Våre data?

Jeg har tidligere snakket endel om grasrotdata og menigmanns innholdsproduksjon. “Vårt” bidrag til det voksende datasett de kaller internett består imidlertid ikke bare av Digg-enker, bloggposter og del.icio.us-tagger - våre mest vanlige bidrag består rett og slett av pek og klikk. Hvilke lenker vi velger å trykke på, og hvilke vi lar være.

Hvorfor er disse klikkene noe å samle på? Fordi de sier noe om hva vi er interessert i. Og vår oppmerksomhet er verdifull:

• For oss selv. Ved å registrere mønstre i vår oppmerksomhet registreres kan den “spisses” og støyrenses (for eksempel ved hjelp av musikktjenster som last.fm, artikkelfiltre som Findory), samt at vi kan vise den fram til andre (iscenesettelse av oss selv)
• For andre personer som av en eller annen grunn skulle være interessert i oss og det vi holder på med (foreldrekontroll, følge personer som har autoritet innen spesielle felt eller på andre måter er interessante)
• For kommersielle foretak som:
  • kan bruke dataene til å tilby oss ulike tjenester (jamfør eksemplene over)
  • presentere oss for målrettet reklame (spyware, Gmail-annonser)
  • på andre måter bruke forbruksmønsterdata i kommersielt øyemed (for raskere å kunne respondere på trender osv.)

Hver gang vi legger ut en lenke på vår egen hjemmeside, er vi med på å bygge søkemotoren til Google. Det samme gjør vi når vii trykker på lenkene vi får etter et søk. Når vi handler bøker på Amazon, bidrar vi til å bygge opp deres “people who bought this item, also bought these items”-tjeneste.

Alskens selskaper har lenge forsøkt å høste inn våre klikk enten gjennom spyware, eller i form av en kontrakt av typen “du får benytte denne tjenesten mot at du gir oss tilgang til å følge med på hva du driver med”. Sistnevnte modell er åpenbart å foretrekke, men også denne er problematisk. Hvorfor skal et selskap (som kan vise seg å gå konkurs eller levere et dårlig produkt) få eneretten til våre data?

Det store antall tjenester som konkurrerer om stadig mer kritiske nettforbrukere har ført til en endring av nettselskapenes kultur: Nå gjelder det å være “snillest” mulig, å fremstå som man er på forbrukerens side. Der web 1.0-selskapene uten å blunke solgte medlemmenes epostadresser til alle som ville betale, er 2.0-generasjonens mantra “we hate spam as much as you do”. De er nærmest “en av oss”. Parallellt med denne maktforskyvningen i forholdet selskap-kunde, har man i økende grad begymt å operere med åpne dataformater, sånn at den som vil kan ta med seg sine data til en annen tjeneste, eller benytte de til flere tjenester samtidig. En positiv utvikling, men det er lenge igjen: Last.fm-data lar seg vanskelig kombinere med iTunes, som igjen ikke passer særlig bra med Winamp. De ulike systemene åpner såvidt for å snakke med hverandre, men foreløpig er samtalen av den sjenerte sorten.

Samtidig er nettbrukere (det vil si, et lite mindretall av teknologisk oppdaterte nettbrukere) i ferd med å bli mer bevisst på at de har en vare å tilby. Mange bloggere prøver å tjene noen slanter ved å benytte annonser, hvilket gir liv til for-og-mot-bevegelsene Pro-Ad Blog og Ad-Free Blog. Men også enklere former for uttrykk kan selges. Forrige måned (eh, altså i mars og ikke november) benyttet en person på Lillestrøm eBay til å selge MSN-bildet sitt. Og sakte men sikkert er noe som ligner nettforbrukerorganisasjoner i ferd med å bygge seg opp - AttentionTrust er en ideell organisasjon som forsøker å gjøre følgende prinsipper til allmenne rettigheter (hentet herfra):

1. Property
   You own your attention and can store it wherever you wish. You have CONTROL.
2. Mobility
   You can securely move your attention wherever you want whenever you want to. You have the ability to TRANSFER your attention.
3. Economy
   You can pay attention to whomever you wish and receive value in return. Your attention has WORTH.
4. Transparency
   You can see exactly how your attention is being used. You can DECIDE who you trust.

AttentionTrust tilbyr også verktøyet Attention Recorder, “a Firefox extension that allows users to capture aspects of their clickstream and browsing history”. Det snakkes sågar om et “personlig API”:

Disse dataene vil man kunne lagre i et eget “hvelv”, som man så kan tilby kommersielle foretak adgang til. Selv er jeg mer interessert i (og har langt større tro på) kontroll over egne data av andre hensyn enn de rent økonomiske. Jeg ønsker at systemet skal holde styr på hvilken musikk jeg spiller (uansett hvilken maskin eller spiller jeg bruker) fordi dette er informasjon jeg finner interessant og kan ha praktisk nytte av, ikke fordi jeg ønsker å selge den.

Cory Doctorow oppsummerer det i en omtale av et foredrag last.fm-sjefen holdt om myware*:

I love this idea: people are good at making decisions and computers are good at counting them (and computers are bad at making decisions and people are bad at counting them). My computer should note, count and process every decision I make — it should notice that I never answer emails from certain people, it should notice that I never click through certain stories in my reader, that I load certain pages every day, that I often search my mailbox for certain kinds of messages and so on. That’s stuff I’m totally unqualified to keep track of, and that computers are really good at

*Den nye generasjonen datainnsamlende systemer kalles gjerne myware, som i motsetning spyware har til hensikt å samle inn brukerens data på en “snill” (åpen og tilgjengelig) måte.

Som sinte, grønnjakkede ungdommer i palestinaskjerf kanskje ville ha sagt det: Ta data tilbake!

Opera og Mozilla har en ytterst hendig funksjon: Det at man kan bruke adressefeltet som søkefelt. Adressefeltet har god plass, og det føles gjerne litt raskere og bedre i bruk enn det vesle søkefeltet ved siden av. Men det at jeg…

• bytter mellom å bruke søkefelt og adressefelt til søk
• bytter mellom ulike nettlesere (ingen Opera på jobb)
• rett og slett taster feil

…gjør at jeg stundom ikke har den rette syntaksen: Jeg får ikke med den lille g-en foran søketermen som skal angi til Opera at hei herr Opera, dette er et Google-søk på “steak and cheese” og ikke et forsøk på å gå til webressursen “steak and cheese”.

Siden jeg er relativt feilbarlig hender dette gjerne flere ganger om dagen, hvorpå Opera serverer meg følgende feilmelding (dog litt større enn gjengitt her):

Hver gang dette skjer tappes en irritert dråpe over i et beger som kanskje, bare kanskje en gang renner over og skyller meg i retning av Firefox eller Safari.

Men hva er dette for flisespikkende tøv? Hvorfor er denne feilmeldingen problematisk?

Jo nå skal du høre.

• Jeg forsinkes i aktiviteten jeg holder på med: utføre et søk
• Jeg må skrive inn søketeksten en gang til, ettersom alt som er skrevet i URL-feltet byttes ut til fordel for en feilkode.
• Bruken av utropstegn, store røde røde bokstaver og ord som “illegal” og “invalid” setter en alarmerende, nærmest klandrende tone. Som lojal bruker foretrekker jeg å tiltales på en høflig måte.

Og hey Opera, brukerne deres kjenner nettet godt nok til å vite hvordan en webadresse er utformet. Det bør derfor være åpenbart at en gjeng skrifttegn adskilt med to mellomrom (”steak and cheese”) er ment som en søkestreng og ikke en adresse. Slutt å lage ståhei for ingenting, bare send meg til Google.

Jeg krever ikke mer av en nettleser enn a) kjærlighet til detaljene og b) omtenksomhet for brukeren. Brukervennlighet i ordets ulike betydninger altså. Over et tiår etter nettleserens fødsel er det fremdeles ingen som klarer å levere dette.

(Og jada, etter denne posten lover jeg å ta en liten pause fra føljetongen “i1277 syter om software”…)

Vi skriver snart 2007, men har stadig naive forventinger om hva slags undre teknologien skal kunne utføre for oss. I høst gikk jeg til innkjøp av en laptop, først og fremst for å flotte meg på kafé, men også i håp om å forenkle hverdagen. Halvannen måned senere har jeg fremdeles ikke tatt den på kafé, og hverdagen er i hvert fall ikke merkbart enklere. Kanskje hadde jeg sett for meg at å bære rundt på filene mine skulle gjøre dem mer tilgjengelige - i virkeligheten har jeg bare fått enda et sett filer å skulle holde styr på. Og her nærmer vi oss kjernen for dagens innlegg:

Synkroniseringsproblemet

Ulike systemer med ulike sett filer betyr enten at a) det ene systemets filer ikke er tilgjengelig for det andre (og omvendt), eller at b) det vil oppstå ulike versjoner av filene. Eventuelt en lett blanding av a og b. Resultatet er i hvert fall forvirring, overskriving, og uforholdsmessig mye sløsing av tid på (fra en logisk-aritmeisk synsvinkel) trivialiteter som flytting og organisering. Hadde maskinene hatt den intelligensen vi så desperat forsøker å gi dem ville de ledd av oss. Den er nesten så jeg synes jeg hører humringen fra stasjonærboksen her allerede.

En bitteliten kravspesifikasjon

Jeg er ganske streng på kravene jeg stiller til teknologien. Dersom noe ikke er bra nok blir det rett og slett ikke til at jeg gidder å bruke det. Men jeg er ikke strengere enn at jeg i første omgang vil nøye meg med å synkronisere mine viktigste arbeidsdokumenter, hvilket stort sett er små tekstfiler, samt enkelte ikke alt for store bilder. Synkronisering skal skje automatisk, med andre ord uten at jeg skal behøve å påspandere prosessen noe som helst av min (til andre formål sårt tiltrengte) tankekraft. Arbeidsdokumentene mine må være tilgjengelige på alle maskiner jeg benytter (både Mac og Windows), og helst skal jeg slippe å benytte programvare man må ha administratorstatus for å få installert. Innkjøp eller leie av egen filserver er for dyrt til at det duger, men jeg kan gjerne stå for lagringen selv via FTP. Dersom tjenesten er god nok kan den gjerne koste litt. Avslutningsvis vil jeg gjerne ha muligheten til å jobbe med dokumentene i det programmet jeg ønsker.

Finnes det noe sånt der ute, mon tro? Uten å påberope meg noe i nærheten av ekspertstatus vil jeg her liste opp noen mulige løsninger, samt forsøksvis bedømme hvorvidt de holder mål. Kjør forbrukertest:

1. USB-nøkkel

Egentlig bare en mer avansert variant av den dårlige, gamle disketten. USB-lagringsenheter er hendige bare i kraft av den slette jobben vi har gjort med å kable sammen dataverdenen. Alle løsninger som involverer dingser man må oppdatere manuelt samt fysisk ta med seg representerer et steg tilbake mot 90-tallet. Konklusjon: Ikke godt nok.

2. Box.net

Et av mange nettsteder som tilbyr lagringsplass i form av en begrenset gratisløsning eller ulike betalingstjenester. Box.net har i over et halvt år lovet å komme i en versjon som lar en synkronisere på kommando eller til bestemte tider, det sies imidlertid lite om mulighetene for flere systemer koblet mot samme konto. Tidsbestemt synkronisering er uansett en gammeldags løsning som ikke sikrer at man har siste versjon av et dokument tilgjengelig. Konklusjon: Ikke godt nok.

3. The Gvil Empire?

I mars i år snakket alle om at Google visstnok pønsket på å tilby en plattformuavhengig tjeneste som lar en lagre alle sine dokumenter i en egen GDrive. I det siste har det vært ganske taust rundt dette, men enn så lenge finnes det hjemmelagde og uoffisielle løsninger der man kan bruke sin Gmail-konto som lagringsplass (gDisk for Mac, Gmail Drive for Windows). Dette fungerer til nød som backup, men er ubrukelig som synkroniseringsverktøy. Konklusjon: (Foreløpig) ikke godt nok.

4. Google Docs

Vi forlater ikke Google riktig ennå. Google Docs (tidligere Writely) er en online tekstbehandler, mens Google Spreadsheets er et regnearkprogram. Dette er følgelig ingen løsning for andre typer filer enn tekst og regneark, og heller ingen løsning dersom man ikke har kontinuerlig tilgang på nett. Man lagrer nemlig dokumentene hos Google og ikke på egen maskin, dermed faller synkroniseringsproblemet bort - såfremt man ikke (som meg) faller for fristelsen til å bruke andre tekstbehandlere på si. Google Docs-tekstbehandleren er relativt god, men ikke like behagelig i bruk som f.eks Notepad. Og den fungerer ikke helt optimalt verken i Opera, Firefox eller Internet Explorer. I tillegg er det en ørliten tasteforsinkelse som kan være irriterende. Google Docs lagrer fortløpende, så man trenger ikke bekymre seg for å miste arbeid. Det er enkelt å greit å organisere dokumentene, men å laste opp mange filer på en gang er problematisk. (Det finnes andre tjenester som gjør mer eller mindre det samme som GD, blant annet Zoho Writer.) Konklusjon: Begynner å ligne noe, men ikke godt nok.

5. .mac

Med .mac-medlemsskap får man tilgang til Apples iDisk som nettverksstasjon. Denne er like tilgjengelig fra Windowsmaskiner (og diverse mobiltelefoner) som fra Mac OS. Ulempen med å jobbe mot en nettverksstasjon er at det å organisere/navigere filstrukturen oppleves veldig tregt. En såpass enkel operasjon som å opprette en tom mappe på Macen innebærer et halvt minutt med irriterende visuell baluba og en “Synkroniserer iDisk”-melding. Det viser seg også at man ikke jobber mot iDisk i sanntid, det kan ta ti minutter fra man legger inn en fil på en maskin til den er tilgjengelig fra en annen. Man har kun 250MB lagringsplass, hvilket er greit nok for meg og mine minmale dokumenter, 600 kroner i året er imidlertid en relativt stiv pris. Konklusjon: Sorry .mac, fremdeles ikke bra nok.

6. rsync

Program for å synkronisere mellom ulike Unix-system, der det finnes løsninger for å benytte Windows og Mac. Sikkert meget greit for Linuxfolk og andre som synes terminaler var guds gave til grensesnittet, uaktuelt for oss andre. Konklusjon: Neste, takk.

7. WebDrive

Har man en FTP-server tilgjengelig blir denne tilgjengelig som egen stasjon. Sannsynligvis treg å jobbe mot. Koster $500. Ikke tilgjengelig på maskiner der man ikke har admintilgang. Kun for Windows. Konklusjon: Åpenbart ikke godt nok.

8. Foldershare

Lar en synkronisere mapper på uklike maskiner over internett, synkroniseringen skjer automatisk og i nær sanntid. Siden man jobber mot en lokal katalog (som speiles til andre spesifiserte maskiner over nett) slipper man den nedsatte ytelsen tjenester som iDisk innebærer. Synkroniserer også mellom Windows og Mac OS-systemer Tjenesten har vært gratis siden Microsoft tok over i mars. Fordrer en installert klient for å kunne brukes effektivt, og er avhengig at maskinene det skal synkes mellom står på (man kan dessverre ikke synkronisere til en FTP-server). Foldershare overfører hele filer (i stedet for bare de deler av filene som er endret), hvilket er veldig lite økonomisk i forhold til synkronisere større filer. Konklusjon: Den beste tjenesten jeg har kjennskap til, men fremdeles ikke godt nok.

I et marked der vi har stadig flere enheter er behovet økende for gode synkroniseringsløsninger. Det er nok flere enn meg som er villig til å betale noen slanter for å slippe å utføre “sekretærarbeid”. Vi får snakkes om et år eller to, da har formodentlig et eller annet selskap tatt til vettet og laget en skikkelig tjeneste.

Selv uten helt å vite hva det å vise er kan vi være enige om at det er en god ting. Verden er mildt sagt mangfoldig, og uten hverandres anbefalinger som veiledning ville vi vært ganske hjelpeløse i vår jakt på godbitene. For eksempel hadde jeg neppe fått med meg fornøyelige The Art of Looking Sideways, dersom det ikke var for at Amazon anbefalte den som en similar item som A Smile in the Mind, som jeg igjen fikk anbefalt hos Digme, en blogg som jeg såvidt jeg husker igjen fikk anbefalt via linkelisten til Jill Walker.

Men disse anbefalingene sprer ikke bare lutter glede. For noen år siden ble det baluba da Amazon stilte bøkene til den erkekonservative TV-engalisten Pat Robertson ved siden av bøker om homofil seksuell praksis under vignetten “kunder som kjøpte denne, kjøpte også disse…”. Og i januar tok Wal-Mart ned hele anbefalingssystemet sitt, etter at det ble kjent at produktsiden for en Planet of The Apes-DVD-boks oppga filmer om Martin Luther King og andre fremtredende svarte amerikanere som “similar items”.

I begge sakene unnskyldte selskapene seg med rusk i maskineriet, uten at vi fikk noen skikkelig forklaring. Det er imidlertid ikke vanskjelig å forestille seg at det første tilfellet kunne ha vært en case av “Amazon bombing”, altså et koordinert forsøk på å manipulere anbefalingssystemet fra utsiden, og at det andre tilfellet kan ha vært en sabotasje fra et hatefullt sinn på innsiden av Wal-Mart-systemet. De siste dagene har det vært litt oppstuss over en lignende sak, et Amazon-søk på abortion skal visstnok ha gitt stavepåminnelsen “Did you mean adoption?” og et utvalg bøker som klart dreide i abortmotstanderes retning (via Tversover).

Anbefalingssystemer kan være fantastiske redskaper for å høste inn av kollektive intelligensavlinger. Men the wisdom of the crowds kan inkludere både stereotypier og vrangforestillinger, og hva når brukernes klikkemønster avspeiler holdninger som er litt for grumsete til at de tåler dagens lys, eller at algoritmene på annet vis serverer lite taktfulle resultater? Nettstedene fraskriver seg gjerne ansvaret for snodige sammenstillinger og søkeresultater med henvisning til at disse genereres automatisk, men når maskinenes autisme gir seg så pinlige utslag som i eksemplene over blir det vanskelig å ikke blande seg inn. Å fornærme kunden er tross alt sjelden bra for business.

Google er blant de som har som politikk ikke å blande seg i de automatiserte søkeresultatene, i hvert fall så lenge søkeren ikke bor i Kina og man benytter den vanlige søketjenesten. Dette gjelder nemlig ikke for Google Suggest, tjenesten der søket “fylles ut” med forslag mens man skriver. Her luker Uncle Google ut endel “uheldige” ord, for eksempel “sex”. Utover ordfiltrerning er Googles innblanding relativt begrenset, og et “den-og-den typen-mennesker er”-søk kan fort gi avslørende resultater, jamfør skjermbildet under. Forsøk gjerne selv med din favoritt-folkegruppe.

Av og til nevner de navnet “TV2″ på NRK, og “NRK” på TV2. En tilsynelatende ubetydelig detalj, men for meg som seer representerer denne benevningen noe mer. Den gir meg et slags naivt glimt av kapitalismen som menneskelig og ikke bare profittorientert. Det å navngi er å respektere, det å navngi en konkurrent er å anerkjenne at forbrukeren har muligheten og er intelligent nok til å velge, selv om det kan innebære å velge bort. Sånt signaliserer storhet - selv om det er kalkulert.

Når den sosiale nettverkstjenesten MySpace bestemmer seg for å hindre brukerne å linke til diverse andre tjenester, er det det motsatte inntrykket man får. Ved å late som “konkurrentene” ikke finnes framstår MySpace som usympatisk og smålig. Og samtidig som de på denne måten markerer systemet som “sitt”, gjøres det eksplisitt for brukeren at dette ikke egentlig er “my space”.

Forsvarere av MySpace hevder at det ikke handler om sensur, men om deres råderett over sitt eget system. Og selvfølgelig har de retten på sin side. Akkurat som jeg har rett til å peke og le dersom jeg ser en handikappet på gaten, eller at norske aviser har rett til å trykke “blasfemiske” bilder av islamske profeter. Men ingen av delene er nødvendigvis det rette å gjøre.

Denne bloggen består egentlig ikke av “ett sted”, men av ulike innholdsstrømmer (Flickr, MT, del.icio.us) som av bekvemmelighetshensyn kombineres til ett uttrykk. Innhold herfra tappes automatisk over på feeds så det kan reproduseres for eksempel i feedlesere eller på Infomedia-planeten. Bloggsystemer var tidlig ute med det som har vært de siste par årenes trend på nett: Åpning for integrasjon mellom webtjenester. Åpne API og dataformater gir oss fordeler som muligheten til å kombinere tjenester, slippe å være avhengig av leverandørens grensesnitt, og ikke minst: Det er enklere å ta med vårt innhold og vår “identitet” mellom ulike tjenester. På den måten er vi mindre sårbare for kommersielle leverandørers forgjengelige natur. Vi er der ikke helt ennå, det er fremdeles flust av sperringer og hindre, men utviklingen går mot at “våre” data faktisk blir så våre at vi kan bruke de som vi vil.

I lys av dette kan MySpace-tankegangen virke gammeldags (deres suksess med utdaterte designprinsipper har allerede forundret). Men MySpace er verdens syvende mest populære engelskspråklige nettsted (ifølge Alexa), og er følgelig ikke like avhengig av å framstå som åpen og sympatisk som gjennomsnitts-web 2.0-oppstarten vil være. De siste 20 årenes datahistorie har vel lært oss ett og annet om hvordan markedslederen kan tillate seg å spille med egne regler.

Feed-teknologien har gjort det lettere for oss å organisere og følge med på webinnhold, men gir ingen endelig løsning på information overload-problemet. Akkurat nå kan Bloglines friste meg med 956 uleste artikler/bloggposter relatert til hovedfagsoppgaven min - innen jeg er ferdig med denne posten vil antallet sikkert ha passert tusen. Det vil ta meg mange dager å gå gjennom dette og skille klint fra hvete. I tillegg til dette ekslusjonsproblemet, har vi inkluderingsproblemet: Hva med de potensielt interessante webstrøk som befinner seg utenfor abonnementsradaren?

Her trenger vi nødvendigvis hjelp av andre, og dette kan som tidligere nevnt gjøres på ulike måter. Digg.com og Slashdot (og faktisk også Boing Boing, som er avhengig av lesertips) utgjør eksempler på ulike former for kollektiv filtrering. Tillitssystemer (”jeg hører på deg fordi jeg stoler på at du har oversikten”) er en annen tilnærming. Tillit til vårt eget “trusted network” , som med Outfoxed), eller tillit til eksperter , som Corante Web Hub og Memeorandum eksemplifiserer.

Attention.xml er en åpen standard med ambisjoner om å måle hva vi (og andre) dedikerer vår oppmerksomhet til, for så å automatisere dette arbeidet for oss samt å bruke disse dataene til filtrering. (Per i dag er det få praktiske anvendelser å melde om, så eksempel-lenkene får vente. ) I tillegg til å luke ut ugress fra den overgrodde bloggpostjungelen har attention.xml ambisjoner om å oppfylle en “gammel” drøm: Å la nettleser og feedleser snakke samme språk, sånn at feedleseren ikke lenger trenger å varsle deg om “uleste items” som du egentlig har lest i et annet program. Tjenester og programmer som låser inne data og hindrer utveksling med konkurrentenes systemer er generelt på vei ut. Uavhengig av hva man måtte mene om trendy, hypede buzzwords som web 2.0: Vær glad for at versjon 1-dagene nærmer seg slutten. Noen av de samme folkene som jobber med attention.xml står også bak microformats - en samling enkle og åpne formater som snakker med både hverandre og andre, med semantisering og integrering av weben som mål.

For en tid siden skrev jeg om ønsket funksjonalitet i Opera - hva som skal til for at den fete damen skal ta det høyst påkrevede steget over i neste generasjon nettlesere. Web browser 2.0 om du vil. For å i sjangertro blogge-narsissistisk stil sitere meg selv:

En del av denne funksjonaliteten (f.eks. synkroniseringsverktøy) dukker nok opp i en Firefox-extension før vi får se det i Opera.

Ganske riktig. En extension, eller en utvidelse, er altså et frittstående verktøy man kan “bygge ut” Firefox med. Og mer og mer av det en nettleser bør kunne gjøre, ser nå dagens lys nettopp i form av slike utvidelser. Jeg skal ta en titt på noen av dem.

Meta/sosial web/tillit

Som nevnt tidligere vil jeg ha mer meta, mer om. Bedre synligjøring av nettverket. Per i dag er weben litt for mye av en “broken conversation”, en ensidig historie, små deler litt for løselig satt sammen. Joda, websider er koblet sammen både teknisk og konseptuelt, men altfor mange av koblingene er usynlige for brukeren. Hva slags side er det egentlig jeg er inne på nå - er den oppdaget av andre, i såfall av hvem, og hva sier de?

Det disse verktøyene gjør, er å søke etter referanser (i henholdsvis Google Blogsearch og Technorati) fra andre sider, til websiden man befinner seg på, for så å linke tilbake til disse. Det er lett for at det blir krøllete tungetale her, men altså; dersom du hadde hatt en av disse redskapene installert nå, ville du kunne sett ulike referanser til i1277 i hjørnet:

Eksempelet over viser Blogger Web Comments i aksjon. Technorati Links er ikke like strømlinjeformet og funksjonell som Google sin variant, men drar til gjengjeld fordel av at Technorati foreløpig er noe bedre til å finne refereranser enn Google Blogsearch. Det er ellers nok av skjønnhetsfeil; ingen av dem er gode nok til å finne referanser, og Blogger Web Comments forkludrer resultatene ved å ta med en sides referanser til seg selv.

Potensialet for denne typen tjenester er imidlertid veldig stort. En av hypertekstens (og dermed webens) gudfedre Ted Nelson har etter sigende lite til overs for www. For han er weben en forkrøplet form for hypertekst, blant annet fordi linker bare går én vei. Men hvem vet om ikke mister Nelson smiler litt i skjegget over de senere års utvikling: Webbrukere som produsenter (ikke bare konsumenter), wiki, blogger og tilbaketråkk, stadig bedre integrering mellom ulike ressurser- toveisweben nærmer seg.

Der de foregående eksemplene kobler sammen eksisterende webinnhold, eksemplifiserer de to neste en annen tilnærming til å produsere meta: Å bygge nye databaser.

Outfoxed uses your network of trusted friends and experts to help you find the good stuff and avoid the bad.

Meningen er at man som bruker skal kunne legge til beskrivelser av hvilken som helst side, samt klassifisere de ved hjelp av den klassiske dikotomien good-bad. Det skal i teorien virke sånn at dersom Gamlefar lures inn på freenigerianmoney.com, får han se en advarsel fra sønnen: “Hold deg unna fatter, dette er bare luring og pek”. Og skulle han surfe innom komplett.no vil budskapet være at “her har de nok mange flotte julegaver”.

Dette hadde nok fungert utmerket dersom weben begrenset seg til et par hundre sider, men nettet er altså større enn som så. Det er følgelig noe naivt å tro at man skal kunne støtte seg på en eller flere personlige “web-companions” på denne måten. Og har man ingen bekjente som bruker Outfoxed, har man heller ikke noe tiltrodd nettverk. Jeg har i hvert fall etter endel bruk fremdeles ikke kommet over én eneste side knyttet til en Outfoxed-rapport (hvis vi ser bort fra deres egen hjemmeside). Outfoxed er inne på noe, men noen av forutsetningene bak skurrer. I stedet for å ta utgangspunkt i noen få utvalgte, burde de støttet seg mer på “the wisdom of the crowds”. Den som klarer å sette sammen den rette blandingen av ingrediensene eksperter, “wisdom of the crowds” og “betrodde nettverk”, sitter på oppskriften til et kokverk så vidunderlig at selv the Soup Nazi ville tigget ydmykt om en smak. Jeg er overbevist om at tjenester som Outfoxed kommer sterkere tilbake.

Google Safe Browsing er en mer begrenset, men samtidig mer fokusert slektning av Outfoxed. For brukeren handler GSB om å utnytte Google sin informasjon for å unngå å bli offer for “phishing” (”bedragersk fisking etter personlige data og kredittopplysninger”). For Google sin del er dette enda en snedig måte å samle inn detaljerte opplysninger om folks surfevaner. Google Safe Browsing er foreløpig bare tilgjengelig i USA. Kritiske røster har forøvrig påpekt at denne utvidelsen kan virke mot sin hensikt, ettersom bruk av enkelte webtjenester (som overfører brukerdata ved hjelp av GET) vil føre til at informasjon (f.eks kredittopplysninger) sendes over nettverket (og til Google) i klartekst.

Navigasjon og organisering

En kjær funksjon i MDI-nettlesere som Opera og Firefox er at man kan åpne en lenke i et ny “fane”/”tab”, for på den måten å kunne arbeide med flere dokumenter samtidig, eller eventuelt legge sider i bakgrunnen “på vent”. Et potensielt problem er at det nye vinduet starter med “blanke ark”, hvilket vil si at dersom man lukker vinduet med den originale linken, mister man vinduets historie. Dermed kan man ikke lenger “bla seg bakover” for å finne ut av hvordan det nå var man havnet akkurat “her”. Det hadde vært bedre om “avkom-vinduer” arvet historien til foreldre-vinduene. How d’i get here klarer ikke dette, men den viser oss i det minste hvilken side som førte oss akkurat hit.

Når utvikleren selv sier at “this extension strongly unrecommended” sier det vel noe om hvor kronglete og uhåndterlig denne er. Men en av idéene bak tar utgangspunkt i noe jeg lenge har ønsket fra Opera: Muligheten til å gruppere sidene man har åpne. Etter litt research viser det seg at også andre ønsker seg dette, Opera-superbruker Non-Troppo foreslo nettoppp dette i fjor. For meg som liker å ha utallige sider åpne hadde det vært en velsignelse å kunne dra og slippe til ulike grupper (fag, bloggrelatert, nyheter, snodigheter), og kunne la de gruppene man ikke hadde bruk for i øyeblikket, få litt velfortjent dvale.

Disse utvidelsene lar deg manøvrere visuelt, ved å vise miniatyrbilder av åpne vinduer. Funksjonalitet jeg lenge har ventet på, ettersom bilder er enklere for minnet å forholde seg til enn ren tekst. Jeg har ikke brukt de lenge nok til å kunne avgjøre nytteverdien, men det kan virke som miniatyrbildene blir for små til å være veldig brukbare. Ellers kunne jeg ønske meg at man i tillegg til denne “horisontale” visualiseringen, kunne få en “vertikal” - altså selve vindushistorien presentert med skjermbilder. How’d I Get Here ville med ett blitt øyensynlig.

Til slutt: Firefox sine utvidelser er ikke uproblematiske - det blir lett et sammensurium av feil og ulike versjoner og inkompatible funksjoner. Et Opera som kommer som et ferdig og helhetlig produkt er så mye lettere å forholde seg til. Men funksjonaliteten som demonstreres har så mye for seg at at jeg håper at Opera tar notater. Jeg bytter nok ikke til en (for en Operabruker) kaotisk og kronglete nettleser som Firefox uten videre, men fortsetter denne utviklingen, blir det stadig vanskeligere å la være. Firefox-communitet har stjålet nesten rubb og rake av Operas funksjonalitet - nå er det på tide at Opera forsyner seg tilbake med noen rettmessige munnfuller.

Når vi er på nett har vi et overordnet mål: Få med oss det som er viktig for oss, og filtrere bort det irrelevante. Natta har færre timer enn det nettet krever, så her trengs det kløktige strategier for å hindre støyen i å overdøve signalet. En av strategiene vi benytter oss av er tillit, og tillitssystemer er et voksende felt med med stort potensiale.

Jaha?

Som andre deler av den menneskelige tilværelse handler internett om mer enn lureri, desinformasjon og kildekritikk - det handler også om tillit. Når vi bokmerker eller abonnerer noe(n) representerer det en stille (som oftest i hvert fall) tillitsærklæring. Vi rasjonaliserer fra Blogg X sin foreløpige (eller tilsynelatende) fortreffelighet til at den også i framtiden vil by på godbiter vi ikke ønsker å gå glipp av. Og vips, Subscribe. Vi abonnerer på bloggens syndikeringsfeed.

Den lettlurte typen, altså

La meg fortsette, takk. På denne måten gir vi Den Andre Bloggende rollen som filter (eller rettere; et av mange filtre) mot internett/verden. Det framvoksende “deltakende web”-paradigmet fører til mange andre typer tillitsabonnementer blir mulige. En utvidet tilnærming til syndikering er OPML - en standard for lister over feeds. Dersom vil stoler tilstrekkelig på Blogger X sin utsøkte smak og gudommelige dømmekraft trenger vi altså ikke nøye oss med å abonnere på X sin blogg - vi kan abonnere på alle de X abonnerer på igjen. Ved å la andre filtrere virkeligheten, slipper vi å gjøre det selv. På denne måten har vi gått fra at

• a) “alle får presentert den samme virkeligheten” (tiden med NRK-monopol), til at
• b) “alle får filtrert verden ulikt” (video/zapping/internett) til at
• c) venner og andre i “tillitskretsen” igjen kan få servert akkurat det samme.

Det der faller på sin egen urimelighet. Har det rablet fullstendig?

OK, så er det kanskje ikke helt sånn det fungerer.

• “Alle får hvert sin verdensbilde” var en typisk kritikk av push-teknologi, dengang det fremdeles ble benyttet som begrep. Men: Mennesker er sosiale og ønsker å oppleve sammen. Vi tiltrekkes av store mediafenomen en masse (og mindre fenomen i mindre grupper).
• Det er allerede flere år siden vi begynte å dedikere litt for mye av arbeids-/studiedagen til å forsyne kompiser med diverse lenker via epost, IM og web-forum.
• Med mindre vi ikke ønsker noe eget liv, vil vi per definisjon aldri få tid til å fordøye noen blåkopi av andres verdensanskuelser. Ikke ville vi hatt noen interesse av det heller; selv nære venner er for ulike oss til at vi skulle ønske å følge enhver tanke den andre måtte ha.

Og akkurat det er grunnen til at jeg er litt skeptisk til Raymond Kristiansens tro på OPML som revolusjonerende for måten vi kommer til å bruke nettet på. Jo visst, syndikering er fremtiden, og OPML har sikkert flust av både tenkelige og utenkelige bruksområder - for eksempel i jobbsituasjoner der man ønsker at hele staben skal ha det samme “nyhetsblikket”. Men uten at man kommer opp med dugelige metoder for støyreduksjon har jeg liten tro på å la andre mennesker, med all deres interessekompleksitet, fungere som nyhetsagenter på denne måten. Når de mest interessante artiklene er tilgjengelige trenger vi ikke lenger hele kompendiet. Med mindre det er nettopp det folk vil ha? Kan hende har jeg en noe skjev idé om hvor mye tid og interesse folk egentlig har å avse til web. Hvilket minner meg om da en av deltagerne ved Mob-Tagging-workshopen snakket om hvordan han gjerne ville betalt, dersom noen kunne tagge internett for ham. Men tillit og kvalitetssikring eller ikke - bør vi strebe etter en utvikling der man tar “hele pakken” framfor å velge og vrake kilder selv?

Spar oss for kvasidilemmaene. Andre eksempler på tillitssystemer?

Vi beveger oss til et annet sted på nettet der Jo Christian Oterhals skriver om Yahoo sin My Web 2.0-tjeneste. I My Web 2.0 integreres tagging/sosiale bokmerker i søkemotoren, hvilket er ment å gi mer personlig relevante søketreff. (Og Yahoo er for øvrig neppe blind for fordelene ved å la brukerne semantisere weben for seg). Andre varianter av tillits-søkemotorikk inkluderer Rollyo og Swicki.

Yahoo har helt klart beveget seg i riktig retning det siste året, og det de driver med er både ambisiøst og interessant. Det går riktignok sakte - grensesnittet er like lite innbydende nå som da jeg prøvde tjenesten første gang for noen måneder siden. Et annet og mer fundamentalt problem ved My Web 2.0 (eventuelt en feature, for den som liker lukkede selskap) er at bokmerkene ikke er like tilgjengelige som for eksempel del.icio.us sine. For i det hele tatt å på noen måte kunne knytte seg til andre i nettverket, er man nødt til å spørre dem (sågar via epost): “Vil du være vennen min?”, med det typiske gjengivelsespress det måtte medføre. Den klassiske “social software-fellen”.

Da foretrekker jeg den mer sosialt komfortable del.icio.us-modellen. Som del.icio.us-bruker kan man abonnere på hvilken som helst bruker sine bokmerker, uten at andre trenger vite om det.

Ja, vi har fått med oss denne kikker-fetisjen din. Men var det noe poeng med denne posten, utover å bruke flest mulig buzzwords?

Tja, det skal være der oppe et sted. Du får lete mellom linjene.

Denne uken har Opera droppet reklamemodellen, hvilket gjør Opera like gratis som alle andre nettlesere der ute. Det skulle de nok gjort før.

Da Firebird ble til Firefox klarte klarte de å spise en god del markedsandeler fra tidligere enerådende Internet Explorer. Blant grunnene var et gjenkjennelig og enkelt grensesnitt, frekk funksjonalitet samt den webpolitisk korrekte hipphet som følger med det å ha åpne standarder. Denne utviklingen må ha vært en bittersøt opplevelse for Opera Software. De har lenge drømt om å se IE-monopolet gå i oppløsning, og når det så det muligens endelig skjer er det altså til fordel for en konkurrent. Det gjør vel ikke saken stort bedre at Firefox krediteres for diverse innovasjoner som egentlig stammer fra Opera og andre.

Og hva er så Operas viktigste funksjoner?

• MDI-modusen, eller vindu-i-vindu-grensesnittet, som gjør det mulig å jobbe med mange sider samtidig og likevel ha det noenlunde oversiktelig. Man gis den særdeles praktiske muligheten til å fortsette der man slapp da man sist lukket nettleseren.
• Mouse gestures - “musbevegelser” som lar deg utføre vanlige operasjoner som å navigere frem og tilbake, lukke vinduer, åpne linker i nytt vindu osv. enklere og raskere enn det er mulig å gjøre med tradisjonelle knapper og tastatursnarveier. (Jeg kan forøvrig varmt anbefale StrokeIt som utvider denne funksjonaliteten til resten av Windows.)
• Intelligent mellomlagring/caching. Beveger man seg fram eller tilbake i nettleserhistorien slipper man at siden lastes på nytt igjen, slik den gjør i andre browsere. Diverse studier har anslått at tilbake-knappen står for mellom 30-40 prosent av all navigasjon, så her spares man for mye unødig venting.

Og så videre. Firefox og FF-extension-utviklere har forlengst snappet opp de to første idéene, og i versjon 1.5 som slippes om kort tid implementeres visstnok også caching på Opera-måten. Dermed har Opera en utfordring: Hva skal de by på som ikke konkurrentene kan friste med? Er det i det hele tatt mulig å trygge posisjonen som verdens beste nettleser?

A new generation calling

Forenkler vi verden litt ved å snuble elegant over Mosaic og webens barndom, kan vi si at Internet Explorer med sin begrensede funksjonalitet tilhører første generasjon nettlesere, der Opera og Firefox tilhører andre. Før Firefox kopierer rubb og rake av Opera og IE til slutt dilter etter, er det på tide at Opera viser muskler igjen, og tar steget inn i neste generasjon. Det vi trenger gode idéer og funksjonalitet som er tilpasset hvordan vi bruker weben på i dag, og ikke hvordan vi brukte den for fem år siden. Opera 8 var i så måte en skuffelse, selv om mye bra har skjedd under panseret er det sparsomt med synlige nyskapninger. Mest synlig er det nye vedhenget til adresselinjen som er mer irriterende enn det er nyttig.

Men hva snakker du om egentlig?

Selv om standardlydighet er viktig, må vi slutte å tenke på en nettleser som et program hvis eneste oppgave er å lese HTML og andre webteknologier. Jeg vil ha en nettleser som fokuserer på innhold, ikke bare på struktur. Vårt hovedverktøy mot nettet bør være et CMS like mye som en kodetolker. Vi søker ikke bare etter nye sider på web, ofte leter vi etter sider vi har besøkt tidligere. Hva med å bygge en nettleser som i større grad støtter vårt behov for gjensyn?

Historien gjentar seg

En måte å finne tilbake til fordums sider på er å søke etter sidetittelen i Operas historie. Nyttig, men bare dersom vi tilfeldigvis husker tittelen på siden - hvorfor ikke la oss søke i fullteksten, som jo ligger i cachen uansett?

Et bilde sier mer…

Der datamaskiners minne er knyttet til tekststrenger (hvis vi med godvilje hever oss over nuller og enere), er menneskelig minne sterkt knyttet til det visuelle. Men de gammeldagse historie- og bokmerkefunksjonene gir oss bare adgang til førstnevnte. Hvorfor ikke la oss navigere historien visuelt? Når vi lagrer et bokmerker til et dokument reduseres en ressurs med tusener av farger og visuelle kjennetegn til rader av bokstaver som ved første øyekast ser veldig like ut. La meg få et “thumbnail-view” av vindushistorien, så jeg lettere kan holde styr på hvordan det nå var jeg fant fram til akkurat det dokumentet. Noen som foretrekker tekst, sier du? Vel, gi oss både og. La oss selv finne ut av hva som fungerer best.

For mange vinduer åpne = gjennomtrekk?

Jeg har som regel mange titalls åpne Opera-vinduer samtidig. Nettopp fordi det er så mye det mye enklere å gjenfinne basert på gjenkjennelse: Et kjapt scroll gjennom sidene, og man finner tilbake dit man var i går. Det er imidlertid store ulemper med denne praksisen. Én ting er at det blir vanskelig å holde oversikt når antallet vinduer kryper oppover mot hundre, en annen ting er ressurssløsingen dette medfører. For min egen maskin, som må holde alle disse sidene i minnet, og for massevis av webservere der ute som på unødvendig vis kalles opp hver gang jeg åpner Opera. Det er like deilig praktisk som det er nett-etisk uholdbart. Og sånn fungerer vi - om det ikke legges til rette for annet, så tar vi den enkleste og mest sløsete snarveien. Kan hende kan dette løses ved å se på alternative måter å håndtere websider på. Jeg ønsker meg en mellomting mellom å ha en side oppe i nuet og måtte bokmerke den permanent. Et slags side-reservoar, der midlertidige sider stues vekk uten å lastes ned, men likevel er lett tilgjengelige. En annen metode er å la brukeren dele inn sidene i grupper. I dag er fag, nyheter og underholdning osv. blandet, la meg få skape orden i kaoset ved å dra og slippe vinduene - dit de hører hjemme.

Og apropos det

I en hverdag der skole og fritid blandes over en stadig lavere sko gir det ikke mening å ha ett “sett” vinduer på skolen og ett hjemme. Eller for den saks skyld; ett sett innstillinger på jobb og et annet hjemme. Foreløpig er verken internett eller Windows mer avansert enn at man må ty til tredjeparts-løsninger for å holde sine data noenlunde synkronisert. Å betale for å bli kvitt reklame i en nettleser er det få som gidder. Men for min del ville jeg gjerne betalt Opera en del slanter dersom de hadde kunnet lagret mine data sentralt for meg, så jeg hadde hatt tilgang til de samme ressurser og verktøy - uansett hvor jeg logger på fra.

The readable web and the writeable web

En nettleser skal ikke bare lese nett, den skal også skrive nett. Tim Berners-Lees opprinnelige ønske var en web der det var like enkelt å skrive som å lese, og dette bør en moderne browser ta hensyn til. Hvor mye enklere hadde det ikke vært å skrive posten om Møhlenpris dersom jeg kunne dra og slippe bilder og tekstbiter der de passet inn i innlegget i stedet for å forholde meg til strukturelle nødvendigheter som filnavn, urler og HTML-koder?

Det skal bli spennende å se på den kommende nettleseren Flock, som med deres egne ord er “the world’s most innovative social browsing experience. We call it the two-way web.” Bloggfenomenet har revolusjonert prosessen med å publisere til nett, men det kan fremdeles bli enklere.

…for ikke å glemme the rewriteable web

Den eminente musikkressursen All Music Guide hadde i en årrekke hatt et traust og kjedelig grensesnitt, da de i fjor endret design. Hvilket drev millioner av musikkfans til kollektiv hår-riving, for med endrede farger, struktur og interaksjonsdesign ble sidene plutselig mye vanskeligere å bruke. Kloke hoder pønsket ut en måte å gjøre noe med det, da de lagde et script som ved blant annet å fjerne javascript-lenker gjør AMG lettere å bruke. Dette ble begynnelsen på Greasemonkey, en revolusjonerende Firefox-extension. Vil man se Amazon sine priser side ved side med konkurrentens? Greasemonkey fikser det. Grasrotmakt som er lite populært blant innholdsleverandører og annonsører, men veldig populært hos brukere. Synd at dette ikke lar seg gjøre i Opera, tenkte jeg - men her har de sannelig gjort jobben: Fra og med versjon 8 er user scripts bygget inn i nettleseren.

Mer meta takk

Jada, jeg er blant de som ikke kan gjøre meg opp en egen mening. Jeg vil vite hva andre har sagt, også om websider som ikke benytter trackbacks. Gi meg et sidepanel med referanser (og gjerne tagger).

Men gjør det enkelt

Opera kan med fordel rydde opp i grensesnittet en gang for alle, og deretter få en slutt på praksisen med å flytte på knapper og innstillingene for hver eneste utgivelse. Det er heller ikke nødvendig å stappe alle Operas funksjoner inn i alle kontekstmenyene. Opera er egentlig ikke så oppblåst som kritikerne hevder, men de får massevis av gratis møllevann ved å titte på Operas grensesnitt. Gi brukeren muligheten til å velge mellom enkelt og avansert oppsett. Legg til rette for mest mulig tilpasning.

Kommunisere funksjonaliteten

Opera har jo en drøss med smarte funksjoner som brukere nye brukere rett og slett ikke oppdager. Som alltid er mitt mantra når det gjelder datamaskinbruk: Ned med tersklene! Jon Udell viser med sine “screencasts” hvor mye lettere det er å forstå noe man får det demonstrert. Produsér små snutter som viser brukeren hvordan det skal gjøres.

En del av denne funksjonaliteten (f.eks. synkroniseringsverktøy) dukker nok opp i en Firefox-extension før vi får se det i Opera. Men som gammel og lojal Operabruker hvis fingertupper er mer eller mindre avhengig av dette programmet, håper jeg i det lengste på at Opera ikke uten videre gir opp kampen om nettlesermarkedet for PC.

Opera, verdens beste og mest innovative nettleser, feirer sine første ti år med å dele ut gratis lisenser til alle som vil ha - “as long as the party lasts” som de sier. Tør vi håpe på at festen fortsetter og at de etter hvert forlater reklamemodellen for godt? Grabb til deg mens du kan, og få installert en skikkelig nettleser til far og mor.

Bloggere liker å se hvor besøkende kommer fra for å havne på akkurat deres side. Et annet og mer ubesvart spørsmål er hva som er neste klikk, altså hvor folk drar videre. En link er en invitasjon til et annet sted, men er det egentlig noen som takker ja?

Der de vanlige referer-loggeverktøyene ikke klarer å si noe om utgående trafikk spesialiserer den nye tjenesten MyBlogLog seg i nettopp dette. Der vi tidligere har vi levd i neglebitende uvisshet kan vi nå f.eks få svar på om det er noen som følger de musikalske anbefalingene i margen her. Snedig.

Via 43 Folders.

Universitets webmail-tjeneste er en grei måte å få tilgang til UiB-mailen når man er hjemmefra. Den brukes også av mange studenter som ikke er klar over at man kan lese eposten sin i en helt vanlig (og langt bedre) klient. I en msn-samtale for en tid siden okket Marve seg (sjekk ut den nye bloggen hans forresten) over at webmailen gjorde rare ting med Word-dokumenter. Jeg kom på at han ikke den eneste som har irritert seg over dette. “Hvorfor sender dere ikke inn oppgavene ferdig formatert? Kan dere vennligst bruke papir som i gamle dager?” Omtrent dette skal en foreleser ved HF-fakultetet ha sagt til studentene sine.
Read the rest of this entry »

Er det noen som besøker denne bloggen?

“Hvordan ellers skulle det komme kommentarer, din klovn”. lyder det (i overkant aggressive) imaginære svaret. Joda, det kommer kommentarer i blant, i et slags klumpmønster faktisk. Men det hadde vært greit å vite litt mer om trafikken på siden. Nå gjør jeg det. Og jeg vet hva de har søkt på for å komme hit.
Read the rest of this entry »

Har du sett begrepet “RSS” rundt på blogger og andre steder, men ikke giddet å sette deg inn i hva det egentlig er? Du er ikke aleine, vi er mange som har det sånn. Nå er tiden kommet for å teste det ut.
Read the rest of this entry »

Den observante leser vil ha merket seg at jeg har gjort noen kosmetiske endringer på bloggen. Jeg ønsket en mer luftig utrykk, litt mindre “blocky” enn den forrige utgaven. Vårt ifi-kull lærte aldri denne siden som antyder hva de ulike taggene gjør (og hvor de gjør det).

Ofte er jeg nesten enda mer uenig med meg selv enn med andre, så kanskje blir det mer som det var igjen. Vi kan vel ikke ha det for “nettdagbokaktig” heller?

Forslag til killer-app: Program der man kan redigere koden og se effekten i sanntid (ved bruk av to skjermer).