Dersom MySpace og Blogger er våre nye torg og almenninger: Er det ikke påfallende hvor få skrupler vi har med å befolke disse tungt sponsede digitale rommene? Etter Clear Channel-bruduljene å dømme er det jo ikke måte på hvor negative vi er til reklame i våre fysiske omgivelser. Dersom noe så traust og upopulært som en kommune benytter seg av reklame for å få det til å gå rundt er det “visuell forurensning”, “å selge seg”. Når favorittsiden vår gjør det samme viser vi en nesegrus forståelse. Spesielt hvis alternativet er at vi må betale. Loven om bekvemmelighet foran prinsipp gjelder nok her som den gjør det i vårt forhold til personvern, sosial ulikhet osv.

Hvor blir det av grasrotbevegelsene i retning av idealistiske, ikke-reklamemarinerte alternativer?

“Takk for at du viste meg denne musikken”, fikk jeg høre. Innvendig snublet jeg i den tilsynelatende paradoksale bruken av å vise, men egentlig er den svært presis. For som sosiale vesener drives vi av en evig trang til å dele opplevelser med andre. Vi viser hverandre idéer, konsepter, historier. Musikk, websider og bilder. Vi ønsker å være en del av verden, og har altså den snodige egenskapen at vi knytter oss til ting som egentlig er utenfor oss selv. Sånn har det seg at vi jubler for mål vi ikke selv har scoret, og sier vår om musikk vi verken har laget eller spilt inn.

Men hvor mye av visningen dreier seg om det vi peker på, og hvor mye handler om oss selv? Skeptikere vil hevde at det utelukkende er snakk om narsissisme, en ekshibisjonisme i projisert form. Er for eksempel hele dette innlegget underbevissthetens kalkulerte forsøk som å vise seg som reflekterende og lur? (Neppe, for selv den sløveste underbevissthet bør vel innse at det snarere framstår som et nerdete forsøk på å skrape i filosofiens grunneste brakkvann…) Selv liker jeg å tro at visningen ikke bare er en del av selvpresentasjonen, men at det også kan være snakk om et genuint ønske om å dele noe med andre.

For å få en avslutning på denne digresjonen av et innlegg bør jeg vel nesten vise noe selv?

Visning I

For eksempel et bilde fra byen. På steder der folk ferdes er det gjerne så mange som har så mye de skulle ha sagt (eller vist) at det oppstår en durabelig kamp om oppmerksomhet. Innestemmen kan man bare glemme. Det følgende er et busskur i Bergen sentrum - er det ikke flott at byen vår er så reklamefri? Fargene er fjernet av hensyn til leseren.

Visning II

Rock har aldri vært mitt domene. Jeg trekker på skuldrene av Dumdum Boys, jeg humrer overbværende av Guns N’ Roses og jeg gjesper over Rolling Stones-materiale fra senere enn 60-tallet. Nei, her er det den langt mer sofistikerte sjangeren pop som gjelder, og da helst pop av den sorten som drar veksler på like deler eufori og melankoli.

Hils på Amelia Fletcher, doktor i økonomi og leverandør av nevnte type pop gjennom en årrekke, først og fremst gjennom fantastiske Talulah Gosh og Heavenly.

Videoen til Our Love is Heavenly i Real-format

Constructions skriver om disse snodige personlighetstestene som er så populære på nett:

What is it about personality-tests? Why are they intriguing? Do we not already know whether we are introvert, extrovert, intellectual, practical, creative, artistic, healthy or whatever?

I så måte er følgende for tiden hyppig observerte annonse en klassiker:

Dersom annonsørene har god fiskelykke med denne kampanjen, kan vi vel forvente å se en rekke oppfølgere som…

• Er du gammel? Tast inn fødsesdatoen din og finn ut med en gang
• Er du tjukk? Tast inn din vekt og få svaret
• Har du samboer? Tast inn svaret og finn ut
• Er du rik? Tast inn ditt kredittkortnummer (og gjerne ditt Paypalpassord) og finn ut tidsnok

Alle har noe vi er gode på, og andre ting vi er mindre gode på. Jeg for eksempel, er god til å finne feil i grensesnitt. Til å se hva som kan gjøres bedre. God til å lese websider. God til å fatte interesse for ting. Og ikke så verst til å lese mennesker og sosiale mønstre. Men det er mye jeg er dårlig til også. Regning og IQ-logikk, praktisk arbeid, skrive hovedfagsoppgaver, det å ta avgjørelser, få ting gjort. Og kunst. Ikke minst kunst.

Helst ville jeg vært en kunstner

Jeg kunne godt tenke meg å være en sånn som installerer diverse finurligheter rundt omkring i byen, ikke kunst med noe særlig dybde å snakke om altså, men noe som er underfundig nok til at folk stopper opp og lurer på hva i all Bergen dette er for noe. Og det skal gjerne være mulighet for en eller annen form for respons. Kollaborativ selvlagende kunst, sånt kan en informasjonsviter like. Men det er forskjell på teori og praksis. Stor forskjell skal det vise seg.

Jeg har forsøkt tre ganger

For to år siden leste jeg om et prosjekt der små lapper med fragmenter av historier henges opp på vegger og lyktestolper rundt i verden, for så å fotograferes og vises på nett. Implementation het det, og jeg fikk lyst til å implementere min egen variant, en der folk tar bilde av et sted som er typisk for der de bor, bytter det med et tilsvarende bilde fra et annet sted i verden, får den de byttet med til å ta bilde av det første bildet i sine omgivelser, og sende det tilbake så det kan henges opp. Og omvendt.

Det er med andre ord litt vanskelig å forklare

Jeg tror ikke det var noen som skjønte logikken bak planen, men det gjorde ikke noe, for når det var ferdig ville bildene tale for seg. Jeg engasjerte en håndfull interesserte i Chile, Sverige, Spania og Tyskland, og begynte å lage en webside for prosjektet. Det kom ikke lenger enn dit - typisk ubesluttsomhet gjorde at jeg aldri klarte å komme opp med det bildet som best representerte Bergen.

Neste gang var det lapper

I fjor eller året før dukket det opp lapper på noen av universitetes jentetoaletter, de var klistret fast på speilet. “Du veit ikkje kor vakker du er” og lignende gladmeldinger lyste visstnok mot jentene. Som en slags spøkefull kommentar til dette lagde jeg noen lapper selv: “Du ser ikke ut i måneskinn” var budskapet jeg sirlig klippet ut og gjorde klar til å henge opp på diverse herretoaletter. Men etter å ha tatt en kort runde fikk jeg dårlig samvittighet, kanskje det ville bli oppfattet som et hån, jeg ga i hvert fall opp.

Det er nok ikke dette som er mitt kall

I går fant jeg igjen en side jeg har vært innom før. Det dreier seg om et prosjekt der man klistrer opp snakkebobler på reklameboards, tomme snakkebobler, så forbipasserende kan komme med en eller annen kommentar. Hensikten er å “reclaim the public space” som annonsørene har tatt fra oss, gi folket en kanal der de kan snakke tilbake, komme med kritikk, vittigheter, eller i det minste vulgariteter. God idé, tenkte jeg, dette må prøves. Jeg fant en oppskrift på lim, det gjaldt visst å koke sammen en blanding av mel og vann, og de andre som var innom studentkjøkkenet den kvelden lurte nok på hva denne karen skulle ha til kvelds, det så jo ikke videre fristende ut. Da jeg senere traff en venn og fortalte om limet lo han og fortalte at denne oppskriften ikke ville fungere som annet enn barnelim, og det var nok mye rett i det. Det var i hvert fall ikke mye tak i dette limet. Butikkene var stengt, så det var ikke mulig å få has på noe skikkelig lim, men jeg ga ikke opp. Jeg klippet ut en masse snakkebobler og ventet spent på midnatt så jeg kunne luske ut for å klistre opp boblene noenlunde uforstyrret. Det er jo ikke lov å henge opp snakkebobler på offentlig sted, med mindre man har betalt for det.

Jeg var ikke helt sikker på nøyaktig hvor disse reklameboardsene befant seg, så jeg måtte rundt i byen på leting.

Jeg fant reklamer bak vinduer og plastikk

Nå kan jeg ikke fordra stygg grafitti og annen tilgrising av offentlige områder, så det skulle tatt seg ut om jeg skulle bedrevet dette selv. Jeg holder meg til snill vandalisme må vite, derfor måtte derfor lokalisere reklamer med overflate av papir, de er jo så enkle å bytte ut likevel. Den type boards viste seg imidlertid å være svært vanskelig å finne, faktisk fant jeg ikke en eneste én.

So much for samfunnskritikk

Med mindre man er kjapp og modig nok til å klistre på busser, eller veldig høy så man når opp til de svære plakatene som henger på vegger langs innfartsårene, er det få steder å henge opp snakkebobler i Bergen. Kanskje er det alt regnet som gjør at man ikke kan ha papirreklameboards. Eller kanskje de måtte slutte med det på grunn av stadige problemer med liming av bobler og annen ugagn. Uansett viser det seg altså at vi egentlig har en relativt reklamefri by. (Selv plast-og glassreklamene er det ikke så mange av.) Det er jo ikke dårlig bare det.

Lånte fjær

I dette innlegget har jeg forsøksvis tjuvlånt Fr. Martinsen-stilen, en ganske fin stil for blogging. Men neste gang er jeg nok meg selv igjen. Det er greiest å holde seg til noe man kan.

En ny rapport hevder at Internet Explorer-brukere er minst fire ganger mer tilbøyelige til å klikke på reklamebannere enn Firefox-brukere.

Nå kan jo dette studiet ha all verdens begrensninger og metodiske svakheter. Men uansett er det overveiende sannsynlig at denne tendensen er reell. For hva er egentlig en Firefoxbruker? Om ikke annet, så vet vi at dette er en person som har vist teknisk kompetanse nok til å kunne installere en nettleser. Hvilket har visse implikasjoner:

Ettersom annonsering utgjør vitale deler av nettets økonomiske ryggrad, vil altså en stadig høyere andel erfarne og selvstendige nettbrukere kunne medføre at…

BT melder at det er Bergens tur til å forsøples av reklamen til JCDecaux og Clear Channel. Storartet. Mer reklame må jo være det vi trenger nå. Hvis vi gir kidsen én vegg til å spraye grafittien sin, må det vel være greit at de rike får bruke resten av byen til å henge opp skrytet sitt? Skål for en levende by.

Nød kan lære naken kvinne å selge kropp, og selv om det her ikke er snakk om verken nød eller kvinne i ordenes virkelige forstand, så står Bergen overfor nok av utfordringer. Så denne saken har flere sider.

Det er nemlig ikke bare upraktiske og prangende boards av typen som står på tvers av fortauet som venter oss, det skal også reises mengder av nye busskur. De som reiser kollektivt her i byen vil vite at det trengs. Og det er virkelig på høy tid at de gamle og avskyelige betongskurene det fortsatt står endel av rundt omkring forsvinner for godt.

I dette leskuret i Inndalsveien er det tilsynelatende en benk, men la deg ikke lure: Den er ikke til å sitte på. I hvert fall ikke hvis du vil nå bussen, for siden bussjåføren ikke kan se inn i skuret, og den som sitter i skuret ikke ser bussen tidsnok, kjører den bare forbi (da jeg nylig var på Spelhaugen for å ta teoriprøven så jeg en slags løsning på dette).

De nye og relativt lekre leskurene som er utplassert i indre Oslo by er det nettopp JCDecaux som står bak. Og reklame eller ikke, rent estetisk kan det kan knapt bli verre enn nå. Så spørs det om form stiller såpass langt foran innhold at det er greit å selge både bykropp og sjel på denne måten.

Dagbladet skriver at Statens Medieforvaltning gir NRK på pungen for deres lotteri-programmer. Jeg har halvveis ubevisst regnet med at dette er tungt sponsede sendinger, men det hadde altså ikke vært lov, det eneste NRK får for dette er en kraftig rabatt fra produksjonsselskapet. For NRK; en billig måte å fylle sendeflaten, for Norsk Tipping; gratisreklame med enorm verdi.

Dette søpppelet hører uansett hjemme i nyhetsmeldinger eller hos kommersielle kanaler snarere enn på statskanalens (forøvrig utmerkede) sendeskjema. Har ikke NRK andre ting å ikke bruke lisensbetalernes penger på?

Tast inn din ordre og kyllingen lystrer. Kanskje.