…så skalk alle luker. Og hygg deg med dette galleriet over nisseredde unger. Det er vanskelig å klandre barna for angsten – tidvis ser det ut som temaet for galleriet er dysfunksjonelle nisser snarere enn santafobi. Husk, ekte nisser spytter ikke i glasset!

Ha en ellers fredelig jul.

Feed-teknologien har gjort det lettere for oss å organisere og følge med på webinnhold, men gir ingen endelig løsning på information overload-problemet. Akkurat nå kan Bloglines friste meg med 956 uleste artikler/bloggposter relatert til hovedfagsoppgaven min – innen jeg er ferdig med denne posten vil antallet sikkert ha passert tusen. Det vil ta meg mange dager å gå gjennom dette og skille klint fra hvete. I tillegg til dette ekslusjonsproblemet, har vi inkluderingsproblemet: Hva med de potensielt interessante webstrøk som befinner seg utenfor abonnementsradaren?

Her trenger vi nødvendigvis hjelp av andre, og dette kan som tidligere nevnt gjøres på ulike måter. Digg.com og Slashdot (og faktisk også Boing Boing, som er avhengig av lesertips) utgjør eksempler på ulike former for kollektiv filtrering. Tillitssystemer (“jeg hører på deg fordi jeg stoler på at du har oversikten”) er en annen tilnærming. Tillit til vårt eget “trusted network” , som med Outfoxed), eller tillit til eksperter , som Corante Web Hub og Memeorandum eksemplifiserer.

Attention.xml er en åpen standard med ambisjoner om å måle hva vi (og andre) dedikerer vår oppmerksomhet til, for så å automatisere dette arbeidet for oss samt å bruke disse dataene til filtrering. (Per i dag er det få praktiske anvendelser å melde om, så eksempel-lenkene får vente. ) I tillegg til å luke ut ugress fra den overgrodde bloggpostjungelen har attention.xml ambisjoner om å oppfylle en “gammel” drøm: Å la nettleser og feedleser snakke samme språk, sånn at feedleseren ikke lenger trenger å varsle deg om “uleste items” som du egentlig har lest i et annet program. Tjenester og programmer som låser inne data og hindrer utveksling med konkurrentenes systemer er generelt på vei ut. Uavhengig av hva man måtte mene om trendy, hypede buzzwords som web 2.0: Vær glad for at versjon 1-dagene nærmer seg slutten. Noen av de samme folkene som jobber med attention.xml står også bak microformats – en samling enkle og åpne formater som snakker med både hverandre og andre, med semantisering og integrering av weben som mål.

En ny rapport hevder at Internet Explorer-brukere er minst fire ganger mer tilbøyelige til å klikke på reklamebannere enn Firefox-brukere.

Nå kan jo dette studiet ha all verdens begrensninger og metodiske svakheter. Men uansett er det overveiende sannsynlig at denne tendensen er reell. For hva er egentlig en Firefoxbruker? Om ikke annet, så vet vi at dette er en person som har vist teknisk kompetanse nok til å kunne installere en nettleser. Hvilket har visse implikasjoner:

Ettersom annonsering utgjør vitale deler av nettets økonomiske ryggrad, vil altså en stadig høyere andel erfarne og selvstendige nettbrukere kunne medføre at…

For en tid siden skrev jeg om ønsket funksjonalitet i Opera – hva som skal til for at den fete damen skal ta det høyst påkrevede steget over i neste generasjon nettlesere. Web browser 2.0 om du vil. For å i sjangertro blogge-narsissistisk stil sitere meg selv:

En del av denne funksjonaliteten (f.eks. synkroniseringsverktøy) dukker nok opp i en Firefox-extension før vi får se det i Opera.

Ganske riktig. En extension, eller en utvidelse, er altså et frittstående verktøy man kan “bygge ut” Firefox med. Og mer og mer av det en nettleser bør kunne gjøre, ser nå dagens lys nettopp i form av slike utvidelser. Jeg skal ta en titt på noen av dem.

Meta/sosial web/tillit

Som nevnt tidligere vil jeg ha mer meta, mer om. Bedre synligjøring av nettverket. Per i dag er weben litt for mye av en “broken conversation”, en ensidig historie, små deler litt for løselig satt sammen. Joda, websider er koblet sammen både teknisk og konseptuelt, men altfor mange av koblingene er usynlige for brukeren. Hva slags side er det egentlig jeg er inne på nå – er den oppdaget av andre, i såfall av hvem, og hva sier de?

Det disse verktøyene gjør, er å søke etter referanser (i henholdsvis Google Blogsearch og Technorati) fra andre sider, til websiden man befinner seg på, for så å linke tilbake til disse. Det er lett for at det blir krøllete tungetale her, men altså; dersom du hadde hatt en av disse redskapene installert nå, ville du kunne sett ulike referanser til i1277 i hjørnet:

Eksempelet over viser Blogger Web Comments i aksjon. Technorati Links er ikke like strømlinjeformet og funksjonell som Google sin variant, men drar til gjengjeld fordel av at Technorati foreløpig er noe bedre til å finne refereranser enn Google Blogsearch. Det er ellers nok av skjønnhetsfeil; ingen av dem er gode nok til å finne referanser, og Blogger Web Comments forkludrer resultatene ved å ta med en sides referanser til seg selv.

Potensialet for denne typen tjenester er imidlertid veldig stort. En av hypertekstens (og dermed webens) gudfedre Ted Nelson har etter sigende lite til overs for www. For han er weben en forkrøplet form for hypertekst, blant annet fordi linker bare går én vei. Men hvem vet om ikke mister Nelson smiler litt i skjegget over de senere års utvikling: Webbrukere som produsenter (ikke bare konsumenter), wiki, blogger og tilbaketråkk, stadig bedre integrering mellom ulike ressurser- toveisweben nærmer seg.

Der de foregående eksemplene kobler sammen eksisterende webinnhold, eksemplifiserer de to neste en annen tilnærming til å produsere meta: Å bygge nye databaser.

Outfoxed uses your network of trusted friends and experts to help you find the good stuff and avoid the bad.

Meningen er at man som bruker skal kunne legge til beskrivelser av hvilken som helst side, samt klassifisere de ved hjelp av den klassiske dikotomien good-bad. Det skal i teorien virke sånn at dersom Gamlefar lures inn på freenigerianmoney.com, får han se en advarsel fra sønnen: “Hold deg unna fatter, dette er bare luring og pek”. Og skulle han surfe innom komplett.no vil budskapet være at “her har de nok mange flotte julegaver”.

Dette hadde nok fungert utmerket dersom weben begrenset seg til et par hundre sider, men nettet er altså større enn som så. Det er følgelig noe naivt å tro at man skal kunne støtte seg på en eller flere personlige “web-companions” på denne måten. Og har man ingen bekjente som bruker Outfoxed, har man heller ikke noe tiltrodd nettverk. Jeg har i hvert fall etter endel bruk fremdeles ikke kommet over én eneste side knyttet til en Outfoxed-rapport (hvis vi ser bort fra deres egen hjemmeside). Outfoxed er inne på noe, men noen av forutsetningene bak skurrer. I stedet for å ta utgangspunkt i noen få utvalgte, burde de støttet seg mer på “the wisdom of the crowds”. Den som klarer å sette sammen den rette blandingen av ingrediensene eksperter, “wisdom of the crowds” og “betrodde nettverk”, sitter på oppskriften til et kokverk så vidunderlig at selv the Soup Nazi ville tigget ydmykt om en smak. Jeg er overbevist om at tjenester som Outfoxed kommer sterkere tilbake.

Google Safe Browsing er en mer begrenset, men samtidig mer fokusert slektning av Outfoxed. For brukeren handler GSB om å utnytte Google sin informasjon for å unngå å bli offer for “phishing” (“bedragersk fisking etter personlige data og kredittopplysninger”). For Google sin del er dette enda en snedig måte å samle inn detaljerte opplysninger om folks surfevaner. Google Safe Browsing er foreløpig bare tilgjengelig i USA. Kritiske røster har forøvrig påpekt at denne utvidelsen kan virke mot sin hensikt, ettersom bruk av enkelte webtjenester (som overfører brukerdata ved hjelp av GET) vil føre til at informasjon (f.eks kredittopplysninger) sendes over nettverket (og til Google) i klartekst.

Navigasjon og organisering

En kjær funksjon i MDI-nettlesere som Opera og Firefox er at man kan åpne en lenke i et ny “fane”/”tab”, for på den måten å kunne arbeide med flere dokumenter samtidig, eller eventuelt legge sider i bakgrunnen “på vent”. Et potensielt problem er at det nye vinduet starter med “blanke ark”, hvilket vil si at dersom man lukker vinduet med den originale linken, mister man vinduets historie. Dermed kan man ikke lenger “bla seg bakover” for å finne ut av hvordan det nå var man havnet akkurat “her”. Det hadde vært bedre om “avkom-vinduer” arvet historien til foreldre-vinduene. How d’i get here klarer ikke dette, men den viser oss i det minste hvilken side som førte oss akkurat hit.

Når utvikleren selv sier at “this extension strongly unrecommended” sier det vel noe om hvor kronglete og uhåndterlig denne er. Men en av idéene bak tar utgangspunkt i noe jeg lenge har ønsket fra Opera: Muligheten til å gruppere sidene man har åpne. Etter litt research viser det seg at også andre ønsker seg dette, Opera-superbruker Non-Troppo foreslo nettoppp dette i fjor. For meg som liker å ha utallige sider åpne hadde det vært en velsignelse å kunne dra og slippe til ulike grupper (fag, bloggrelatert, nyheter, snodigheter), og kunne la de gruppene man ikke hadde bruk for i øyeblikket, få litt velfortjent dvale.

Disse utvidelsene lar deg manøvrere visuelt, ved å vise miniatyrbilder av åpne vinduer. Funksjonalitet jeg lenge har ventet på, ettersom bilder er enklere for minnet å forholde seg til enn ren tekst. Jeg har ikke brukt de lenge nok til å kunne avgjøre nytteverdien, men det kan virke som miniatyrbildene blir for små til å være veldig brukbare. Ellers kunne jeg ønske meg at man i tillegg til denne “horisontale” visualiseringen, kunne få en “vertikal” – altså selve vindushistorien presentert med skjermbilder. How’d I Get Here ville med ett blitt øyensynlig.

Til slutt: Firefox sine utvidelser er ikke uproblematiske – det blir lett et sammensurium av feil og ulike versjoner og inkompatible funksjoner. Et Opera som kommer som et ferdig og helhetlig produkt er så mye lettere å forholde seg til. Men funksjonaliteten som demonstreres har så mye for seg at at jeg håper at Opera tar notater. Jeg bytter nok ikke til en (for en Operabruker) kaotisk og kronglete nettleser som Firefox uten videre, men fortsetter denne utviklingen, blir det stadig vanskeligere å la være. Firefox-communitet har stjålet nesten rubb og rake av Operas funksjonalitet – nå er det på tide at Opera forsyner seg tilbake med noen rettmessige munnfuller.

VG-bloggeren donpiano uttrykker frustrasjon over at det er vanskelig med å få oversikt over VGs leserblogger, og at det i stedet for å skrives om faste temaer “blogges om alt og ingenting – spesielt mye ingenting”.

Jeg har samme inntrykk etter å ha lest litt i endel av disse bloggene. Blogger av typen “her skriver jeg hva jeg mener om julebord og i neste innlegg skriver jeg om katten” later til å være regelen og ikke unntaket, det er vanskelig å få øye på det som ofte gjør blogger interessante også for andre enn venner og kjente: Noen som øser av sin spesielle kunnskap eller byr på sin særegne stemme. Tjenesten er mer LiveJournal enn Blogger, mer nettdagbok enn blogg. Og i enda større grad enn LiveJournal er VG-bloggene løsrevet fra bloggosfæren forøvrig. Det er imidlertid nok av interne forbindelser, og på kort tid later det til å ha vokst fram et diskusjonssamfunn, om enn i lettvekterklassen.

Blant tusener av VG-blogger må det nødvendigvis være mange unntak, selv om de som donpiano er inne på, kan være vanskelige å få øye på. Marias elleve minutter er noe såpass spesielt som en blogg skrevet av en prostituert. Kommentarfeltet byr på et interessant møte mellom “den skitne undergrunnen” og “samfunnet forøvrig”. Og ja – det er nok av fordommer som kommer for dagen.

Oppdatering 04.01: Marias elleve minutter er sporløst forsvunnet, sannsynligvis ble den ble for sterk kost for VG.

Wow! Via feeden til mitt SOL Jobbsøk ble jeg oppmerksom på følgende ledige stilling:

User Experience Analyst

Arbeidsopgaver:

• Analysere brukerbehov
• Arrangere fokusgrupper og workshops med kunder og brukere
• Use cases/scenarier
• Identifisere lokaliserings og tilgjengelighets krav
• Usability testing
• Tekstforfatting iht til skjermbilder
• Grafisk design (evt koordinere eksterne ressurser)
• Informasjonsarkitektur
• Interaksjonsdesign (UI utvikling og prototyper)

Det er ikke det at jeg har tenkt å søke – ikke er jeg ferdig utdannet, og ikke har jeg erfaringen som kreves. Nei, min skarve entusiasme skyldes at jeg etter tre måneders abonnement på dette jobbsøke-søket endelig har kommet over en jobb jeg både har lyst på, og er (vel, føler meg…) kvalifisert til å utføre. At denne typen stillinger i det hele tatt eksisterer her i byen, var en hyggelig overraskelse.

Annonsen er forøvrig ikke tilgjengelig mellom 23.00 og 07.00, ettersom Aetat ikke liker folk som reker oppe på nettene…

Inspirert av Hjortemanden som byr på gamle klassikere til glede for nye lesere, børstet jeg støv av mine egne arkiver. Og langt der inne fant jeg sannelig den første mer eller mindre meningsfulle posten som ble publisert her (de aller første består kun av enstavelsesord). Det er snart tre år siden vi ble bedt om å blogge i forbindelse med et kurs i pedagogiske informasjonssystemer, og dette var altså starten på det hele:

Hmm. Lure. Hvorfor er det ikke en login-knapp lett tigjengelig på min egen blogg? Hvor er linkene til de andre studentene? Og vil vi få en liten liste over de siste oppdateringer i andres blogger? Legger du merke til hvordan jeg allerede i mitt tredje innlegg bruker begrepet “blogg” på en selvfølgelig og verdensvant måte?

Det er altså de evige spørsmål som plager meg denne lørdagsmorgenen. Selv ikke når det er helg klarer dette sinn jeg er så uløselig lenket til å ta hvile fra sine intellektuelle krumspring. (Dette til orientering for eventuelle sensorer som måtte være innom).

Just nu banker en fyr på mitt vindu og vil ha meg med ut for å spille fotball. Det skal bli kjekt, du. Det er 6 grader, det regner, og vind er det visst også. Som de sier, det finnes ikke bra vær, bare bra klær. Tviler på at mine gamle gymfiller faller under sistnevnte kategori.

Noen betraktninger etter dette tårevåte tilbakeblikket:

• Den famlende tonen etterlater lite til fantasien når det gjelder de manglende kunnskaper om blogging
• Men jeg klarte i det minste å stave “blogg” riktig, mer enn hva førstegangsbloggere flest kan skryte av
• Hypersensitiviteten i forhold til grensesnitt var der, dengang som nå
• Interessen for nettverksbygging studentene imellom likeså
• Jeg var åpenbart sprekere den gangen
• Og hadde bedre humor
• Gymklærne det refereres til brant for øvrig opp, etter at naboene ovenpå viste uforsiktig omgang med tobakk over mitt faste tørkested

Det meste var nok bedre før. Men om verden ikke har gått så mye framover ellers, så har vi i det minste fått oppdaterte lister over blogger siden sist.

Dagbladet åpner bloggtjenesten Blogging.no, og Snusblogg vinner kappløpet om å legge ut den første posten. Siden Dagbladet ønsker å skape blest om sin nye tjeneste linker de til innlegget fra forsiden. I tråd med policyen om å alltid illustrere sakene sine, legger de ved et bilde av en snusboks – et kunstgrep som skal vise seg å trigge hele hockeylandslaget og halve resten av Norge. Horder av snusentusiaster invaderer postens kommentarfelt, den ene tjokkaleppen mer ivrig enn den andre etter å fortelle om sin lidenskap. Eller snakke ut om sine snusproblemer. På kort tid oppstår det et slags ad-hoc-samfunn for snusere, og til slutt har posten 350 kommentarer av typen:

Noen som har noen knakandes gode tips for å hjelpe en fattig student med snusslutten?

Nå er det vel egentlig ikke om å gjøre å ha snusen lengst inne i munnen

Det kjedelige med aa kjoepe all snus paa taxfree er at de siste to boksene alltid er litt toerre

Kutt ei potetskive å lægg i snusboksen vist den bynn å bli tørr

Ikke enig at snus i plastboks er bedre. For det første blir ikke lukten like fersk som i papp

At bloggen ikke handler om snus, men om snusfornuft (posten nevner ingenting om snus) er det ingen som legger merke til eller bryr seg om.

Det er i sannhet et vidunderlig internett vi har.

(Dagbladbloggenes kommentarsystem er for øvrig veldig kronglete, velg “vis alle”, “eldste først” og evt. “trådet” for lettere å få oversikt over kommentarene).

Teknomedia spør om noen skjønner RSS, og sikter til den klossete terminologien vi har til rådighet når vi skal lære folket om syndikeringens syndefulle smørgåsbord. Til dags dato har vi nemlig ikke kommet opp med noe godt ord for feeds.

For noen år siden holdt web-punditeuse Amy Gahran en konkurranse der formålet var å finne et nytt og bedre ord for RSS. Hun skjønte det resten av teknologene ikke var i stand til å se (jamfør forrige innlegg): Kryptiske akronymer skremmer brukerne og er ødeleggende for teknologier som befinner seg i en startfase.

Det de tydeligvis ikke tenkte på dengang er at RSS kun er ett av flere konkurrerende formater for syndikering (i manges øyne sågar et utdatert format). Å kalle opp et verktøy etter en flyktig standard er selvfølgelig like meningsløst som å kalle alle dagligvarebutikker for Rema eller alle papirlommetørkler for Kleenex.

<harmdirrende sidespor>

Vanlige mennesker burde selvfølgelig slippe å forholde seg til tekniske standarder som RSS og Atom. Når man har har valgt å abonnere på noe, er resten av prosessen leverandøren sin jobb. Som BT-abonnent slipper jeg å legge meg opp i hva slags traller budene bruker, eller hvilken rute de tar, eller hva budet heter. Informasjonsteknologien er dessverre ikke moden nok til at nettbrukere kan forvente tilsvarende komfortnivå, men de som bygger weben bør i det minste forsøke å lette brukerens byrde mest mulig. For hver gang en vanlig bruker tvinges under panseret, har teknologien sviktet.

For noen år siden var jeg på en fagpresentasjon der et eller annet verktøy ble presentert, jeg tror det handlet om å gjøre avanserte spørringer uten SQL. En av professorene våre reagerte med foferdelse: “Men sånne snarveier er jo juks. Man må kunne håndtverket!” En holdning som tyder på hukommelsestap når det gjelder hva informasjonsvitenskap egentlig handler om. Vi driver ikke med teknikk for teknikkens skyld. Det er en grunn til at vi læres opp i Java, og ikke i assemblerspråk.

</sidespor>

OK, tilbake til navneproblemet. Allerede for et par år siden ble dette diskutert på Huftis’ blogg, men selv der var man i liten grad inne på at det ikke er RSS vi trenger et ord for, men feeds.

De engelskspråklige har altså “feeds”, et greit og standarduavhengig ord. Svenskene har på sin side adoptert “flöden”. Men hva skal vi kalle det?

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg irriterer meg over teknologenes iboende arroganse.

Arroganse, sier du?

Ja, du kjenner den nok egentlig. Det er den som får datanerds til å tro at “de som får virus på PCen er dumme nok til å fortjene det”. Det er den som gjør at svært mange som utvikler datasystemer glemmer at de skal brukes av mennesker. Og det er det som gjør at maskinene er så mye vanskeligere å bruke enn de hadde behøvd å være.

Arrogansen kommer i to utgaver: Den første, i denne sammenheng mer uskyldige typen, er den usympatiske “jeg er bedre enn deg”-varianten. I alle sosiale relasjoner inngår en tautrekking om makt. Når vi besitter kunnskap som den annen part ikke kan skryte av, er det vanskelig ikke å bruke dette for alt det er verdt.

Men sånn vil det vel alltid være.

Joda. Det er den andre typen arroganse som er problemet, den som gjør at man “ikke kan fatte og begripe hvorfor andre ikke forstår dette”. Idet man behersker noe, blir man nemlig blind for hva som gjorde det komplisert i utgangspunktet.

Jeg forteller min kontakt i Chile om den omstendelige prosessen det er å ta sertifikat i Norge. “But driving is so easy, any retard can do it”, lyder det sjokkerte svaret. På samme måte er hardcore-tech-folket grunnleggende ute av stand til å ta inn over seg hvordan en “vanlig dødelig” tilnærmer seg en datamaskin. Derfor er systemene deres dømt til å mislykkes når de tas i bruk. Teknologer og oss andre er kanskje ikke på ulike planeter, men vi snakker ikke samme språk.

“Oss andre”, du… Er ikke du selv en av disse teknologene, kanskje?

Egentlig ikke. Jeg er samfunnsviter, mitt interessefelt er samspillet mellom menneskene og teknologien, min jobb er å oversette mellom språkene.

Og jeg som trodde at du jobbet i kiosk… Men i ytterste filosofiske konsekvens skulle vel dette bety at vi ikke kan stole på at noe av det vi sier til hverandre når fram, ettersom vi snakker ut fra hvert vårt språk og hver våre erfaringer?

Nå er jeg verken ytterst filosofisk eller konsekvent, så såpass langt skal jeg ikke dra det. Men ja, det er en viss fare for at det som synes glassklart under skriving, for leseren framstår som møkkete vann.