Alle har noe vi er gode på, og andre ting vi er mindre gode på. Jeg for eksempel, er god til å finne feil i grensesnitt. Til å se hva som kan gjøres bedre. God til å lese websider. God til å fatte interesse for ting. Og ikke så verst til å lese mennesker og sosiale mønstre. Men det er mye jeg er dårlig til også. Regning og IQ-logikk, praktisk arbeid, skrive hovedfagsoppgaver, det å ta avgjørelser, få ting gjort. Og kunst. Ikke minst kunst.
Helst ville jeg vært en kunstner
Jeg kunne godt tenke meg å være en sånn som installerer diverse finurligheter rundt omkring i byen, ikke kunst med noe særlig dybde å snakke om altså, men noe som er underfundig nok til at folk stopper opp og lurer på hva i all Bergen dette er for noe. Og det skal gjerne være mulighet for en eller annen form for respons. Kollaborativ selvlagende kunst, sånt kan en informasjonsviter like. Men det er forskjell på teori og praksis. Stor forskjell skal det vise seg.
Jeg har forsøkt tre ganger
For to år siden leste jeg om et prosjekt der små lapper med fragmenter av historier henges opp på vegger og lyktestolper rundt i verden, for så å fotograferes og vises på nett. Implementation het det, og jeg fikk lyst til å implementere min egen variant, en der folk tar bilde av et sted som er typisk for der de bor, bytter det med et tilsvarende bilde fra et annet sted i verden, får den de byttet med til å ta bilde av det første bildet i sine omgivelser, og sende det tilbake så det kan henges opp. Og omvendt.
Det er med andre ord litt vanskelig å forklare
Jeg tror ikke det var noen som skjønte logikken bak planen, men det gjorde ikke noe, for når det var ferdig ville bildene tale for seg. Jeg engasjerte en håndfull interesserte i Chile, Sverige, Spania og Tyskland, og begynte å lage en webside for prosjektet. Det kom ikke lenger enn dit - typisk ubesluttsomhet gjorde at jeg aldri klarte å komme opp med det bildet som best representerte Bergen.
Neste gang var det lapper
I fjor eller året før dukket det opp lapper på noen av universitetes jentetoaletter, de var klistret fast på speilet. “Du veit ikkje kor vakker du er” og lignende gladmeldinger lyste visstnok mot jentene. Som en slags spøkefull kommentar til dette lagde jeg noen lapper selv: “Du ser ikke ut i måneskinn” var budskapet jeg sirlig klippet ut og gjorde klar til å henge opp på diverse herretoaletter. Men etter å ha tatt en kort runde fikk jeg dårlig samvittighet, kanskje det ville bli oppfattet som et hån, jeg ga i hvert fall opp.
Det er nok ikke dette som er mitt kall
I går fant jeg igjen en side jeg har vært innom før. Det dreier seg om et prosjekt der man klistrer opp snakkebobler på reklameboards, tomme snakkebobler, så forbipasserende kan komme med en eller annen kommentar. Hensikten er å “reclaim the public space” som annonsørene har tatt fra oss, gi folket en kanal der de kan snakke tilbake, komme med kritikk, vittigheter, eller i det minste vulgariteter. God idé, tenkte jeg, dette må prøves. Jeg fant en oppskrift på lim, det gjaldt visst å koke sammen en blanding av mel og vann, og de andre som var innom studentkjøkkenet den kvelden lurte nok på hva denne karen skulle ha til kvelds, det så jo ikke videre fristende ut. Da jeg senere traff en venn og fortalte om limet lo han og fortalte at denne oppskriften ikke ville fungere som annet enn barnelim, og det var nok mye rett i det. Det var i hvert fall ikke mye tak i dette limet. Butikkene var stengt, så det var ikke mulig å få has på noe skikkelig lim, men jeg ga ikke opp. Jeg klippet ut en masse snakkebobler og ventet spent på midnatt så jeg kunne luske ut for å klistre opp boblene noenlunde uforstyrret. Det er jo ikke lov å henge opp snakkebobler på offentlig sted, med mindre man har betalt for det.
Jeg var ikke helt sikker på nøyaktig hvor disse reklameboardsene befant seg, så jeg måtte rundt i byen på leting.
Jeg fant reklamer bak vinduer og plastikk
Nå kan jeg ikke fordra stygg grafitti og annen tilgrising av offentlige områder, så det skulle tatt seg ut om jeg skulle bedrevet dette selv. Jeg holder meg til snill vandalisme må vite, derfor måtte derfor lokalisere reklamer med overflate av papir, de er jo så enkle å bytte ut likevel. Den type boards viste seg imidlertid å være svært vanskelig å finne, faktisk fant jeg ikke en eneste én.
So much for samfunnskritikk
Med mindre man er kjapp og modig nok til å klistre på busser, eller veldig høy så man når opp til de svære plakatene som henger på vegger langs innfartsårene, er det få steder å henge opp snakkebobler i Bergen. Kanskje er det alt regnet som gjør at man ikke kan ha papirreklameboards. Eller kanskje de måtte slutte med det på grunn av stadige problemer med liming av bobler og annen ugagn. Uansett viser det seg altså at vi egentlig har en relativt reklamefri by. (Selv plast-og glassreklamene er det ikke så mange av.) Det er jo ikke dårlig bare det.
Lånte fjær
I dette innlegget har jeg forsøksvis tjuvlånt Fr. Martinsen-stilen, en ganske fin stil for blogging. Men neste gang er jeg nok meg selv igjen. Det er greiest å holde seg til noe man kan.
