Når vi er på nett har vi et overordnet mål: Få med oss det som er viktig for oss, og filtrere bort det irrelevante. Natta har færre timer enn det nettet krever, så her trengs det kløktige strategier for å hindre støyen i å overdøve signalet. En av strategiene vi benytter oss av er tillit, og tillitssystemer er et voksende felt med med stort potensiale.

Jaha?

Som andre deler av den menneskelige tilværelse handler internett om mer enn lureri, desinformasjon og kildekritikk - det handler også om tillit. Når vi bokmerker eller abonnerer noe(n) representerer det en stille (som oftest i hvert fall) tillitsærklæring. Vi rasjonaliserer fra Blogg X sin foreløpige (eller tilsynelatende) fortreffelighet til at den også i framtiden vil by på godbiter vi ikke ønsker å gå glipp av. Og vips, Subscribe. Vi abonnerer på bloggens syndikeringsfeed.

Den lettlurte typen, altså

La meg fortsette, takk. På denne måten gir vi Den Andre Bloggende rollen som filter (eller rettere; et av mange filtre) mot internett/verden. Det framvoksende “deltakende web”-paradigmet fører til mange andre typer tillitsabonnementer blir mulige. En utvidet tilnærming til syndikering er OPML - en standard for lister over feeds. Dersom vil stoler tilstrekkelig på Blogger X sin utsøkte smak og gudommelige dømmekraft trenger vi altså ikke nøye oss med å abonnere på X sin blogg - vi kan abonnere på alle de X abonnerer på igjen. Ved å la andre filtrere virkeligheten, slipper vi å gjøre det selv. På denne måten har vi gått fra at

• a) “alle får presentert den samme virkeligheten” (tiden med NRK-monopol), til at
• b) “alle får filtrert verden ulikt” (video/zapping/internett) til at
• c) venner og andre i “tillitskretsen” igjen kan få servert akkurat det samme.

Det der faller på sin egen urimelighet. Har det rablet fullstendig?

OK, så er det kanskje ikke helt sånn det fungerer.

• “Alle får hvert sin verdensbilde” var en typisk kritikk av push-teknologi, dengang det fremdeles ble benyttet som begrep. Men: Mennesker er sosiale og ønsker å oppleve sammen. Vi tiltrekkes av store mediafenomen en masse (og mindre fenomen i mindre grupper).
• Det er allerede flere år siden vi begynte å dedikere litt for mye av arbeids-/studiedagen til å forsyne kompiser med diverse lenker via epost, IM og web-forum.
• Med mindre vi ikke ønsker noe eget liv, vil vi per definisjon aldri få tid til å fordøye noen blåkopi av andres verdensanskuelser. Ikke ville vi hatt noen interesse av det heller; selv nære venner er for ulike oss til at vi skulle ønske å følge enhver tanke den andre måtte ha.

Og akkurat det er grunnen til at jeg er litt skeptisk til Raymond Kristiansens tro på OPML som revolusjonerende for måten vi kommer til å bruke nettet på. Jo visst, syndikering er fremtiden, og OPML har sikkert flust av både tenkelige og utenkelige bruksområder - for eksempel i jobbsituasjoner der man ønsker at hele staben skal ha det samme “nyhetsblikket”. Men uten at man kommer opp med dugelige metoder for støyreduksjon har jeg liten tro på å la andre mennesker, med all deres interessekompleksitet, fungere som nyhetsagenter på denne måten. Når de mest interessante artiklene er tilgjengelige trenger vi ikke lenger hele kompendiet. Med mindre det er nettopp det folk vil ha? Kan hende har jeg en noe skjev idé om hvor mye tid og interesse folk egentlig har å avse til web. Hvilket minner meg om da en av deltagerne ved Mob-Tagging-workshopen snakket om hvordan han gjerne ville betalt, dersom noen kunne tagge internett for ham. Men tillit og kvalitetssikring eller ikke - bør vi strebe etter en utvikling der man tar “hele pakken” framfor å velge og vrake kilder selv?

Spar oss for kvasidilemmaene. Andre eksempler på tillitssystemer?

Vi beveger oss til et annet sted på nettet der Jo Christian Oterhals skriver om Yahoo sin My Web 2.0-tjeneste. I My Web 2.0 integreres tagging/sosiale bokmerker i søkemotoren, hvilket er ment å gi mer personlig relevante søketreff. (Og Yahoo er for øvrig neppe blind for fordelene ved å la brukerne semantisere weben for seg). Andre varianter av tillits-søkemotorikk inkluderer Rollyo og Swicki.

Yahoo har helt klart beveget seg i riktig retning det siste året, og det de driver med er både ambisiøst og interessant. Det går riktignok sakte - grensesnittet er like lite innbydende nå som da jeg prøvde tjenesten første gang for noen måneder siden. Et annet og mer fundamentalt problem ved My Web 2.0 (eventuelt en feature, for den som liker lukkede selskap) er at bokmerkene ikke er like tilgjengelige som for eksempel del.icio.us sine. For i det hele tatt å på noen måte kunne knytte seg til andre i nettverket, er man nødt til å spørre dem (sågar via epost): “Vil du være vennen min?”, med det typiske gjengivelsespress det måtte medføre. Den klassiske “social software-fellen”.

Da foretrekker jeg den mer sosialt komfortable del.icio.us-modellen. Som del.icio.us-bruker kan man abonnere på hvilken som helst bruker sine bokmerker, uten at andre trenger vite om det.

Ja, vi har fått med oss denne kikker-fetisjen din. Men var det noe poeng med denne posten, utover å bruke flest mulig buzzwords?

Tja, det skal være der oppe et sted. Du får lete mellom linjene.

For en tid siden ga jeg bloggens kategorier på båten, og introduserte i stedet nøkkelord. Men hvorfor kaller jeg dem nøkkelord og ikke tagger?

• Det er en god regel å bruke eksisterende og helst norske begrep der slike allerede finnes. Det er for eksempel en uting å forvirre uskyldige lesere med underlige ord som trackback og tilbaketråkk når man egentlig mener referanse. (Og jada, jeg bryter denne regelen i ett sett…)
• Jeg ble ikke helt enig med meg selv om dette faktisk var tagger, altså i betydningen flatstrukturerte nøkkelord. Det er jo egentlig snakk om en porting (host) av det gamle kategorisystemet.
• Det er bare jeg som har skrivetilgang - dette er ikke sosialt “fremforhandlede” tagger, sånn som f.eks del.icio.us sine er. Christina Wodtke sier det glimrende i en kommentar til et innlegg om tagging av Wordpressblogger:

I’d argue what makes tags tags is the openness of the author (owner of the wall) to allow readers (graffiti artists) to add their own tags to a given piece of content (the wall). Like with graffiti, you open yourself up to crap as well as art. But the real power of tags comes forward there, because how the end users see the content gets reflected in the way it is described in the tags, improving SEO, etc etc.

Videre…

I’m kinda depressed with folks using tags as keywords and throwing away value.

Og hun legger til et like sant poeng:

…also, by using them as primary navigation as you are, you tend to reduce the number of tags for scanning purposes, which also restricts their true value.

Morsomt er det forsåvidt også å observere at Dagbladet jobber med bloggene sine, og de er i full gang med å teste systemet på blogging.no. Jeg må jo innrømme at jeg syns det er litt artig at de tester for “åpne dører”, og også at vi ser at de har kastet seg over noen av våre greier (tagging/stikkord, min anm).

Det er en av utviklerne av VG sitt bloggsystem som her morer seg på Dagbladets bekostning rett før sistnevnte lanserte sitt nye bloggsystem. Det er lov å kose seg - vi andre kan jo humre overbærende over at VG ser ut til å tro at tagging er deres greier….

Begge tabloidene har altså, tidsriktig nok, satset på stikkord/tagger* for å organisere innholdet i bloggene sine. At deres respektive “tagmaps” (Dagbladets 100 og VG 50 mest brukte stikkord) er såpass forskjellige kan vel tilskrives det at Dagblad-bloggene er “redaksjonelle”, mens mange av VG sine er skrevet av lesere - det gjenstår å se hvordan dette endrer seg når også Dagbladet åpner bloggetjeneste om et par uker.

* Dette er ikke tagger i folksonomy-betydningen av ordet, men mer om det relativt snarlig.

I posten om Opera (som forøvrig slapp versjon 9-preview i dag) nevnte jeg Flock, en Firefox-basert “sosial” nettleser det knyttes store forventinger til. I dag har Flock gitt ut en såkalt Developer Preview, og det var ikke helt uten skjelvende neve og slevende kjeve jeg lastet ned, installerte og gikk igang med å teste dette nettets potensielle syvende underverk. Og resultatet? Mer eller mindre som forventet: Flott design, god integrasjon med diverse webtjenester, men ikke helt der ennå.

Andre nordboere som skriver om Flock:

• Andedammen
• k-märkt
• Webaksess
• Jill Walker
• Eirik Stavelin

De følgende forslag til forbedringer av Flock, vekker nok liten interesse i min leserkrets, men så er de er da heller ikke ment på denne akk så eksklusive forsamling. Grunnen til at jeg legger det ut her midlertidig er at confirmation-mailen fra Flock-forumet de er ment på har hatt problemer med å komme gjennom UiB sitt strenge spamfilter.

What follows are suggestions for improvement of the (very promising) Flock browser.

The shelf

Support drag and drop from localhost

I want to be able to drag and drop pictures from my own computer onto the shelf - these are, after all the ones I’m most likely to blog. Let the user specify a Flickr account or a webserver for the images to reside on.

Keeping style and structure apart

There’s no way Flock could guess what the classes in people’s stylesheet mean - so let us tell it. Flock-blogging leads to content being styled the old ugly HTML-way. A workaround for this could be letting Flock know what tags should mean what. For example, I want to tell Flock to use <em>instead of < i>, and I want to tell it that I want all images should be attributed with class=”blogpostimage”.

One top menu (or sidebar) to rule them all

The “Flickr Photos” and “Blog topbar” shouldn’t be hidden behind a cascading menu. And why can’t I see both simultanously? Rework the topbar so that it becomes more like the side panels in Opera - powerful, well-arranged and easily available. Let the user choose where he wants to position this side/top bar. This bar could also house feeds, history and “social data”. And of course, the aforementioned shelf should sit here.

Del.icio.us integration

A superior solution? Include a tag entry window in the browser itself. Being able to type in tags and just press enter (or the star button) would lower the threshold for tagging a lot. There should be two other fields available: One for suggested tags (based on the cross between your existing tagspace and other users tags for this page) and one for other people’s tags. This would make Flock into a true tagging killer app.

Flock as a social browser

I want to see what others have said about the page I am visiting. I want to be able to see (in a sidebar or in a top menu) not only what others have tagged ths page, but also what people have said about the page. Yes I know Technorati is slow - hopefully better solutions will come along (do you hear me Google?). This would ensure a different and more social browsing experience.

This was supposed to be the network age, right?

OK, so the two last suggestions doesn’t have much to do with the current Flock itself, but it’s functionality I want to see in such an ambitious browser. With the del.icio.us integration, my bookmarks stay the same whereever I go. Great! But I need for more than just my bookmarks to be synchronised. I want a central server to keep track of my open windows and browser settings (not in realtime, but let’s say every hour or every time I close the browser). This way I could use different computers and still focus on what’s relevant: The browsing is. Not having to fumble with different settings and having to remember what computer I was seated at when I browsed this-or-that page. It doesn’t make sense to have different setups -unless one wants to, that is.

But what if one wants to?

Some people might like to keep one set of windows for work, one for play, and so on. Let me be able to drag and drop windows into groups, so I can separate the mind spheres more easily. My mind is a mess - so is the internet - help me organise.

Så er er man altså tilbake fra en relativt fornøyelig tur til Nederland, der jeg har deltatt ved en workshop som omhandlet tagging. Hva synes jeg om byen? Fikk jeg det ønskede faglige utbyttet? Er hovedoppgaven så å si i boks? Jeg vet leseren sitrer etter å få svar på disse, og ikke minst noen helt andre spørsmål, men slapp av, her tar vi det hele i tur og orden.

Først: Amsterdam. Som jo viser seg å være litt av en by. Fylt til randen av skjøger, turister, steak houses og syklister. Sistnevnte dominerer gatebildet totalt med sine antikvare drog av noen sykler. “Ik toeft doden geveejren”-kampanjen slo nok aldri an i Nederland, det er i hvert fall ingen som bruker hjelm. Det betyr ikke at du som turist ikke skal gjøre det, for man må nesten regne med å bli påkjørt en gang eller to i løpet av oppholdet. Særlig bør man være på vakt i gågatene, der mødrene røsker barna vekk fra skinnegangen tideler før trikken suser forbi. Gatene er ellers overraskende fulle av søppel, enkelte steder er det ubehagelig å oppholde seg på grunn av stanken. (Redigert: I ettertid har det kommet meg for øre at dette skyldtes søppelstreik i byen).

På tross, og kanskje litt på grunn av dette, er Amsterdam en særdeles sjarmerende by. Den er nesten nesten litt styggpen, for de mange flotte gamle fasadene er stundom slitte og de samme rød-grå tonene overalt gir en viss monotoni. Å navigere seg rundt i byen er i det hele tatt en utfordring, de herlige kanalgatene det er så mange av ser nemlig klin like ut alle sammen. Ingen har visst tenkt på å bruke visuelle virkemidler, farger for eksempel, for å skille dem fra hverandre. Langs kanalene finner man noen fantastiske leiligheter i hus hvis lokale identitet hovedsaklig ligger i gavlene, som det finnes fem-seks forskjellige typer av. Alle husene (inkludert de nye) har en krok øverst, som man bruker til å heise møbler med. Trappeoppgangene er nemlig for smale for sofatransport, her gjøres det som kan for å bøtes med plassmangelen. Inkludert å flytte inn i husbåter, som det ligger enn masse av langs kanalene.

Språket er som vi vet flott, og mengden gjenkjennelige ord og fraser er en kilde til konstant underholdning. Nederlenderne kan by på ikke mindre enn fire ulike r’er (selv om den ene kanskje rent teknisk er en k). Folk later til å være høflige, dog ikke mer enn strengt nødvendig. De er ikke spesielt imøtekommende og komfortable i omgang med fremmede, og lager en slags halvsmil-grimase når de treffer på noen de bare såvidt har møtt før. Veldig like nordmenn med andre ord (eller mer nøyaktig, med et annet språk). De er selvfølgelig betydelig mer liberale -det er man nødt til å være for å holde ut en by der hippier koser seg på hvert hjørne og gledespiker står dandert i vinduene. Jentene betaler 100-150 Euro kvelden for å få betjene disse vinduspostene, og utgjør nok et rimelig hakebesleppende syn for en stakkars nordboer. Om det er noe mer fornedrende å stå sånn enn å henge i regnet ute på Strandkaien må gudene vite.

Men nok om pleasure, hva med business?

Konferansen foregikk i fasjonable stål-og-glass-omgivelser i det noe uheldig titulerte World Trade Center. Jeg liker å bruke ordet konferanse, for å kunne baske meg i dets aura av akademisk viktigperskap, men i bunn og grunn var det snakk om en skarve workshop. Tilstede var rundt 16 deltagere, stort sett IT-folk med virke innen webutvikling, usability, og informasjonsarkitektur, i tillegg til en representant for politiet. Sikkert lurt, man vet jo aldri hvordan slike workshops kan utarte. Som ensom student kunne man innledningsvis føle seg litt bortkommen, spesielt da innlederen la avgårde på et nederlandsk som plutselig ikke var så fascinerende likt norsk likevel. Etter fem minutter med r-er i alle fire varianter og en stadig klammere i1277 tok arrangøren ansvar og gjorde oppmerksom på at det av hensyn til den langveisfarne heretter skulle prates engelsk, og med lovens lange på armlengdes avstand var det ingen som turde annet å adlyde.

Mye av tiden gikk med til presentasjoner av tagging som fenomen og webprosjekter som har benyttet seg av denne strategien for å strukturere innholdet. Det virket som de fleste av deltagerne var der for å få en innføring i et nytt og spennende fenomen. Jeg på min side kanskje hadde sett for meg en grundigere utforskning av problemstillingene, siden jeg i all ubeskjedenhet mener å kunne endel om emnet fra før. Dermed ble det til at tok jeg ordet i tide og utide, hvilket gikk greit nok, selv om jeg ikke alltid er så flink til å stokke ordene sånn på sparket. Det ble uansett noen interessante diskusjoner ut av det, og å oppleve et rom fullt av folk som interesserer seg for det samme er sjelden kost. Samtaler om We make Money Not Art, del.icio.us og Flickr i et tørt konferanserom, w00t?

Konklusjonen får bli at å gå over bekken etter øl kan være både trivelig og tørsteslukkende. Om ikke så lønnsomt.

Studiene har ligget på is et års tid, men nå er det på tide å gjøre et siste forsøk på å sette en stopper for denne ikke alt for vellykkede akademiske karrieren. Studiene mine har innrømmelsesvis skiftet fokus fra tid til annen, og i dag tar de en ny og forhåpentligvis uturbulent retning i det jeg setter kursen mot Amsterdam, der jeg skal delta ved Mob-tagging DisCourse, en workshop som omhandler temaet sosial tagging. Et fenomen så spennende at det er vanskelig å la være å skrive om det. Hvordan en oppgave i dette landskapet skal la seg gjøre rent konkret er jeg fremdeles usikker på. Men både del.icio.us og Flickr har fritt tilgjengelige API, hvilket betyr at det finnes skog av verktøy til å analysere deres data med, samt mulighet for å lage sine egne dersom man kan utvikle. Det går også an å eksperimentere med å lage en egen folksonomi.

Akkurat hva som skal skje og hva jeg eventuelt vil få ut av arrangementet i Amsterdam er uvisst, men dersom det kan være med å gi meg idéer og få meg igang med oppgaven er den skyhøye påmeldingsavgiften en lav pris å betale.

Latskap generelt og reisevirksomhet spesielt har hindret meg i å oppfylle den annonserte syndeflod i bloggformat. Like greit egentlig. I anledning neste post passer det å legge ut noen ord om sosial tagging. Det hele foregår i stikkordsform ( jeg har ett fly å rekke om en time) og vil nok bli redigert så snart jeg får bedre tid:

- Internett er med å gi en top-down-revolusjon når det gjelder måten informasjon blir produsert og strukturert på. Mens menigmann knapt føler hans stemme har noen praktisk betydning, ser han umiddelbare resultater av innsats på nett.Wikipedia og lignende konsekvenser av nettverket er fascinerende på samme måte som samstemte fotballfans er det - kollektivet av samarbeidende individer og selvorganiseringens kraft er stor

- Grasrotdrevne data er i vinden

Stadig flere utnytter mulighetene teknologien gir til å publisere bilder, tekst, lyd osv. Vi utrustes med et fantastisk arsenal av uttrykksmuligheter, av og til mest til glede for oss selv, men også for andre. Dagens beste band er gjerne flinkere til å bruke piratkopiert programvare enn til å traktere tradisjonelle instrumenter. At tilgangen på verktøy fører til middelmådighet så vel som storhet, er mindre bekymringsverdig. Som informasjonsvitere er det vår oppgave å komme opp med løsninger for skille klinten fra hveten, altså la oss finne fram til akkurat den ressursen vi trenger

- Gjenfinning av ressurser på nett er et problem, idealistiske drømmere ser for seg en semantisk web der alle ressurser og forholdet mellom de er vel strukturert. En ad hoc-løsning som har vist seg å fungere er wisdom of the crowds-teknologi i form av Google. Nå ser informasjonsteoretikere muligheter for enda mer trolldom fra massene - hva hvis det er så enkelt at vi kan få folk til å beskrive nettet selv?

- For vi lager ikke bare innhold, men også beskrivelser av dette innholdet, data om data - metadata.

Produksjon av disse beskrivelsene har tradisjonelt vært forbeholdt eksperter, men internett rokker ved den tradisjonelle arbeidsdelingen. Gamle maktmonopoler for definering av virkeligheten står for fall.
er

Sosial tagging er satt sammen av to ord:

- Sosial: Beskrivelsene deles med andre, og i del.icio.us sitt tilfelle kan alle være med å beskrive en ressurs.

- Tagging: Tagger/nøkkelord er en annen måte å beskrive data på enn den tradisjonelle hierarkiske.

Tradisjonelle klassifikasjonssystemer som Dewey har åpenbare fordeler når man skal ordne verden på en forståelig og oversiktelig måte måte, selv om det innebærer ting som at kristendom får nummer 220–289, mens andre religioner må dele 292–299). Ikke minst er et sånt system hendig når man trenger et utvetydig svar på hvor man kan finne én bok blant hundretusener av andre i hyllene. I den digitale verden har vi imidlertid ikke fysisk hylleplass og ta hensyn til, og tagging tar hensyn til at folk har ulikt vokabular/verdenssyn til ulike tider og steder. Ordene “hovedfag” og “Infomedia” øverst i taggekartet kan ha en annen betydning for andre enn meg. Den eneste som har tagget denne bloggen i del.icio.us brukte nøkkelordene Norway og Music - ikke uten videre hva jeg opplever er de grunnleggende egenskapene ved denne siden, men for den personen var det gjerne nettopp det. Den som for én person er en klasse, er for en annen et attributt. Det tradisjonelle hierarkiet er ikke alltid hensiktsmessig.

En ordliste i Wikiform vil kunne gi et mer oppdatert bilde av språket enn noen offentlig finansiert sådan. Merholz bruker et bilde fra landskapsarkitekturen:

“A smart landscape designer will let wanderers create paths through use, and then pave the emerging walkways, ensuring optimal utility.

Men taggingens styrke er også dens svakhet. Rosenfeld er skeptisk og ser for seg at et bilde tagget med “summer” vil forsvinne blant tusener av andre. Forsvarerne vil si at, jo, muligens vil vi ikke være i stand til å finne hver eneste ressurs, men dette vil heller ikke være nødvendig ettersom mendgen av tilgjengelige ressurser vil føre til at vi finner tilstrekkelig materiale. Uten et kontrollert vokabular vil mange bruke ulike termer for “samme ting”. Et bilde av en katt vil gjerne karakteriseres forskjellig av ulike brukere; Entall eller flertallsbøyning (cat og cats) på forskjellige språk (”katt”), ord fra andre nivå i klassifikasjonshierarkiet, rase (”siamese”), andre karakteristika (”furry”) med ulike ord (”pus”) ved navn “Simba” eller andre ting som ikke nødvendigvis gir mening for uteforstående. Ironisk og beskrivende nok er navnet på selve sosial tagging-fenomenet gjenstand for krøll i vokabularet. Den vanligste ordet er folksonomy, andre kaller det ethnoclassification osv (forøvrig noe misvisende termer, ettersom tagging skiller seg fra klassifisering og taksonomi). Kjært barn kan gjerne ha mange navn, men etterhvert blir det vanskelig å vite hva man skal rope når poden går seg vill i skogen.

Ikke alle tagger er ment for andre. Den vanlige “toread” på del.icio.us har ikke særlig semantisk verdi for andre enn den som tagger, selv tagget jeg hovedfagsrelatert materiale med et ekstremt langt ord- simpelthen fordi det skal skille seg ut rent visualt, i mengden av tagger.

Et problem: Taggefloraen kan lett vokse seg vill og uaversiktelig. Verktøyer for “tag stemming” (som Tag & Rename til MP3-samlingen)kan være til nytte.

- Motivasjonen til å tagge ligger gjerne på individnivå - man ønsker lettere å gjenfinne noe - men den enkeltes lille bidrag får verdi på kollektivnivå. Terskelen for å bidra kan imidlertid være høy. For at en funksjon i et grensesnitt/organisasjonsverktøy skal bli brukt, må det være enkelt å bruke. Etter en kveld med svært aktiv tagging i del.icio.us gikk hele natten med til drømmer om tagging, noe som vitner om at den kognitive investeringen som kreves fort kan bli for høy. Å holde styr på et eget vokabular/system kan fort bli for krevende, og ikke alle ser verdien. Jeg tror ikke noen av de jeg har fått til å bruke Flickr har benyttet seg av taggefunksjonaliteten.

- Der det er frihet, vil noen ta seg friheter. I HTML-koden til en side kan man beskrive sidens innhold med nøkkelord, ettersom dette førte til misbruk og tvilsom “økemotoroptimalisering”, bruker ikke søkemotorene lenger disse nøkkelordene. På blogger flommer det over av kommentarspam, og heller ikke Wikipedia er spart for egenkakemelerne. Å holde spam og misbruk unna frie metadata kan bli en utfordring.

- Tagger er ofte en en god måte å beskrive ting som ikke uten videre lar seg kategorisere - musikk for eksempel. Blant de ressurser som millioner av nettpirater har gjort tilgjengelig, er kanskje mp3-biblioteket de viktigste. Dette er stort sett materiale brukerne selv har tagget, ved hjelp av mp3-filens innbakte ID3-tagger. Dette taggesystemet er problematisk på flere måter - en fil kan for eksempel bare knyttes til ett album, og genre-beskrivelsen lar en fylle inn kun en verdi. Hvilket fører til at den er mer eller mindre ubrukelig. Audioscrobbler har nylig latt brukere tagge musikk, dessverre er det ingen måte å knytte disse taggene til filer i en mp3-spiller.

- At menigmann lager metadata har vi sett før på hjemmesider og blogger. Ordene vi velger når vi linker til noe fungerer gjerne som metadata om den aktuelle ressursen. Vi organiserer innholdet i mer eller mindre passende eller overlappende kategorier. Technorati behandler disse kategoriene som tagger - hvilket de gis pepper for.

- Flickr har tatt grep for å hindre sammenblanding av urelaterte fenomener som tilfeldigvis har samme navn, ved hjelp av clusters, som binder beslektede tagger sammen. Tilhengere av tradisjonell organisering ser kanskje dette som en måte å lunte tilbake til det gamle med halen mellom beina. Og selv hardbarkede taggerhuer vil innrømme at enkelte ting bør organiseres hierarkisk- menyen er kommet for å bli. Riktigere enn å si at den ene formen for organisering er bedre enn den andre, er at de kan ha ulike bruksområder og i mange tilfeller muligens utfylle hverandre.