19. oktober 2003
Mens vi snakker om Dagbladet: Online-utgaven har fulgt i (blant annet) mine fotspor og laget seg en weblogg. den er omtalt både her og der og sannelig her også.
Hvorvidt dette er en “ånkli blogg” får de mer “ånklie bloggere” strides om, den er hvertfall interessant nok til at jeg følger med sånn noenlunde. Og selv om jeg ikke føler meg som noen ekspert på fenomenet blogging gjør jeg meg her noen betraktninger om Dagbladets blogg, og andre slike store, offentlige elektroniske møteplasser generelt.
Den skiller seg i ut fra andre i og med at den er en gruppeblogg uten noe felles tema, de enkelte skribentene skriver om det som opptar dem. Rune Røsten skriver for eksempel stort sett om skikjøring, mens Jan Bruun som regel holder seg til konspirasjonsteorier. None of which er mine yndlingstemaer, men det dukker jevnlig opp poster som er interessante nok fra andre skribenter, og også blant lesernes kommentarer kan det dukke opp ting som er verdt å få med seg. Men nok om innholdet i bloggen, over til det interaktive aspektet ved den.
En annen “spesialitet” med denne bloggen, er at selv om den kan sies å skape større nærhet mellom leser og skribent, er den mindre personlig enn vanlige blogger. Dette er, skal innrømmes ikke noen observasjon verdig noen Nobelpris: En “hverdagsblogg” som min har et lavt antall besøkende der de fleste er bekjente. Dagbladet har på sin side (hvilket ordspill…), tja, jeg vet ikke hvor mange lesere, men flere hundre tusen hver dag er det hvertfall, og selv om bare en liten andel av disse forviller seg inn på webloggen så utgjør ett anseelig antall. Dette gir seg uttrykk i kommentarene på to måter:
Først og fremst har vært innlegg ofte svært mange kommentarer. Dernest er mange av kommentarene annerledes i innhold. Kommentarer på “vanlige” weblogger ofte ser ut til å være av en forsonlig, støttende, bekreftende natur, hvis det er uenighet og debatt er det fremdeles som oftest en høflig og saklig tone (her burde jeg sikkert vist til fine linker til folk som har diskutert hvorvidt debatten på blogger stort sett er overfladisk fordi bloggere flest besøker bloggere de i utganspunktet er enige med og at man dermed lukker seg inne blant seg og sine og ikke kommer seg noe videre men jeg vet ikke helt hvor jeg skal finne en sånn link nå for emnet er litt lite søkbart uten en tidligere omtalt semantic web, og der tenker jeg det er på tide å avslutte dette verdensrekordforsøket i lang setning).
Ahem, hvor var jeg, jo det er altså som regel en personlig og forsonlig tone på vanlige weblogger, ihvertfall de jeg har lest. Dagbladets derimot preges mer av skarpe motsetninger og hets. Spesielt rundt innlegg som omhandler politikk, men også innlegg som tilsynelatende handler om alt annet enn politikk får ofte mange politisk motiverte kommentarer. Særlig er det mange høyreekstreme innlegg. Det kan være at marginaliserte grupper i samfunnet, som politiske ekstremister, står relativt dårlig rustet når det gjelder å kjempe for/utrykke sine standpunkter gjennom bruk av tradisjonelle politiske virkemidler. Kanskje er det en form for kompansering som finner sted her. Folk rir kanskje sin politiske kjepphest ekstra hardt her fordi de ikke får gjort det noe annet sted
Det ble litt søkt etterhvert her, jo lengre innlegg desto mer halvtenkt vrøvl, men det kan kanskje være noe i at der vanlige weblogger muligens er unaturlig enige, er disse dagblogg-kommentarerene unaturlig uenige. Ekstreme røster får i for stor grad ta styring i debatten, og forsøple den. Jeg tar meg selv til tider i å bli helt oppgitt av de håpløst uintelligente påstandende folk kommer med. Andre enn meg (og jeg ser at de kan ha et poeng), vil kanskje mene at dette er sunt rent demokratisk. I teorien får man et offentlig rom der man kan møte disse holdningene/ytringene og argumentere mot de. I praksis lar man seg bare irritere.
