I januar gikk The Economics of Open Content Symposium av stabelen, en konferanse der fokus var på “åpent innhold” innen film, spill, massemedia eller hva det måtte være.

Blant det som ble presentert var MIT Open CourseWare, som er MITs program for å fritt tilgjengeliggjøre alt de har av kursmateriell (The History of Computing for eksempel). Formålet er ikke bare å by på seg selv, man ønsker å framstå som et eksempel for andre utdanningsinstitusjoner, å danne en bevegelse for å fremme demokratisk kunnskapsformidling. Men ikke forvent noen snarlig norsk variant – noe sier meg at våre egne institusjoner verken har selvtilliten eller storsinnet som trengs for å gjennomføre noe slikt. Synd for de mange kommende studenter som er på leting etter passende studier, men som ender opp med å velge tilfeldig på grunn av ugjennomsikteligheten i det norske utdanningssystemet.

Hele Economics of Open Content er gjort tilgjengelig både i lyd og bilde (ironisk nok i horribelt Real-format, bruk heller Real Alternative) på en side som ellers tilbyr en masse forelesninger fra diverse institusjoner i Boston-området (for eksempel temaer som Literacy and Picturacy og “In a Global Village, Where is the ‘Public Square’?”). MIT tilbyr på sin side et utsøkt koldtbord av gjesteforelesninger innenfor alskens emner, blant annet stiller man det stadig like forunderlige spørsmål – Why Are Stories Violent?

I 1979 løste en ukjent norsk prest billett til evigheten da en sekvens fra radioandakten hans fant veien gjennom utenlandssendingens kortbølger, inn i Paul Mccartneys platestudio, og ut til verden igjen via åpningssporet på Wings-platen Back to the Egg. De siste årene skal en venn av meg ha samlet absolutt alle SMS-meldinger han har mottatt på en hemmelig nettside. Akkurat nå (eh, eller da jeg opprinnelig skrev dette) topper “Tammy” fra Singapore Technoratis “mest søkt”-liste for syvende dag på rad, en uheldig konsekvens av lite diskret omgang med ublu mobilvideoopptak.

Det var i det hele tatt mye som forandret seg den dagen vi fikk mulighet til å “ta opp” og “kringkaste” det som ytres og gjøres i verden, ikke minst fikk begrepet “tatt ut av sin sammenheng” en ny dimensjon. Det som sies i én kontekst, kan fort dukke opp i en helt annen. Og saksen og limet vi har blitt utsyrt med kan benyttes til mer enn å jukse med skoleinnleveringer. Vi kan sette sammen ting på nye og frekke måter. Snuble over utilsiktede bruksområder. Oppdage eller tilføre merverdi. Mashup-kultur er den tidsriktige betegnelsen på det som dyrkes blant de som har tro på at summen utgjør mer enn delene.

“Jeg vil nødig være medlem i en forening som lar folk som meg være medlem”

Da vi skulle samle Infomedia (eller i hvert fall infomediabloggerne) til ett rike (i form av en gruppeblogg), var jeg bevisst på potensialet for at enkelte av bloggerne ville oppleve det ubehagelig å “inkluderes” på denne måten. Hva hvis folk følte det unaturlig å på skulle måtte representere en krets de muligens ikke kjente noen tilhørighet til? Mennesker flest er jo opptatt av å drive inntrykkskontroll, hvilket i denne sammenhengen vil si å bevare et visst herredømme over hvor og hvordan deres “arbeider” blir publisert. Nå snakker vi tross alt om internett, så ja, utgangspunktet er noe naivt. Men sånn er vi altså.

Problemstillingen kom opp igjen da jeg nylig snublet over en lekker fotoblogg med en mystisk mulig tilknytning til instituttet. Den bloggen kunne absolutt tilført bloggeplaneten vår litt sårt tiltrengt visuelt snacks, men var den ikke egentlig litt for lekker til at vi turde å snike den med på laget? Jeg lot det være.

Men må man ta uten å spørre først?

Det finnes andre rekrutteringsstrategier. Man kan a) spørre, eller b) la folk melde seg på selv. Begge metoder kan fungere utmerket til sitt formål. Men for visse typer ressurser blir dette så tungvint at det begrenser utvalget. Og det er tross alt større sjanse for å få “nei” dersom man spør på forhånd. Det er ikke tilfeldig at Google både med sin vanlige søketjeneste og med omstridte Google Book Search gjør innholdsleverandørens valg til “opt-out”, og ikke “opt-in”. (Med Google Base, tjenesten de færreste hittil har funnet ut hva skal brukes til, prøver de seg riktignok med sistnevnte variant).

Aksellerere, emigrere, aggregere…

Etter hvert som vi finner mer og mer interessant stoff på nettet, øker behovet for å sortere vekk alt det vi ikke ønsker å belaste den verdifulle oppmerksomheten vår med. Bloggaggregater og filtreringstjenester blir derfor stadig vanligere. For en tid siden ble det endel hurlumhei rundt Top Ten Sources, en side som viser de siste innleggene fra diverse topp-bloggere – pluss litt reklame, selvfølgelig (TTS-bakmann forklarer). Bloggere som ellers ikke har rykte på seg for å være fremmed for “kreativ låning” av andres åndsverk, befant seg plutselig på den andre siden. De samme menneskene som gjerne sier at “hey, nedlastning er bare bra for plateselskapene, det fungerer som reklame for artistene”, var nå opprørt over at en portal kunne “stjele” lesere på denne måten. Men hva er forskjellen på Top Ten Sources sin bruk av disse kildene og for eksempel Googlespidernes hvileløse harving over webmarkene? Hvor går grensen mellom det som er en OK måte å tjene penger på andres arbeid på (“fair use”), og det som er utnytting?

Enkelte går i en helt annen retning, og hevder at idet vi har ytret eller laget noe, tilhører det ikke lenger oss, det tilhører “seg selv”, eventuelt “alle”. Det er flere enn gamle cyberanarkister som har sans for slagordet information wants to be free. Noen bruker det til å uttrykke et prinsipp om at informasjon bør være en fri ressurs, andre mener vi ikke har noe valg, og henviser til det som hevdes å være en slags iboende frihetstrang i alt som finnes av ytringer og utrykk.

De samme frihetselskerne vil si at man ved å publisere en feed (som de fleste bloggere gjør enten de er klar over det eller ikke), gir en implisitt godkjenning til at innhold kan formidles i andre sammenhenger enn den originale – sånn er den porøse weben (Even Westwang fra Underskog presenterer dette begrepet i et pdf-dokument). Ikke alle ser sånn på det. Tidligere i år var en advokat med en svært populær weblogg så misfornøyd med å se trafikk lekke fra websiden sin til feedlesere at han fikk Bloglines til å slutte å formidle feeden (som han altså i utgangspunktet gladelig publiserte). Hoderystingen fra alskens web-hoder var ikke overraskende unison. Likevel vil det være urimelig å hevde at det å blogge i seg selv er det samme som å godta at materialet skal kunne brukes til absolutt alt. Muhammedtegning-kontroversen har lært oss at jus og etikk er to helt ulike ting. Svaret på “kan dette brukes i andre sammenhenger”-spørsmålet er derfor greiest å besvare med et betinget “ja, men ta gjerne hensyn til opphavspersonens ønsker”.

Ris til egen bak?

Det tidligere omtalte artikkelfilteret Depesjer har ved et par anledninger viderefordmidlet skriblerier fra denne bloggen (i form av et kort sammendrag og en peker). Dermed har jeg vært utsatt for den samme potensielle “miste kontrollen”-opplevelsen som jeg kanskje har vært med å påføre andre gjennom Infomediaplaneten. I sådan stund er det lett å formulere tanker i retning av “skal dette tilfeldige rølet belemre en ellers fin tjeneste” eller “må heretter alt skrives for å tåle plassering ved siden av tunge kronikker fra Morgenbladet og Aftenposten”. Tullball selvfølgelig. Skal man takle å være innholdsprodusent på nett bør man først som sist venne seg til å gi slipp, og innse at det andre måtte finne på, det står tross alt for deres egen regning. Og at man aldri vil kunne gjøre alle til lags uansett.

Oppdatering: Som et ironisk pek viser det seg at dette innlegget har blitt inkludert på en ny bloggtjeneste kalt Sonitus, hvilket later til å være et slags Depesjer for blogger.

Oppdatering 2:

• Unge Stavelin tar opp tråden
• Kyrre Baker er er opprørt over å bli inkludert på Sonitus
• Det er en aldri så liten debatt borte hos Sonitøsene selv

Velkommen til i1277.net

De tre siste årene har jeg har jeg nytt godt av Rune B. på Intermedia sin varme skulder i form av trygg og stødig hosting. Ikke minst har det å være under universitetets domene gitt bloggen et sårt tiltrengt skinn av autoritet. Aberet ved å befinne seg på UiB sitt nett er at disse maskinene er så populære blant script kiddies, spammere og denslags. Og jo mer populær bloggserveren har blitt hos nevnte slyngler, jo mindre populær har den blitt hos IT-avdelingen. Derfor tas den gamle serveren snart ned, og i den forbindelse flytter jeg til egen bolig. Det var vel i grunnen på høy tid.

Domenebytting har et par negative følger

Mange er redd for å miste Google-saft ved flytting, men det bryr jeg meg lite om. Google kommer tidsnok tilbake, og ser man bort fra den utvilsomme underholdningsverdien i å se folks snodige søketermer er egentlig trafikken derfra lite å samle på. Verre er det å være nødt til å forstyrre alt som måtte være av innkommende linker og lesere. Som jeg var inne på sist jeg byttet blogg skraper det i samvittigheten å måtte ødelegge en aldri så liten del av weben på denne måten. Jeg har riktignok fått satt opp redirect av samtlige gamle URLer (inkludert feed-adressene), men denne redirecten forsvinner etter hvert sju fot under sammen med resten av serveren. Den som av en eller annen grunn skulle ønske å peke hit, anbefales derfor å redigere lenkene sine. Fra nå av gjelder følgende:

• Blogg:http://i1277.net/
• Feed:http://i1277.net/feed/

Nytt sted, nye muligheter

Den nye serveren støtter mod_rewrite, hvilket har gjort meg i stand til å oppfylle en gammel drøm om et meningsbærende URL-skjema. I tråd med dette (at teknologien skal under panseret er min evige kjepphest), har jeg satt opp domenet så det tilfredsstiller no-www sine krav til klasse B-domene. Dette vil si at hvilket vil si at adressen fungerer både med og uten www, men at man ved å taste inn http://www.i1277.net/ sendes videre til http://i1277.net/. Folk bør få slippe å holde styr på sånne detaljer.

Bær over med småfeil og tullball

Snodig oppførsel fra både blogg og feeds bør påregnes i en overgangsperiode. Eksempelvis later linkene i sidebloggen til å leve sitt eget liv. Mystisk formatering kan også forekomme, ettersom posteditoren til WordPress 2.0.2 (har oppgradert i forbindelse med flyttingen) dessverre er på FrontPage-nivå hva kodebehandling angår. Forhåpentligvis får jeg bedre kontroll med det hele etter hvert.

Selv uten helt å vite hva det å vise er kan vi være enige om at det er en god ting. Verden er mildt sagt mangfoldig, og uten hverandres anbefalinger som veiledning ville vi vært ganske hjelpeløse i vår jakt på godbitene. For eksempel hadde jeg neppe fått med meg fornøyelige The Art of Looking Sideways, dersom det ikke var for at Amazon anbefalte den som en similar item som A Smile in the Mind, som jeg igjen fikk anbefalt hos Digme, en blogg som jeg såvidt jeg husker igjen fikk anbefalt via linkelisten til Jill Walker.

Men disse anbefalingene sprer ikke bare lutter glede. For noen år siden ble det baluba da Amazon stilte bøkene til den erkekonservative TV-engalisten Pat Robertson ved siden av bøker om homofil seksuell praksis under vignetten “kunder som kjøpte denne, kjøpte også disse…”. Og i januar tok Wal-Mart ned hele anbefalingssystemet sitt, etter at det ble kjent at produktsiden for en Planet of The Apes-DVD-boks oppga filmer om Martin Luther King og andre fremtredende svarte amerikanere som “similar items”.

I begge sakene unnskyldte selskapene seg med rusk i maskineriet, uten at vi fikk noen skikkelig forklaring. Det er imidlertid ikke vanskjelig å forestille seg at det første tilfellet kunne ha vært en case av “Amazon bombing”, altså et koordinert forsøk på å manipulere anbefalingssystemet fra utsiden, og at det andre tilfellet kan ha vært en sabotasje fra et hatefullt sinn på innsiden av Wal-Mart-systemet. De siste dagene har det vært litt oppstuss over en lignende sak, et Amazon-søk på abortion skal visstnok ha gitt stavepåminnelsen “Did you mean adoption?” og et utvalg bøker som klart dreide i abortmotstanderes retning (via Tversover).

Anbefalingssystemer kan være fantastiske redskaper for å høste inn av kollektive intelligensavlinger. Men the wisdom of the crowds kan inkludere både stereotypier og vrangforestillinger, og hva når brukernes klikkemønster avspeiler holdninger som er litt for grumsete til at de tåler dagens lys, eller at algoritmene på annet vis serverer lite taktfulle resultater? Nettstedene fraskriver seg gjerne ansvaret for snodige sammenstillinger og søkeresultater med henvisning til at disse genereres automatisk, men når maskinenes autisme gir seg så pinlige utslag som i eksemplene over blir det vanskelig å ikke blande seg inn. Å fornærme kunden er tross alt sjelden bra for business.

Google er blant de som har som politikk ikke å blande seg i de automatiserte søkeresultatene, i hvert fall så lenge søkeren ikke bor i Kina og man benytter den vanlige søketjenesten. Dette gjelder nemlig ikke for Google Suggest, tjenesten der søket “fylles ut” med forslag mens man skriver. Her luker Uncle Google ut endel “uheldige” ord, for eksempel “sex”. Utover ordfiltrerning er Googles innblanding relativt begrenset, og et “den-og-den typen-mennesker er”-søk kan fort gi avslørende resultater, jamfør skjermbildet under. Forsøk gjerne selv med din favoritt-folkegruppe.

“Takk for at du viste meg denne musikken”, fikk jeg høre. Innvendig snublet jeg i den tilsynelatende paradoksale bruken av å vise, men egentlig er den svært presis. For som sosiale vesener drives vi av en evig trang til å dele opplevelser med andre. Vi viser hverandre idéer, konsepter, historier. Musikk, websider og bilder. Vi ønsker å være en del av verden, og har altså den snodige egenskapen at vi knytter oss til ting som egentlig er utenfor oss selv. Sånn har det seg at vi jubler for mål vi ikke selv har scoret, og sier vår om musikk vi verken har laget eller spilt inn.

Men hvor mye av visningen dreier seg om det vi peker på, og hvor mye handler om oss selv? Skeptikere vil hevde at det utelukkende er snakk om narsissisme, en ekshibisjonisme i projisert form. Er for eksempel hele dette innlegget underbevissthetens kalkulerte forsøk som å vise seg som reflekterende og lur? (Neppe, for selv den sløveste underbevissthet bør vel innse at det snarere framstår som et nerdete forsøk på å skrape i filosofiens grunneste brakkvann…) Selv liker jeg å tro at visningen ikke bare er en del av selvpresentasjonen, men at det også kan være snakk om et genuint ønske om å dele noe med andre.

For å få en avslutning på denne digresjonen av et innlegg bør jeg vel nesten vise noe selv?

Visning I

For eksempel et bilde fra byen. På steder der folk ferdes er det gjerne så mange som har så mye de skulle ha sagt (eller vist) at det oppstår en durabelig kamp om oppmerksomhet. Innestemmen kan man bare glemme. Det følgende er et busskur i Bergen sentrum – er det ikke flott at byen vår er så reklamefri? Fargene er fjernet av hensyn til leseren.

Visning II

Rock har aldri vært mitt domene. Jeg trekker på skuldrene av Dumdum Boys, jeg humrer overbværende av Guns N’ Roses og jeg gjesper over Rolling Stones-materiale fra senere enn 60-tallet. Nei, her er det den langt mer sofistikerte sjangeren pop som gjelder, og da helst pop av den sorten som drar veksler på like deler eufori og melankoli.

Hils på Amelia Fletcher, doktor i økonomi og leverandør av nevnte type pop gjennom en årrekke, først og fremst gjennom fantastiske Talulah Gosh og Heavenly.

Videoen til Our Love is Heavenly i Real-format

I den ene posten harselerer jeg med tåpelige tester, i den neste deltar jeg i en selv. etter å ha blitt utfordret av selveste fr.martinsen, som altså lurer på om jeg er en “kjerring”. Som tidligere nevnt har jeg liten sans for disse nettstafettene. Det er kanskje ikke så lett å se, men jeg forsøker jo tross alt å holde en seriøs og tilnærmet faglig tone her inne. Fremstå som en som har noe å si, noe litt viktig. Nei, her nedlater vi oss ikke til tant og fjas. Bortsett fra i perioder der bloggen forfaller og besøkstallene stuper. Med andre ord, kjør på:

“Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langtfra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 – 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.”

Du bruker mer penger i uka enn i helgene

Everyday is like Sunday. Og ikke minst omvendt. Jobber, studerer og lever hver dag.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en

Der står en antenne og en bunke CDer

Du rydder jevnlig i dypfryseren

Har ikke dypfryser

Du hører på Nitimen

Nei

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”

Er det pappvin som menes, så har jeg det stående (men spesielt “hurtig” er den vel ikke?)

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag

Vet sjelden hva jeg skal ha til middag før middagstid den aktuelle dagen

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær

Har nok mest erfaring med tørr, den andre har jeg ikke hørt om

Du synes middag kl 19.00 er sent.

Slett ikke, men normalen er vel rundt fem

Du har fem kasser med julepynt

Ingen pynt, men en nissedrakt

Du kjøper julepynt på salg i januar

Nei

Du snakker heller med kvinner på fest

Det skulle tatt seg ut

Du blir lykkelig over en ny kjele

Hadde ikke sagt nei takk til en stekepanne.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.

Det hender jeg kjøper fiskegrateng eller sjokoldepudding, men ifølge foreldregenerasjonen kvalifiserer ikke dette som å “lage”

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.

Kongen er dårlig men kamfer er bra.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett.

Uff, reker

Du synes det er festlig med fiskekabaret.

Uff, fisk

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.

Vi har vel lagt på noe duk ja, tror ikke den var brodert

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.

Nei

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.

Nei

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.

Vel, det er jul én gang i året

Du har tellekant på trusene.

Snodig påfunn, men kanskje lurt?

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.

Nei

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger.

Er nonchalant nok til å miste plassen der det er kølappsystem, er dog sjelden på polet.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.

Legger det nok heller ut på Flickr

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.

Jeg har heldigvis ikke vært så mye på kino at begrepet “nier’n” har tatt bolig i mitt vokabular

Du får såpe i julegave.

Hvem får ikke det?

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.

Det har vel hendt

Du bruker samme tepose to ganger.

Nei, men én pose holder fint til en liten kanne.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.

Benytter medbrakt jakke til dette formålet

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.

En gang meldte jeg meg inn for at en venninne skulle få dette serviset i vervepremie. Bokklubber er Belzebubs bakverk.

Du har våtservietter i bilen.

Verken eller.

Du soler deg i vanlig BH.

Jeg soler meg nok litt for sjelden

Du danser swing til all slags musikk.

Nei, men sier ikke nei til en jenka

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.

Absolutt

Du kjøper “gode” sko.

Jeg er nok mer opptatt av hvordan skoene ser ut enn hvordan de er å ha på

Du har paraply i håndvesken.

Verken eller

Du tar selv initiativ til slektsstevne.

Jeg tar generelt lite intitiativ

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.

Knis…

Du bruker sukkerbit til kaffen.

Kaffe er for gamlinger, te for the win!

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.

Jeg inviterer aldri til noe som helst

Regner man med endel halve svar, ender jeg på rundt 7 “ja”, hvilket gir meg en trygg plassering i faresonen.

Constructions skriver om disse snodige personlighetstestene som er så populære på nett:

What is it about personality-tests? Why are they intriguing? Do we not already know whether we are introvert, extrovert, intellectual, practical, creative, artistic, healthy or whatever?

I så måte er følgende for tiden hyppig observerte annonse en klassiker:

Dersom annonsørene har god fiskelykke med denne kampanjen, kan vi vel forvente å se en rekke oppfølgere som…

• Er du gammel? Tast inn fødsesdatoen din og finn ut med en gang
• Er du tjukk? Tast inn din vekt og få svaret
• Har du samboer? Tast inn svaret og finn ut
• Er du rik? Tast inn ditt kredittkortnummer (og gjerne ditt Paypalpassord) og finn ut tidsnok

På Vår blogg fant jeg et innlegg om dette med kvalitetsreform, studiefinansiering og utspill om late studenter. Nå har jeg aldri vært spesielt engasjert i utdanningspolitikk, men etter å ha tilbragt snart ti år ved universitetet er det vel på tide å bidra med mine to øre.

Selvfølgelig heier jeg på studentene, og selvsagt kunne jeg ønske meg en form for studiefinansiering som lot meg slippe å være gjeldsslave de neste 30 årene. Men de som kjemper for studentenes rettigheter har det med å male et bilde så mørkt at det er vanskelig å dra kjensel på annet enn konturene av situasjonen. Studentorganisasjonene forsøker å selge idéen om en idealtype av en student – oppofrende, faglig interessert, hangen til uteliv er selvfølgelig utelukkende kulturelt motivert. At man må jobbe ved siden av studiene skyldes visst de desperate økonomiske forholdene snarere enn det at man absolutt må ha det siste innen gadgets og garderobe. Men over til historien:

Kort oppsummering av en akademisk karriere

Jeg ble fort husvarm på universitetet. Det første halvåret lærte meg at dette akademia verken var skummelt eller uoverkommelig, en innsikt som førte til at de neste studieårene ble en bedagelig affære. Dengang var det så fritt at dersom man hadde eksamen på høsten, kunne man gå gjennom årets ti første måneder mer eller mindre uten å gjøre noe. Jeg deltok i kollokviegrupper, der jeg raskt fant tonen med de som skulle bli gode kamerater av meg. Disse kollokviene besto av oss, en stille majoritet og det vi så på som “teacher’s pet”-typer. Vi gikk ut tre-fire dager per uke, og vi hadde lite pengeproblemer selv om vi ikke jobbet. Vi var i grunnen mer opptatt av å dyrke kameratskap og ellers gjøre det man gjør på byen enn å reflektere over fag. Siden ingen av oss var spesielt dårlig utstyrt rent intellektuelt, klarte vi oss greit gjennom eksamen etter en liten sluttspurt der vi leste sammendragskompendiene vi arvet etter generasjonen før oss. I tillegg lærte vi hverandre små triks som det å klemme hardt på en mynt før vi gikk inn til muntlig eksamen, for å gi et svett, nervøst inntrykk og dermed vinne godvilje hos sensor. Ettersom vi syntes vi mestret det hele ganske bra, og fikk minst like bra karakterer som “streberne”, så vi ikke noe poeng i å jobbe like hardt som dem.

Neste kapittel er heldigvis mer ærefullt

Meg og informasjonsvitenskap var nemlig rett match fra starten av, ikke bare hva tema angår, men hele undervisningsopplegget. Det var jo ikke nødvendigvis sånn at de andre fagene mine hadde vært så kjedelige, men siden jeg tok det ene SV-faget etter det andre gikk det mye i det samme, spesielt når det gjaldt den klassiske pedagogiske formelen gørrkjedelige forelesninger + knusktørre bøker. Kontrasten til infovit var stor, på dette faget måtte vi jobbe med stoffet på en helt annen måte. Vi ble satt i grupper som skulle løse (det vi så på som) komplekse oppgaver, og plutselig studerte jeg mer per dag enn jeg pleide å gjøre gjennom en hel uke. I dette studieklimaet var det ikke uvanlig at vi befolket PC-laben til langt på natt. Og vi likte det.

Etterpåklokskap

Etter hvert som jeg fant min form og interesse var det plutselig meg som var teacher’s pet-typen som hadde behov for engasjerte medstudenter å diskutere med. Jeg tenkte ikke over det i gamle dager, men i dag merker jeg hvor lite interessert veldig mange studenter er i det de driver med, og hvor lite fruktbart dette er for studiemiljøet.

Det kan hende at dette er satt spissen, for alt dere vet kan lengre passasjer i dette innlegget være oppspinn, det er tross alt ikke utleverende nettdagbok som er i1277s domene. Men jeg tør påstå at dette ikke er så langt unna hvordan mange studerer (evt. ikke gjør det). Med en utdanningsfabrikk som den universitet har vært, der vi bare følger samlebåndet, er det lett for at man sorteres på feil hylle – derfor er jeg sjeleglad for at jeg til slutt fant fram til “min”. Og – med forbehold om at jeg ikke kjenner kvalitetsreformens irrganger – derfor er det er positivt at universitetet har lagt om studieopplegget, så det i større grad enn før er egnet til å hanskes de tusenvis av store unger som på død og liv skal studere.

Kodene er blant de tingene jeg liker ved flyplasser. Mens hovedstadens FBU og OSL er logiske nok, TRD, CPH og LHR likeså, er det noe snodig med Fleslands BGO – hvor i all verden kommer O-en fra?

Mest sannsynlig er den tilfeldig valgt. Wikipedia kan avsløre at de kjente bagasjelapp-kodene deles ut av International Air Transport Association, og at en slik kode ikke nødvendigvis er unik, siden den bare inneholder tre bokstaver. Derfor benytter de som styrer med internasjonal lufttrafikk heller en egen firebokstavskode. Dette til informasjon.

Av og til er det nødvendig med reinstallering av operativsystemet, noe som for en Windows-bruker er en særdeles lite lystbetont affære. Det vil si, selve installeringen er ikke så ille, men det å få satt opp systemet igjen med alle de ønskede programmer og innstillinger, det er rett og slett nitriste saker. Hvor var det nå jeg fant det programmet igjen? Og hvordan var det nå man hindret dette programmet i å starte av seg selv? Et par uker etter sist reinstallering har jeg fremdeles ikke kommet ajour.

Riktignok er det mulig å bruke programmer som Norton Ghost til å klone systemet når det er på sitt mest velsmurte, og så bruke denne når man skal installere på nytt. Men dette er en i tungvint løsning på noe som egentlig burde kunne latt seg gjøre med et par museklikk. Det jeg ønsker i Windows (og andre operativsystemer for den saks skyld) er ett sentralt panel der alle innstillinger lagres og styres. Dette utopiske panelet har to hovedkomponenter:

• Innstillinger for operativsystemet. Profiler, utseende, nettverksoppsett osv.
• Liste over samtlige programmer og deres forhold til systemet: Brukertilgang, lisenser, filrettigheter (f.eks hvilket program som er standard mp3-avspiller), om programmet får lov til å legge seg i system tray, om det har nettverkstilgang, shell-integrasjon, adresse for nedlasting av oppdateringer osv.

I stedet for dagens vanskelig tilgjengelige jungel av innstillinger får vi en ryddig løsning som enkelt setter brukeren i stand til å kontrollere de ulike programmenes eskapader. Under gjenoppretting oppdateres systemet enkelt med de nødvendige innstillinger og de rette programmer lastes ned. Registeret? I bosset med det. Innstillingene lagres i en fil (format à la XML) som hvis ønskelig kan lagres på nett. Dermed blir synkronisering mellom ulike maskiner en smal sak (systemspesifikke innstillinger og tyngre programmer man mangler lisens for unntas selvfølgelig).

Takk til manuell synkronisering, farvel til å jage nettet rundt for å spore opp alle programmer og Firefox-utvidelser og what have you. Hører du, Bill? Det er fremtiden som roper.