I 1939 ga Berenice Abbott ut boken Changing New York, en samling fotografier av Manhattan og områdene rundt. I prosjektet New York Changing har fotograf Douglas Levere gått i Abbotts fotspor og tatt bilder av de samme stedene 60 år etter. Kameraet er identisk, og bildene er forsøksvis tatt med samme utsnitt og under samme vær- og lysforghold som originalene. Resultatet er et riktig fascinerende blikk på både likheter og endringer i bybildet.

Metafilter byr på “da og nå”-billedserier fra flere byer.

Oppdatering: Området rundt WTC før og etter 11. september (sent men godt via Marve).

De siste ukene har flerfoldige bilder dukket opp langs infomedia-korridorene. I tradisjonell non-transparent ånd foreligger det ingen offisiell forklaring på fenomenet, men ryktene skal ha det til at instituttet har gitt kunststudenter kunstnerne Ellen Røed og Patrik Entian i oppdrag å dekorere veggene. Med bilder som skal reflektere den faglige aktiviteten her oppe.

Informasjonsdesign er nok ikke instituttets sterke side, og motivet vi ser litt av over tror jeg dessverre det er få andre enn meg som drar kjensel på. Det er et alternativt ruteskjema for toglinjen mellom Paris og Lyon, laget i 1885 av Étienne-Jules Marey.

Selv om vi har rikelig tilgang på EDB, hender det også at det leses papirbøker. Dette bildet er fag og kunst i skjønn, litterær forening. Motivet er hentet fra en av medialesesalene. Speaking of which…

Lesesalsplasser - et av få temaer som virkelig er egnet til å få opp engasjementet blant studentene våre. Det er unektelig morsomt å se en såpass sentral (host) del av tilværelsen gjengitt på lerret.

For lesesalsplass har jeg mirakuløst nok fremdeles - “salen” kan skimtes til høyre i bildet. Kunsterne har nok vært inne på noe her, salene bak denne veggen har sett mye poker- og BF-avhengighet. Uansett noe en gammel Pac-Man-spiller setter pris på.

The medium is the messenger. Kristin Johnson, leverandør av karakteristisk hår og stemmeprakt til det norske folk gjennom en halv mannsalder. Visste du forresten at hun er datteren til onkel Lauritz?

Selv ikke i kunsten spares vi for Firefox-hypen.

Det er uvisst hva dette kartet skal symbolisere (eller forresten: se her), Marve Valdemar benytter uansett anledningen til å la en stolt finger peke ut hjembygda.

…så skalk alle luker. Og hygg deg med dette galleriet over nisseredde unger. Det er vanskelig å klandre barna for angsten - tidvis ser det ut som temaet for galleriet er dysfunksjonelle nisser snarere enn santafobi. Husk, ekte nisser spytter ikke i glasset!

Ha en ellers fredelig jul.

Tidligere har jeg omtalt Christina Rosens kritikk av mobiltelefoner. Der teknoentusiaster som Steven Johnson (Everything Bad is Good for You) alltid forsvarer nye populærkulturelle fenomen, stiller Rosens det betimelige spørsmålet:

Does every cultural trend make a culture genuinely better?

Nei. Men kanskje vi skal snu spørsmålet og sende det i retur. Rosen later nemlig til å mene at gammeldagse media automatisk er “sannere” og “sunnere” enn de moderne variantene. Nå er hun på krisgsstien igjen: Denne gangen handler det om The Image Culture, bildekulturen som hun mener har tatt over for tidligere tiders muntlige, skrevne og trykkede kulturer. Kritikken går blant annet ut på at bilder (det være seg fotografier eller video) forsimpler virkeligheten, forpurrer ekte opplevelser, forkrøpler forundringsevnen og ødelegger språkforståelsen. Ikke minst kan bilder brukes til humbug og lureri:

For some people, of course, offering Photoshop as a tool is akin to giving a stick of dynamite to a toddler.

Photoshop, in effect, democratizes the ability to commit fraud.

Uff da. Rosen glemmer at vi har hatt muligheten til å drive lurendreieri siden tidenes morgen. Bedrageriverktøy nummer én, språket kan manipuleres minst like enkelt som bilder. Språket deler også andre av bildenes karakteristika, også ord kan ta oss til steder, formidle opplevelser. Derfor er det kunstig å sette opp skarpe motsetninger mellom det som i utgangspunktet er to verdinøtrale symbolsystemer.

Ordet er selvfølgelig høyst levende, både i skriftlig og muntlig form. Enn så lenge kommer nemlig bildene sjelden alene. Språk bruker bilder, og bilder bruker språk. Sjekk ut presentasjonene The Destiny of Online Games (via Deckuf) eller Identity 2.0 (via del.icio.us/aregh) for demonstrasjoner av et fenomen du kjenner godt - det kraftfulle samspillet mellom ord og bilde.

Glem det pretensiøse oppsettet og den mer eller mindre engelske teksten. Det er bildene som er poenget med den nystartede og lite modemvennlige bloggen Being Bergen. Første (og mye mulig siste) kapittel i denne sagaen tar for seg mitt eget nabolag: Møhlenpris. Vel bekomme.

…men på St. Hansaften gjorde himmelvelvingen så spektakulære krumspring at det var på grensen til vulgært. Bildet er fra Havnelageret på Dokken, der jeg hadde tatt meg ut for å titte på tønnebålet. Bildene av sistnevnte sparer vi til det virkelig blir krise her på bloggen.

Digital teknologi gjør ting og tang så mye lettere for oss. Aktiviteter som tidligere krevde teknisk innsikt, kanskje en smule talent eller i det minste store doser tålmodighet er nå tilgjengelig for oss andre. For eksempel det å lage musikk, å publisere, å ta bilder.

Dette fører til at flere gjør flere ting. Og tang. Uten å gå den lange omveien som vi gjerne kaller å lære noe fra grunnen av. Noen er kritiske og synes dette bare gir støy (her hadde det passet med en link men fant ingen, gitt). At det essensielle vil drukne i det uvesentlige. Vel, det bekymrer meg i svært liten grad. Gledesdreperne får mene hva de vil, gi folket eiendomsrett til de kreative produksjonsmidlene!

Dette leder meg til postens utgangspunkt: Snille foresatte ga meg digitalkamera til jul. Den lille tingesten har gitt meg mye glede. Planen er dermed å live opp innimellom all denne trøtte teksten med et og annet bilde framover. Som det over, en Nygårdsgateklassiker til glede for gamle bergensere.

Krigsområder er sørgelig neglisjert av reklamebransjen.

Hva om TV-folkene kunne ta med seg reklamebannere når de satte kurs mot krigsområder? Så kunne de henges opp pent litt rundt i bakgrunnen der bombene falt ned. Nille og Kiwi blir vel litt for marginale i denne sammenhengen, men for giganter som Coca Cola eller Microsoft ville dette sikkert vært midt i blinken (dog skal vi ikke se bort fra at mange her hjemme hadde blitt litt stolte over å se særnorske bannere kle irakiske broer, kraftverk kanskje sykehus, hva vet jeg, ikke at jeg tror de kommer til å sikte på sykehus, men det er jo lett for det…)

Følgende poster for eksempel, som kan brukes til to ting. For det første, på flyers som kan droppes i tusentall sammen med bombene over Irak (da gjerne med arabisk oversettelse på baksiden). I tillegg kan den brukes som sponsorplakat på tv før og etter innslag med såkalte “bomb-eye-view-shots”, du vet hva jeg mener.

Under krig og tragedie er det lett for at en blir sulten, kanskje kan denne brukes i en fristende markedsføringskampanje rettet mot sivilbefolkningen:

Bomber fører alltid med seg endel materielle ødeleggelser, sånt må man regne med, og etter at de verste angrepene er over er det sikkert mange som står tilbake med tomme hender og fint lite gods. Dette er en situasjon der de multinasjonale selskapene raskt kan tjene noen ekstra slanter:

Siden jeg først er i gang med å demonstrere mine gudegitte Paint Shop Pro-skills får vi ta med et par til.

Naomi Klein har kastet seg på Playmobølgen, vi kan her presentere hennes nye bok:

Med Fanta er det alltid så mye moro…