Snap Preview Anywhere er et skript man kan legge inn på bloggen sin, sånn at det popper opp en liten forhåndsvisning av sidene man lenker til. Eirik Solheim, Børge og Jon Hoem er blant de mange som i det siste har testet ut denne funksjonaliteten. Hoem spør sågar om dette kan være en mulig løsning på “avreise-problemet” i hypertekst (problemet med å bedømme hva en lenkes mål er, eller med andre ord: om man skal følge en gitt lenke eller ikke).

Mye av debatten rundt Snap Preview går på om forhåndsvisningen er nyttig, og om den er brukervennlig. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette enn å i enkel og unyansert form svare henholdsvis ja (som jeg har vært inne på tidligere er det mye uutnyttet potensiale i å visualisere nettverket), og nei (løsninger der informasjon legges oppå annen informasjon har den grunnleggende feilen at brukeren ofte forstyrres/mister kontrollen).

Det vesentlige spørsmålet i forbindelse med denne forhåndsvisningsdingsen er nemlig et annet: Er dette egentlig en type funksjonalitet som hører hjemme i en nettside? Svaret er et krystallklart nei. Gitt at ideen bak systemet stemmer, altså at dette lille bildet kan hjelpe brukeren til å forstå hva som skjuler seg bak en link, ja, da vil jo dette gjelde alle websider, og ikke bare de sidene som tilfeldigvis har dette skriptet installert. Det er åpenbart mer rasjonelt å la nettleseren, og ikke den enkelte webmaster, ha ansvaret for denne type funksjonalitet. Så kan brukeren selv få velge om den skal slås av eller på.

Et annet nyere webfenomen er alle de små “social bookmarking”-knappene som vi ser i blogger og etter hvert også i andre publikasjoner. Knapper som lar brukeren bokmerke eller abonnere på posten ved hjelp av diverse tjenester. Det vanlige er å ha mellom to og fem slike knapper, men enkelte har over 40. Alt for brukeren.

Er jeg noe særlig mer begeistret for disse enn for Snap Preview? Nei.

Én ting er inntrykket personen bak bloggen gir av seg selv, gjerne litt stakkarslig og desperat (”Digg meg da, vær så snill, gi meg bare ett bokmerke til bussen hjem!”), eller eventuelt mer arrogant (”Alt jeg skriver er fantastisk, det er bare til å fyre opp bokmerkene, folkens”).

En annen ting ting er det absurde i at norskspråklige bloggere (med kanskje 40 treff om dagen) velger å ha en “Digg this”-knapp under hver eneste post. Vi snakker om en knapp som vil ha nytteverdi for sånn rundt regnet 0.00001% av de besøkende. Det blir som å legge ut den røde løperen utenfor leiligheten sin hver eneste dag, fordi man vet jo aldri: Kanskje kommer kongen. Tør jeg foreslå et par langt mer nyttige knapper, for eksempel “Tips Dagsrevyen om denne posten” eller “bestill denne posten som tapet eller papirfly”?

En tredje ting er at bloggene forringes til en visuell hengemyr av logoer og knapper. Siden det finnes et utall slike tjenester holder det jo gjerne ikke bare å inkludere én, men samtidig er det ikke plass til alle. Hvordan vet man egentlig akkurat hvilke tjenester leserne benytter seg av, altså hvilke tjenester man skal ha med? Eller velger man kanskje de tjenestene som betaler best? (Hva er det du sier, får man ikke betalt for å reklamere for kommersielle foretak på denne måten?)

Men stopp nå litt. Ro ned den kjølige sarkasmen. Noe av det vakre med weben er jo at man selv kan bestemme akkurat hvordan siden sin skal se ut. Dersom noen vil ha knappekarneval og juletrelook på bloggen sin, må de jo få lov til det? Som innehaver av en blogg med en relativt truende taggesky på toppen er vel uansett ikke jeg den rette til å klage på “visuelle hengemyrer”. Nei, det grunnleggende problemet med disse knappene er noe annet, og det er det samme som gjelder for Snap Preview - at naturlig browserfunksjonalitet siver ut i websidene. Det er nettleseren som skal være grensesnitt og hovedverktøy mot weben, kun i tilfeller der funksjonaliteten er knyttet spesifikt opp mot siden, bør kontrollene flyttes dit. Navigasjonsknapper er et generelt eksempel, ordningen med at man kan taste “tt” når man er inne på en Amazon-bokside er et mer spesialisert ett (prøv selv, og se hva som skjer).

Den som jobber med web vet (eller bør vite) hvorfor innhold skal skilles fra presentasjon. Ta en titt på denne flotte videoen for en mer retorisk begavet fremstilling av hvorfor dette er lurt enn jeg er i stand til å levere.

Ved å skille presentasjon fra innhold, kan man gjøre endringer i presentasjonen uten at det har konsekvenser for innholdet (bare overhør lyden av heftige omdreininger i Marshall McLuhans grav, OK?). Og omvendt. I praksis betyr dette at informasjon som tidligere var “stengt inne” i ett nettsideskall, nå kan frigjøre seg fra dette unaturlige habitatet og søke andre uttrykksformer. Information wants to be free, som de sier. Dermed kan man “lese” den samme informasjonsbiten på forskjellige måter, for eksempel gjennom en feedleser, eller med en lydavspiller. Et “em”-element (emphasis) i denne bloggposten betyr at ordene elementet omslutter skal vektlegges, hvilket for eksempel kan bety kursiv i tekstform, og ekstra trykk i lydform.

Vi kan tenke oss at digital informasjon består av ulike lag der enkelte overlapper, noen er avhengige, og andre uavhengige. Presentasjon og innhold er allerede nevnt, struktur er et tredje som er nært tilknyttet begge disse. I tillegg består den lagdelte weben av semantiske lag som antar ulike former:

Man har formell, lettere semantikk bygget inn i kodestrukturen (elementer som “em” for ekstra vekt og h1-h6 for overskrifter, microformats). Her kan man også ha formell, tyngre semantikk, i form av RDF. I tillegg har man etterhvert uformell, uavhengig, og “uverifisert” semantikk i form av samlingen (og innholdet) av innkommende lenker, samt de metadata som sosiale bokmerkere produserer. (Det sosiale laget er selvfølgelig en bok for seg selv.)

Vi kan også snakke om funksjonslaget, som egentlig ikke bør tilknyttes nettressursene, men ligger på OS/applikasjonsnivå. Siden websider har svært varierende funksjonalitet og struktur er det altså ikke unaturlig at navigasjonsknapper og søkebokser inkluderes der (selv om Opera og senere Firefox vist oss hvordan søk mot sider via nettlesergrensesnittet kan gjøre weben mer lettbrukt og tilsynelatende strukturert). Men andre funksjoner er såpass universelle at det er absurd å knytte de til webressursen - det er for eksempel ingen som legger inn en “Kopier tekst”-knapp på hjemmesiden sin. Av samme grunn bør man la være å legge inn preview-skript og “bookmark this”-knapper.

Til slutt: En liten disclaimer om hvorfor folk som benytter ting som knapper og previewbilder tross alt er unnskyldt, i hvert fall foreløpig:

Alle som leser blogger og andre diskusjonsfora på nettet kan se at deltakerne – formodentlig for en stor del voksne – rølper i vei på en måte de aldri ville gjort under fullt navn eller ansikt til ansikt. Vi har langt igjen før sivilisasjonen har nådd internett. . . .

Mon tro hvem står bak dette utsagnet? Er det…

• a) En gryende tenårings snusfornuftige bidrag til “Si ;D” i Aftenposten
• b) En eldre herre som ikke liker barn fordi de kan finne på å ringe på og stikke av
• c) Bergens Tidende på lederplass

Med fare for å røpe for mye: Vi har nok et stykke igjen før de gamle mediene forstår noe særlig av nettet.

Våre data?

Jeg har tidligere snakket endel om grasrotdata og menigmanns innholdsproduksjon. “Vårt” bidrag til det voksende datasett de kaller internett består imidlertid ikke bare av Digg-enker, bloggposter og del.icio.us-tagger - våre mest vanlige bidrag består rett og slett av pek og klikk. Hvilke lenker vi velger å trykke på, og hvilke vi lar være.

Hvorfor er disse klikkene noe å samle på? Fordi de sier noe om hva vi er interessert i. Og vår oppmerksomhet er verdifull:

• For oss selv. Ved å registrere mønstre i vår oppmerksomhet registreres kan den “spisses” og støyrenses (for eksempel ved hjelp av musikktjenster som last.fm, artikkelfiltre som Findory), samt at vi kan vise den fram til andre (iscenesettelse av oss selv)
• For andre personer som av en eller annen grunn skulle være interessert i oss og det vi holder på med (foreldrekontroll, følge personer som har autoritet innen spesielle felt eller på andre måter er interessante)
• For kommersielle foretak som:
  • kan bruke dataene til å tilby oss ulike tjenester (jamfør eksemplene over)
  • presentere oss for målrettet reklame (spyware, Gmail-annonser)
  • på andre måter bruke forbruksmønsterdata i kommersielt øyemed (for raskere å kunne respondere på trender osv.)

Hver gang vi legger ut en lenke på vår egen hjemmeside, er vi med på å bygge søkemotoren til Google. Det samme gjør vi når vii trykker på lenkene vi får etter et søk. Når vi handler bøker på Amazon, bidrar vi til å bygge opp deres “people who bought this item, also bought these items”-tjeneste.

Alskens selskaper har lenge forsøkt å høste inn våre klikk enten gjennom spyware, eller i form av en kontrakt av typen “du får benytte denne tjenesten mot at du gir oss tilgang til å følge med på hva du driver med”. Sistnevnte modell er åpenbart å foretrekke, men også denne er problematisk. Hvorfor skal et selskap (som kan vise seg å gå konkurs eller levere et dårlig produkt) få eneretten til våre data?

Det store antall tjenester som konkurrerer om stadig mer kritiske nettforbrukere har ført til en endring av nettselskapenes kultur: Nå gjelder det å være “snillest” mulig, å fremstå som man er på forbrukerens side. Der web 1.0-selskapene uten å blunke solgte medlemmenes epostadresser til alle som ville betale, er 2.0-generasjonens mantra “we hate spam as much as you do”. De er nærmest “en av oss”. Parallellt med denne maktforskyvningen i forholdet selskap-kunde, har man i økende grad begymt å operere med åpne dataformater, sånn at den som vil kan ta med seg sine data til en annen tjeneste, eller benytte de til flere tjenester samtidig. En positiv utvikling, men det er lenge igjen: Last.fm-data lar seg vanskelig kombinere med iTunes, som igjen ikke passer særlig bra med Winamp. De ulike systemene åpner såvidt for å snakke med hverandre, men foreløpig er samtalen av den sjenerte sorten.

Samtidig er nettbrukere (det vil si, et lite mindretall av teknologisk oppdaterte nettbrukere) i ferd med å bli mer bevisst på at de har en vare å tilby. Mange bloggere prøver å tjene noen slanter ved å benytte annonser, hvilket gir liv til for-og-mot-bevegelsene Pro-Ad Blog og Ad-Free Blog. Men også enklere former for uttrykk kan selges. Forrige måned (eh, altså i mars og ikke november) benyttet en person på Lillestrøm eBay til å selge MSN-bildet sitt. Og sakte men sikkert er noe som ligner nettforbrukerorganisasjoner i ferd med å bygge seg opp - AttentionTrust er en ideell organisasjon som forsøker å gjøre følgende prinsipper til allmenne rettigheter (hentet herfra):

1. Property
   You own your attention and can store it wherever you wish. You have CONTROL.
2. Mobility
   You can securely move your attention wherever you want whenever you want to. You have the ability to TRANSFER your attention.
3. Economy
   You can pay attention to whomever you wish and receive value in return. Your attention has WORTH.
4. Transparency
   You can see exactly how your attention is being used. You can DECIDE who you trust.

AttentionTrust tilbyr også verktøyet Attention Recorder, “a Firefox extension that allows users to capture aspects of their clickstream and browsing history”. Det snakkes sågar om et “personlig API”:

Disse dataene vil man kunne lagre i et eget “hvelv”, som man så kan tilby kommersielle foretak adgang til. Selv er jeg mer interessert i (og har langt større tro på) kontroll over egne data av andre hensyn enn de rent økonomiske. Jeg ønsker at systemet skal holde styr på hvilken musikk jeg spiller (uansett hvilken maskin eller spiller jeg bruker) fordi dette er informasjon jeg finner interessant og kan ha praktisk nytte av, ikke fordi jeg ønsker å selge den.

Cory Doctorow oppsummerer det i en omtale av et foredrag last.fm-sjefen holdt om myware*:

I love this idea: people are good at making decisions and computers are good at counting them (and computers are bad at making decisions and people are bad at counting them). My computer should note, count and process every decision I make — it should notice that I never answer emails from certain people, it should notice that I never click through certain stories in my reader, that I load certain pages every day, that I often search my mailbox for certain kinds of messages and so on. That’s stuff I’m totally unqualified to keep track of, and that computers are really good at

*Den nye generasjonen datainnsamlende systemer kalles gjerne myware, som i motsetning spyware har til hensikt å samle inn brukerens data på en “snill” (åpen og tilgjengelig) måte.

Som sinte, grønnjakkede ungdommer i palestinaskjerf kanskje ville ha sagt det: Ta data tilbake!

I forrige uke ble Nordiske Mediedager avholdt i Grieghallen, og mens andre var på South Park-presentasjon, lusket jeg ned for å se vårt eget institutts Barbara Gentikow levere “et forsvar for allmennkringkastingen”.

Argumentasjonen for allmennkringkastingen ligner den som brukes om enhetsskolen: For at et demokratisk samfunn skal fungere trenger vi en felles plattform av verdier, kunnskap og kulturelle opplevelser. Viktig saker, og jeg har sansen for både NRK og enhetsskole. Men hva består alternativet av, hva er det, rent bortsett fra privatiseringsglade politikere, som utgjør trusselen mot allmennkringkastingen? Det er nok først og fremst tradisjonelle kommersielle kanaler, men også de nye mediene, og siden det er sistnevnte som er mitt domene er det dem jeg skal konsentrere meg om her. Mange medieforskere later nemlig til å ha en forkjærlighet for “gamle” medier, de nye ses gjerne på som hypet, og noe som ikke er verdt å bruke tid på utover i skremmebilder. Et av lysbildene under presentasjonen bare tittelen “(Almenn)kringkastingens særlige muligheter for å fremme demokratisk deltakelse”. La oss se på punktene som ble listet opp her - er egentlig disse “mulighetene for å fremme demokratisk deltakelse” forbeholdt kringkastingen?

Billig og egalitær tilgang til informasjon og kulturelle erfaringer, for “alle”, samtidig

Alle har TV og radio, mens bare “alle” har nett. Et lite spark til datorernas verden er på sin plass, faren for en udemokratisk digital skillelinje, fortrinnsvis mellom yngre og eldre, er reell. Disse skillelinjene kjenner vi imidlertid igjen fra andre deler av (medie)samfunnet. NRK er selvfølgelig mer inkluderende enn konkurrentene, men det er neppe de eldre som dikterer sendeplanen der heller.

Hva “samtidighet” angår, så er det et relativt begrep. Vi kan fint ha opplevelsen av en felles dagsorden selv om vi ikke opplever begivenhetene på nøyaktig samme tid. Vi er flokkdyr, som er interessert i det andre er interessert i. Og kultur? Vi skal ikke se bort fra at unge etter hvert gjør mange av sine kulturelle erfaringer nettopp på nettet.

Ekstrem brukervennlighet; “passiv” bruk som læring

Med ekstrem brukervennlighet siktes det kanskje til at det er veldig få måter å bruke en TV eller en radio på - med andre ord er det få måter å gjøre “feil”. Datasystemer er dessverre problematiske i så måte, men det viser seg altså at folk finner måter å bruke dem på likevel. Og det er jo nettopp de komplekse mulightene for interaksjon som gjør at internett kan brukes til mer enn “passiv” bruk som læring - en og annen pedagog vil nok hevde at det å søke og følge linker og finne fram informasjon på egen hånd er en bedre form for læringsprosess enn den “passive”. Bibliotekene har alltid hatt et formidlingsproblem - hvordan lokke flere enn faste brukere til å benytte seg av det de har å tilby, hvordan få ut all denne informasjonen til massene? På en måte kan vi si at nettet er i ferd med å oppnå det bibliotekene aldri helt fikk til.

Kvalitetssikret informasjon og opplysning, med høy troverdighet

Medienes tradisjonelle autoritet har medført at folk dessverre har utviklet en heller skral kildekritisk sans. Vi har lært oss til å stole på at det vi leser i avis eller ser på TV er sant. Den som har mye spesialisert kunnskap om noe vil kunne bevitne at dette ikke nødvendigvis er tilfelle: Når “vårt” emne fremstilles oppdager vi som regel både feil og unøyaktigheter (det er vel neppe grunn til å tro at det forholder seg særlig annerledes med alt det vi ikke kan så mye om). Jeg skal ikke ta Wikipedia-debatten en gang til, men la meg minne om nettets fordeler her i forhold til de tradisjonelle mediene. Hypertekststrukturen gjør det i prinsippet lett å referere, lett å følge opp kilder. Det er lett å påpeke feil og lett å rette feil. På denne måten lar nettet oss også utfordre inngrodde oppfatninger om kvalitetssikring og troverdighet.

Den typiske ideen om nettet er at alt er kaotisk, fritt og anarkistisk. Joda, men ikke bare. Ikke en gang først og fremst. De deler av nettet som er viktigst for oss i det daglige er riktig så velordnede. Weben er ikke flat - det danner seg mønstre her også, strukturer for autoritet. Og de nye mediene arver fra de gamle, for eksempel tar Aftenposten med seg mye av troverdigheten fra papir over til nett. Under presentasjonen fikk vi servert den gamle klisjéen om at “joda, det står noen bra ting der, men de er veldig vanskelig å finne”, hvilket svarer dårlig til hvordan erfarne brukere opplever surfing på nettet.

Viktig agenda-setting for et stort publikum

Det ble fremmet en påstand om at “Lewinsky-saken er den eneste store saken som har blitt satt på dagsorden av internett”, hvilket faller på sine egne urimeligheter. Det er klart at også andre enn allmenkringkasterne kan bidra til å sette agenda. En “styrt” kringkaster som NRK kan riktignok ta seg råd til å sende mer “samfunnstjenlige” nyheter (utenriks og politikk på NRK versus krim og sport på TV2), men fri presse er nå engang en av samfunnets bærebjelker.

Modeller for god debattkultur

Gjennom formidlingen av forbilledlige debattformer skal altså folket læres opp til å se ting fra flere sider samt å diskutere på en saklig måte. I teorien, men hvordan er det i praksis, i hvilken grad fungerer for eksempel dagens politikere som gode rollemodeller? I et tidspresset og flyktig medium som fjernsynet vil det hviteste smilet, den skarpeste retorikken og de mest bastante påstandene vinne over nøktern nyansering og nøye resonnering hver gang. Rett og slett fordi det ikke er plass, eller tid, til sistnevnte.

Så for å konkludere…

E-demokratiet er her ikke. Men det er liten tvil om at nettet gir oss nye muligheter for deltagelse og engasjement. Sett fra den enkelte: Debattsider, blogger, nye former for å kunne kommunisere med og følge opp politikere. Og på det kollektive plan: Grasrotdrevne prosjekter (Wikipedia, open source-bevegelsen), communitysider, sosiale filtreringstjenester. Søkemotorer som Google, hvis organisering av webens informasjon skjer etter en form for avstemning der så å si alle oss som bruker nettet er med.

En aldri så liten avsporing av et eksempel: På Underskog foregikk det en diskusjon om den mye omtalte Borgen-dokumentaren, der noen foreslo at det skulle lages t-skjorter som protest mot Kværners engasjement på Guantanamo. Litt senere hadde noen tegnet trøyen, og ikke så lenge etter det igjen var t-skjorter på vei i trykken og ulike distribusjonskanaler under planlegging. Teknologien legger til rette for effektiv kollaborativ organisering, hvilket er det Howard Rheingold snakker om i Smart Mobs: “Smart mobs emerge when communication and computing technologies amplify human talents for cooperation.”

Fra Wikipedia:

A smart mob is a group that, contrary to the usual connotations of a mob, behaves intelligently or efficiently because of its exponentially increasing network links. This network enables people to connect to information and others, allowing a form of social coordination

At “smart” ikke nødvendigvis betyr “fornuftig” er en annen sak, og det er en sak som er vel verdt å fundere over. Ikke alle likte Underskog-trøyen. Ny teknologi har skyggesider, og meg og andre med lidenskap for nettet kan lett framstå som evangelister. Da er det bra at noen holder igjen, stiller spørsmål. Men å kunne gjøre dette fordrer en grunnleggende forståelse for hva dette handler om. Verden forandrer seg, og det gjør også våre medievaner. IMK i Oslo later til å være flinke til å følge med i timen, hva har infomedia tenkt å gjøre for å tilpasse seg?

Som en motsatt parallell til at vi flytter livene våre over på nett, begynner intermett å sive ut i verden. For noen år siden var det i enkelte kretser mye snakk om ubiquitous computing, en tenkt kommende samling teknologier for “allstedsnærværende” dataintegrering. Hyppige nevnte “ubicomp”-anvendelser er hus som er i stand til å justere belysningen etterhvert som man beveger seg, kjøkkenapparater som kan snakke både med hverandre og med oss og ikke minst kjøleskap: Kjøleskapet som holder styr på inventar og bestiller nye varer er også en klassiker som har vært “rett rundt hjørnet” i mange år.

En annen drøm om fremtiden handlet om augmented reality og stedenes internett, en slags digital hinne vil vil kunne drapere vårt bilde av verden i (f.eks ved hjelp av øyelinser med innlagt display). Drømmen (eller dystopien, alt ettersom) om “hver person sin profil” ville kunne nå nye høyder når den som har råd til det fikk muligheten til å filtrere bort uønskede elementer i omgivelsene. “JCDecaux-reklameboards? Nei takk, de fjerner vi med et taste-nikk”.

I det siste har ubicomp blitt pop igjen, dog helst under nye navn. Adam Greenfield bruker den snasne betegnelsen everyware. Science fiction-forfatter Bruce Sterling skuer mot en fjern og vakker fremtid der et av tilværelsens mest hjemsøkende problemer (sokkelokalisering) har funnet sin endelige løsning. Sterling ser for seg the internet of things, et miljø der alle fysiske objekter er koblet til nettet (såkalte spimes, Dermed er det slutt på å anstrenge seg for å huske hvor sokkene er - vi bare søker i Google.

• Tekst og bilder fra Sterlings Etech 2006-presentasjon
• Lyd fra den samme seansen

Et beslektet konsept er Julian Bleeckers blogjects - objekter som logger aktiviteten de utsettes for. Kilometertellere og svarte bokser er gamle varianter av dette, genseren som “vet” hvor mange ganger den har blitt brukt er en ny.

Det finnes selvfølgelig mer jordnære og samtidige eksempler på at det fysiske rom veves sammen med digitalisert informasjon. Ulla-Maaria Mutanens Thinglinks for eksempel. Og stipendiat Odd-Wiking Rahlff ved SINTEF IKT har utviklet konseptet cybstickers: Klistremerker som henges opp rundt omkring og ved hjelp av en optisk kode er linket til bildemeldinger. Den som fnner en “cybsticker” kan ta bilde av den, sende bildet til et bestemt nummer, og få den aktuelle informasjonen i retur. Yellow Arrow er et lignende prosjekt som har fått mye internasjonal oppmerksomhet, her har klistremerkene en vanlig alfanumerisk kode. Semapedia er nok en vri på dette, her er målet “to connect the virtual and physical world by bringing the best information from the internet to the relevant place in physical space.” En bruker “tagger” et fysisk objekt/sted med referanse (i form av en optisk kode) til tingen/stedets Wikipedia-artikkel. En forbipasserende med kompatibel programvare installert på mobilen vil så kunne bruke kameraet til å lese av koden, og “klikke” seg til den relevante Wikipedia-artikkelen (illustrert forklaring). Det skal sies at dette er et tungvint* system for noe så enkelt som å formidle en URL, men denne typen linking mellom sted og nettsted eller ting og nett-ting har flust med potensielle bruksområder.

Eksempel? For noen år siden ble dagligvarebutikkene pålagt å oppgi prisene i sammenlignbare mål (hele liter eller kilo). Det er ikke vanskelig å se for seg at de samme butikkene (eller mer sannsynlig: vareleverandørene) kan pålegges å kode alle varene på en sånn måte at kundene ved en enkel skanning er i stand til å sammenligne priser med andre butikker, hente inn tilbakemeldinger fra andre forbrukere, innholdsdeklarasjoner osv. Det kan jo for eksempel være greit å sjekke om salamien vi skal til å kjøpe inneholder ufine bakterier. Informasjonen er der, det gjelder bare å gjøre de rette koblingene, og det er det datarørlegging handler om. Avmystifiseringen av våre kommersielle omgivelser har begynt på internett, og den vil fortsette i “meatspace”.

*Semapedia og Cybstickers bruker egentlig bare gamle strekkodeprinsipper i ny drakt. En mer avansert og for tiden uhyre trendy løsning er RFID-systemet. Radiobrikker (”RFID-tags”) kan lagre langt mer informasjon enn det en strekkode er i stand til, i tillegg trenger man ikke gjøre noe aktivt for å skanne objektet - umiddelbar nærhet til en RFID-leser er nok. Mens det “gamle” smarte kjøleskapet ikke var smartere enn at man på klumsete vis måtte skanne inventaret selv, vil et RFID-kjøleskap registrere varene når man setter de inn på vanlig måte. Og siden brikken har plass til mer informasjon, kan kjøleskapet holde styr på varenes utløpsdato.

Dersom MySpace og Blogger er våre nye torg og almenninger: Er det ikke påfallende hvor få skrupler vi har med å befolke disse tungt sponsede digitale rommene? Etter Clear Channel-bruduljene å dømme er det jo ikke måte på hvor negative vi er til reklame i våre fysiske omgivelser. Dersom noe så traust og upopulært som en kommune benytter seg av reklame for å få det til å gå rundt er det “visuell forurensning”, “å selge seg”. Når favorittsiden vår gjør det samme viser vi en nesegrus forståelse. Spesielt hvis alternativet er at vi må betale. Loven om bekvemmelighet foran prinsipp gjelder nok her som den gjør det i vårt forhold til personvern, sosial ulikhet osv.

Hvor blir det av grasrotbevegelsene i retning av idealistiske, ikke-reklamemarinerte alternativer?

Hva innebærer det egentlig å legge ut noe på nettet? Og hva er motivasjonen bak? Mytene og misforståelsene florerer.

Hvorfor blogger man på nettet dersom man ikke vil at folk skal se det? Eller: Hvorfor uttale seg i offentlighet om ting som er personlig? Hvorfor vise private bilder på nettet dersom du ikke vil at andre skal se dem? Bare ikke gjør det.

Ordene stammer fra en bruker av den lukkede kulturkalenderen Underskog. I den vesle debatten som fulgte etter lanseringen av bloggfilteret Sonitus, uttalte Depesjer-redaktør Jarle Petterson følgende:

Det går virkelig ikke an å spasere ut på torget, slå opp oppslagstavle, og så furte indignert over at noen finner det opportunt å be andre gå og ta en titt.

Det er i utgangspunktet ikke så mye å si på de normative vurderingene her - griper man megafonen bør man vel være klar over konsekvensene, at andre kan høre det man har å komme med? Men hvordan vi synes det bør være, og hvordan det faktisk er, er to forskjellige ting. Er det riktig som det blir framstilt, at “offentlig” egentlig bare et synonym for “allment tilgjengelig”? Er “offentlig” og “privat” nødvendigvis to entydige og motsatte egenskaper?

Et torg består av flere “torg”

Det offentlige er ikke ett domene - det finnes flere offentligheter med ulik grad av tilgjengelighet. Den nasjonale “dagsordenoffentligheten” er forskjellig fra den lokale velforeningens “dugnadsoffentlighet”. Å henge opp en plakat på Fisketorget i Bergen er ikke det samme som å stille opp på Skavlan, som igjen er noe annet enn å legge ut et innlegg på en blogg. Bloggere og forumdeltakere adresserer sjelden samfunnet som helhet i sine tekster, slik tradisjonelle medier gjør. Vi snakker ikke til Alle og til Evigheten.

danah boyd (som ja, skriver navnet sitt med små forbokstaver) forsker på MySpace, og sammenligner nettverkstjenesten med ungdommens tradisjonelle hjørne-hangout. For veldig mange rom på internett vil “gjengen på hjørnet” være en mer passende metafor enn “torg-gauleren”: Jovisst er gjengen som henger her er offentlig tilgjengelig rent fysisk, men dette er ungdommens egen sfære, der aktivitetene slett ikke er myntet på verken mor, far eller andre voksne. Gjengen inviterer ikke hvensomhelst til å delta, det er en privat samling mennesker som tilfeldigvis oppholder seg i et offentlig rom.

Fornemmelsen av hva som er vårt publikum og våre omgivelser legger føringer på hva vi sier og gjør i ulike situasjoner. Vår intuitive oppfatning av “publikum” er en sansbart tilgjengelig gruppe mennesker i våre umiddelbare omgivelser. Mange av oss er mildt sagt lite begeistret for tanken på å skulle snakke foran et større antall mennesker, og i et auditorium vil tilstedeværelsen av publikum kunne oppleves nesten angstfremkallende intenst. Med tekst forholder det seg annerledes, ikke minst med digitalt distribuert tekst. Her er vårt publikum i utgangspunktet en usynlig eller i det minste en vag størrelse. I hvilken grad vi er i stand til å “sanse” tilhørerne avhenger av vår sosiale følsomhet generelt, og vår kjennskap til og erfaring med nettmediet spesielt. Men stort sett vil selv normalt sjenerte borgere verken få tørr hals eller skjelvende hender av å trykke “submit”.

Denne bloggposten er i teorien tilgjengelig for millioner av mennesker som a) forstår norsk og b) har tilghgang til internett. I praksis har den kanskje av et par titalls lesere, hvorav rundt ti er personer jeg vet om. Et begrep som “offentlig tilgjengelig” kan i denne sammenheng synes som noe av en overstatement, men som vi tidligere har vært inne på har informasjonen en hang til frihet, og det er ikke godt å si hvor den kan finne veien. Like fullt skrives posten innenfor en spesiell kontekst og for et spesielt publikum - at barrierer mellom denne konteksten og andre fort kan kollapse, blir det vanskelig å ta hensyn til - utover å venne seg til det.

danah boyd bruker begrepet super publics for å beskrive den nye typen offentligheter:

Digital life has really screwed with the notion of public, removing traditional situationism (Goffman) that connects strangers. If the Kenyan farmer is connected to the Internet and reads English, he can be a part of Bloomberg’s public via the New York Times. Yet, this does not mean that the New York Times would conceptualize him in their public, nor does it mean that his public acts would be equally visible by other constituents of the Times.

I løpet av noen enkle setninger oppsummerer boyd mye av det jeg har forsøkt å skrive om mediert kommunikasjon i løpet av de siste tre årene:

Digital architectures alter the structure of social life and information flow. Persistence, searchability, the collapse of distance and time, copyability… These are not factors that most everyday people consider when living unmediated lives. Yet, they are increasingly becoming normative in society. Throughout the 20th century, mass media forced journalists and “public” figures to come to terms with this, but digital structures force everyone to do so.

Hele innlegget bør forøvrig være obligatorisk lesning for de som arbeider med eller studerer nettet som sosial arena.

Er bloggere journalister?

Vi må lære oss å forstå at selv om alle kan skrive på web (og bedrive noe som ligner på journalistikk), er ikke alle journalister. Journalistikk er et fag. Journalister lærer seg til å forstå hva det er å publisere for et usynlig publikum. Og journalister forholder seg til presseetiske regler formulert i den hyppig omtalte Vær Varsom-plakaten. Et av punktene der lyder:

Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.

Mellom linjene kan vi lese en erkjennelse av at ikke alle “vanlige folk” nødvendigvis har den mediakompetansen som journalister har. Dette må tas hensyn til. Når menigmann ikke vet å veie ordene sine tilstrekkelig i forhold til publikum, må redaktøren gjøre det for henne. Bloggere og andre leverandører av nettinnhold har ingen Vær Varsom-plakat, og som nevnt har de kanskje ikke engang forståelse for betydningen av slike regler. Senest i dag skriver VG om foreldre som “Henger ut egne barn på nettet” på et nettsted der foreldre som har hatt trøbbel med barnevernet driver en form for digitalt borgervern, ved å legge ut barnevernsrapporter og diverse andre konfidensielle opplysninger. Det nytter altså ikke å behandle alle som produserer innhold for web som om de var ansvarlige redaktører.

I et intervju på IT Conversations snakker “folkemediamogul” Dan Gillmor om hvorfor han ønsker at en blogger snart skal miste huset på grunn av bloggens innhold - ikke fordi han ønsker å se flere husløse, men fordi bloggere trenger en vekker på hvor grensene går når det gjelder hva det er lov til å skrive om andre. I dag er ikke dette åpenbart for alle, og ærekrenkelser begås over en lav sko. Nederst i kolonnen til høyre har jeg pleid å linke til EFFs Legal Guide for Bloggers, hvilket har blitt framstilt som en guide til bloggeres rettigheter, men den handler også om bloggeres ansvar. I en tid der alle under 20 legger ut ting på web er det bare å håpe at kidsen lærer seg nettkyndighet uten å gjøre for mange feil av typen som rammer andre. Samtidig kan vi håpe at folk forstår at mennesket ikke er noen form for rasjonell journalist-maskin.

Internettforskning og etikk

For en tid siden var jeg på en gjesteforelesning der etnolog Charlotte Hagström på veltalende og kunnskapsrikt vis snakket om etiske aspekter ved å forske på nett-tekster. Hun forsket på en spesiell type nettsider laget av sørgende foreldre til minne om sine døde spedbarn, og lurte på hvordan hun i denne situasjonen skulle kunne skåne foreldrene ved å unngå sitater og navn, og samtidig oppfylle vitenskapelige krav om etterettelighet. Disse tekstene ligger altså offentlig tilgjengelig på nett, men Hagström var altså omtenksom nok til å anta at det å “bli forsket på” var en konsekvens av skrivingen foreldrene neppe hadde sett for seg, I tillegg var det vanskelig å forutse hvordan foreldrene ville reagere på dette. Jeg kan ikke påberope meg forskerstatus, men har ingen vanskeligheter med å gjenkjenne problemstillingen. Da jeg i min tid vurderte å skrive om chatting og nevnte denne idéen for andre chattere, var den naturlige responsen “er det derfor du snakker med meg, fordi du skal forske?”

Vi liker ikke å reduseres til en gjenstand for analyse. Skal andre snakke om oss, skal det skje på våre egne premisser. Vi ønsker selvfølgelig alle å bli sett, men ikke uten at vi bevarer en viss kontroll med hvem som får se hva. Og på et internett der sfærene titt og ofte kolliderer, kan ballene i denne innntrykkskontrollen fort vise seg vanskelig å sjonglere.

Apropos spørsmålet om teknologien medfører en forsterket eller svekket form for kommunikasjon mellom mennesker: Via antropologi.info snublet jeg over et intervju med Microsoft-antropolog Anne Kirah. Hun har forsket på bruk av chatteprogrammer, og sier:

- Vi lever i en global verden. Familier bor ikke lenger tett innpå hverandre, vi er spredt rundt omkring. Chat lar oss bryte ned disse grensene, sier hun til VG.

Absolutt. Vil dette også la oss holde liv i bekjentskaper som ellers ville svindlet hen? Mjo, men da gjerne på bekostning av andre, for i følge New Scientist er det magiske tallet på antall bekjente rimelig konstant på tvers av tid og rom:

Even in an era of sophisticated global communication, it seems, we are only able to keep up with the same number of people as our hunter-gatherer ancestors.

Men tilbake til VG-intervjuet med Kirah:

Hun mener vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet.

- Denne grensen finnes jo ikke. Vi er alle ekte mennesker bak skjermen, sier Kirah.

Nettopp. Virtuell-merkelappen som har fått så sterkt feste er ikke bare feilaktig, men undervurderende - vi er ikke noe mindre virkelige bare fordi vi er tilkoblet nett. (Dog har noen av oss fått mer spillerom til å utøve sitt fiktive jeg - mer om det i neste post).

Den samme tankegangen ligger bak den nye bloggen The End of Cyberspace, der undertittelen er Goodbye, virtual world. Hello, new world. For tiden holder de på med å komme fram til et bedre ord for “online-tilstanden”. Som David Pescovitz, medredaktør i Boing Boing og bidragsyter til Wired-artikkelen om saken, skriver:

The notion is that the Internet is becoming less of a place we “go to” and more of a layer atop our entire everyday reality. As a result, the term “cyberspace,” coined by William Gibson in 1984, just doesn’t seem relevant anymore.

Blant navneforslagene har jeg har mest sans for Ross Mayfield sitt, det er enkelt, det er i bruk, og det peker på at on- og offline fremdeles er to forskjellige tilstander hva tilgjengelighet og “connectedness” angår:

On: When kids use the Net, they are either On, using it as a conduit for social interaction, or Off, a way of not being present. We need to retain Off as a right.

En rett det er viktig å ta vare på, men det kan bli vanskelig dersom vi ikke er den bevisst.

En ny rapport hevder at Internet Explorer-brukere er minst fire ganger mer tilbøyelige til å klikke på reklamebannere enn Firefox-brukere.

Nå kan jo dette studiet ha all verdens begrensninger og metodiske svakheter. Men uansett er det overveiende sannsynlig at denne tendensen er reell. For hva er egentlig en Firefoxbruker? Om ikke annet, så vet vi at dette er en person som har vist teknisk kompetanse nok til å kunne installere en nettleser. Hvilket har visse implikasjoner:

Ettersom annonsering utgjør vitale deler av nettets økonomiske ryggrad, vil altså en stadig høyere andel erfarne og selvstendige nettbrukere kunne medføre at…

VG-bloggeren donpiano uttrykker frustrasjon over at det er vanskelig med å få oversikt over VGs leserblogger, og at det i stedet for å skrives om faste temaer “blogges om alt og ingenting - spesielt mye ingenting”.

Jeg har samme inntrykk etter å ha lest litt i endel av disse bloggene. Blogger av typen “her skriver jeg hva jeg mener om julebord og i neste innlegg skriver jeg om katten” later til å være regelen og ikke unntaket, det er vanskelig å få øye på det som ofte gjør blogger interessante også for andre enn venner og kjente: Noen som øser av sin spesielle kunnskap eller byr på sin særegne stemme. Tjenesten er mer LiveJournal enn Blogger, mer nettdagbok enn blogg. Og i enda større grad enn LiveJournal er VG-bloggene løsrevet fra bloggosfæren forøvrig. Det er imidlertid nok av interne forbindelser, og på kort tid later det til å ha vokst fram et diskusjonssamfunn, om enn i lettvekterklassen.

Blant tusener av VG-blogger må det nødvendigvis være mange unntak, selv om de som donpiano er inne på, kan være vanskelige å få øye på. Marias elleve minutter er noe såpass spesielt som en blogg skrevet av en prostituert. Kommentarfeltet byr på et interessant møte mellom “den skitne undergrunnen” og “samfunnet forøvrig”. Og ja - det er nok av fordommer som kommer for dagen.

Oppdatering 04.01: Marias elleve minutter er sporløst forsvunnet, sannsynligvis ble den ble for sterk kost for VG.

Dagbladet åpner bloggtjenesten Blogging.no, og Snusblogg vinner kappløpet om å legge ut den første posten. Siden Dagbladet ønsker å skape blest om sin nye tjeneste linker de til innlegget fra forsiden. I tråd med policyen om å alltid illustrere sakene sine, legger de ved et bilde av en snusboks - et kunstgrep som skal vise seg å trigge hele hockeylandslaget og halve resten av Norge. Horder av snusentusiaster invaderer postens kommentarfelt, den ene tjokkaleppen mer ivrig enn den andre etter å fortelle om sin lidenskap. Eller snakke ut om sine snusproblemer. På kort tid oppstår det et slags ad-hoc-samfunn for snusere, og til slutt har posten 350 kommentarer av typen:

Noen som har noen knakandes gode tips for å hjelpe en fattig student med snusslutten?

Nå er det vel egentlig ikke om å gjøre å ha snusen lengst inne i munnen

Det kjedelige med aa kjoepe all snus paa taxfree er at de siste to boksene alltid er litt toerre

Kutt ei potetskive å lægg i snusboksen vist den bynn å bli tørr

Ikke enig at snus i plastboks er bedre. For det første blir ikke lukten like fersk som i papp

At bloggen ikke handler om snus, men om snusfornuft (posten nevner ingenting om snus) er det ingen som legger merke til eller bryr seg om.

Det er i sannhet et vidunderlig internett vi har.

(Dagbladbloggenes kommentarsystem er for øvrig veldig kronglete, velg “vis alle”, “eldste først” og evt. “trådet” for lettere å få oversikt over kommentarene).

Når vi er på nett har vi et overordnet mål: Få med oss det som er viktig for oss, og filtrere bort det irrelevante. Natta har færre timer enn det nettet krever, så her trengs det kløktige strategier for å hindre støyen i å overdøve signalet. En av strategiene vi benytter oss av er tillit, og tillitssystemer er et voksende felt med med stort potensiale.

Jaha?

Som andre deler av den menneskelige tilværelse handler internett om mer enn lureri, desinformasjon og kildekritikk - det handler også om tillit. Når vi bokmerker eller abonnerer noe(n) representerer det en stille (som oftest i hvert fall) tillitsærklæring. Vi rasjonaliserer fra Blogg X sin foreløpige (eller tilsynelatende) fortreffelighet til at den også i framtiden vil by på godbiter vi ikke ønsker å gå glipp av. Og vips, Subscribe. Vi abonnerer på bloggens syndikeringsfeed.

Den lettlurte typen, altså

La meg fortsette, takk. På denne måten gir vi Den Andre Bloggende rollen som filter (eller rettere; et av mange filtre) mot internett/verden. Det framvoksende “deltakende web”-paradigmet fører til mange andre typer tillitsabonnementer blir mulige. En utvidet tilnærming til syndikering er OPML - en standard for lister over feeds. Dersom vil stoler tilstrekkelig på Blogger X sin utsøkte smak og gudommelige dømmekraft trenger vi altså ikke nøye oss med å abonnere på X sin blogg - vi kan abonnere på alle de X abonnerer på igjen. Ved å la andre filtrere virkeligheten, slipper vi å gjøre det selv. På denne måten har vi gått fra at

• a) “alle får presentert den samme virkeligheten” (tiden med NRK-monopol), til at
• b) “alle får filtrert verden ulikt” (video/zapping/internett) til at
• c) venner og andre i “tillitskretsen” igjen kan få servert akkurat det samme.

Det der faller på sin egen urimelighet. Har det rablet fullstendig?

OK, så er det kanskje ikke helt sånn det fungerer.

• “Alle får hvert sin verdensbilde” var en typisk kritikk av push-teknologi, dengang det fremdeles ble benyttet som begrep. Men: Mennesker er sosiale og ønsker å oppleve sammen. Vi tiltrekkes av store mediafenomen en masse (og mindre fenomen i mindre grupper).
• Det er allerede flere år siden vi begynte å dedikere litt for mye av arbeids-/studiedagen til å forsyne kompiser med diverse lenker via epost, IM og web-forum.
• Med mindre vi ikke ønsker noe eget liv, vil vi per definisjon aldri få tid til å fordøye noen blåkopi av andres verdensanskuelser. Ikke ville vi hatt noen interesse av det heller; selv nære venner er for ulike oss til at vi skulle ønske å følge enhver tanke den andre måtte ha.

Og akkurat det er grunnen til at jeg er litt skeptisk til Raymond Kristiansens tro på OPML som revolusjonerende for måten vi kommer til å bruke nettet på. Jo visst, syndikering er fremtiden, og OPML har sikkert flust av både tenkelige og utenkelige bruksområder - for eksempel i jobbsituasjoner der man ønsker at hele staben skal ha det samme “nyhetsblikket”. Men uten at man kommer opp med dugelige metoder for støyreduksjon har jeg liten tro på å la andre mennesker, med all deres interessekompleksitet, fungere som nyhetsagenter på denne måten. Når de mest interessante artiklene er tilgjengelige trenger vi ikke lenger hele kompendiet. Med mindre det er nettopp det folk vil ha? Kan hende har jeg en noe skjev idé om hvor mye tid og interesse folk egentlig har å avse til web. Hvilket minner meg om da en av deltagerne ved Mob-Tagging-workshopen snakket om hvordan han gjerne ville betalt, dersom noen kunne tagge internett for ham. Men tillit og kvalitetssikring eller ikke - bør vi strebe etter en utvikling der man tar “hele pakken” framfor å velge og vrake kilder selv?

Spar oss for kvasidilemmaene. Andre eksempler på tillitssystemer?

Vi beveger oss til et annet sted på nettet der Jo Christian Oterhals skriver om Yahoo sin My Web 2.0-tjeneste. I My Web 2.0 integreres tagging/sosiale bokmerker i søkemotoren, hvilket er ment å gi mer personlig relevante søketreff. (Og Yahoo er for øvrig neppe blind for fordelene ved å la brukerne semantisere weben for seg). Andre varianter av tillits-søkemotorikk inkluderer Rollyo og Swicki.

Yahoo har helt klart beveget seg i riktig retning det siste året, og det de driver med er både ambisiøst og interessant. Det går riktignok sakte - grensesnittet er like lite innbydende nå som da jeg prøvde tjenesten første gang for noen måneder siden. Et annet og mer fundamentalt problem ved My Web 2.0 (eventuelt en feature, for den som liker lukkede selskap) er at bokmerkene ikke er like tilgjengelige som for eksempel del.icio.us sine. For i det hele tatt å på noen måte kunne knytte seg til andre i nettverket, er man nødt til å spørre dem (sågar via epost): “Vil du være vennen min?”, med det typiske gjengivelsespress det måtte medføre. Den klassiske “social software-fellen”.

Da foretrekker jeg den mer sosialt komfortable del.icio.us-modellen. Som del.icio.us-bruker kan man abonnere på hvilken som helst bruker sine bokmerker, uten at andre trenger vite om det.

Ja, vi har fått med oss denne kikker-fetisjen din. Men var det noe poeng med denne posten, utover å bruke flest mulig buzzwords?

Tja, det skal være der oppe et sted. Du får lete mellom linjene.

Negroponte og MIT Media Lab sitt One Laptop Per Child-prosjekt har fått endel omtale det siste året. Planen går ut på følgende:

a) masseproduser spesiallagde datamaskiner
b) selg de svært billig til utviklingsland… (kun ordrer på én million eller flere enheter aksepteres)
c) …som så skal distribuere de videre til skolebarn.

En spennende idé. Kryss det du har for at det blir en suksess. Det har imidlertid ikke manglet på kritiske røster. Den vanligste innvendingen er at fattige har større behov for mat og vann enn for datamaskiner. For så vidt selvsagt, men det er ofte lite fruktbart å sette ulike former for støtte opp mot hverandre. Kontakt med verden og de idéer den har å by på kan ha uvurderlig nytteverdi for unge skoleelever. Men dersom lokalbefolkningen opplever andre behov som mer presserende enn teknologitilgang kan dette by på problemer. Lee Felsenstein er en dataingeniør som etter sigende er opptatt av teknologiens sosiale implikasjoner. I artikkelen Problems with the $100 laptop (via Metafilter) lister han opp en rekke problemstillinger knyttet til OLPC-prosjektet, blant annet stiller han det evige u-hjelpsspørsmålet (hvorvidt det er samsvar mellom formål med hjelpen og praksis):

In developing societies children are perceived to have a place in helping the family advance, not in racing ahead and leaving the family behind. Unless it is evident that the laptop will improve the prospects of the family then support within the family may not be forthcoming, and the laptop will more likely be converted to cash.

Artikkelforfatteren bekymrer seg også for en annen kjent problemstilling knyttet til u-hjelp, og mener man ikke har satt seg nok inn i kulturen der man skal inn med sin hjelpende hånd:

So far as can be seen, no studies are being done among the target user populations to verify the concepts of the hardware, software and cultural constructs

Men selv om dette skulle være sannhet, så er det nok en modifisert en. Det skal godt gjøres å forske på denne gruppen som helhet, “the target user populations” er en enorm og uensartet gruppe. Og det har det vært gjort mange lignende prosjekter og studier - blant annet her på Infomedia. Synneve Monstad leverte i fjor sin oppgave basert på feltarbeid i Laos. BBC rapporterer (både tekst og video om et prosjekt i India der småbarn prøver datamaskiner for første gang - og relativt fort lærer seg helt grunnliggende ting (som å få Windows til å henge…)

Her hjemme blant bergene har vi sett “teknologi til alle”-prosjekter i blant annet Modalen og Austevoll. Medieomtalen er imidlertid stort sett begrenset til perioden før og under oppstart. Har det i det hele tatt vært gjort forskning på lokalsamfunnsmessige følger av disse programmene? Er Modalen blitt en kunnskapsbastion, Austevoll det nye Silicon Valley? Er du på søk etter masteroppgave, så er det bare å forsyne seg.

Det er snodig hvordan selv ikke de deler av media som er født online, klarer å utnytte seg skikkelig av nettets særegne kvaliteter.

Tor Andre irriterer seg over at ITavisen ikke retter faktafeil i en artikkel, selv om leserne har brukt kommentarfeltet til å korrigere. Jorunn Danielsen forteller om en artikkel bygget på følgende “utsagn” fra Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales: “Wikipedia er søppel”. Ord som mannen selvfølgelig aldri har tatt i sin munn, men litt usannheter må man vel regne med når journalisten ikke leser den utenlandske kilden skikkelig.

Det er en kjensgjerning at pressen er glad i å utveksle saker, og i forgårs dukket følgelig Wikipedia-våset opp i Dagbladet. Dagbladet har visst også fått for seg at “…hele konseptet bygger på en programvare, Wiki, utviket i sin tid av Microsoft.” Sistnevnte utsagn medfører så lite riktighet at open source/linux-guru Rune B. sannsynligvis skummet rundt kjeften av sinne da han mailet en rettelse til journalisten. Uten at artikkelen har blitt særlig rettere av det.

Kanskje Dagbladet.no kunne hatt godt av å åpne for litt wiki-teknologi selv?

Du kjenner kanskje den irriterende typen som alltid trommer fingrene utålmodig i bordplaten mens kjeften jager rundt tyggisen som en vaskemaskintrommel i sentrifugalfasen?

Den typen er meg.

Jeg husker ikke når jeg først merket hvordan websurfingen ofte antok et spesielt mønster. Den gikk i en slags evig løkke mellom de samme sidene, på hvileløs jakt etter oppdateringer. Det må da finnes en mer praktisk løsning tenkte jeg, og vips, der var jo RSS, og hele-tiden-se-etter-oppdateringer-problemet var løst. Vel, egentlig ikke, nå er det i stedet RSS-strømmene jeg hele tiden sjekker. I tillegg til en masse annet som ennå ikke lar seg syndikere.

Internett er en uttømmelig kilde til informasjon og underholdning, man blir aldri ferdig, uansett hvor sent eller tidlig er det alltid noe mer som kan sjekkes eller oppdages. Ikke minst minner Bloglines Notifier stadig om at man har 172 New Items, og køen vokser. Med så mye informasjon og så mange redskaper bestandig tilgjengelig- blir det fort vanskelig å utsette til i morgen det man ikke burde gjort i dag. Med den digitale hverdagen følger en ny type rastløshet. I så måte er det (passende nok) beroligende å se at jeg ikke er alene om denne digitale fingertrommingen: New York Times hadde forleden en artikkel som setter ord på det hele (funnet via spot-on-mine-faginteresser-bloggen Infontology).

Since starting to write this article two hours ago, I have left my chair only once. But I have not been entirely present, either.
Each time I have encountered a thorny sentence construction or a tough transition, I have heard the siren call of distraction.

Shouldn’t I fiddle with my Netflix queue, perhaps, or click on the weekend weather forecast? And there must be a friend having a birthday who would love to receive an e-card right now.

Rastløsheten er ikke en følge av informasjonsmengden alene, men også av den moderne form å virke på som vi med lite kreativ norsk kaller multitasking.

Vi multitasker fordi det er praktisk og effektivt å dele tiden mellom ulike gjøremål som IM, nedlastning, skriving, bestilling, søking, lesing, TV, måltider osv. Men også fordi denne måten å arbeide på svarer til hjernens ulike krumspring. As we may think het det i Vannevar Bush sitt berømte essay om prinsippet som senere skulle bli kjent som hypertekst, og mye er sagt om hypertekstens ambisjoner om å støtte måten vi tenker på. Tenkningen er ikke lineær, den har flust av tråder og avstikkere. Den digitale hverdagen gir oss mulighet til å følge disse innskytelsene- selv når det strengt tatt hadde vært mer produktivt å holde seg til én ting av gangen. Selv under skrivingen av denne posten kunne jeg ikke la være å “følge linker” i form av illojale tanker som heller ville begynne på nye innlegg enn å fullføre det påbegynte. I gamle dager ble skomakerens sønn ved sin nedarvede lest, i dag har vi så stor frihet og så mange muligheter at bare det å velge hva man skal ta seg til er en utfordring i seg selv.

Med internett forandres vår tilværelse, sannsynligvis for alltid. Det hjelper neppe med noen avvenningsklinikk når man har fått smaken på deilig onlinefrukt. Nå har ikke jeg tenkt å tilbringe like mye tid foran skjermen som i dag resten av livet. Men det vil heller ikke være nødvendig den dagen håndholdte løsninger blir gode nok, eller når augmented reality-teknologien slår igjennom. I stedet for å lenke oss til maskinen, lenker vi heller den fast til oss og gir med det slipp på de avbrekkene vi fremdeles har fra den globale landsbyen . Det har vært mye (og forsåvidt interessant) skrål om diverse kameraer som plasseres rundt i bykjernene og andre følger av informasjonssamfunnet- men mon om ikke vi står foran forandringer som på en atskillig mer fundamental måte enn dette kan utfordre idéen om hva det vil si å være menneske.

Nå er det egentlig ikke meningen å leke dystopisk dommedagsprofet. Mer entusiastisk tilhenger av nettet og dets muligheter enn undertegnede skal du tross alt slite for å finne. Og som David Weinberger sier i storartede Small Pieces Loosely Joined:

But it is not at all clear that our new distractedness represents a weakening of our culture’s intellectual powers, a lack of focus, a diversion from the important work that needs to be done, a disruption of our very important schedule. Distraction may instead represent our interest finally finding the time that suits it best. Maybe when set free in a field of abundance, our hunger moves us from three meals a day to day-long grazing. Our experience of time on the Web, its ungluing and regluing of threads, may be less an artifact of the Web than the Web’s enabling our interest to find it’s own rhythm. Perhaps the Web isn’t shortening our attention span. Perhaps the world is just getting more interesting.

Men - internett har gjort med hverdagsliv som andre nett (strøm og mobil) har gjort med hytteliv- og underveis er noe gått tapt - for alltid.

Jarle Dahl Bergersen gjør for tiden en god jobb med å belyse problematikken med norsk spam. I en kommentar til en av postene får vi se en norsk spammer svare for seg. The Register har på sin side et helt intervju med en bloggspammer.

Felles for de to spammerne er at de snakker om behovet for informasjonen de tilbyr gjennom virksomheten sin. De er nærmest reddende engler- folk vil jo ha porno, piller og poker.

Joda, men det at man ønsker noe i én sammenheng har vel aldri betydd at man vil ha det i alle mulige andre sammenhenger også. Uten at jeg kjenner så godt til kirkeliv, vil jeg tro at de færreste av dem som pleier å henge i kirker ønsker å få servert frekk porrfilm, herlig kjemisk stimuli og et godt pokerlag under gudstjenesten. Og enn så glad jeg er i øl, jeg vil ikke ha det gjennom kjøkkenkranen (hm, kanskje litt i helgene hadde gått an).

Vi lar ikke teskjeen hvile helt ennå. Resonnementer som går på informasjonsbehov, at blogger er åpne ytringsplasser osv. er basert på det jeg vil tro er en påtatt misoppfatning av hva en blogg er. En blogg er ingen offentlig oppslagstavle. Når man kommenterer inngår man en kontrakt med bloggverten, der sistnevnte setter premissene. Vanlig bloggkonvensjon tilsier at en kommentar skal være relevant på minst én av tre måter: Den skal fungere som møtepunkt mellom leser og bloggpostens innhold, møtepunkt mellom leser og bloggvert (evt. bloggens innhold generelt), eller et møtepunkt mellom ulike lesere som kommenterer.

Dette vet selvfølgelig spammerne like godt som alle andre. Så hvorfor ikke kutte ut pseudomoralsk rettferdigjøring av egen virksomhet og heller bare innrømme at spammens berettigelse er penger og penger alene. Grådighet er da en ærlig sak, det.

Alltid trivelig å kunne humre litt over lørdagsavisen på sengekanten. I BTs lørdagsbilag BTMagasinet uttrykker kulturredaktør Jan Nyberg indignasjon over Forbrukerombudets refs av naken hud i en reklamekampanje for Oslo City. Nyberg lurer på om vi er på vei mot amerikanske moraltilstander, og viser til en fersk rapport om ettervirkningene av Janet Jacksons brystblotting under Super Bowl i fjor:

Rapporten, som er gjengitt i den utmerkede avisen The Onion, forteller at millioner av amerikanske barn antas å være traumatisert etter “nesten-naken-tragedien” for et år siden.

The Onion, altså. “Utmerket avis”, han har tydeligvis god kjennskap til denne klassiske satiriske nettpublikasjonen? Neppe:

Flere av [barna] lider også av mareritt knyttet til en strålende sol, på grunn av Janet Jacksons gullring i brystvorten…()

Noen av barna skal ha sagt at de aldri kommer til å amme og at de vil foretrekke å gi sine barn næring intravenøst. Andre skal ha sagt at de hater sin egen mor, i redsel for at hun også en dag kommer til å blotte et bryst.

Alt dette uten å blunke. Her er hele kommentaren).
Artikkelen i The Onion er selvfølgelig ikke annet enn harselas med det amerikanske moralhysteriet - det samme hysteriet kulturredaktøren nok mener å få bekreftet gjennom denne “rapporten”.

Det er verken første eller siste gang journalister har latt seg lure av tullehistorier fra The Onion og andre nettsteder. Men før internettignorantene tar dette som en kilde til friskt vann på mølla, kan det nevnes at artikkelen bare er å finne i papirutgaven av BT. På nett har man som kjent muligheten til å la være å legge ut, eventuelt å redigere vekk i ettertid.

Dagen før Gmail ble offentligjort spådde Lamablog denne tjenesten og de potensielle farene ved den. Det kan se ut som Gmail kun blir brukbar som hotmail-konto.* “Wired og Eiriks forfatterblogg har mer om dette.

*hotmail-konto(subst.)
1. Oppsamlingssted for spam
2. Skalkeskjul for alle mulige tjenester som krever at man registrer seg med mailadresse