Alle som leser blogger og andre diskusjonsfora på nettet kan se at deltakerne – formodentlig for en stor del voksne – rølper i vei på en måte de aldri ville gjort under fullt navn eller ansikt til ansikt. Vi har langt igjen før sivilisasjonen har nådd internett. . . .

Mon tro hvem står bak dette utsagnet? Er det…

• a) En gryende tenårings snusfornuftige bidrag til “Si ;D” i Aftenposten
• b) En eldre herre som ikke liker barn fordi de kan finne på å ringe på og stikke av
• c) Bergens Tidende på lederplass

Med fare for å røpe for mye: Vi har nok et stykke igjen før de gamle mediene forstår noe særlig av nettet.

Statens lånekasse har en ordning med at lånetaker kan få rentefritak dersom vedkommende kan dokumentere å ha vært arbeidssøkende og lavtlønnet i perioden rentene har løpt. På en og samme tid. Dette var nytt for meg dengang jeg fant det ut (dessverre litt for sent), og det er nytt for alle jeg forteller det til (dessverre også ofte litt for sent).

BT har i dag en sak om det at mange ferdigutdannede går glipp av dette rentefritaket ettersom de ikke kjenner til Lånekassens finurlige ordning. Men i følge Wenche Merli, informasjonssjef i Lånekassen, er det slett ikke mangel på informasjon fra deres side som er årsaken. (Medstudenter, hold dere fast:)

Nei, tvert imot får vi for det meste positive tilbakemeldinger på våre brukerundersøkelser. Jeg har ikke den oppfatningen at studenter syntes det er vanskeligheter å orientere seg om sine rettigheter

Hva Merli tror den egentlige årsaken til at studentene ikke benytter seg av rentefritaksordningen er, sies det ikke noe om. Altruisme, kanskje? Forresten tror jeg det ville vært enklere, i hvert fall bittelitt enklere, å “orientere seg om sine rettigheter”, dersom Lånekassen av og til hadde svart når man ringer dem. Eller i det minste gått til innkjøp av et skikkelig køsystem, så man slipper å møtes med deres faste mantra: “Alle våre linjer er opptatt. Ring igjen senere”.

Digitaliteten skal altså bort fra øyeinntørkende skjermer og ut i mer eller mindre frisk luft. Noe kunstnere og andre kreative sjeler vet å benytte seg av.

Bildet viser et veianlegg et sted i Nederland, der noen har brukt to rundkjøringer til å lage en fantastisk landingsplass for UFOer. Google Sightseeing forklarer:

The tower at the centre of the western roundabout will change colour when the traffic intensity on the roads is low, signalling to alien craft that now is a good time to land (presumably one or two cars getting squished by a spacecraft is a worthwhile sacrifice).

Blue lights will then illuminate the 300m stretch of road to the eastern roundabout, where the landing pad is clearly marked with a big “U” (for UFO of course).

(Via Information Aesthetics.)

Electroland er en gruppe som gjør diverse lekne elektrokunstinstallasjoner i offentlige rom, ofte bruker de lys og farger for å lage forbindelser mellom mennesker som befinner seg i nærheten av hverandre.

Dette er the Southern California Institute of Architecture, der fargede lys danner mønstre gjennom en 180 meter lang rekke med vinduer. “Patterns are controlled by cellphone by any caller from any location, raising issues concerning private interaction and control of public spaces.”

Flere eksempler på elektroniske gatekrumspring:

• Interactive Architecture dot Org byr på en mengde prosjekter av denne typen. De fleste eksisterer riktignok kun på tegnebrettet, og de kan være vanskelig å “få tak” på.
• Graffiti Research Lab utfører på sin side elektronisk street art, blant annet i form av såkalte LED throwies.
• Blinkenlights er et tysk prosjekt der man gjorde en høyhusdasade om til en enorm skjerm, der vinduene fungerte som piksler i billedflaten. Ved hjelp av mobilen kunne folk spille Pong, og skjermen viste også små filmer sendt inn av publikum.
• På et universitet i Nederland benyttet man samme idé da man lagde verdens største Tetris-display, spillbart via internett (YouTube har forøvrig et klipp fra verdens nest største).

Hva med vårt kjære Bergen? Her skorter det foreløpig på denne typen “klikkbare” installasjoner. Det var riktignok planer om å gjøre Lysdansen på Ulriken interaktiv ved hjelp av SMS, men dette har det ikke blitt noe av.

Omtrent her er det Bergen rådhus kommer inn i bildet. Alle i byen er jo enige om at vi har et begredelig rådhus. Det vil si, alle med unntak av enkelte arkitekter og intellektuelle hipsters som mener at dette må være flotte saker, siden arkitekt Erling Viksjø var inspirert av selveste Le Corbusier, alle drabantbyers far og mannen som så på hus som bomaskiner og byer som livsløpsfabrikker.

Rådhuset kunne kanskje passert som tilholdssted for et lavstatus-departement i Brasilia - i Bergen hører det ikke hjemme. Men når det først står der, må det da kunne brukes til noe?

La det bli lys. Med kreativ kabling og pertentlig programmering forandres fasaden til en skjerm (med opp til 13 ganger 13 pikslers oppløsning) som kan brukes til så mangt. Eksempelvis trenger NHH-studentene idéer til sine årlige rekordforsøk. Byen huser nok geeks, kunstnere og spillentusiaster til at Rådhusskjermen bør kunne la seg gjennomføre uten for mye knussel. PR-hungrige politikere bør være mer enn velvillige. Iverksett operasjon Klikkbar offentlighet!

Oppdatering, september: Jeg glemte lydinstallsjonen på Bygg for biologiske basalfag (BBB) på Haukeland. Mer om dette og andre prosjekter i publikasjonen Elektronisk kunst i det offentlige rom.

Brukeruvennlighet tilhører ikke datamaskiner alene. Her følger en uhøytidelig liste over diverse ubehjelpelige løsninger hentet fra mine mer eller mindre nære omgivelser:

1. Dispenser for flytende såpe

At noe bare fungerer er ikke nok, løsningen skal være fancy og helst automatisk. Eller var det kanskje innsparinger sjefen på gamlejobben så for seg da han anskaffet denne frekke såpeautomaten? Det ble det i tilfelle lite av, all den tid tingesten pumper ut såpe hver gang sensorenes relativt panoptiske øyne fanger opp spor av aktivitet. Automaten ble nemlig montert over en ståldisk som helst skal holdes ren og tørr, noe som viste seg vanskelig ettersom hvert tørk over disken trigger sensorene, med det resultat at såpe pumpes ut, og så har man det gående. Repeter ad nauseam.

2. Håndtørker

Dette flotte eksempelet på ubrukelig interiørdesign er hentet fra Tornøe-bygget, der instituttet for informasjonsvitenskap tidligere holdt til. Håndtørkeren er plassert på en så finurlig måte at det er umulig å vaske hendene uten samtidig å bli utsatt for en skåldende fønvind fra siden. Hvem trenger Syden?

Men hva er det vi skimter nede til venstre? Vi skal fram til en beholder for avfall på elleve bokstaver.

3. Søppelbøtte

Dette er en populær variant rundt omkring på SV-fakultetet. Det snodige er hvordan posene nærmest konsekvent monteres med en nonchalant teknikk som gjør at de fylles etter bare to-tre gangers bruk.

4. Tokranet vask

Mer skålding venter, nå i flytende form. Denne type vask er ikke så vanlig her til lands (dette eksemplaret tilhører bestemor), men en del andre steder jeg har vært later den til å være standarden. Man lærer seg fort en slags teknikk der man bruker den varme kranen på den ene hånden, samler iskaldt vann i den andre, for så å kaste dette over førstnevnte rett før man får varige men.

5. Mystisk krankontroll

Enkelte deler av vår kunnskap om verden lagres i hendene. Jeg har lenge trodd at enkelte av toalettene i bygget der jeg jobber (U-Pihl) ikke hadde varmt springvann, men i dag kunne kollega Trond opplyse om at joda, varmtvannet er der. Kranen er bare “mappet” feil vei i forhold til det vi forventer, så man får kaldt når man skal ha varmt og omvendt.

6. Det Norske Leskur

Vi forlater våtromsmiljøet og beveger oss ut i naturen. Dette grufulle prefabrikerte betongskuret er noe så sjeldent som en ekte norsk designklassiker. Det fiffige er at benken er plassert lengst inn, hvilket i kombinasjon med skurets vinkling i forhold til veien gjør det umulig å se om bussen kommer - før den har passert.

7. Bergenske rutetabeller

Kanskje ikke en turistattraksjon på linje med funicularer og fiskesuppe, men bussruter fra Bergen er absolutt “nokke for seg sjøl”. Følge standarden med å lage en spesialtilpasset rutetabell til hvert enkelt stoppested? Nei, her skal det spares må vite, det får holde med én plakat per rute. For å finne ut når bussen kommer må man derfor sjekke avgangstid fra rutens første stopp, og så legge til antall minutter derfra og til dit man måtte befinne seg (eller eventuelt et stopp i nærheten, det står ikke tidsavstand til alle stoppene). Skal man utføre avanserte reiser (f.eks bytte buss underveis) gjelder det å sette av god tid til å regne ut rutetidene.

8. Klokkeradio

Standardklokkeradioen de fleste nok drar kjensel på. Et VM i knappeknot som gjør det altfor lett å la teknologien avgjøre når man skal opp om morgenen (mer inngående beskrivelse her).

9. Heis i Klostergarasjen

“Et hyggelig og brukervennlig parkeringsanlegg” - sånn omtaler Klostergarasjen seg selv på sine hjemmesider. Byens nye underjordiske garasje er kanskje hyggelig, i hvert ffall har man prisverdig nok hyret inn kunstnere til å utsmykke anlegget. Men brukervennlighet hadde vel neppe noen større post på budsjettet.

Etter åpningen lot utallige bilister seg forvirre av de snodig merkede heisknappene. Interaksjonsdesign handler blant annet om å sørge for at brukerens forventninger og intensjoner i forhold til systemet representeres på en tydelig måte i grensesnittet (eksempel: “brukeren ønsker å komme seg ut, og forventer å finne instruksjoner om dette” -> sørg for å ha en knapp merket “utgang”). Vel, Klostergarasjen har seks plan i tillegg til utgangen på bakkenivå. Denne planløsningen valgte man å representere med tallene 1, 2, 3 og 9. Ikke overraskende oppsto diverse Seinfeldske leteaksjoner der folk heiset opp og ned på jakt etter bilene sine. Ganske raskt endret Klostergarasjen knappe-infoen til følgende noe mer forståelige, men fremdeles klønete variant (legg merke til dobbel-mappingen):

10. Creative Zen Touch

Nok for i dag, og Ok, mp3-spilleren min er vel for å regne som en data-relatert gadget, men vi tar den med. Denne spilleren har et så på alle måter ubrukelig design at den hadde fortjent en egen post, men det ble for deprimerende for meg, og for langt og kjedelig for deg. Styr unna.

Opptre som nyttig idiot for for markedsføringsapparatet til en av sommerens kalkunfilmer? Jeg?

Selvfølgelig! Formodentlig skjønner de færreste av leserne hva dette dreier seg om, men som vanlig har Wikipedia historien. For noe mer teknisk begavet Snakes on a Plane-remiksing anbefales Snakes on a blog eller Fark sin SoaP-konkurranse (via Linn.)

Tidligere tiders fotofikling

Oppdatering: Jeg burde kanskje gjort oppmerksom på at Snakes and Ladders altså er den engelske versjonen av stigespill, og yay, plakaten min har blitt snappet opp av Snakes on a Blog!

I den ene posten harselerer jeg med tåpelige tester, i den neste deltar jeg i en selv. etter å ha blitt utfordret av selveste fr.martinsen, som altså lurer på om jeg er en “kjerring”. Som tidligere nevnt har jeg liten sans for disse nettstafettene. Det er kanskje ikke så lett å se, men jeg forsøker jo tross alt å holde en seriøs og tilnærmet faglig tone her inne. Fremstå som en som har noe å si, noe litt viktig. Nei, her nedlater vi oss ikke til tant og fjas. Bortsett fra i perioder der bloggen forfaller og besøkstallene stuper. Med andre ord, kjør på:

“Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langtfra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.”

Du bruker mer penger i uka enn i helgene

Everyday is like Sunday. Og ikke minst omvendt. Jobber, studerer og lever hver dag.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en

Der står en antenne og en bunke CDer

Du rydder jevnlig i dypfryseren

Har ikke dypfryser

Du hører på Nitimen

Nei

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”

Er det pappvin som menes, så har jeg det stående (men spesielt “hurtig” er den vel ikke?)

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag

Vet sjelden hva jeg skal ha til middag før middagstid den aktuelle dagen

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær

Har nok mest erfaring med tørr, den andre har jeg ikke hørt om

Du synes middag kl 19.00 er sent.

Slett ikke, men normalen er vel rundt fem

Du har fem kasser med julepynt

Ingen pynt, men en nissedrakt

Du kjøper julepynt på salg i januar

Nei

Du snakker heller med kvinner på fest

Det skulle tatt seg ut

Du blir lykkelig over en ny kjele

Hadde ikke sagt nei takk til en stekepanne.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.

Det hender jeg kjøper fiskegrateng eller sjokoldepudding, men ifølge foreldregenerasjonen kvalifiserer ikke dette som å “lage”

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.

Kongen er dårlig men kamfer er bra.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett.

Uff, reker

Du synes det er festlig med fiskekabaret.

Uff, fisk

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.

Vi har vel lagt på noe duk ja, tror ikke den var brodert

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.

Nei

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.

Nei

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.

Vel, det er jul én gang i året

Du har tellekant på trusene.

Snodig påfunn, men kanskje lurt?

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.

Nei

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger.

Er nonchalant nok til å miste plassen der det er kølappsystem, er dog sjelden på polet.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.

Legger det nok heller ut på Flickr

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.

Jeg har heldigvis ikke vært så mye på kino at begrepet “nier’n” har tatt bolig i mitt vokabular

Du får såpe i julegave.

Hvem får ikke det?

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.

Det har vel hendt

Du bruker samme tepose to ganger.

Nei, men én pose holder fint til en liten kanne.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.

Benytter medbrakt jakke til dette formålet

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.

En gang meldte jeg meg inn for at en venninne skulle få dette serviset i vervepremie. Bokklubber er Belzebubs bakverk.

Du har våtservietter i bilen.

Verken eller.

Du soler deg i vanlig BH.

Jeg soler meg nok litt for sjelden

Du danser swing til all slags musikk.

Nei, men sier ikke nei til en jenka

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.

Absolutt

Du kjøper “gode” sko.

Jeg er nok mer opptatt av hvordan skoene ser ut enn hvordan de er å ha på

Du har paraply i håndvesken.

Verken eller

Du tar selv initiativ til slektsstevne.

Jeg tar generelt lite intitiativ

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.

Knis…

Du bruker sukkerbit til kaffen.

Kaffe er for gamlinger, te for the win!

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.

Jeg inviterer aldri til noe som helst

Regner man med endel halve svar, ender jeg på rundt 7 “ja”, hvilket gir meg en trygg plassering i faresonen.

Constructions skriver om disse snodige personlighetstestene som er så populære på nett:

What is it about personality-tests? Why are they intriguing? Do we not already know whether we are introvert, extrovert, intellectual, practical, creative, artistic, healthy or whatever?

I så måte er følgende for tiden hyppig observerte annonse en klassiker:

Dersom annonsørene har god fiskelykke med denne kampanjen, kan vi vel forvente å se en rekke oppfølgere som…

• Er du gammel? Tast inn fødsesdatoen din og finn ut med en gang
• Er du tjukk? Tast inn din vekt og få svaret
• Har du samboer? Tast inn svaret og finn ut
• Er du rik? Tast inn ditt kredittkortnummer (og gjerne ditt Paypalpassord) og finn ut tidsnok

Det er ikke til å stikke under en stol at aktiviteten både på logg og blogg har vært noe høyere enn vanlig i etterkant av bloggfiksjon-innlegget, og det har vanket oppmerksomhet både fra fjern og nær (altså Florø og Fyllingsdalen). Ved store anledninger som dette er det naturlig å fiske fram et kamera så man kan ta vare på minnene i ettertid, og det har jeg altså gjort. Den resulterende filmen er en rørende skildring av i1277s gyldne time og samtidig et rystende dypdykk i bloggertilværelsen.

Det er første gang jeg tester skjermfilmprogrammet Camtasia Studio, så klippet er fullt av skjønnhetsfeil, og det er litt stort til å være så lite (55 MB). Uten at det er så farlig, for å finne ut om det inneholder avsløringer må dere må jo sjekke det uansett…

Snurr film

Og ja, dette er fiksjon, enhver likhet med virkeligheten er utelukkende tilfeldig. Takk til Marve for velvillig deltagelse. Liker du åpnere format og høyere komprimering har Åsmund reencodet klippet til MPEG-4 og Theora

Oppdatering: Det viser seg at filmen ikke fungerer for alle, har du QuickTime er det nok bedre å teste denne (11 MB).

Lange, triste togturer ga pendleren Dave Askwith idéen om geriljaskilting: Å henge opp skilt som ligner “the real thing” i utforming og plassering, men som er ganske forskjellige hva budskapet angår. Etter årevis med finurlig dekorering av togkupér og diverse andre offentlige flater er arbeidene nå samlet i bokform. Ikke alle eksemplene holder like høyt nivå, men idéen er like fullt briljant. Skiltene er nok mest humoristisk motivert, men man finner også et og annet politisk statement.

BBC og The Sun byr på flere smakebiter fra skiltmakeriet.

Og ordentlige skilt? De kan selvfølgelig være underholdende nok - se her og her for rikelig med eksempler.

Alle har noe vi er gode på, og andre ting vi er mindre gode på. Jeg for eksempel, er god til å finne feil i grensesnitt. Til å se hva som kan gjøres bedre. God til å lese websider. God til å fatte interesse for ting. Og ikke så verst til å lese mennesker og sosiale mønstre. Men det er mye jeg er dårlig til også. Regning og IQ-logikk, praktisk arbeid, skrive hovedfagsoppgaver, det å ta avgjørelser, få ting gjort. Og kunst. Ikke minst kunst.

Helst ville jeg vært en kunstner

Jeg kunne godt tenke meg å være en sånn som installerer diverse finurligheter rundt omkring i byen, ikke kunst med noe særlig dybde å snakke om altså, men noe som er underfundig nok til at folk stopper opp og lurer på hva i all Bergen dette er for noe. Og det skal gjerne være mulighet for en eller annen form for respons. Kollaborativ selvlagende kunst, sånt kan en informasjonsviter like. Men det er forskjell på teori og praksis. Stor forskjell skal det vise seg.

Jeg har forsøkt tre ganger

For to år siden leste jeg om et prosjekt der små lapper med fragmenter av historier henges opp på vegger og lyktestolper rundt i verden, for så å fotograferes og vises på nett. Implementation het det, og jeg fikk lyst til å implementere min egen variant, en der folk tar bilde av et sted som er typisk for der de bor, bytter det med et tilsvarende bilde fra et annet sted i verden, får den de byttet med til å ta bilde av det første bildet i sine omgivelser, og sende det tilbake så det kan henges opp. Og omvendt.

Det er med andre ord litt vanskelig å forklare

Jeg tror ikke det var noen som skjønte logikken bak planen, men det gjorde ikke noe, for når det var ferdig ville bildene tale for seg. Jeg engasjerte en håndfull interesserte i Chile, Sverige, Spania og Tyskland, og begynte å lage en webside for prosjektet. Det kom ikke lenger enn dit - typisk ubesluttsomhet gjorde at jeg aldri klarte å komme opp med det bildet som best representerte Bergen.

Neste gang var det lapper

I fjor eller året før dukket det opp lapper på noen av universitetes jentetoaletter, de var klistret fast på speilet. “Du veit ikkje kor vakker du er” og lignende gladmeldinger lyste visstnok mot jentene. Som en slags spøkefull kommentar til dette lagde jeg noen lapper selv: “Du ser ikke ut i måneskinn” var budskapet jeg sirlig klippet ut og gjorde klar til å henge opp på diverse herretoaletter. Men etter å ha tatt en kort runde fikk jeg dårlig samvittighet, kanskje det ville bli oppfattet som et hån, jeg ga i hvert fall opp.

Det er nok ikke dette som er mitt kall

I går fant jeg igjen en side jeg har vært innom før. Det dreier seg om et prosjekt der man klistrer opp snakkebobler på reklameboards, tomme snakkebobler, så forbipasserende kan komme med en eller annen kommentar. Hensikten er å “reclaim the public space” som annonsørene har tatt fra oss, gi folket en kanal der de kan snakke tilbake, komme med kritikk, vittigheter, eller i det minste vulgariteter. God idé, tenkte jeg, dette må prøves. Jeg fant en oppskrift på lim, det gjaldt visst å koke sammen en blanding av mel og vann, og de andre som var innom studentkjøkkenet den kvelden lurte nok på hva denne karen skulle ha til kvelds, det så jo ikke videre fristende ut. Da jeg senere traff en venn og fortalte om limet lo han og fortalte at denne oppskriften ikke ville fungere som annet enn barnelim, og det var nok mye rett i det. Det var i hvert fall ikke mye tak i dette limet. Butikkene var stengt, så det var ikke mulig å få has på noe skikkelig lim, men jeg ga ikke opp. Jeg klippet ut en masse snakkebobler og ventet spent på midnatt så jeg kunne luske ut for å klistre opp boblene noenlunde uforstyrret. Det er jo ikke lov å henge opp snakkebobler på offentlig sted, med mindre man har betalt for det.

Jeg var ikke helt sikker på nøyaktig hvor disse reklameboardsene befant seg, så jeg måtte rundt i byen på leting.

Jeg fant reklamer bak vinduer og plastikk

Nå kan jeg ikke fordra stygg grafitti og annen tilgrising av offentlige områder, så det skulle tatt seg ut om jeg skulle bedrevet dette selv. Jeg holder meg til snill vandalisme må vite, derfor måtte derfor lokalisere reklamer med overflate av papir, de er jo så enkle å bytte ut likevel. Den type boards viste seg imidlertid å være svært vanskelig å finne, faktisk fant jeg ikke en eneste én.

So much for samfunnskritikk

Med mindre man er kjapp og modig nok til å klistre på busser, eller veldig høy så man når opp til de svære plakatene som henger på vegger langs innfartsårene, er det få steder å henge opp snakkebobler i Bergen. Kanskje er det alt regnet som gjør at man ikke kan ha papirreklameboards. Eller kanskje de måtte slutte med det på grunn av stadige problemer med liming av bobler og annen ugagn. Uansett viser det seg altså at vi egentlig har en relativt reklamefri by. (Selv plast-og glassreklamene er det ikke så mange av.) Det er jo ikke dårlig bare det.

Lånte fjær

I dette innlegget har jeg forsøksvis tjuvlånt Fr. Martinsen-stilen, en ganske fin stil for blogging. Men neste gang er jeg nok meg selv igjen. Det er greiest å holde seg til noe man kan.

…så skalk alle luker. Og hygg deg med dette galleriet over nisseredde unger. Det er vanskelig å klandre barna for angsten - tidvis ser det ut som temaet for galleriet er dysfunksjonelle nisser snarere enn santafobi. Husk, ekte nisser spytter ikke i glasset!

Ha en ellers fredelig jul.

Inspirert av Hjortemanden som byr på gamle klassikere til glede for nye lesere, børstet jeg støv av mine egne arkiver. Og langt der inne fant jeg sannelig den første mer eller mindre meningsfulle posten som ble publisert her (de aller første består kun av enstavelsesord). Det er snart tre år siden vi ble bedt om å blogge i forbindelse med et kurs i pedagogiske informasjonssystemer, og dette var altså starten på det hele:

Hmm. Lure. Hvorfor er det ikke en login-knapp lett tigjengelig på min egen blogg? Hvor er linkene til de andre studentene? Og vil vi få en liten liste over de siste oppdateringer i andres blogger? Legger du merke til hvordan jeg allerede i mitt tredje innlegg bruker begrepet “blogg” på en selvfølgelig og verdensvant måte?

Det er altså de evige spørsmål som plager meg denne lørdagsmorgenen. Selv ikke når det er helg klarer dette sinn jeg er så uløselig lenket til å ta hvile fra sine intellektuelle krumspring. (Dette til orientering for eventuelle sensorer som måtte være innom).

Just nu banker en fyr på mitt vindu og vil ha meg med ut for å spille fotball. Det skal bli kjekt, du. Det er 6 grader, det regner, og vind er det visst også. Som de sier, det finnes ikke bra vær, bare bra klær. Tviler på at mine gamle gymfiller faller under sistnevnte kategori.

Noen betraktninger etter dette tårevåte tilbakeblikket:

• Den famlende tonen etterlater lite til fantasien når det gjelder de manglende kunnskaper om blogging
• Men jeg klarte i det minste å stave “blogg” riktig, mer enn hva førstegangsbloggere flest kan skryte av
• Hypersensitiviteten i forhold til grensesnitt var der, dengang som nå
• Interessen for nettverksbygging studentene imellom likeså
• Jeg var åpenbart sprekere den gangen
• Og hadde bedre humor
• Gymklærne det refereres til brant for øvrig opp, etter at naboene ovenpå viste uforsiktig omgang med tobakk over mitt faste tørkested

Det meste var nok bedre før. Men om verden ikke har gått så mye framover ellers, så har vi i det minste fått oppdaterte lister over blogger siden sist.

Dagbladet åpner bloggtjenesten Blogging.no, og Snusblogg vinner kappløpet om å legge ut den første posten. Siden Dagbladet ønsker å skape blest om sin nye tjeneste linker de til innlegget fra forsiden. I tråd med policyen om å alltid illustrere sakene sine, legger de ved et bilde av en snusboks - et kunstgrep som skal vise seg å trigge hele hockeylandslaget og halve resten av Norge. Horder av snusentusiaster invaderer postens kommentarfelt, den ene tjokkaleppen mer ivrig enn den andre etter å fortelle om sin lidenskap. Eller snakke ut om sine snusproblemer. På kort tid oppstår det et slags ad-hoc-samfunn for snusere, og til slutt har posten 350 kommentarer av typen:

Noen som har noen knakandes gode tips for å hjelpe en fattig student med snusslutten?

Nå er det vel egentlig ikke om å gjøre å ha snusen lengst inne i munnen

Det kjedelige med aa kjoepe all snus paa taxfree er at de siste to boksene alltid er litt toerre

Kutt ei potetskive å lægg i snusboksen vist den bynn å bli tørr

Ikke enig at snus i plastboks er bedre. For det første blir ikke lukten like fersk som i papp

At bloggen ikke handler om snus, men om snusfornuft (posten nevner ingenting om snus) er det ingen som legger merke til eller bryr seg om.

Det er i sannhet et vidunderlig internett vi har.

(Dagbladbloggenes kommentarsystem er for øvrig veldig kronglete, velg “vis alle”, “eldste først” og evt. “trådet” for lettere å få oversikt over kommentarene).

(13:36:37) marve valdemar: vgnett - Se lesernes private blogger! KLIKK HER!
(13:37:04) marve valdemar: og eit bilde der ord som sex, kjærlighet osv er halvt synlig
(13:37:17) i1277: lagt merke til det selv
(13:38:16) i1277: noen bør nesten nevne det i en bloggpost
(13:38:42) marve valdemar: nei, nå bærer det på pub
(13:38:57) i1277: her vanker det frokost
(13:39:24) marve valdemar logged out.

I over to år har det blitt bedrevet møysommelig snekkervirksomhet her på bloggen. Hver hamr og hvert bank nøye planlagt og sirlig utført. Og til tross for et relativt sviktende fundament har et byggverk sakte, men usikkert reist seg - en online-identitet. Ja, ved å krydre postene med akademiske referanser, pretensiøse vi-former og tildels fremmedkulturell ordbruk har vi forsøkt å gi et belest og aktverdig inntrykk. Og håpet at leseren ikke skulle skjønne at det hele var klipp og lim.

Men som vi kanskje innerst inne har visst hele tiden, skulle alt være forgjeves. Keiserens bukser (og boxer) skal av for godt. Det er nemlig uunngåelig min tur i denne boklistestafetten som har herjet norske blogger en stund.

Den første utfordringen fra Hjorten tok jeg på sedvanlig spak arm, idet jeg latet som jeg ikke fikk den med meg. Jeg kunne jo ikke uten videre torpedere egen troverdighet gjennom å avsløre at jeg altså er en ganske dårlig leser som verken har tid eller samvittighet til å lese skjønnlitteratur (da spiller jeg heller litt Battlefield)?

Men da også Olav Anders Øvrebø sendte en utfordring i min retning ble presset for stort. Narrespillet må ta slutt - byxorna må falle. Og vi må legge til at det var hyggelig å bli budt opp til dans av to såpass staute karer.

1) Hvor mange bøker eier du?

Uvisst, men sannsynligvis betydelig færre enn den norske gjennomsnittsbloggeren.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Free Culture av vår alles favorittjusprofessor Lawrence Lessig.

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Jeg er en god starter, det skal jeg ha (fullføring er det verre med). Sist leste var Veien til førerkortet.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Det er nok rundt 20 år siden jeg leste bøker mer enn tre ganger. Vanlig lektyre dengang var de herlige bøkene om Serafin og Plym, Gutten som fikk følge hjem (av flodhester), Tante Gummigutta og blåbærmaskinen, samt Bringsværds Ruffen og Jørgen Moes vei nr 13.

Av litt ferskere og mer faglige inspirasjonskilder kan nevnes Negropontes Being Digital, Donald Normans The Design of Everyday Things og samlekort-helt Goffmans Vårt rollespill til daglig. Nesten alt jeg skriver er stjålet fra de to sistnevnte.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:

Jeg har ikke fulgt så nøye med i det siste, og mye mulig har denne bokmemen fått en verdig død. Hvis ikke er det på tide at den begraves. Den som føler seg kallet kan i stedet få gjette på hvilken film dette skal forestille. Premien er å få tegne en ny.

Globaliseringen gir seg endel fornøyelige utslag. Trulster til venstre er en livsnytende Battlefieldspiller/globetrotter fra Bergen. Sole i midten er musikkjournalist og forhenværende såpemanusforfatter fra Santiago. For en tid siden var Trulster og H. (til høyre) på tur i Sør-Amerika. Et par timer før bildet ble tatt kunne Trulsters vane med å oppgi “current location” i MSN-navnet avsløre at de for øyeblikket befant seg i Soles hjemby. Siden også sistnevnte var pålogget gjensto kun litt simpel diplomati og utveksling av MSN-kontoer før fremmede var spleiset og internasjonal forbrødring og utsvevende barliv i byens finere strøk kunne finne sted. Trivelig.

… og jeg allerede har munnen full av lenker kan jeg jo i beste Dagbladet-stil by på et par av dem. PostSecret er strengt tatt den eneste av dem du må se: Dette er et utmerket nettkunstprosjekt som består av hemmeligheter folk har sendt inn via postkort. Scroll nedover på siden for å se bidragene.

Noe mindre bittersøt er Worth1000, en av mange nettsider dedikert til Photoshop-konkurranser. Brukerne viser seg som en en teknisk begavet og kreativ gjeng der de løser oppgaver som for eksempel å blande kjendiser og moderne kunst.

Jeg nevnte Dagbladet, av en eller annen grunn har de fremdeles en masse rare sider fra 90-tallet liggende på domenet sitt. Følgende er ingressen til saken “Endelig noe nyttig” fra 1996:

Mange - flere av dem kvinner - har lenge etterlyst nytten av Internett. Endelig kan det brukes til noe så dagligdags som salg av egg, melk og brød. En liten revolusjon for dem av oss som synes det er et ork å gå i butikken.

Å le av fortiden går selvfølgelig aldri av moten, mer problematisk er det kanskje at mange fremdeles sliter med lignende oppfatninger. En masse nostalgiske godbiter er forøvrig tilgjengelig via internett-arkivet Wayback Machine.

Dagbladet mener visst alvor med sitt engasjement for å berike det norske språket:
“Pornosjåfør ble narkotatt”