Wildlife er et fantastisk drive-by-filmvisningsprosjekt. En prosjektor montert på en bil sørger for at en tiger i fullt firsprang lyser opp husveggene langs veien. “The framerate of the movie corresponds to the speed of the wheel rotation, picked up by a sensor.” Ta en titt på videoen, da vel (mer hos kunstneren Karolina Sobecka).

Det er flere som har tenkt den samme tanken

Noen studenter i Berlin bruker tunnelvegger som lerret ved å feste en prosjektor til en t-banevogn. Gamle problemstillinger om hvem som har rett til å bruke byrommet hvordan reises, og en reklamebransje i stadig jakt på nye medier å boltre seg i er allerede i ferd med å plukke opp ideen.

Skyggespill for galleriet

I Body Movies interagerer publikum med “veggskjermen” ved hjelp av sine egne kropper, eller rettere: skygger. Video om Body Movies på en vegg i Rotterdam.

Hvis vinduer kunne snakke…

TXTual Healing er nok et kunstprosjekt etter min smak, denne gangen er det snakkebobler som prosjekteres på husvegger (slaviske lesere av i1277 vil kjenne igjen temaet). Publikum benytter SMS til å fylle boblene med det de har på hjertet.

Se den finske allmennkringkasteren YLEs innslag om TXTual Healing.

Så hva venter du på?

Spraybokser og permanerende hærverk er avleggs. Lumen is the new trykksverte. Fisk fram din mest lyssterke prosjektor og følg The Graffiti Research Labs oppskrift på å drive mobil prosjekteringsvirksomhet.

Dersom MySpace og Blogger er våre nye torg og almenninger: Er det ikke påfallende hvor få skrupler vi har med å befolke disse tungt sponsede digitale rommene? Etter Clear Channel-bruduljene å dømme er det jo ikke måte på hvor negative vi er til reklame i våre fysiske omgivelser. Dersom noe så traust og upopulært som en kommune benytter seg av reklame for å få det til å gå rundt er det “visuell forurensning”, “å selge seg”. Når favorittsiden vår gjør det samme viser vi en nesegrus forståelse. Spesielt hvis alternativet er at vi må betale. Loven om bekvemmelighet foran prinsipp gjelder nok her som den gjør det i vårt forhold til personvern, sosial ulikhet osv.

Hvor blir det av grasrotbevegelsene i retning av idealistiske, ikke-reklamemarinerte alternativer?

I 1939 ga Berenice Abbott ut boken Changing New York, en samling fotografier av Manhattan og områdene rundt. I prosjektet New York Changing har fotograf Douglas Levere gått i Abbotts fotspor og tatt bilder av de samme stedene 60 år etter. Kameraet er identisk, og bildene er forsøksvis tatt med samme utsnitt og under samme vær- og lysforghold som originalene. Resultatet er et riktig fascinerende blikk på både likheter og endringer i bybildet.

Metafilter byr på “da og nå”-billedserier fra flere byer.

Oppdatering: Området rundt WTC før og etter 11. september (sent men godt via Marve).

Gjengitt med snill permisjon fra Flickr-brukeren velvetart (større versjon og bakgrunn her).

Geriljaskiltingens lekne tilnærming til våre forventninger om det offentlige rom kan minne om det Banksy og andre stencil-kunstnere driver med. Dette er en palestinsk taxisjåfør ved den mye omtalte muren på Vestbredden, og som vi ser har også Banksy vært der. Jeg kom over bildet i et aldeles eksellent Flickr-slideshow over hans arbeider - skal du bare følge én link her i dag, så la det bli denne.

Lange, triste togturer ga pendleren Dave Askwith idéen om geriljaskilting: Å henge opp skilt som ligner “the real thing” i utforming og plassering, men som er ganske forskjellige hva budskapet angår. Etter årevis med finurlig dekorering av togkupér og diverse andre offentlige flater er arbeidene nå samlet i bokform. Ikke alle eksemplene holder like høyt nivå, men idéen er like fullt briljant. Skiltene er nok mest humoristisk motivert, men man finner også et og annet politisk statement.

BBC og The Sun byr på flere smakebiter fra skiltmakeriet.

Og ordentlige skilt? De kan selvfølgelig være underholdende nok - se her og her for rikelig med eksempler.

Alle har noe vi er gode på, og andre ting vi er mindre gode på. Jeg for eksempel, er god til å finne feil i grensesnitt. Til å se hva som kan gjøres bedre. God til å lese websider. God til å fatte interesse for ting. Og ikke så verst til å lese mennesker og sosiale mønstre. Men det er mye jeg er dårlig til også. Regning og IQ-logikk, praktisk arbeid, skrive hovedfagsoppgaver, det å ta avgjørelser, få ting gjort. Og kunst. Ikke minst kunst.

Helst ville jeg vært en kunstner

Jeg kunne godt tenke meg å være en sånn som installerer diverse finurligheter rundt omkring i byen, ikke kunst med noe særlig dybde å snakke om altså, men noe som er underfundig nok til at folk stopper opp og lurer på hva i all Bergen dette er for noe. Og det skal gjerne være mulighet for en eller annen form for respons. Kollaborativ selvlagende kunst, sånt kan en informasjonsviter like. Men det er forskjell på teori og praksis. Stor forskjell skal det vise seg.

Jeg har forsøkt tre ganger

For to år siden leste jeg om et prosjekt der små lapper med fragmenter av historier henges opp på vegger og lyktestolper rundt i verden, for så å fotograferes og vises på nett. Implementation het det, og jeg fikk lyst til å implementere min egen variant, en der folk tar bilde av et sted som er typisk for der de bor, bytter det med et tilsvarende bilde fra et annet sted i verden, får den de byttet med til å ta bilde av det første bildet i sine omgivelser, og sende det tilbake så det kan henges opp. Og omvendt.

Det er med andre ord litt vanskelig å forklare

Jeg tror ikke det var noen som skjønte logikken bak planen, men det gjorde ikke noe, for når det var ferdig ville bildene tale for seg. Jeg engasjerte en håndfull interesserte i Chile, Sverige, Spania og Tyskland, og begynte å lage en webside for prosjektet. Det kom ikke lenger enn dit - typisk ubesluttsomhet gjorde at jeg aldri klarte å komme opp med det bildet som best representerte Bergen.

Neste gang var det lapper

I fjor eller året før dukket det opp lapper på noen av universitetes jentetoaletter, de var klistret fast på speilet. “Du veit ikkje kor vakker du er” og lignende gladmeldinger lyste visstnok mot jentene. Som en slags spøkefull kommentar til dette lagde jeg noen lapper selv: “Du ser ikke ut i måneskinn” var budskapet jeg sirlig klippet ut og gjorde klar til å henge opp på diverse herretoaletter. Men etter å ha tatt en kort runde fikk jeg dårlig samvittighet, kanskje det ville bli oppfattet som et hån, jeg ga i hvert fall opp.

Det er nok ikke dette som er mitt kall

I går fant jeg igjen en side jeg har vært innom før. Det dreier seg om et prosjekt der man klistrer opp snakkebobler på reklameboards, tomme snakkebobler, så forbipasserende kan komme med en eller annen kommentar. Hensikten er å “reclaim the public space” som annonsørene har tatt fra oss, gi folket en kanal der de kan snakke tilbake, komme med kritikk, vittigheter, eller i det minste vulgariteter. God idé, tenkte jeg, dette må prøves. Jeg fant en oppskrift på lim, det gjaldt visst å koke sammen en blanding av mel og vann, og de andre som var innom studentkjøkkenet den kvelden lurte nok på hva denne karen skulle ha til kvelds, det så jo ikke videre fristende ut. Da jeg senere traff en venn og fortalte om limet lo han og fortalte at denne oppskriften ikke ville fungere som annet enn barnelim, og det var nok mye rett i det. Det var i hvert fall ikke mye tak i dette limet. Butikkene var stengt, så det var ikke mulig å få has på noe skikkelig lim, men jeg ga ikke opp. Jeg klippet ut en masse snakkebobler og ventet spent på midnatt så jeg kunne luske ut for å klistre opp boblene noenlunde uforstyrret. Det er jo ikke lov å henge opp snakkebobler på offentlig sted, med mindre man har betalt for det.

Jeg var ikke helt sikker på nøyaktig hvor disse reklameboardsene befant seg, så jeg måtte rundt i byen på leting.

Jeg fant reklamer bak vinduer og plastikk

Nå kan jeg ikke fordra stygg grafitti og annen tilgrising av offentlige områder, så det skulle tatt seg ut om jeg skulle bedrevet dette selv. Jeg holder meg til snill vandalisme må vite, derfor måtte derfor lokalisere reklamer med overflate av papir, de er jo så enkle å bytte ut likevel. Den type boards viste seg imidlertid å være svært vanskelig å finne, faktisk fant jeg ikke en eneste én.

So much for samfunnskritikk

Med mindre man er kjapp og modig nok til å klistre på busser, eller veldig høy så man når opp til de svære plakatene som henger på vegger langs innfartsårene, er det få steder å henge opp snakkebobler i Bergen. Kanskje er det alt regnet som gjør at man ikke kan ha papirreklameboards. Eller kanskje de måtte slutte med det på grunn av stadige problemer med liming av bobler og annen ugagn. Uansett viser det seg altså at vi egentlig har en relativt reklamefri by. (Selv plast-og glassreklamene er det ikke så mange av.) Det er jo ikke dårlig bare det.

Lånte fjær

I dette innlegget har jeg forsøksvis tjuvlånt Fr. Martinsen-stilen, en ganske fin stil for blogging. Men neste gang er jeg nok meg selv igjen. Det er greiest å holde seg til noe man kan.

Alléhjørnet er en gammel butikk. Så gammel at den skriver navnet sitt med ö, og så gammel at den legges ned til fordel for en storkiosk. For oss som av og til sitter sent på lesesal er det selvfølgelig praktisk å få et halvt minutt til nærmeste 7-11 (i stedet for to), men nedleggelsen har også andre konsekvenser. Den siste halvtimen av Sånn er livet på P2 i dag handlet om nettopp dette, og bød på diverse refleksjoner rundt kjedeliggjøringen av byrom (sendingen er tilgjengelig fra arkivet i tre uker).

In somewhat related news melder BT at to av tre bergensere vil ha folkeavstemning om bybanen. The wisdom of the crowds er ikke alltid like mye verdt - heldigvis har vi et system som lar politikere foreta også upopulære avgjørelser.

Så er er man altså tilbake fra en relativt fornøyelig tur til Nederland, der jeg har deltatt ved en workshop som omhandlet tagging. Hva synes jeg om byen? Fikk jeg det ønskede faglige utbyttet? Er hovedoppgaven så å si i boks? Jeg vet leseren sitrer etter å få svar på disse, og ikke minst noen helt andre spørsmål, men slapp av, her tar vi det hele i tur og orden.

Først: Amsterdam. Som jo viser seg å være litt av en by. Fylt til randen av skjøger, turister, steak houses og syklister. Sistnevnte dominerer gatebildet totalt med sine antikvare drog av noen sykler. “Ik toeft doden geveejren”-kampanjen slo nok aldri an i Nederland, det er i hvert fall ingen som bruker hjelm. Det betyr ikke at du som turist ikke skal gjøre det, for man må nesten regne med å bli påkjørt en gang eller to i løpet av oppholdet. Særlig bør man være på vakt i gågatene, der mødrene røsker barna vekk fra skinnegangen tideler før trikken suser forbi. Gatene er ellers overraskende fulle av søppel, enkelte steder er det ubehagelig å oppholde seg på grunn av stanken. (Redigert: I ettertid har det kommet meg for øre at dette skyldtes søppelstreik i byen).

På tross, og kanskje litt på grunn av dette, er Amsterdam en særdeles sjarmerende by. Den er nesten nesten litt styggpen, for de mange flotte gamle fasadene er stundom slitte og de samme rød-grå tonene overalt gir en viss monotoni. Å navigere seg rundt i byen er i det hele tatt en utfordring, de herlige kanalgatene det er så mange av ser nemlig klin like ut alle sammen. Ingen har visst tenkt på å bruke visuelle virkemidler, farger for eksempel, for å skille dem fra hverandre. Langs kanalene finner man noen fantastiske leiligheter i hus hvis lokale identitet hovedsaklig ligger i gavlene, som det finnes fem-seks forskjellige typer av. Alle husene (inkludert de nye) har en krok øverst, som man bruker til å heise møbler med. Trappeoppgangene er nemlig for smale for sofatransport, her gjøres det som kan for å bøtes med plassmangelen. Inkludert å flytte inn i husbåter, som det ligger enn masse av langs kanalene.

Språket er som vi vet flott, og mengden gjenkjennelige ord og fraser er en kilde til konstant underholdning. Nederlenderne kan by på ikke mindre enn fire ulike r’er (selv om den ene kanskje rent teknisk er en k). Folk later til å være høflige, dog ikke mer enn strengt nødvendig. De er ikke spesielt imøtekommende og komfortable i omgang med fremmede, og lager en slags halvsmil-grimase når de treffer på noen de bare såvidt har møtt før. Veldig like nordmenn med andre ord (eller mer nøyaktig, med et annet språk). De er selvfølgelig betydelig mer liberale -det er man nødt til å være for å holde ut en by der hippier koser seg på hvert hjørne og gledespiker står dandert i vinduene. Jentene betaler 100-150 Euro kvelden for å få betjene disse vinduspostene, og utgjør nok et rimelig hakebesleppende syn for en stakkars nordboer. Om det er noe mer fornedrende å stå sånn enn å henge i regnet ute på Strandkaien må gudene vite.

Men nok om pleasure, hva med business?

Konferansen foregikk i fasjonable stål-og-glass-omgivelser i det noe uheldig titulerte World Trade Center. Jeg liker å bruke ordet konferanse, for å kunne baske meg i dets aura av akademisk viktigperskap, men i bunn og grunn var det snakk om en skarve workshop. Tilstede var rundt 16 deltagere, stort sett IT-folk med virke innen webutvikling, usability, og informasjonsarkitektur, i tillegg til en representant for politiet. Sikkert lurt, man vet jo aldri hvordan slike workshops kan utarte. Som ensom student kunne man innledningsvis føle seg litt bortkommen, spesielt da innlederen la avgårde på et nederlandsk som plutselig ikke var så fascinerende likt norsk likevel. Etter fem minutter med r-er i alle fire varianter og en stadig klammere i1277 tok arrangøren ansvar og gjorde oppmerksom på at det av hensyn til den langveisfarne heretter skulle prates engelsk, og med lovens lange på armlengdes avstand var det ingen som turde annet å adlyde.

Mye av tiden gikk med til presentasjoner av tagging som fenomen og webprosjekter som har benyttet seg av denne strategien for å strukturere innholdet. Det virket som de fleste av deltagerne var der for å få en innføring i et nytt og spennende fenomen. Jeg på min side kanskje hadde sett for meg en grundigere utforskning av problemstillingene, siden jeg i all ubeskjedenhet mener å kunne endel om emnet fra før. Dermed ble det til at tok jeg ordet i tide og utide, hvilket gikk greit nok, selv om jeg ikke alltid er så flink til å stokke ordene sånn på sparket. Det ble uansett noen interessante diskusjoner ut av det, og å oppleve et rom fullt av folk som interesserer seg for det samme er sjelden kost. Samtaler om We make Money Not Art, del.icio.us og Flickr i et tørt konferanserom, w00t?

Konklusjonen får bli at å gå over bekken etter øl kan være både trivelig og tørsteslukkende. Om ikke så lønnsomt.

For en tid siden fortalte Lars O. om en Salon-artikkel som tar for seg ny og radikal trafikkteori. Enkelte hevder nemlig at trafikken vil flyte tryggere og bedre så snart vi fjerner tullball som trafikkregler og fortau og overlater til trafikantene å forhandle fram løsninger for fornuftig sameksistens. Tilstedeværelse i situasjonen, skjønn, medmenneskelighet, framfor blind, byråkratisk maskinkjøring.

Spennende tanker (i hvert fall for en som allerede har strøket to oppkjøringer takket være nettopp disse utspekulerte trafikkreglene). Selv om artikkelforfatterens anekdotiske skildringer av hvor bra trafikalt anarki ser ut til å fungere et sted i Østen neppe veier så tungt i forhold til Asias beksvarte ulykkesstatistikker.

Og uten at byens innbyggere er klar over det, testes teoriene ut i en liten del av Bergen kalt Nygårdshøyden. Den løse snippen hos både fotgjengere og bilister er nemlig noe av det som gjør Høyden til et såpass behagelig sted å være. Jovisst er det fortau og fotgjengeroverganger, men de er der til pynt, ikke for å regulere ferdsel. I hvert fall har man så lenge jeg kan huske kunnet valse fritt i disse gatene. Deilig. Også bilistene vet å ta seg til rette: De “nye” sperringene borte ved Studentkontoret forseres uten blygsel:

Og i Olaf Ryes vei ned mot Møhlenpris er det kun pyser som bryr seg om innkjøring forbudt-skiltene:

Bergens Tidende hadde tidligere i år en fornøyelig artikkel (som ikke finnes på nett) der et panel uttalte seg om bergenske luftslott. Prosjekter som fjellvåkskulpturer på Ulriken og skyskrapere på Bryggen vakte munterhet i forsamlingen, men da spørsmålet om vår tids viktige bidrag til bybildet kom opp ble det stille. Betegnende stille, for spennende bygg fra nyere tid er nærmest ikke-eksisterende. Det sier noe når standardeksempelet er Grieghallen, en snart 30 år gammel rustholk hvis enorme betongklump på taket gir Bygarasjen kamp i den prestisjetunge konkurransen “styggeste struktur synlig fra Fløyen“.

At Bergen er såpass flott kan vi først og fremst takke diverse isbreer og forfedre for. Vår egen tids viktigste bidrag til bybildet er ikke hussnekring, men vedlikehold og opprustning av plasser, torg og smågater. Måten kommunen har forskjønnet deler av byen med brostein, trapper og smijernsgjerder er imponerende, og sannsynligvis et uttrykk for en økt bevisstgjøring på behovet av trivelige og harmoniske omgivelser.

Men den nyere arkitekturen har altså skuffende lite å på by på. Det er ikke nødvendigvis stygt, men det er anonymt og sjelløst og kjedelig. Vi kan koden nå - gul murstein, små verandaer bak gitter, vinduer brutt opp av hvite plastikkaktige sprosser, og nederst en høy åpning med bæresøyler. Og apropos disse: Den som har vært i Bologna har mest sannsynlig latt seg imponere over arkadene som overalt binder sammen hus og gate. Disse ble bygget ut fra sosiale hensyn - her skulle det møtes og samtales uten sjenanse fra regn eller stekende sol. Om bergensarkitektene arbeider ut fra denne type sosiale omtanke er usikkert, men resultatet er uansettl ikke særlig imponerende.

Og disse luftslottene? De fleste av dem skal vi selvfølgelig prise oss lykkelig for at vi slapp. Men kanskje er den manglende realiseringen av mer ambisiøse prosjekter karakteristisk for en by som sender nesten alle sine nyutdannede østover og som kan se ut til å tape terreng til mer dynamiske byer som Stavanger.

Planene er der riktignok ennå. I helgen kunne vi lese om Lungegårdshøyden, et spennende prosjekt med ambisjoner om å ta en død del av byen tilbake. Kunsthøgskolens friske planer ser faktisk ut til å bli noe av, Snøhettas utkast til ny skole ser riktig så spenstig ut.

Og lever vi lenge nok kan det jo være at vi får oppleve bybanen og nye Brann Stadion også.

BT melder at det er Bergens tur til å forsøples av reklamen til JCDecaux og Clear Channel. Storartet. Mer reklame må jo være det vi trenger nå. Hvis vi gir kidsen én vegg til å spraye grafittien sin, må det vel være greit at de rike får bruke resten av byen til å henge opp skrytet sitt? Skål for en levende by.

Nød kan lære naken kvinne å selge kropp, og selv om det her ikke er snakk om verken nød eller kvinne i ordenes virkelige forstand, så står Bergen overfor nok av utfordringer. Så denne saken har flere sider.

Det er nemlig ikke bare upraktiske og prangende boards av typen som står på tvers av fortauet som venter oss, det skal også reises mengder av nye busskur. De som reiser kollektivt her i byen vil vite at det trengs. Og det er virkelig på høy tid at de gamle og avskyelige betongskurene det fortsatt står endel av rundt omkring forsvinner for godt.

I dette leskuret i Inndalsveien er det tilsynelatende en benk, men la deg ikke lure: Den er ikke til å sitte på. I hvert fall ikke hvis du vil nå bussen, for siden bussjåføren ikke kan se inn i skuret, og den som sitter i skuret ikke ser bussen tidsnok, kjører den bare forbi (da jeg nylig var på Spelhaugen for å ta teoriprøven så jeg en slags løsning på dette).

De nye og relativt lekre leskurene som er utplassert i indre Oslo by er det nettopp JCDecaux som står bak. Og reklame eller ikke, rent estetisk kan det kan knapt bli verre enn nå. Så spørs det om form stiller såpass langt foran innhold at det er greit å selge både bykropp og sjel på denne måten.

De færreste ønsker uvedkommende rekende på eiendommen sin. Og uvedkommende er det nok av i byen. Ikke så rart da, at alskens huseiere setter opp piggtråd for å hindre inntrengere. Men den trusselen om juling og opprevne klær som disse gjerdene kan sies å representere hører ikke hjemme i et samfunn som for lengst har forkastet vold som akseptabel straffemetode. La oss få revet disse gjerdene så ærlige tjuveradder kan slippe til.

BT kan melde at Jonsvollskvartalet gråter, og så sannelig renner det ikke tårer i diverse farger ned de gamle og slitte fasadene. Rivingen er begynt nå. Muligens til glede for byens bilister som får en splitter ny parkeringsplass nesten et steinkast nærmere byen enn Klostergarasjen. Takken bør de rette til politikerne, men også til den initiativrike huseieren. Vordende spekulantspirer - dersom slike finnes blant leserne - bør notere seg følgende slue plan:

1. Kjøp opp en masse gamle flotte bygninger, gjerne hele kvartal 2. La husene forfalle i årevis, såpass lenge at kommunen går med på riving for å bli kvitt de. 3. Bruk tomten til noe mer lukrativt enn utleievirksomhet. Voila!

Edit: BT har mer.

Se, det var jo ikke så vanskelig. Dere har vunnet synet av denne fristende matretten:

Grunnen til at dere fant akkurat dette innlegget er at ordet gamingassistent bare forekommer én gang på weben, altså her. Ordet er et eksempel på en spesiell egenskap ved språket vårt, vi har det med å sette ulike ord sammen til ett (bare for å dele dem opp igjen, men det er en annen historie.) Søkemotorene er glad i blogger siden de har såpass strukturert kode. Dermed er det ganske enkelt å havne høyt i i trefflistene på mer eller mindre spesialiserte søketermer - en slags lang hale i bloggeverdenen altså (blant bloggere er det standard å more seg med søketermene folk har brukt for å komme til sidene sine).

Dette medfører også store mengder av “nye” og “ubrukte” ord i avisene hver dag. Norsk Aviskorpus samler på rubb og rake av som skrives i norske aviser, og “nyordene” (inkludert en masse feilskrivinger, webadresser osv.) fra det siste døgnet er samlet på en egen side. Neste oppgave består i å velge ut tre ord derfra og legge de ut på bloggene deres som lenker i unummerert listeform, altså sånn som dette:

• Forståvidt
• Sjokk-barbering
• Golfkølleangrepet

Når dette er gjort, skal dere gå på Technorati for å finne dagens mest populære søkeord. Dette søkeordet benytter dere til å åpne den passordbekyttede posten på MEVI171-bloggen (dersom dagens mest populære søk består av flere ord, skal dere bruke det første av dem).