Opera og Mozilla har en ytterst hendig funksjon: Det at man kan bruke adressefeltet som søkefelt. Adressefeltet har god plass, og det føles gjerne litt raskere og bedre i bruk enn det vesle søkefeltet ved siden av. Men det at jeg…

• bytter mellom å bruke søkefelt og adressefelt til søk
• bytter mellom ulike nettlesere (ingen Opera på jobb)
• rett og slett taster feil

…gjør at jeg stundom ikke har den rette syntaksen: Jeg får ikke med den lille g-en foran søketermen som skal angi til Opera at hei herr Opera, dette er et Google-søk på “steak and cheese” og ikke et forsøk på å gå til webressursen “steak and cheese”.

Siden jeg er relativt feilbarlig hender dette gjerne flere ganger om dagen, hvorpå Opera serverer meg følgende feilmelding (dog litt større enn gjengitt her):

Hver gang dette skjer tappes en irritert dråpe over i et beger som kanskje, bare kanskje en gang renner over og skyller meg i retning av Firefox eller Safari.

Men hva er dette for flisespikkende tøv? Hvorfor er denne feilmeldingen problematisk?

Jo nå skal du høre.

• Jeg forsinkes i aktiviteten jeg holder på med: utføre et søk
• Jeg må skrive inn søketeksten en gang til, ettersom alt som er skrevet i URL-feltet byttes ut til fordel for en feilkode.
• Bruken av utropstegn, store røde røde bokstaver og ord som “illegal” og “invalid” setter en alarmerende, nærmest klandrende tone. Som lojal bruker foretrekker jeg å tiltales på en høflig måte.

Og hey Opera, brukerne deres kjenner nettet godt nok til å vite hvordan en webadresse er utformet. Det bør derfor være åpenbart at en gjeng skrifttegn adskilt med to mellomrom (”steak and cheese”) er ment som en søkestreng og ikke en adresse. Slutt å lage ståhei for ingenting, bare send meg til Google.

Jeg krever ikke mer av en nettleser enn a) kjærlighet til detaljene og b) omtenksomhet for brukeren. Brukervennlighet i ordets ulike betydninger altså. Over et tiår etter nettleserens fødsel er det fremdeles ingen som klarer å levere dette.

(Og jada, etter denne posten lover jeg å ta en liten pause fra føljetongen “i1277 syter om software”…)

Rett før jul annonserte teamene som jobber med IE7 og Outlook 12 at de vil benytte Firefox sitt etablerte ikon for feeds. Torsdag ble det kjent at også Opera slutter seg til den rørende enigheten om hvordan feeds bør representeres visuelt.

Nå er det ikke mangel på kritiske røster, men argumentene deres (”det er stygt”, “det signaliserer lyd eller trådløshet”, “det er bedre å lage noe eget enn å kopiere”) veier ikke særlig tungt. Dette er nemlig en brillefin måte å selge feeds til folket: Brukerne får servert et lett fordøyelig og gjenkjennelig ikon, og slipper å måtte forholde seg til ulike standarder, forvirrende versjoner og misvisende rektangler. Gode ting:

• rent grafisk og dermed språkuavhengig
• orange er forlengst etablert som “feedens farge”
• selve symbolet er strømlinjeformelig koolt nok
• “romerhjelm”-formen minner om logoen til det fantastiske reggaeselskapet Trojan Records

Ikonet kunne nok vært sterkere når det gjelder å betegne det betegnede, men dette er mindre bekymringsverdig. Vi vet hva et grønt lys eller et refresh-ikon betyr selv om disse tegnene tilsynelatende mangler dypere kognitiv forankring.

Syndikerings-sympatisører og venner av “web-rom”-standardisering kan bidra til å spre budskapet. Jeg skroter selvfølgelig de gamle, udelikate XML-boksene og oppfordrer andre til å vurdere å gjøre det samme. Stjel fra meg eller last ned fra Feed Icons.

I forbindelse med et arrangement der mat-natstudenter og teknologitunge selskaper skulle flotte seg for hverandre, holdt en av programmerne ved Opera Software en presentasjon. En helt grei bedriftspresentasjon som riktignok henvendte seg mest til de lite spesielt interesserte.

På spørsmål fra salen om Opera ville åpne for utvidelser/extensions i nettleseren, lød svaret at dette ikke var nødvendig, siden de allerede hadde bygget inn de fleste av funksjonene konkurrentene sine utvidelser tilbyr. Lignende argumentasjon har vi hørt før. Men hvorfor ikke kalle en spade for en spade: Opera ønsker rett og slett (og sikkert av flere gode grunner) å beholde kontrollen over eget produkt. “Opera har allerede alt”-argumentet holder ikke vann (hva jeg krever av en nettleser kan leses her og her og her).

Etter presentasjonen våget jeg meg bort til Operas mann, som kunne avsløre noe i retning av at:

Greit nok - arbeidskraft koster, og Opera har åpenbart en vel-innkjørt arbeidsdeling og mange dyktige medarbeidere. Men mon om ikke kostnadene ved å tilgjengeliggjøre produktet ville betalt seg i form av økte markedsandeler. All verdens praktiske funksjonalitet hjelper lite så lenge den er usynlig for andre enn ekspertbrukere. Etter noen år med “Opera-evangelisering” ovenfor diverse venner og kjente overrasker det meg ikke lenger å observere deres tilnærming til Opera -de bruker den som om den var Internet Explorer.

For en tid siden skrev jeg om ønsket funksjonalitet i Opera - hva som skal til for at den fete damen skal ta det høyst påkrevede steget over i neste generasjon nettlesere. Web browser 2.0 om du vil. For å i sjangertro blogge-narsissistisk stil sitere meg selv:

En del av denne funksjonaliteten (f.eks. synkroniseringsverktøy) dukker nok opp i en Firefox-extension før vi får se det i Opera.

Ganske riktig. En extension, eller en utvidelse, er altså et frittstående verktøy man kan “bygge ut” Firefox med. Og mer og mer av det en nettleser bør kunne gjøre, ser nå dagens lys nettopp i form av slike utvidelser. Jeg skal ta en titt på noen av dem.

Meta/sosial web/tillit

Som nevnt tidligere vil jeg ha mer meta, mer om. Bedre synligjøring av nettverket. Per i dag er weben litt for mye av en “broken conversation”, en ensidig historie, små deler litt for løselig satt sammen. Joda, websider er koblet sammen både teknisk og konseptuelt, men altfor mange av koblingene er usynlige for brukeren. Hva slags side er det egentlig jeg er inne på nå - er den oppdaget av andre, i såfall av hvem, og hva sier de?

Det disse verktøyene gjør, er å søke etter referanser (i henholdsvis Google Blogsearch og Technorati) fra andre sider, til websiden man befinner seg på, for så å linke tilbake til disse. Det er lett for at det blir krøllete tungetale her, men altså; dersom du hadde hatt en av disse redskapene installert nå, ville du kunne sett ulike referanser til i1277 i hjørnet:

Eksempelet over viser Blogger Web Comments i aksjon. Technorati Links er ikke like strømlinjeformet og funksjonell som Google sin variant, men drar til gjengjeld fordel av at Technorati foreløpig er noe bedre til å finne refereranser enn Google Blogsearch. Det er ellers nok av skjønnhetsfeil; ingen av dem er gode nok til å finne referanser, og Blogger Web Comments forkludrer resultatene ved å ta med en sides referanser til seg selv.

Potensialet for denne typen tjenester er imidlertid veldig stort. En av hypertekstens (og dermed webens) gudfedre Ted Nelson har etter sigende lite til overs for www. For han er weben en forkrøplet form for hypertekst, blant annet fordi linker bare går én vei. Men hvem vet om ikke mister Nelson smiler litt i skjegget over de senere års utvikling: Webbrukere som produsenter (ikke bare konsumenter), wiki, blogger og tilbaketråkk, stadig bedre integrering mellom ulike ressurser- toveisweben nærmer seg.

Der de foregående eksemplene kobler sammen eksisterende webinnhold, eksemplifiserer de to neste en annen tilnærming til å produsere meta: Å bygge nye databaser.

Outfoxed uses your network of trusted friends and experts to help you find the good stuff and avoid the bad.

Meningen er at man som bruker skal kunne legge til beskrivelser av hvilken som helst side, samt klassifisere de ved hjelp av den klassiske dikotomien good-bad. Det skal i teorien virke sånn at dersom Gamlefar lures inn på freenigerianmoney.com, får han se en advarsel fra sønnen: “Hold deg unna fatter, dette er bare luring og pek”. Og skulle han surfe innom komplett.no vil budskapet være at “her har de nok mange flotte julegaver”.

Dette hadde nok fungert utmerket dersom weben begrenset seg til et par hundre sider, men nettet er altså større enn som så. Det er følgelig noe naivt å tro at man skal kunne støtte seg på en eller flere personlige “web-companions” på denne måten. Og har man ingen bekjente som bruker Outfoxed, har man heller ikke noe tiltrodd nettverk. Jeg har i hvert fall etter endel bruk fremdeles ikke kommet over én eneste side knyttet til en Outfoxed-rapport (hvis vi ser bort fra deres egen hjemmeside). Outfoxed er inne på noe, men noen av forutsetningene bak skurrer. I stedet for å ta utgangspunkt i noen få utvalgte, burde de støttet seg mer på “the wisdom of the crowds”. Den som klarer å sette sammen den rette blandingen av ingrediensene eksperter, “wisdom of the crowds” og “betrodde nettverk”, sitter på oppskriften til et kokverk så vidunderlig at selv the Soup Nazi ville tigget ydmykt om en smak. Jeg er overbevist om at tjenester som Outfoxed kommer sterkere tilbake.

Google Safe Browsing er en mer begrenset, men samtidig mer fokusert slektning av Outfoxed. For brukeren handler GSB om å utnytte Google sin informasjon for å unngå å bli offer for “phishing” (”bedragersk fisking etter personlige data og kredittopplysninger”). For Google sin del er dette enda en snedig måte å samle inn detaljerte opplysninger om folks surfevaner. Google Safe Browsing er foreløpig bare tilgjengelig i USA. Kritiske røster har forøvrig påpekt at denne utvidelsen kan virke mot sin hensikt, ettersom bruk av enkelte webtjenester (som overfører brukerdata ved hjelp av GET) vil føre til at informasjon (f.eks kredittopplysninger) sendes over nettverket (og til Google) i klartekst.

Navigasjon og organisering

En kjær funksjon i MDI-nettlesere som Opera og Firefox er at man kan åpne en lenke i et ny “fane”/”tab”, for på den måten å kunne arbeide med flere dokumenter samtidig, eller eventuelt legge sider i bakgrunnen “på vent”. Et potensielt problem er at det nye vinduet starter med “blanke ark”, hvilket vil si at dersom man lukker vinduet med den originale linken, mister man vinduets historie. Dermed kan man ikke lenger “bla seg bakover” for å finne ut av hvordan det nå var man havnet akkurat “her”. Det hadde vært bedre om “avkom-vinduer” arvet historien til foreldre-vinduene. How d’i get here klarer ikke dette, men den viser oss i det minste hvilken side som førte oss akkurat hit.

Når utvikleren selv sier at “this extension strongly unrecommended” sier det vel noe om hvor kronglete og uhåndterlig denne er. Men en av idéene bak tar utgangspunkt i noe jeg lenge har ønsket fra Opera: Muligheten til å gruppere sidene man har åpne. Etter litt research viser det seg at også andre ønsker seg dette, Opera-superbruker Non-Troppo foreslo nettoppp dette i fjor. For meg som liker å ha utallige sider åpne hadde det vært en velsignelse å kunne dra og slippe til ulike grupper (fag, bloggrelatert, nyheter, snodigheter), og kunne la de gruppene man ikke hadde bruk for i øyeblikket, få litt velfortjent dvale.

Disse utvidelsene lar deg manøvrere visuelt, ved å vise miniatyrbilder av åpne vinduer. Funksjonalitet jeg lenge har ventet på, ettersom bilder er enklere for minnet å forholde seg til enn ren tekst. Jeg har ikke brukt de lenge nok til å kunne avgjøre nytteverdien, men det kan virke som miniatyrbildene blir for små til å være veldig brukbare. Ellers kunne jeg ønske meg at man i tillegg til denne “horisontale” visualiseringen, kunne få en “vertikal” - altså selve vindushistorien presentert med skjermbilder. How’d I Get Here ville med ett blitt øyensynlig.

Til slutt: Firefox sine utvidelser er ikke uproblematiske - det blir lett et sammensurium av feil og ulike versjoner og inkompatible funksjoner. Et Opera som kommer som et ferdig og helhetlig produkt er så mye lettere å forholde seg til. Men funksjonaliteten som demonstreres har så mye for seg at at jeg håper at Opera tar notater. Jeg bytter nok ikke til en (for en Operabruker) kaotisk og kronglete nettleser som Firefox uten videre, men fortsetter denne utviklingen, blir det stadig vanskeligere å la være. Firefox-communitet har stjålet nesten rubb og rake av Operas funksjonalitet - nå er det på tide at Opera forsyner seg tilbake med noen rettmessige munnfuller.

Denne uken har Opera droppet reklamemodellen, hvilket gjør Opera like gratis som alle andre nettlesere der ute. Det skulle de nok gjort før.

Da Firebird ble til Firefox klarte klarte de å spise en god del markedsandeler fra tidligere enerådende Internet Explorer. Blant grunnene var et gjenkjennelig og enkelt grensesnitt, frekk funksjonalitet samt den webpolitisk korrekte hipphet som følger med det å ha åpne standarder. Denne utviklingen må ha vært en bittersøt opplevelse for Opera Software. De har lenge drømt om å se IE-monopolet gå i oppløsning, og når det så det muligens endelig skjer er det altså til fordel for en konkurrent. Det gjør vel ikke saken stort bedre at Firefox krediteres for diverse innovasjoner som egentlig stammer fra Opera og andre.

Og hva er så Operas viktigste funksjoner?

• MDI-modusen, eller vindu-i-vindu-grensesnittet, som gjør det mulig å jobbe med mange sider samtidig og likevel ha det noenlunde oversiktelig. Man gis den særdeles praktiske muligheten til å fortsette der man slapp da man sist lukket nettleseren.
• Mouse gestures - “musbevegelser” som lar deg utføre vanlige operasjoner som å navigere frem og tilbake, lukke vinduer, åpne linker i nytt vindu osv. enklere og raskere enn det er mulig å gjøre med tradisjonelle knapper og tastatursnarveier. (Jeg kan forøvrig varmt anbefale StrokeIt som utvider denne funksjonaliteten til resten av Windows.)
• Intelligent mellomlagring/caching. Beveger man seg fram eller tilbake i nettleserhistorien slipper man at siden lastes på nytt igjen, slik den gjør i andre browsere. Diverse studier har anslått at tilbake-knappen står for mellom 30-40 prosent av all navigasjon, så her spares man for mye unødig venting.

Og så videre. Firefox og FF-extension-utviklere har forlengst snappet opp de to første idéene, og i versjon 1.5 som slippes om kort tid implementeres visstnok også caching på Opera-måten. Dermed har Opera en utfordring: Hva skal de by på som ikke konkurrentene kan friste med? Er det i det hele tatt mulig å trygge posisjonen som verdens beste nettleser?

A new generation calling

Forenkler vi verden litt ved å snuble elegant over Mosaic og webens barndom, kan vi si at Internet Explorer med sin begrensede funksjonalitet tilhører første generasjon nettlesere, der Opera og Firefox tilhører andre. Før Firefox kopierer rubb og rake av Opera og IE til slutt dilter etter, er det på tide at Opera viser muskler igjen, og tar steget inn i neste generasjon. Det vi trenger gode idéer og funksjonalitet som er tilpasset hvordan vi bruker weben på i dag, og ikke hvordan vi brukte den for fem år siden. Opera 8 var i så måte en skuffelse, selv om mye bra har skjedd under panseret er det sparsomt med synlige nyskapninger. Mest synlig er det nye vedhenget til adresselinjen som er mer irriterende enn det er nyttig.

Men hva snakker du om egentlig?

Selv om standardlydighet er viktig, må vi slutte å tenke på en nettleser som et program hvis eneste oppgave er å lese HTML og andre webteknologier. Jeg vil ha en nettleser som fokuserer på innhold, ikke bare på struktur. Vårt hovedverktøy mot nettet bør være et CMS like mye som en kodetolker. Vi søker ikke bare etter nye sider på web, ofte leter vi etter sider vi har besøkt tidligere. Hva med å bygge en nettleser som i større grad støtter vårt behov for gjensyn?

Historien gjentar seg

En måte å finne tilbake til fordums sider på er å søke etter sidetittelen i Operas historie. Nyttig, men bare dersom vi tilfeldigvis husker tittelen på siden - hvorfor ikke la oss søke i fullteksten, som jo ligger i cachen uansett?

Et bilde sier mer…

Der datamaskiners minne er knyttet til tekststrenger (hvis vi med godvilje hever oss over nuller og enere), er menneskelig minne sterkt knyttet til det visuelle. Men de gammeldagse historie- og bokmerkefunksjonene gir oss bare adgang til førstnevnte. Hvorfor ikke la oss navigere historien visuelt? Når vi lagrer et bokmerker til et dokument reduseres en ressurs med tusener av farger og visuelle kjennetegn til rader av bokstaver som ved første øyekast ser veldig like ut. La meg få et “thumbnail-view” av vindushistorien, så jeg lettere kan holde styr på hvordan det nå var jeg fant fram til akkurat det dokumentet. Noen som foretrekker tekst, sier du? Vel, gi oss både og. La oss selv finne ut av hva som fungerer best.

For mange vinduer åpne = gjennomtrekk?

Jeg har som regel mange titalls åpne Opera-vinduer samtidig. Nettopp fordi det er så mye det mye enklere å gjenfinne basert på gjenkjennelse: Et kjapt scroll gjennom sidene, og man finner tilbake dit man var i går. Det er imidlertid store ulemper med denne praksisen. Én ting er at det blir vanskelig å holde oversikt når antallet vinduer kryper oppover mot hundre, en annen ting er ressurssløsingen dette medfører. For min egen maskin, som må holde alle disse sidene i minnet, og for massevis av webservere der ute som på unødvendig vis kalles opp hver gang jeg åpner Opera. Det er like deilig praktisk som det er nett-etisk uholdbart. Og sånn fungerer vi - om det ikke legges til rette for annet, så tar vi den enkleste og mest sløsete snarveien. Kan hende kan dette løses ved å se på alternative måter å håndtere websider på. Jeg ønsker meg en mellomting mellom å ha en side oppe i nuet og måtte bokmerke den permanent. Et slags side-reservoar, der midlertidige sider stues vekk uten å lastes ned, men likevel er lett tilgjengelige. En annen metode er å la brukeren dele inn sidene i grupper. I dag er fag, nyheter og underholdning osv. blandet, la meg få skape orden i kaoset ved å dra og slippe vinduene - dit de hører hjemme.

Og apropos det

I en hverdag der skole og fritid blandes over en stadig lavere sko gir det ikke mening å ha ett “sett” vinduer på skolen og ett hjemme. Eller for den saks skyld; ett sett innstillinger på jobb og et annet hjemme. Foreløpig er verken internett eller Windows mer avansert enn at man må ty til tredjeparts-løsninger for å holde sine data noenlunde synkronisert. Å betale for å bli kvitt reklame i en nettleser er det få som gidder. Men for min del ville jeg gjerne betalt Opera en del slanter dersom de hadde kunnet lagret mine data sentralt for meg, så jeg hadde hatt tilgang til de samme ressurser og verktøy - uansett hvor jeg logger på fra.

The readable web and the writeable web

En nettleser skal ikke bare lese nett, den skal også skrive nett. Tim Berners-Lees opprinnelige ønske var en web der det var like enkelt å skrive som å lese, og dette bør en moderne browser ta hensyn til. Hvor mye enklere hadde det ikke vært å skrive posten om Møhlenpris dersom jeg kunne dra og slippe bilder og tekstbiter der de passet inn i innlegget i stedet for å forholde meg til strukturelle nødvendigheter som filnavn, urler og HTML-koder?

Det skal bli spennende å se på den kommende nettleseren Flock, som med deres egne ord er “the world’s most innovative social browsing experience. We call it the two-way web.” Bloggfenomenet har revolusjonert prosessen med å publisere til nett, men det kan fremdeles bli enklere.

…for ikke å glemme the rewriteable web

Den eminente musikkressursen All Music Guide hadde i en årrekke hatt et traust og kjedelig grensesnitt, da de i fjor endret design. Hvilket drev millioner av musikkfans til kollektiv hår-riving, for med endrede farger, struktur og interaksjonsdesign ble sidene plutselig mye vanskeligere å bruke. Kloke hoder pønsket ut en måte å gjøre noe med det, da de lagde et script som ved blant annet å fjerne javascript-lenker gjør AMG lettere å bruke. Dette ble begynnelsen på Greasemonkey, en revolusjonerende Firefox-extension. Vil man se Amazon sine priser side ved side med konkurrentens? Greasemonkey fikser det. Grasrotmakt som er lite populært blant innholdsleverandører og annonsører, men veldig populært hos brukere. Synd at dette ikke lar seg gjøre i Opera, tenkte jeg - men her har de sannelig gjort jobben: Fra og med versjon 8 er user scripts bygget inn i nettleseren.

Mer meta takk

Jada, jeg er blant de som ikke kan gjøre meg opp en egen mening. Jeg vil vite hva andre har sagt, også om websider som ikke benytter trackbacks. Gi meg et sidepanel med referanser (og gjerne tagger).

Men gjør det enkelt

Opera kan med fordel rydde opp i grensesnittet en gang for alle, og deretter få en slutt på praksisen med å flytte på knapper og innstillingene for hver eneste utgivelse. Det er heller ikke nødvendig å stappe alle Operas funksjoner inn i alle kontekstmenyene. Opera er egentlig ikke så oppblåst som kritikerne hevder, men de får massevis av gratis møllevann ved å titte på Operas grensesnitt. Gi brukeren muligheten til å velge mellom enkelt og avansert oppsett. Legg til rette for mest mulig tilpasning.

Kommunisere funksjonaliteten

Opera har jo en drøss med smarte funksjoner som brukere nye brukere rett og slett ikke oppdager. Som alltid er mitt mantra når det gjelder datamaskinbruk: Ned med tersklene! Jon Udell viser med sine “screencasts” hvor mye lettere det er å forstå noe man får det demonstrert. Produsér små snutter som viser brukeren hvordan det skal gjøres.

En del av denne funksjonaliteten (f.eks. synkroniseringsverktøy) dukker nok opp i en Firefox-extension før vi får se det i Opera. Men som gammel og lojal Operabruker hvis fingertupper er mer eller mindre avhengig av dette programmet, håper jeg i det lengste på at Opera ikke uten videre gir opp kampen om nettlesermarkedet for PC.

Opera, verdens beste og mest innovative nettleser, feirer sine første ti år med å dele ut gratis lisenser til alle som vil ha - “as long as the party lasts” som de sier. Tør vi håpe på at festen fortsetter og at de etter hvert forlater reklamemodellen for godt? Grabb til deg mens du kan, og få installert en skikkelig nettleser til far og mor.