Snap Preview Anywhere er et skript man kan legge inn på bloggen sin, sånn at det popper opp en liten forhåndsvisning av sidene man lenker til. Eirik Solheim, Børge og Jon Hoem er blant de mange som i det siste har testet ut denne funksjonaliteten. Hoem spør sågar om dette kan være en mulig løsning på “avreise-problemet” i hypertekst (problemet med å bedømme hva en lenkes mål er, eller med andre ord: om man skal følge en gitt lenke eller ikke).

Mye av debatten rundt Snap Preview går på om forhåndsvisningen er nyttig, og om den er brukervennlig. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette enn å i enkel og unyansert form svare henholdsvis ja (som jeg har vært inne på tidligere er det mye uutnyttet potensiale i å visualisere nettverket), og nei (løsninger der informasjon legges oppå annen informasjon har den grunnleggende feilen at brukeren ofte forstyrres/mister kontrollen).

Det vesentlige spørsmålet i forbindelse med denne forhåndsvisningsdingsen er nemlig et annet: Er dette egentlig en type funksjonalitet som hører hjemme i en nettside? Svaret er et krystallklart nei. Gitt at ideen bak systemet stemmer, altså at dette lille bildet kan hjelpe brukeren til å forstå hva som skjuler seg bak en link, ja, da vil jo dette gjelde alle websider, og ikke bare de sidene som tilfeldigvis har dette skriptet installert. Det er åpenbart mer rasjonelt å la nettleseren, og ikke den enkelte webmaster, ha ansvaret for denne type funksjonalitet. Så kan brukeren selv få velge om den skal slås av eller på.

Et annet nyere webfenomen er alle de små “social bookmarking”-knappene som vi ser i blogger og etter hvert også i andre publikasjoner. Knapper som lar brukeren bokmerke eller abonnere på posten ved hjelp av diverse tjenester. Det vanlige er å ha mellom to og fem slike knapper, men enkelte har over 40. Alt for brukeren.

Er jeg noe særlig mer begeistret for disse enn for Snap Preview? Nei.

Én ting er inntrykket personen bak bloggen gir av seg selv, gjerne litt stakkarslig og desperat (”Digg meg da, vær så snill, gi meg bare ett bokmerke til bussen hjem!”), eller eventuelt mer arrogant (”Alt jeg skriver er fantastisk, det er bare til å fyre opp bokmerkene, folkens”).

En annen ting ting er det absurde i at norskspråklige bloggere (med kanskje 40 treff om dagen) velger å ha en “Digg this”-knapp under hver eneste post. Vi snakker om en knapp som vil ha nytteverdi for sånn rundt regnet 0.00001% av de besøkende. Det blir som å legge ut den røde løperen utenfor leiligheten sin hver eneste dag, fordi man vet jo aldri: Kanskje kommer kongen. Tør jeg foreslå et par langt mer nyttige knapper, for eksempel “Tips Dagsrevyen om denne posten” eller “bestill denne posten som tapet eller papirfly”?

En tredje ting er at bloggene forringes til en visuell hengemyr av logoer og knapper. Siden det finnes et utall slike tjenester holder det jo gjerne ikke bare å inkludere én, men samtidig er det ikke plass til alle. Hvordan vet man egentlig akkurat hvilke tjenester leserne benytter seg av, altså hvilke tjenester man skal ha med? Eller velger man kanskje de tjenestene som betaler best? (Hva er det du sier, får man ikke betalt for å reklamere for kommersielle foretak på denne måten?)

Men stopp nå litt. Ro ned den kjølige sarkasmen. Noe av det vakre med weben er jo at man selv kan bestemme akkurat hvordan siden sin skal se ut. Dersom noen vil ha knappekarneval og juletrelook på bloggen sin, må de jo få lov til det? Som innehaver av en blogg med en relativt truende taggesky på toppen er vel uansett ikke jeg den rette til å klage på “visuelle hengemyrer”. Nei, det grunnleggende problemet med disse knappene er noe annet, og det er det samme som gjelder for Snap Preview - at naturlig browserfunksjonalitet siver ut i websidene. Det er nettleseren som skal være grensesnitt og hovedverktøy mot weben, kun i tilfeller der funksjonaliteten er knyttet spesifikt opp mot siden, bør kontrollene flyttes dit. Navigasjonsknapper er et generelt eksempel, ordningen med at man kan taste “tt” når man er inne på en Amazon-bokside er et mer spesialisert ett (prøv selv, og se hva som skjer).

Den som jobber med web vet (eller bør vite) hvorfor innhold skal skilles fra presentasjon. Ta en titt på denne flotte videoen for en mer retorisk begavet fremstilling av hvorfor dette er lurt enn jeg er i stand til å levere.

Ved å skille presentasjon fra innhold, kan man gjøre endringer i presentasjonen uten at det har konsekvenser for innholdet (bare overhør lyden av heftige omdreininger i Marshall McLuhans grav, OK?). Og omvendt. I praksis betyr dette at informasjon som tidligere var “stengt inne” i ett nettsideskall, nå kan frigjøre seg fra dette unaturlige habitatet og søke andre uttrykksformer. Information wants to be free, som de sier. Dermed kan man “lese” den samme informasjonsbiten på forskjellige måter, for eksempel gjennom en feedleser, eller med en lydavspiller. Et “em”-element (emphasis) i denne bloggposten betyr at ordene elementet omslutter skal vektlegges, hvilket for eksempel kan bety kursiv i tekstform, og ekstra trykk i lydform.

Vi kan tenke oss at digital informasjon består av ulike lag der enkelte overlapper, noen er avhengige, og andre uavhengige. Presentasjon og innhold er allerede nevnt, struktur er et tredje som er nært tilknyttet begge disse. I tillegg består den lagdelte weben av semantiske lag som antar ulike former:

Man har formell, lettere semantikk bygget inn i kodestrukturen (elementer som “em” for ekstra vekt og h1-h6 for overskrifter, microformats). Her kan man også ha formell, tyngre semantikk, i form av RDF. I tillegg har man etterhvert uformell, uavhengig, og “uverifisert” semantikk i form av samlingen (og innholdet) av innkommende lenker, samt de metadata som sosiale bokmerkere produserer. (Det sosiale laget er selvfølgelig en bok for seg selv.)

Vi kan også snakke om funksjonslaget, som egentlig ikke bør tilknyttes nettressursene, men ligger på OS/applikasjonsnivå. Siden websider har svært varierende funksjonalitet og struktur er det altså ikke unaturlig at navigasjonsknapper og søkebokser inkluderes der (selv om Opera og senere Firefox vist oss hvordan søk mot sider via nettlesergrensesnittet kan gjøre weben mer lettbrukt og tilsynelatende strukturert). Men andre funksjoner er såpass universelle at det er absurd å knytte de til webressursen - det er for eksempel ingen som legger inn en “Kopier tekst”-knapp på hjemmesiden sin. Av samme grunn bør man la være å legge inn preview-skript og “bookmark this”-knapper.

Til slutt: En liten disclaimer om hvorfor folk som benytter ting som knapper og previewbilder tross alt er unnskyldt, i hvert fall foreløpig:

Hva innebærer det egentlig å legge ut noe på nettet? Og hva er motivasjonen bak? Mytene og misforståelsene florerer.

Hvorfor blogger man på nettet dersom man ikke vil at folk skal se det? Eller: Hvorfor uttale seg i offentlighet om ting som er personlig? Hvorfor vise private bilder på nettet dersom du ikke vil at andre skal se dem? Bare ikke gjør det.

Ordene stammer fra en bruker av den lukkede kulturkalenderen Underskog. I den vesle debatten som fulgte etter lanseringen av bloggfilteret Sonitus, uttalte Depesjer-redaktør Jarle Petterson følgende:

Det går virkelig ikke an å spasere ut på torget, slå opp oppslagstavle, og så furte indignert over at noen finner det opportunt å be andre gå og ta en titt.

Det er i utgangspunktet ikke så mye å si på de normative vurderingene her - griper man megafonen bør man vel være klar over konsekvensene, at andre kan høre det man har å komme med? Men hvordan vi synes det bør være, og hvordan det faktisk er, er to forskjellige ting. Er det riktig som det blir framstilt, at “offentlig” egentlig bare et synonym for “allment tilgjengelig”? Er “offentlig” og “privat” nødvendigvis to entydige og motsatte egenskaper?

Et torg består av flere “torg”

Det offentlige er ikke ett domene - det finnes flere offentligheter med ulik grad av tilgjengelighet. Den nasjonale “dagsordenoffentligheten” er forskjellig fra den lokale velforeningens “dugnadsoffentlighet”. Å henge opp en plakat på Fisketorget i Bergen er ikke det samme som å stille opp på Skavlan, som igjen er noe annet enn å legge ut et innlegg på en blogg. Bloggere og forumdeltakere adresserer sjelden samfunnet som helhet i sine tekster, slik tradisjonelle medier gjør. Vi snakker ikke til Alle og til Evigheten.

danah boyd (som ja, skriver navnet sitt med små forbokstaver) forsker på MySpace, og sammenligner nettverkstjenesten med ungdommens tradisjonelle hjørne-hangout. For veldig mange rom på internett vil “gjengen på hjørnet” være en mer passende metafor enn “torg-gauleren”: Jovisst er gjengen som henger her er offentlig tilgjengelig rent fysisk, men dette er ungdommens egen sfære, der aktivitetene slett ikke er myntet på verken mor, far eller andre voksne. Gjengen inviterer ikke hvensomhelst til å delta, det er en privat samling mennesker som tilfeldigvis oppholder seg i et offentlig rom.

Fornemmelsen av hva som er vårt publikum og våre omgivelser legger føringer på hva vi sier og gjør i ulike situasjoner. Vår intuitive oppfatning av “publikum” er en sansbart tilgjengelig gruppe mennesker i våre umiddelbare omgivelser. Mange av oss er mildt sagt lite begeistret for tanken på å skulle snakke foran et større antall mennesker, og i et auditorium vil tilstedeværelsen av publikum kunne oppleves nesten angstfremkallende intenst. Med tekst forholder det seg annerledes, ikke minst med digitalt distribuert tekst. Her er vårt publikum i utgangspunktet en usynlig eller i det minste en vag størrelse. I hvilken grad vi er i stand til å “sanse” tilhørerne avhenger av vår sosiale følsomhet generelt, og vår kjennskap til og erfaring med nettmediet spesielt. Men stort sett vil selv normalt sjenerte borgere verken få tørr hals eller skjelvende hender av å trykke “submit”.

Denne bloggposten er i teorien tilgjengelig for millioner av mennesker som a) forstår norsk og b) har tilghgang til internett. I praksis har den kanskje av et par titalls lesere, hvorav rundt ti er personer jeg vet om. Et begrep som “offentlig tilgjengelig” kan i denne sammenheng synes som noe av en overstatement, men som vi tidligere har vært inne på har informasjonen en hang til frihet, og det er ikke godt å si hvor den kan finne veien. Like fullt skrives posten innenfor en spesiell kontekst og for et spesielt publikum - at barrierer mellom denne konteksten og andre fort kan kollapse, blir det vanskelig å ta hensyn til - utover å venne seg til det.

danah boyd bruker begrepet super publics for å beskrive den nye typen offentligheter:

Digital life has really screwed with the notion of public, removing traditional situationism (Goffman) that connects strangers. If the Kenyan farmer is connected to the Internet and reads English, he can be a part of Bloomberg’s public via the New York Times. Yet, this does not mean that the New York Times would conceptualize him in their public, nor does it mean that his public acts would be equally visible by other constituents of the Times.

I løpet av noen enkle setninger oppsummerer boyd mye av det jeg har forsøkt å skrive om mediert kommunikasjon i løpet av de siste tre årene:

Digital architectures alter the structure of social life and information flow. Persistence, searchability, the collapse of distance and time, copyability… These are not factors that most everyday people consider when living unmediated lives. Yet, they are increasingly becoming normative in society. Throughout the 20th century, mass media forced journalists and “public” figures to come to terms with this, but digital structures force everyone to do so.

Hele innlegget bør forøvrig være obligatorisk lesning for de som arbeider med eller studerer nettet som sosial arena.

Er bloggere journalister?

Vi må lære oss å forstå at selv om alle kan skrive på web (og bedrive noe som ligner på journalistikk), er ikke alle journalister. Journalistikk er et fag. Journalister lærer seg til å forstå hva det er å publisere for et usynlig publikum. Og journalister forholder seg til presseetiske regler formulert i den hyppig omtalte Vær Varsom-plakaten. Et av punktene der lyder:

Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.

Mellom linjene kan vi lese en erkjennelse av at ikke alle “vanlige folk” nødvendigvis har den mediakompetansen som journalister har. Dette må tas hensyn til. Når menigmann ikke vet å veie ordene sine tilstrekkelig i forhold til publikum, må redaktøren gjøre det for henne. Bloggere og andre leverandører av nettinnhold har ingen Vær Varsom-plakat, og som nevnt har de kanskje ikke engang forståelse for betydningen av slike regler. Senest i dag skriver VG om foreldre som “Henger ut egne barn på nettet” på et nettsted der foreldre som har hatt trøbbel med barnevernet driver en form for digitalt borgervern, ved å legge ut barnevernsrapporter og diverse andre konfidensielle opplysninger. Det nytter altså ikke å behandle alle som produserer innhold for web som om de var ansvarlige redaktører.

I et intervju på IT Conversations snakker “folkemediamogul” Dan Gillmor om hvorfor han ønsker at en blogger snart skal miste huset på grunn av bloggens innhold - ikke fordi han ønsker å se flere husløse, men fordi bloggere trenger en vekker på hvor grensene går når det gjelder hva det er lov til å skrive om andre. I dag er ikke dette åpenbart for alle, og ærekrenkelser begås over en lav sko. Nederst i kolonnen til høyre har jeg pleid å linke til EFFs Legal Guide for Bloggers, hvilket har blitt framstilt som en guide til bloggeres rettigheter, men den handler også om bloggeres ansvar. I en tid der alle under 20 legger ut ting på web er det bare å håpe at kidsen lærer seg nettkyndighet uten å gjøre for mange feil av typen som rammer andre. Samtidig kan vi håpe at folk forstår at mennesket ikke er noen form for rasjonell journalist-maskin.

Internettforskning og etikk

For en tid siden var jeg på en gjesteforelesning der etnolog Charlotte Hagström på veltalende og kunnskapsrikt vis snakket om etiske aspekter ved å forske på nett-tekster. Hun forsket på en spesiell type nettsider laget av sørgende foreldre til minne om sine døde spedbarn, og lurte på hvordan hun i denne situasjonen skulle kunne skåne foreldrene ved å unngå sitater og navn, og samtidig oppfylle vitenskapelige krav om etterettelighet. Disse tekstene ligger altså offentlig tilgjengelig på nett, men Hagström var altså omtenksom nok til å anta at det å “bli forsket på” var en konsekvens av skrivingen foreldrene neppe hadde sett for seg, I tillegg var det vanskelig å forutse hvordan foreldrene ville reagere på dette. Jeg kan ikke påberope meg forskerstatus, men har ingen vanskeligheter med å gjenkjenne problemstillingen. Da jeg i min tid vurderte å skrive om chatting og nevnte denne idéen for andre chattere, var den naturlige responsen “er det derfor du snakker med meg, fordi du skal forske?”

Vi liker ikke å reduseres til en gjenstand for analyse. Skal andre snakke om oss, skal det skje på våre egne premisser. Vi ønsker selvfølgelig alle å bli sett, men ikke uten at vi bevarer en viss kontroll med hvem som får se hva. Og på et internett der sfærene titt og ofte kolliderer, kan ballene i denne innntrykkskontrollen fort vise seg vanskelig å sjonglere.

Forleden kunne loggen avsløre at noen i Ny Tid-redaksjonen hadde snoket i One Laptop Per Child-posten min, blant annet var vedkommende interessert i en tidligere medstudent jeg refererte til. Jeg tenkte ikke noe mer over dette før jeg kom over siste utgave av Ny Tid, og sannelig viser det seg at de har trykket et lite intervju med henne. Bloggere tar ikke over medias rolle med det første, men “bidragsytere til kunnskapssamfunnet”? Der har du oss…

Bloggfiksjon er en interessant sjanger, spesielt den typen fiksjonsblogger som utgir seg for å være “sanne”, og dermed til forveksling ligner helt vanlige blogger. “Bloggeren” dukker gjerne opp fra “intet” (men har likevel kunnskap nok til å pinge Bloggarkivet og Bloggrevyen fra dag én), presenterer gjerne en interessant bakgrunn og følger senere opp med en utvikling som er akkurat dramatisk eller interessant nok til å holde på leserne. Leserne bidrar selv til å drive historien videre ved hjelp av sine kommentarer og innspill. Et stykke interaktiv digital realitysåpe altså, bare at vi ikke vet at den er fiktiv. Men vi finner det gjerne ut før eller senere, for å framstå som troverdig bak en fremmed maske er vanskelig over tid.

Så hvordan reagerer vi når vi finner ut at historien bak og innholdet i en blogg bare er fiksjon? For eksempel dersom en smule forensic linguistics og sammenligning av oppsett gjør at vi finner ut at det som framstår som to ulike bloggere, egentlig er samme person?

“Spiller vi med”, eller gir vi etter for fristelsen til å avsløre? Vi vet lite om vedkommendes motivasjon: Om det handler om lyst til å føre folk bak lyset, et genuint fortellerbehov, et eksperiment med folks reaksjoner eller et skoleprosjekt. Hvem er vi til å “ødelegge” dette? Samtidig som det morsomste med lureri jo nettopp er avsløringens øyeblikk. Og selv om fenomenet er fascinerende er det potensielt problematisk når noen gjør seg interessant i kraft av en bakgrunn de overhodet ikke har. Det er vel ikke lenge til kurs i nettkommunikasjon gir følgende oppgave til studentene: “Lag en Wikipedia-artikkel om et sted, en ting, eller en person som ikke eksisterer “.

(Etter en aldri så liten etisk bordtenniskamp med meg selv fant jeg altså ut at det er best å overlate til den som har interesse av slikt å finne ut hvilke blogger det er snakk om.)

Jeg vet ikke om jeg kan gå god for smakfullheten, men dette innlegget følger i hvert fall den klassiske oppskriften “ta det sure med det søte”. Først en ubehagelig stikkpille i form av meta-prat, så en forfriskende søt dessert av en fredagslenke.

Linkeblogging som idé

En linkeblogg, eller en sideblogg med lenker, er en rask og enkel form for webfiltrering (se høyrekolonnen for eksempel). Lite tekst og tankearbeid er nødvendig, med andre ord et passende konsept for meg. Ulempen er at kun svært få (dvs. 2-3 %) av denne bloggens besøkende bruker linkebloggen. Mellom tårevåte hulk stotrer jeg fram følgende forklaringer på dette:

• a) jeg har ikke annonsert dens eksistens
• b) oppdateringene registreres ikke av blogg-feeden
• c) de som leser blogger har for lengst lært seg til å ignorere det meste som skjer i menykolonnen
• d) det mangler visuelle “gulrøtter”
• e) erfaring tilsier at terskelen for å følge linker er høy
• f) oppmerksomhet er en knapp ressurs
• g) innholdets svært varierte tematiske karakter kan bruke opp leserens dyrebare “lenkefølge-tålmodighet”

For å bøte på dette hender det at linker som egentlig “hører hjemme” i linkebloggen til høyre, av og til hentes inn i hovedbloggens lune varme. For eksempel nå - så la oss komme til postens egentlige poeng:

Ditt liv som en datastrøm

Illustrasjonen øverst i innlegget er hentet fra en personlig årsberetning, laget etter mønster fra næringslivets rapporter, og presentert på en visuelt imponerende måte. Det er nok en stund til alle og enhver kan nyte kakediagrammer over sine middags- og TV-vaner ved årets slutt, men vi kan like gjerne venne oss til at mer og mer av det vi gjør registreres, måles og statistikkføres.

Det er Information Esthetics som byr på linken, en side som selv er vel verdt å linkes til - dette er et storartet visuelt koldtbord for alle som er interessert i visualisering.

Før jeg på frekkeste vis ble avbrutt av juleferie, holdt jeg på med en serie artikler om metadata. Jeg hadde blant annet påbegynt et innlegg om strukturert blogging. For å fullføre dette ser jeg meg nødt til å kneble jeg konduktøren og foreta en aldri så liten avsporing fra t-baner, kunst og informasjonsdesign. Hold fast!

I “Tre nøtter til Askepott” hjelper en gjeng fugler unge Askepott med å skille klint fra hvete. Som bloggkonsumenter er vi ikke like priviligerte, men vi har enkelte hjelpemidler til rådighet: Nettverkstelegrafen, syndikering, ulike former for filtrering og metadata. Før jul nevnte jeg microformats, som er én tilnærming til å lage maskinlesbare beskrivelser av blogginnhold. En mer komplekst initiativ er strukturert blogging .

Men er ikke blogger strukturerte nok? Rent bortsett fra innholdet altså…

Joda, bloggsystemer flest er allerede relativt strukturerte, og det er ingen tilfeldighet at du får så mange blogge-treff når du søker i Google. Den semantisk velpløyde strukturen er i det hele tatt mye av hemmeligheten bak fenomenets suksess. Men de ulike systemene bruker litt forskjellige måter å strukturere innholdet på, og strukturert blogging skal være en måte å sikre interoptabilitet (samspillbarhet), i tillegg til at postene altså skal beskrives bedre. Alt i finnbarhetens navn. Selve struktureringen foregår ved at man installerer en plugin, som utvider bloggpostskjemaet med endel felter som er ment å fylles ut. Noen ser for seg dette som et steg mot den bruker-drevne, semantiske weben (dit vi allerede har vært på vei en stund i form av sosial tagging). Et eksempel på mulig praktisk bruk er å la bokmerkeverktøy (som del.icio.us) lagre disse dataene automatisk, sånn at vi kan søke på f.eks forfatter (og ikke bare tagger eller titler) når vi skal lete gjennom “vår del av weben”.

Tidligere forsøk med metadataskjemaer har imidlertid hatt liten suksess på web. I gamle dager hadde webutviklerne muligheten til å beskrive nettstedene sine i meta-tagger. Mange webutviklere misbrukte tilliten ved å forsøke å jukse seg oppover i søketrefflister, og dermed besluttet søkemotorene å se bort fra disse dataene. Og sånn har det seg at ingen av publiseringsverktøyene har skjemaer som Dublin Core innebygget. Men nå er det altså noen som vil bruke blogger til å gjenopplive de gamle idéene. Nyvinningen Google Base er basert på den samme tidsriktige grasrot-semantiserings-tankegangen (og har følgelig den samme sårbarheten for misbruk).

Oi, så flink du har blitt til å snakke gresk! Men har du noen egen mening, eller skal du bare referere til det andre sier?

Siden du spør så høflig, skal du få et svar som handler mer om blogging generelt enn strukturert blogging spesielt.

Jeg deler skepsisen til de som innvender at bloggere flest er in it for the innhold, og derfor ikke er interessert i å produsere annet enn grunnleggende metadata (tittel og eventuelle kategorier/nøkkelord). Folk driver med dette fordi de vil si noe, ikke fordi de liker å fylle ut skjemaer. Bloggingens appell ligger jo nettopp i enkelheten og den ustrukturerte friheten. La oss si at jeg måtte holde meg til ett tema, i stedet for å vimse mellom språk i det ene innlegget, informasjon i det andre, og Bergen i det neste. Hadde det blitt en “bedre” blogg å lese? Helt sikkert. Men bedre å skrive hadde den ikke blitt - hvis det i det hele tatt hadde blitt noen blogg, da. Mye av motivasjonen springer ut fra det at man har sitt eget område der man kan styre som man vil. Selv om man ikke alltid styrer “optimalt”.

I høst serverte Jacob Nielsen en topp-ti-liste over brukervennlighetsfeil bloggere gjør. Brukervennlighet og tilgjengelighet er viktig, jovisst. Men alt til sin tid, eller kanskje heller: sitt sted. Det nytter ikke å iføre seg business-briller når man skal vurdere hvermannsbloggingen. Blogging handler nemlig ikke nødvendigvis om å skulle gi mest mulig korrekt formulert, utvetydig informasjon. Derfor måtte jeg smile da jeg så Erik Stattins råd om ikke å lystre noen av Nielsen sine regler. Ta “feil nummer 3″, om “Nondescript Posting Titles”:

Users must be able to grasp the gist of an article by reading its headline. Avoid cute or humorous headlines that make no sense out of context.

Nei, nei, nei. Det er ikke det at det er noe galt i å bruke beskrivende titler på innleggene. Det kan jo forenkle jobben med å velge ut hva man skal lese i Bloggrevyen og Bloggarkivet. På samme måte som en saklig tittel kan gjøre det enklere å velge bok på biblioteket. Men det er likevel sjelden Saabye Christensen får beskjed om at han må se å lage mer beskrivende titler på bøkene sine. Å skulle redusere alle menneskelige uttrykk til utvetyige meldinger går mot vår natur, og er følgelig fånyttes. Den semantiske weben må bygges ved at maskiner lærer å lese mennesker - ikke ved at mennesker lærer å uttrykke seg som maskiner.

Med Nielsen (og mange andres) humørløse briller handler hele nettet om business. Om å vinne neste klikk. Om å dele opp all informasjon i entydige, atomiske, maskinlesbare enheter. Ikke et øyeblikk skal kastes vekk. Men weben er for viktig til å reduseres til en markedsplass. Internett er så mye mer enn dette - det er en lekeplass, et sted å oppleve, drømme, møte, oppdage, tyde, gjenkjenne, føle, vurdere, skape. Et kaos kanskje, men et herlig kaos.

Vi kan se for oss et kontinuum mellom de tenkte størrelsene “ren informasjon” og “ren stil”. Innimellom finner vi hele spekteret av “menneskelige utrykk”. På den ene siden har vi grafikerne som ønsker et mest mulig uhåndterlig internett, og bare er opptatt av dekorasjon, uleselige skrifttyper og Flasheri. På den andre siden har vi infonatikerne, som på sin side vil ha weben lengst mulig mot, ehm, sin side. De vil si, helst ville de nok sluppet å blitt belemret med weben i det hele tatt - de så nok helst at informasjonstransaksjoner fant sted via mer strukturerte protokoller som Gopher eller FTP. I sin semantiseringsiver glemmer de dog at et såpass kjønnsløst og kjedelig nett nærmest hadde ligget brakk. Nettets gjennombrudd skyldes nettopp mangfoldet og mulighetene arkitekturen gir. Vi tiltrekkes av både det grafiske nettet og av informasjonsnettet - hver for seg er de mindre attraktive.

Så ja, selv om jeg helt klart ser verdien av å bruke beskrivende overskrifter i postene, så kommer jeg nok til å fortsette med en og annen fjollete nondeskriptiv tittel om det passer meg. At ikke alle tar de eventuelle referansene er ikke så farlig. Og infonatikerne? You’re never gonna get it.

VG-bloggeren donpiano uttrykker frustrasjon over at det er vanskelig med å få oversikt over VGs leserblogger, og at det i stedet for å skrives om faste temaer “blogges om alt og ingenting - spesielt mye ingenting”.

Jeg har samme inntrykk etter å ha lest litt i endel av disse bloggene. Blogger av typen “her skriver jeg hva jeg mener om julebord og i neste innlegg skriver jeg om katten” later til å være regelen og ikke unntaket, det er vanskelig å få øye på det som ofte gjør blogger interessante også for andre enn venner og kjente: Noen som øser av sin spesielle kunnskap eller byr på sin særegne stemme. Tjenesten er mer LiveJournal enn Blogger, mer nettdagbok enn blogg. Og i enda større grad enn LiveJournal er VG-bloggene løsrevet fra bloggosfæren forøvrig. Det er imidlertid nok av interne forbindelser, og på kort tid later det til å ha vokst fram et diskusjonssamfunn, om enn i lettvekterklassen.

Blant tusener av VG-blogger må det nødvendigvis være mange unntak, selv om de som donpiano er inne på, kan være vanskelige å få øye på. Marias elleve minutter er noe såpass spesielt som en blogg skrevet av en prostituert. Kommentarfeltet byr på et interessant møte mellom “den skitne undergrunnen” og “samfunnet forøvrig”. Og ja - det er nok av fordommer som kommer for dagen.

Oppdatering 04.01: Marias elleve minutter er sporløst forsvunnet, sannsynligvis ble den ble for sterk kost for VG.

Inspirert av Hjortemanden som byr på gamle klassikere til glede for nye lesere, børstet jeg støv av mine egne arkiver. Og langt der inne fant jeg sannelig den første mer eller mindre meningsfulle posten som ble publisert her (de aller første består kun av enstavelsesord). Det er snart tre år siden vi ble bedt om å blogge i forbindelse med et kurs i pedagogiske informasjonssystemer, og dette var altså starten på det hele:

Hmm. Lure. Hvorfor er det ikke en login-knapp lett tigjengelig på min egen blogg? Hvor er linkene til de andre studentene? Og vil vi få en liten liste over de siste oppdateringer i andres blogger? Legger du merke til hvordan jeg allerede i mitt tredje innlegg bruker begrepet “blogg” på en selvfølgelig og verdensvant måte?

Det er altså de evige spørsmål som plager meg denne lørdagsmorgenen. Selv ikke når det er helg klarer dette sinn jeg er så uløselig lenket til å ta hvile fra sine intellektuelle krumspring. (Dette til orientering for eventuelle sensorer som måtte være innom).

Just nu banker en fyr på mitt vindu og vil ha meg med ut for å spille fotball. Det skal bli kjekt, du. Det er 6 grader, det regner, og vind er det visst også. Som de sier, det finnes ikke bra vær, bare bra klær. Tviler på at mine gamle gymfiller faller under sistnevnte kategori.

Noen betraktninger etter dette tårevåte tilbakeblikket:

• Den famlende tonen etterlater lite til fantasien når det gjelder de manglende kunnskaper om blogging
• Men jeg klarte i det minste å stave “blogg” riktig, mer enn hva førstegangsbloggere flest kan skryte av
• Hypersensitiviteten i forhold til grensesnitt var der, dengang som nå
• Interessen for nettverksbygging studentene imellom likeså
• Jeg var åpenbart sprekere den gangen
• Og hadde bedre humor
• Gymklærne det refereres til brant for øvrig opp, etter at naboene ovenpå viste uforsiktig omgang med tobakk over mitt faste tørkested

Det meste var nok bedre før. Men om verden ikke har gått så mye framover ellers, så har vi i det minste fått oppdaterte lister over blogger siden sist.

Dagbladet åpner bloggtjenesten Blogging.no, og Snusblogg vinner kappløpet om å legge ut den første posten. Siden Dagbladet ønsker å skape blest om sin nye tjeneste linker de til innlegget fra forsiden. I tråd med policyen om å alltid illustrere sakene sine, legger de ved et bilde av en snusboks - et kunstgrep som skal vise seg å trigge hele hockeylandslaget og halve resten av Norge. Horder av snusentusiaster invaderer postens kommentarfelt, den ene tjokkaleppen mer ivrig enn den andre etter å fortelle om sin lidenskap. Eller snakke ut om sine snusproblemer. På kort tid oppstår det et slags ad-hoc-samfunn for snusere, og til slutt har posten 350 kommentarer av typen:

Noen som har noen knakandes gode tips for å hjelpe en fattig student med snusslutten?

Nå er det vel egentlig ikke om å gjøre å ha snusen lengst inne i munnen

Det kjedelige med aa kjoepe all snus paa taxfree er at de siste to boksene alltid er litt toerre

Kutt ei potetskive å lægg i snusboksen vist den bynn å bli tørr

Ikke enig at snus i plastboks er bedre. For det første blir ikke lukten like fersk som i papp

At bloggen ikke handler om snus, men om snusfornuft (posten nevner ingenting om snus) er det ingen som legger merke til eller bryr seg om.

Det er i sannhet et vidunderlig internett vi har.

(Dagbladbloggenes kommentarsystem er for øvrig veldig kronglete, velg “vis alle”, “eldste først” og evt. “trådet” for lettere å få oversikt over kommentarene).

Kandidatene til Dagbladets Gullbloggen-kåring er klare. De nominerte er riktignok godt gjemt inne i avstemningsskjemaet Her er listen:

Nyheter/politikk

Teknologi

U20 (under 20 år)

Åpen klasse

Hva skal vi si? Jeg har vel ikke vært overbegeistret over dette med at alt på død og liv skal måles og veies og rangeres. Mennesker kan være mer enn bra nok uten å være best. Men regnbueprat til side; her har juryen åpenbart gjort en god jobb. Teknologiklassen er den jevneste - tre blogger, tre helt ulike innfallsvinkler. U20 er vel ikke mitt bord, men i de andre klassene bør Bjørn Stærk og Hjorthen være selvskrevne vinnere.

Morsomt er det forsåvidt også å observere at Dagbladet jobber med bloggene sine, og de er i full gang med å teste systemet på blogging.no. Jeg må jo innrømme at jeg syns det er litt artig at de tester for “åpne dører”, og også at vi ser at de har kastet seg over noen av våre greier (tagging/stikkord, min anm).

Det er en av utviklerne av VG sitt bloggsystem som her morer seg på Dagbladets bekostning rett før sistnevnte lanserte sitt nye bloggsystem. Det er lov å kose seg - vi andre kan jo humre overbærende over at VG ser ut til å tro at tagging er deres greier….

Begge tabloidene har altså, tidsriktig nok, satset på stikkord/tagger* for å organisere innholdet i bloggene sine. At deres respektive “tagmaps” (Dagbladets 100 og VG 50 mest brukte stikkord) er såpass forskjellige kan vel tilskrives det at Dagblad-bloggene er “redaksjonelle”, mens mange av VG sine er skrevet av lesere - det gjenstår å se hvordan dette endrer seg når også Dagbladet åpner bloggetjeneste om et par uker.

* Dette er ikke tagger i folksonomy-betydningen av ordet, men mer om det relativt snarlig.

(13:36:37) marve valdemar: vgnett - Se lesernes private blogger! KLIKK HER!
(13:37:04) marve valdemar: og eit bilde der ord som sex, kjærlighet osv er halvt synlig
(13:37:17) i1277: lagt merke til det selv
(13:38:16) i1277: noen bør nesten nevne det i en bloggpost
(13:38:42) marve valdemar: nei, nå bærer det på pub
(13:38:57) i1277: her vanker det frokost
(13:39:24) marve valdemar logged out.

Innsankingen av Infomedia-blogger har vist seg å være relativt vellykket. Folk har begynt å kommentere hverandres blogger, ganske mange lenker til oss, til og med en smule omtale har det vanket. Statcounteren min avslører treff fra både Bloglines og Planet, og jeg regner med at dette er tilfelle også for de andre bloggene.

Det eksperimentelle faux-wiki-elementet er riktignok ingen suksess - meg bekjent er det bare én annen to andre enn meg som har redigert listen. Akkurat det er ikke noen stor overraskelse. Nettbrukere flest er nå engang sjenerte i slike henseender.

Men det vil nok hjelpe å forbedre infrastrukturen. Greit nok, man kan lese i Planet og redigere/lese i Bloglines, men det mangler et sted som forklarer hensikten med det hele, et sted med informasjon om hvordan man bruker tjenestene. Ikke minst vil jeg at de som ønske å fjernes fra listene skal kunne gjøre dette uten for store problemer.

En annen ting som bør forbedres er forbindelsen mellom Bloglines og Planet, det er tungvint og gammeldags å operere med to ulike datasett. Automatisk synkronisering mellom Bloglines og Planet lar seg snodig nok ikke gjøre i dag - siden begge systemene opererer med en offentlig tilgjengelig OPML-fil, burde det egentlig vært en smal sak. Det gjelder bare at utviklerne ommøblerer litt på rørene.

Og akkurat det kan skje raskere enn jeg hadde håpet på. Via Raymond Kristiansen ble jeg oppmerksom på at at det i bloggosfærens øvre luftlag snakkes ivrig om “Reading Lists for RSS, an enormously simple but powerful idea” - i grunnen det samme som vi har holdt på med. Dermed går det neppe lang tid før f.eks Bloglines løser problemet ved å gjøre det mulig å abonnere direkte på OPML.

I nettets tidsalder skulle man egentlig tro at et institutt hvis spesialitet er informasjon og media ville ha en sterk tilstedeværelse på web. Men dengang ei. Synd, for det er ingen grunn til at vi ikke i større grad skal ta i bruk internett for å kommunisere hva vi holder på med. For eksempel ved å blogge. Vi trenger definitivt flere Laser-lasser her oppe.

For å få oversikt over det som finnes av bloggere med tilknytning til instituttet har jeg satt opp en Bloglines-konto. Listen er på ingen måte komplett, og den er åpen for redigering for den som måtte ønske det. Både passord og brukernavn er infomedia.

Rune B har satt opp en Planet-installasjon, sjekk ut den for en noenlunde kronologisk oversikt over infomediafolkets poster.

Det er ikke til å stikke under en stol at denne bloggen sliter med en kraftig formsvikt. Det har den forsåvidt gjort siden starten, men i det siste har man stupt mot nye dybder. Ta for eksempel det forrige innlegget: En orgie av platte poenger, dårlig språk og uflidde overganger. Kan det bli verre? Vi skal i alle fall prøve.

For i dette og flere andre innlegg er planen å følge opp i den samme gufne stilen. De nærmeste dagene skal det nemlig pumpes ut innlegg etter innlegg, det ene mer håpløst og uinteressant enn det andre. Jo mer ubetydelig fenomenet er, desto sikrere er det at det havner under i1277s uskarpe lupe. Kvantitet foran kvalitet, antikvitet foran adekvathet, alt må ut! Mot slutten av innleggsflommen satser vi på et par forsøksvis mer vellykkede og faglig funderte innlegg, før renselsesperioden avsluttes av ukesvis med taushet. Vel bekomme!

VG-bloggen har en kommentar om offentlig bruk av mobil, eller mobilterror som journalisten upassende nok (i disse tider) velger å kalle det. Innlegget vitner om en blogg med lavt ambisjonsnivå utover å engasjere det krakilske “folkedypet”, og inneholder lite annet enn de gamle klisjéene om mobilbrukens forbannelser. Men temaet er fremdeles interessant nok: Hva skjer når fjernkommunikasjon som telefon og SMS bringes ut i det offentlige rom? I artikkelen Our Cell Phones, Ourselves snakker forsker Christina Rosen om hvordan klassiske manérer som å sneie på hatten til forbipasserende har veket plassen for simpel mobilplapring - den allestedsnærværende teknologien endrer vår fokus, og dermed væremåte på måter vi knapt legger merke til.

Rosen er mer skeptisk til det moderne enn jeg er, men jeg deler ankepunktene mot en utvikling der teknolgien endrer vår hverdag og vår sosialitet uten at vi gjør (eller kan gjøre?) noe verken fra eller til. Mellom linjene i mitt forrige innlegg om mobilbruk kunne man riktignok høre lyden av eplekjekke skuldertrekk: “Slapp av, vi vil alltid finne måter å tilpasse oss ny teknologi på”. Og selv om “det ordner seg alltids” er noe av et livsmotto her i gården innser jeg at det ikke egentlig er noen automatikk i dette.

Det er nok av regler som legger begrensninger for hvordan vi skal te oss offentlig, men som Rosen og andre har lagt merke til har det med tiden blitt færre “do’s and don’ts”. Toleransenivået for såkalt antisosial atferd er høyere, i hvert fall hvis man ser bort fra leserbrevspalter og VG-blogger som troverdige datakilder. Det å flytte oppmerksomheten langt avsted mens man lar omverdenen seile sin egen sjø er en type atderd som tidligere var forbeholdt kunstnere, fullemenn og galematiaser, nå har visst alle lov.

Mobiltelefonen har del i denne utviklingen, men en del av dens “særegne” kvaliteter er i virkeligheten gammelt nytt. Siden tidenes morgen har folk benyttet siste skrik innen artefakter som sosiale verktøy, det være seg ipodder, treklubber eller bøker:

På lange togturer er lesestoff en obligatorisk følgesvenn, og har vi passasjerer ved siden av oss blir lesingen en sosial handling. Bare det at vi leser er en statement. Og vissheten om at sidemannen med all sannsynlighet kan se (og ser) hva vi leser er nok til å påvirke valget av side å stoppe på når vi blar oss gjennom avisen. Har vi flere bøker med oss sørger vi selvfølgelig for at den tittelen som gir det ønskede inntrykk av oss ligger øverst i stabelen. Når den buss-pendlende tenåringen skrur mp3-spilleren sin opp til høyeste volum er det ikke fordi han hører dårlig, det er fordi han ønsker å uttrykke smak og stil ovenfor omgivelsene.

På samme måte er det vanskelig å delta i en mobilsamtale offentlig uten samtidig å kommunisere med omgivelsene. Vårt budskap til de rundt oss er da gjerne “akkurat nå er dere luft for meg”, og “jeg er en del av noe mer enn denne mindre betydelige situasjonen”. Når skillet mellom privat og offentlig sløres, får vi to fasader å vedlikeholde. Våre evner til å utføre dette flermaskede spillet avgjør om vår samtale ender som en vandrehistorie om “mannen som brettet ut sitt voksende strumaproblem for hele bussen” eller ikke. Nå er de fleste av oss er sosialt velutviklet nok til å la tilstedeværelsen av “uvedkommende” tilhørere påvirke hva vi sier og hvordan vi sier det - vi har tross alt årevis med trening i å snakke foran fremmede. Der vi før fikk høre hele historien servert av venneparet på bussen, slipper vi nå unna med halvparten.

Men før det går for langt er det på høy tid å avslutte dette sammensuriet omtrent der vi startet. Benjamin Walker’s Theory of Everything er et radioprogram der en finurlig blanding av fakta og fiksjon brukes til å belyse både det ene og det andre. Walker har en stakkato, men inderlig og merkverdig behagelig stemme som er verdt å lytte til (f.eks i siste utgave der han driver herlig fokusgruppe-harselas).

I et av programmene handler det om mobilens inntog (nevnte Rosen er gjest), og i en liten hørespillsekvens får vi ta del i en tenkt fremtid der også kjæledyr utstyres med mobiler. Vi hører familens bortkomne katt frenetisk mjauende i den ene enden, og den fortvilte eier i den andre:
“Tiger, push the GPS button, PUSH THE GPS BUTTON!”

Oppdatering, 22 oktober:

Det var dette med å “vise seg” gjennom bøkene sine. Det er ikke alltid vi ønsker å leve opp til “vår beste side”-rollen. Av og til ønsker vi å på aparte vis bryte med omgivelsenes forventninger. Selv får jeg for eksempel barnslig glede i å meske meg med en deilig is på de kaldeste vinterdagene. I sådan stund kan disse omslagene til fiktive bøker være verdt å skaffe seg. De er riktignok ikke like morsomme alle sammen, men idéen…ubetalelig.

Nåja, miste- det var ikke mer enn et døgn jeg var bloggløs, et døgn som uansett neppe ville blitt belemret med poster fra denne kanten. Likevel er det ting (eller mer korrekt; en drøm) som tyder på at en akutt følelse av digital hjemløshet kan ha spredt seg som smør på tørt hvetebrød langt inn i sjelen. Symbolikken i denne drømmen var nemlig ikke til å ta feil av. Jeg skulle på besøk til “barndomshjemmet”, der jeg oppdaget at min far var i full gang med å rydde ut av gutterommet og kvitte seg med akebrett, blader og andre kjære eiendeler (som jeg vel egentlig aldri kan huske å ha sett før denne drømmen). “Tsju, du sønn, her har du ikke lenger noe hjem”.

Når så en kjent norsk blogger entret scenen, muligens for å hjelpe til med å bære ut uvurderlig memorabilia, ble symbolikken så overtydelig at jeg ikke riktig vet om jeg skal bli fornærmet eller pinlig berørt på (vegne av) underbevisstheten. Jeg vurderers altså ikke som skarpere enn at man må ty til et formspråk verdig en norsk 80-tallsfilm for å nå fram med budskapet. Vel, nå har jeg fått blogg igjen. I natt forventer jeg det sedvanlige røret under nattesøvnen, takk.

Så er man i gang med å teste sin nye blogg. Som egentlig er den samme gamle på et nytt system. Farvel til Trott-familien og Movable Type, fra nå av benyttes den tidsriktig frekke WordPress-plattformen. Takk til Rune B. på InterMedia som har driftet den forrige bloggen i et par år, og som har satt opp den nye. Første møte med WordPress er positivt, mye er gjort enklere og mulighetene ser ut til å være flere enn i gamle MT. Gitt at man har de rette tilgangene, som jeg foreløpig ikke har, og det er grunnen til at WordPress sitt ikke altfor egenartede standard-templat foreløpig lusker i kulissene. Grensesnittet for administreringen er nok litt mindre intuitivt enn WordPress selv liker å tro, og det er for mye bruk av en litt slitsom Serif-font. Til gjengjeld er det deilig å slippe den evinnelige “rebuildingen” man måtte gjennom for hver minste endring hos MT.

Importeringen av gamle poster later til å ha gått greit, selv om innleggene er ribbet for kategorier og den siste posten (omhandlende bruk av pseudonymer på nett) later til å ha forduftet. Havet gir og havet tar, og kategorier er jo uansett bare så avleggs…

Det gamle arkivet ligger der fremdeles til skrekk, advarsel og kanskje en ørliten trøst for mengden av Googlere som daglig ramler innom med sine håpløse søk. MT-installasjonen var dessverre såpass råtten at vi ikke rakk å varsle om domeneskifte, redirigere URL’er og fjerne kommentarbokser fra de gamle innleggene før det hele brøt fullstendig sammen. Samvittigheten gnager, men jeg skal forsøke å bøte på denne semantisk ukorrekte oppførselen ved å prøve å endre URL-strukturen til noe mer brukervennlig. Kanskje bør man skaffe seg et permanent domene så vi slipper enda et bytte når man etterhvert kastes ut av UiB.