i1277 er en stadig mer utdatert blogg med ustødig fokus på informasjon, sosio-tech, grensesnitt og design.

Flere poster på forsiden eller i arkivet.

Mer om i1277

Stedenes og tingenes internett

Som en motsatt parallell til at vi flytter livene våre over på nett, begynner intermett å sive ut i verden. For noen år siden var det i enkelte kretser mye snakk om ubiquitous computing, en tenkt kommende samling teknologier for “allstedsnærværende” dataintegrering. Hyppige nevnte “ubicomp”-anvendelser er hus som er i stand til å justere belysningen etterhvert som man beveger seg, kjøkkenapparater som kan snakke både med hverandre og med oss og ikke minst kjøleskap: Kjøleskapet som holder styr på inventar og bestiller nye varer er også en klassiker som har vært “rett rundt hjørnet” i mange år.

En annen drøm om fremtiden handlet om augmented reality og stedenes internett, en slags digital hinne vil vil kunne drapere vårt bilde av verden i (f.eks ved hjelp av øyelinser med innlagt display). Drømmen (eller dystopien, alt ettersom) om “hver person sin profil” ville kunne nå nye høyder når den som har råd til det fikk muligheten til å filtrere bort uønskede elementer i omgivelsene. “JCDecaux-reklameboards? Nei takk, de fjerner vi med et taste-nikk”.

I det siste har ubicomp blitt pop igjen, dog helst under nye navn. Adam Greenfield bruker den snasne betegnelsen everyware. Science fiction-forfatter Bruce Sterling skuer mot en fjern og vakker fremtid der et av tilværelsens mest hjemsøkende problemer (sokkelokalisering) har funnet sin endelige løsning. Sterling ser for seg the internet of things, et miljø der alle fysiske objekter er koblet til nettet (såkalte spimes, Dermed er det slutt på å anstrenge seg for å huske hvor sokkene er – vi bare søker i Google.

Et beslektet konsept er Julian Bleeckers blogjects – objekter som logger aktiviteten de utsettes for. Kilometertellere og svarte bokser er gamle varianter av dette, genseren som “vet” hvor mange ganger den har blitt brukt er en ny.

Det finnes selvfølgelig mer jordnære og samtidige eksempler på at det fysiske rom veves sammen med digitalisert informasjon. Ulla-Maaria Mutanens Thinglinks for eksempel. Og stipendiat Odd-Wiking Rahlff ved SINTEF IKT har utviklet konseptet cybstickers: Klistremerker som henges opp rundt omkring og ved hjelp av en optisk kode er linket til bildemeldinger. Den som fnner en “cybsticker” kan ta bilde av den, sende bildet til et bestemt nummer, og få den aktuelle informasjonen i retur. Yellow Arrow er et lignende prosjekt som har fått mye internasjonal oppmerksomhet, her har klistremerkene en vanlig alfanumerisk kode. Semapedia er nok en vri på dette, her er målet “to connect the virtual and physical world by bringing the best information from the internet to the relevant place in physical space.” En bruker “tagger” et fysisk objekt/sted med referanse (i form av en optisk kode) til tingen/stedets Wikipedia-artikkel. En forbipasserende med kompatibel programvare installert på mobilen vil så kunne bruke kameraet til å lese av koden, og “klikke” seg til den relevante Wikipedia-artikkelen (illustrert forklaring). Det skal sies at dette er et tungvint* system for noe så enkelt som å formidle en URL, men denne typen linking mellom sted og nettsted eller ting og nett-ting har flust med potensielle bruksområder.

Eksempel? For noen år siden ble dagligvarebutikkene pålagt å oppgi prisene i sammenlignbare mål (hele liter eller kilo). Det er ikke vanskelig å se for seg at de samme butikkene (eller mer sannsynlig: vareleverandørene) kan pålegges å kode alle varene på en sånn måte at kundene ved en enkel skanning er i stand til å sammenligne priser med andre butikker, hente inn tilbakemeldinger fra andre forbrukere, innholdsdeklarasjoner osv. Det kan jo for eksempel være greit å sjekke om salamien vi skal til å kjøpe inneholder ufine bakterier. Informasjonen er der, det gjelder bare å gjøre de rette koblingene, og det er det datarørlegging handler om. Avmystifiseringen av våre kommersielle omgivelser har begynt på internett, og den vil fortsette i “meatspace”.

*Semapedia og Cybstickers bruker egentlig bare gamle strekkodeprinsipper i ny drakt. En mer avansert og for tiden uhyre trendy løsning er RFID-systemet. Radiobrikker (“RFID-tags”) kan lagre langt mer informasjon enn det en strekkode er i stand til, i tillegg trenger man ikke gjøre noe aktivt for å skanne objektet – umiddelbar nærhet til en RFID-leser er nok. Mens det “gamle” smarte kjøleskapet ikke var smartere enn at man på klumsete vis måtte skanne inventaret selv, vil et RFID-kjøleskap registrere varene når man setter de inn på vanlig måte. Og siden brikken har plass til mer informasjon, kan kjøleskapet holde styr på varenes utløpsdato.

8 kommentarer til “Stedenes og tingenes internett”

  1. Vegard Says:

    Min første tanke er at dette vil forbli på et idéstadie veldig lenge. Jeg har like lite bruk for å google sokkene mine, bli plaget av kjøleskapet, vite hvor mange ganger jeg har brukt boxerne mine, sammenligne prisen på syltetøyglass (jeg går jo uansett til den nærmeste butikken), som å glo på en mobil foran Colosseum.

    ..og dette har vært fellesnevneren på alt jeg noengang har lest om ubicomp, ikke ett praktisk brukseksempel har fått meg til å tenke “hm, dette hadde faktisk vært mer nyttig enn plagsomt”.

    (Menmen, man har jo tatt feil før..)

  2. Vegard Says:

    (linken til yellow arrow har forresten en “i” for mye og gir en 404.)

  3. i1277 Says:

    Du er kanskje ikke interessert i å sammenligne priser, men det er det nok av andre som er… Selv har jeg de siste 6-7 årene ofte savnet f.eks Allmusic når jeg har handlet plater. Hva vi bruker nettet til og hva slags informasjon vi er ute etter er i det hele tatt ganske forskjellig. Men et informasjonsbehov har de fleste, et behov som ikke nødvendigvis er så mye større når vi befinner oss på et skrivebord. Vi har vanskelig for å tenke “out of the box” når det gjelder datamaskiner, vår idé om hvordan de “skal være” sitter så dypt at vi det er lett å glemme at arkitekturen er resultat av fysiske og tekniske begrensninger, snarere enn vårt informasjonsbehov. Og siden skillet mellom hva vi har tilgang på av informasjon “hjemme” og “ute” egentlig er kunstig, står det for fall – så snart teknologi og kultur tillater det.

    For all del, mye av dette er sci-fi og tankegym, men andre ting kommer ganske fort, spesielt det som går på vennelokalisering og stedfinner-hjelp.

    Og for hver skrudde anvendelse man forestiller seg, finnes det tusen andre vi ikke har tenkt på ennå. Da SMS ble oppfunnet var det nok få som så for seg at dette skulle brukes til annet enn å sende koder til brusautomater og denslags. Og hvem trodde vi skulle ha et behov for å spore maten vår (som det beleilig nok skrives om i Dagbladet i dag)?

    Takk for tips om linken forresten. Det har det med å snike seg inn sånne feil – jeg ser frem til den dagen noen kommer opp med en måte å wikifisere blogger så leserne kan rette de direkte…

  4. Vegard Says:

    Joda, og tankegym er gøy, derfor fortsetter jeg bare. Faktisk ser jeg at jeg har skrevet overraskende positivt om denne slags ting selv.

    Men når det kommer til ting som Semanpedia klarer jeg faktisk ikke å se at dette er noe annet enn tullball. Som du sier er det bare en utrolig komplisert måte å overføre en URL på. Idéen feiler i tillegg ved at du må være fysisk på plassen for å få informasjonen, og at noen andre har valgt kilden til deg. du oppnår ingenting annet enn du hadde gjort ved å bare henge opp Wikipedia-artikkelen direkte.

    Å dekke denne slags informasjonsbehov tror jeg heller vil bli løst innenfor nettsfæren selv. Man kan eksempelvis tenke seg et auditivt grensesnitt mot søkemotorer, så man kan si “Collosseum Wikipedia” til mobilen din, og så få resultater. Da kan du selv velge informasjonskilde, og selv velge når du vil ha informasjonen. Det hadde vært mye mer nyttig, og mye mindre komplisert.

    Forøvrig er jeg enig i at noen vil finne opp noe genialt innenfor ubicomp en dag, og jeg vil måtte bite ordene i meg. Men foreløpig står jeg på at ingen enda har klart å komme med et overbevisende (tenkt) brukseksempel, eller et klart behov som kan dekkes på denne måten.

    Eksempelvis hadde man klart å tenke seg at det å ha en flyttbar telefon kunne være nyttig lenge før teknologien gjorde dette praktisk, og mobiltelefon ble allemannseie. I tillegg har man alltid hatt behov for å gi korte beskjeder til folk, før man fant ut at man kunne bruke SMS til dette.

  5. i1277 Says:

    Og siden du snur litt på det ved å vise til et innlegg der du skriver om dette i positive vendinger, følger jeg opp med å peke til ett der jeg uttrykker mer skepsis enn jeg har gjort her – en “alltid online”-tilstand der man aldri har pause fra informasjonsjaget er ikke et ubetinget gode.

  6. i1277 Says:

    Bare en ting til, jeg kom nemlig over en tekst av Thomas Breivik (bibliotekar som skriver om “Library 2.0”) som i grunnen sier det samme som meg, men på en litt mer strukturert måte. Om det er RFID eller annet som blir standarden er ikke så nøye, men ankomsten av denne type kobling ting/nettverk virker “inevitable”:

    Consider the following points:
    1. In the future most consumer goods will have RFID tags.

    2. Consumers will want to have information about the goods and some smart guy starts a database with consumer information. Just by “bipping” a RFID tag a person gets information about the item she is considering purchasing. She can herself choose which database she wants to get the information about the item from.
    3. The demand for RFID readers with net capability increases and rapidly every PDA and mobile phone will have one.

    4. Consumers will start writing reviews on all types of goods, canned food, sneakers, baby-toys etc. and build consumer networks, exactly like we see on Amazon and other Web 2.0 instances right now.

    What are some of the implications of these points?

    1. RFID readers integrated into everyday computing will give people access to information about an item without inputting information manually.

    2. As libraries are increasing the use of RFID as identifiers in books this gives us some possible opportunities.

    3. Identifying and getting information about an physical item in the library will be extremely easy for the average user. (today you usually go from virtual reference to the physical item, not the other way)
    4. By allowing comments in the catalog and letting users with RFID readers comment directly from their PDAs and mobile phones our databases becomes far more valuable to our communities.

    5. Harvesting comments from other libraries can give a really interesting insight into an item as part of the “library experience”.

    6. The library will of course lend out RFID capable PDAs to those who does not have them.

    This is a pretty far out idea, and completely dependent on the proliferation of RFID readers into common devices, but not, do I feel, impossible. And it is a possible solution to the problem of linking data and physical item. And that link is, in my opinion, vital to the future of libraries.

  7. Vegard Says:

    Joda, og det kommer. Tror mye av det jeg ofte har reagert på er at man ofte fremstiller dette som revolusjonerende tanker.

    Noe av det fundamentalt fine, og nye, med internett var at man tok informasjonen vekk fra konteksten (tid og rom). Derfor kan jeg eksempelvis bruke banken min uten å være nær banken min, eller i løpet av kontortiden til banken min. Og det er voldsomt fint, og har skapt utrolig mange potensielle muligheter.

    Så kommer det noen og sier “Hei! Hva med å knytte informasjon til kontekst!?”, som om det var noe nytt. Det er jo hva museer har gjort i hundrevis av år. Det er konseptet bak ting som skilt og merking. Det er konseptet bak en uendelig mengde ting. Og det er derfor prosjekter som Semanpedia får meg til å løpe skrikende vekk fra skjermen min :)

  8. børge Says:

    Techcrunch skriver i dag om en ny tjeneste som er nesten helt lik CybStickers, Mytago. Forskjellen er at Mytago bokmerker informasjonen som er knyttet til den koden du sender inn.

Kommenter innlegget

Mailadresser forblir en hemmelighet. Forsyn deg gjerne av grunnleggende HTML. Det du skriver forhåndsvises under kommentarboksen.