Dette nye vi har hørt om, var det Flash? Ja det vil vi ha!” Resultatet blir teknisk avansert øyesnop som ikke nødvendigvis er så enkelt å bruke.

Nå kan vi selvfølgelig ikke slutte å innføre ny teknologi, og på et eller annet tidspunkt må vi nødvendigvis lære de nye systemene. Men også nye ting kan lages slik at vi forstår hvordan de skal brukes. Donald Norman snakker om affordances og natural mapping og constraints. Ved å forsøke å holde seg til kjente standarder og selvforklarende konsepter senkes terskelen for læring, og man unngår endel av disse problemene.

Det er altså ikke så enkelt som “common sense”. Bedrifter og organisasjoner flest ser neppe behovet for denne typen ekspertise, men det er hyggelig å se at det eksisterer stillinger innenfor dette feltet her i landet, som den Are Halland har i firmaet han jobber i.

For websider som opererer i det samme markedet etablerer det seg konvensjoner. Fordi det er enklere å bruke et navigasjonssystem vi kjenner fra før enn å lære oss et helt nytt for hver side.

De store norske nettavisene har derfor ganske lik strukturering av innholdet. Men BA, VG, Dagbladet, BT og Nettavisen og de fleste andre linker til sakene sine fra selve overskriften og/eller bildet som følger teksten. I tillegg har disse avisene en tydelig kobling mellom overskriften og selve artikkelen overskriften hører til - dersom det er mange lenker under en overskrift finner vi en “les hele saken”-link nederst. Dette gjør at brukeren raskere kan finne fram til artikkelen hun ønsker å lese.

Aftenposten har imidlertid valgt å gjøre dette på en annen måte. De har ikke latt brukeren gå direkte til hovedsaken ved å trykke på overskrift eller bilde. Der det er mange linker under en overskrift, må man gjette seg til hvilken som fører til hovedsaken. Dette har forvirret meg et uttall ganger. Og jeg er ikke alene, her en dag påpekte samboeren min denne pussige praksisen.

Nå ser det imidlertid ut som Aftenposten har gjort endringer: De linker nå både fra overskrifter og bilder (om enn ikke systematisk). Også gamle tanter kan altså lære, så får vi håpe de fortsetter med det.

Har du sett begrepet “RSS” rundt på blogger og andre steder, men ikke giddet å sette deg inn i hva det egentlig er? Du er ikke aleine, vi er mange som har det sånn. Nå er tiden kommet for å teste det ut.
Read the rest of this entry »

Liten, spontan og uoffisiell liste over ting som kan irritere med websider (pop-ups er for offisielt og overkvalifisert til å være med):

1. Sider som insisterer på å putte teksten inn i små rammer, sånn at du må scrolle for å lese, selv om det er masse ledig plass rundt (eksempel).

2. Nettsteder som har en “førsteside” hvis eneste formål synes å være å åpne et annet vindu igjen (eksempel). Ganske vanlig blant ukjente indiepop-bands.

3. Websider med lyd. Spesielt reklame, som gir ordet “skremselspropaganda” en ny mening. (eksempelet virker ikke lenger).

(Oppdatering: Etter at jeg skrev dette har jeg kommet over denne siden (argh, har mistet linken) som kombinerer 1 og 2, og denne som kombinererer 2 og 3. Verden venter i spenning på killer-komboen 1-2-3…)

Vi blogger i forbindelse med et kurs, og får dermed alt tilrettelagt. Sånn er det ikke nødvendigvis for andre. Det er ikke alle som har anledning eller ekspertise til å hoste og installere en Movable Type-server. En kompis fattet interesse for blogger og spurte meg om en oppskrift på hvordan det gjøres. Jeg har egentlig ikke kjennskap til annet enn MT (knapt nok), men jeg måtte jo late som jeg har peil, jeg har jo blogget i månedsvis, går på informasjonsvitenskap hovedfag og greier, klart jeg kan dette, bare spør. Dermed henviste jeg han til tjenester jeg har hørt navnet på ofte, Blogger og Blogspot. Etter endel styr var han oppe med denne bloggen.
Read the rest of this entry »