I forrige uke ble Nordiske Mediedager avholdt i Grieghallen, og mens andre var på South Park-presentasjon, lusket jeg ned for å se vårt eget institutts Barbara Gentikow levere “et forsvar for allmennkringkastingen”.

Argumentasjonen for allmennkringkastingen ligner den som brukes om enhetsskolen: For at et demokratisk samfunn skal fungere trenger vi en felles plattform av verdier, kunnskap og kulturelle opplevelser. Viktig saker, og jeg har sansen for både NRK og enhetsskole. Men hva består alternativet av, hva er det, rent bortsett fra privatiseringsglade politikere, som utgjør trusselen mot allmennkringkastingen? Det er nok først og fremst tradisjonelle kommersielle kanaler, men også de nye mediene, og siden det er sistnevnte som er mitt domene er det dem jeg skal konsentrere meg om her. Mange medieforskere later nemlig til å ha en forkjærlighet for “gamle” medier, de nye ses gjerne på som hypet, og noe som ikke er verdt å bruke tid på utover i skremmebilder. Et av lysbildene under presentasjonen bare tittelen “(Almenn)kringkastingens særlige muligheter for å fremme demokratisk deltakelse”. La oss se på punktene som ble listet opp her - er egentlig disse “mulighetene for å fremme demokratisk deltakelse” forbeholdt kringkastingen?

Billig og egalitær tilgang til informasjon og kulturelle erfaringer, for “alle”, samtidig

Alle har TV og radio, mens bare “alle” har nett. Et lite spark til datorernas verden er på sin plass, faren for en udemokratisk digital skillelinje, fortrinnsvis mellom yngre og eldre, er reell. Disse skillelinjene kjenner vi imidlertid igjen fra andre deler av (medie)samfunnet. NRK er selvfølgelig mer inkluderende enn konkurrentene, men det er neppe de eldre som dikterer sendeplanen der heller.

Hva “samtidighet” angår, så er det et relativt begrep. Vi kan fint ha opplevelsen av en felles dagsorden selv om vi ikke opplever begivenhetene på nøyaktig samme tid. Vi er flokkdyr, som er interessert i det andre er interessert i. Og kultur? Vi skal ikke se bort fra at unge etter hvert gjør mange av sine kulturelle erfaringer nettopp på nettet.

Ekstrem brukervennlighet; “passiv” bruk som læring

Med ekstrem brukervennlighet siktes det kanskje til at det er veldig få måter å bruke en TV eller en radio på - med andre ord er det få måter å gjøre “feil”. Datasystemer er dessverre problematiske i så måte, men det viser seg altså at folk finner måter å bruke dem på likevel. Og det er jo nettopp de komplekse mulightene for interaksjon som gjør at internett kan brukes til mer enn “passiv” bruk som læring - en og annen pedagog vil nok hevde at det å søke og følge linker og finne fram informasjon på egen hånd er en bedre form for læringsprosess enn den “passive”. Bibliotekene har alltid hatt et formidlingsproblem - hvordan lokke flere enn faste brukere til å benytte seg av det de har å tilby, hvordan få ut all denne informasjonen til massene? På en måte kan vi si at nettet er i ferd med å oppnå det bibliotekene aldri helt fikk til.

Kvalitetssikret informasjon og opplysning, med høy troverdighet

Medienes tradisjonelle autoritet har medført at folk dessverre har utviklet en heller skral kildekritisk sans. Vi har lært oss til å stole på at det vi leser i avis eller ser på TV er sant. Den som har mye spesialisert kunnskap om noe vil kunne bevitne at dette ikke nødvendigvis er tilfelle: Når “vårt” emne fremstilles oppdager vi som regel både feil og unøyaktigheter (det er vel neppe grunn til å tro at det forholder seg særlig annerledes med alt det vi ikke kan så mye om). Jeg skal ikke ta Wikipedia-debatten en gang til, men la meg minne om nettets fordeler her i forhold til de tradisjonelle mediene. Hypertekststrukturen gjør det i prinsippet lett å referere, lett å følge opp kilder. Det er lett å påpeke feil og lett å rette feil. På denne måten lar nettet oss også utfordre inngrodde oppfatninger om kvalitetssikring og troverdighet.

Den typiske ideen om nettet er at alt er kaotisk, fritt og anarkistisk. Joda, men ikke bare. Ikke en gang først og fremst. De deler av nettet som er viktigst for oss i det daglige er riktig så velordnede. Weben er ikke flat - det danner seg mønstre her også, strukturer for autoritet. Og de nye mediene arver fra de gamle, for eksempel tar Aftenposten med seg mye av troverdigheten fra papir over til nett. Under presentasjonen fikk vi servert den gamle klisjéen om at “joda, det står noen bra ting der, men de er veldig vanskelig å finne”, hvilket svarer dårlig til hvordan erfarne brukere opplever surfing på nettet.

Viktig agenda-setting for et stort publikum

Det ble fremmet en påstand om at “Lewinsky-saken er den eneste store saken som har blitt satt på dagsorden av internett”, hvilket faller på sine egne urimeligheter. Det er klart at også andre enn allmenkringkasterne kan bidra til å sette agenda. En “styrt” kringkaster som NRK kan riktignok ta seg råd til å sende mer “samfunnstjenlige” nyheter (utenriks og politikk på NRK versus krim og sport på TV2), men fri presse er nå engang en av samfunnets bærebjelker.

Modeller for god debattkultur

Gjennom formidlingen av forbilledlige debattformer skal altså folket læres opp til å se ting fra flere sider samt å diskutere på en saklig måte. I teorien, men hvordan er det i praksis, i hvilken grad fungerer for eksempel dagens politikere som gode rollemodeller? I et tidspresset og flyktig medium som fjernsynet vil det hviteste smilet, den skarpeste retorikken og de mest bastante påstandene vinne over nøktern nyansering og nøye resonnering hver gang. Rett og slett fordi det ikke er plass, eller tid, til sistnevnte.

Så for å konkludere…

E-demokratiet er her ikke. Men det er liten tvil om at nettet gir oss nye muligheter for deltagelse og engasjement. Sett fra den enkelte: Debattsider, blogger, nye former for å kunne kommunisere med og følge opp politikere. Og på det kollektive plan: Grasrotdrevne prosjekter (Wikipedia, open source-bevegelsen), communitysider, sosiale filtreringstjenester. Søkemotorer som Google, hvis organisering av webens informasjon skjer etter en form for avstemning der så å si alle oss som bruker nettet er med.

En aldri så liten avsporing av et eksempel: På Underskog foregikk det en diskusjon om den mye omtalte Borgen-dokumentaren, der noen foreslo at det skulle lages t-skjorter som protest mot Kværners engasjement på Guantanamo. Litt senere hadde noen tegnet trøyen, og ikke så lenge etter det igjen var t-skjorter på vei i trykken og ulike distribusjonskanaler under planlegging. Teknologien legger til rette for effektiv kollaborativ organisering, hvilket er det Howard Rheingold snakker om i Smart Mobs: “Smart mobs emerge when communication and computing technologies amplify human talents for cooperation.”

Fra Wikipedia:

A smart mob is a group that, contrary to the usual connotations of a mob, behaves intelligently or efficiently because of its exponentially increasing network links. This network enables people to connect to information and others, allowing a form of social coordination

At “smart” ikke nødvendigvis betyr “fornuftig” er en annen sak, og det er en sak som er vel verdt å fundere over. Ikke alle likte Underskog-trøyen. Ny teknologi har skyggesider, og meg og andre med lidenskap for nettet kan lett framstå som evangelister. Da er det bra at noen holder igjen, stiller spørsmål. Men å kunne gjøre dette fordrer en grunnleggende forståelse for hva dette handler om. Verden forandrer seg, og det gjør også våre medievaner. IMK i Oslo later til å være flinke til å følge med i timen, hva har infomedia tenkt å gjøre for å tilpasse seg?

The Internet has fundamentally changed the practical and economic realities of distributing scientific knowledge and cultural heritage. For the first time ever, the Internet now offers the chance to constitute a global and interactive representation of human knowledge, including cultural heritage and the guarantee of worldwide access.

Slik begynner the Berlin Declaration on Open Access to Knowledge in the Sciences and Humanities, en erklæring UiB (som en av to norske institusjoner) gledelig nok har skrevet under.

Hvorfor velge åpen tilgang? Både for å demokratisere tilgangen på kunnskap og for å øve innflytelse: Undersøkelser viser at en fritt tilgjengelig artikkel vil ha flere ganger høyere sannsynlighet for å bli sitert enn en “innestengt” artikkel.

DSpace er et åpent kildekodesystem for arkivering av forskningsmateriale i digital form. De nærmeste dagene holder DSpace User Group en konferanse her i Bergen, der det skal snakkes om publisering av akademisk arbeid. Et høyst aktuelt tema for alle instituttene på UiB, altså, og noe som burde være av særskilt interesse for informasjonsfagene. At jeg ble oppmerksom på konferansen mer eller mindre tilfeldig, er symptomatisk for en organisasjon med en heller haltende informasjonsflyt (ryktet forteller at de ansatte ikke har blitt informert verken via intranett eller mail). Men det er ikke bare universitetet som institusjon som er noe sendrektig av seg. UiBs nettavis På Høyden kan melde om at bare 15 prosent av doktorgradskandidatene går med på å legge ut avhandlingene sine i universitetets åpne forskningsarkivet BORA (via Undercurrent). Teknologiske barrierer for åpen adgang fjernes, men de kulturelle og juridiske gjenstår.

Jill Walker presenterte åpen tilgang sett fra forskerens synspunkt
Om Open Access i Wikipedia

I januar gikk The Economics of Open Content Symposium av stabelen, en konferanse der fokus var på “åpent innhold” innen film, spill, massemedia eller hva det måtte være.

Blant det som ble presentert var MIT Open CourseWare, som er MITs program for å fritt tilgjengeliggjøre alt de har av kursmateriell (The History of Computing for eksempel). Formålet er ikke bare å by på seg selv, man ønsker å framstå som et eksempel for andre utdanningsinstitusjoner, å danne en bevegelse for å fremme demokratisk kunnskapsformidling. Men ikke forvent noen snarlig norsk variant - noe sier meg at våre egne institusjoner verken har selvtilliten eller storsinnet som trengs for å gjennomføre noe slikt. Synd for de mange kommende studenter som er på leting etter passende studier, men som ender opp med å velge tilfeldig på grunn av ugjennomsikteligheten i det norske utdanningssystemet.

Hele Economics of Open Content er gjort tilgjengelig både i lyd og bilde (ironisk nok i horribelt Real-format, bruk heller Real Alternative) på en side som ellers tilbyr en masse forelesninger fra diverse institusjoner i Boston-området (for eksempel temaer som Literacy and Picturacy og “In a Global Village, Where is the ‘Public Square’?”). MIT tilbyr på sin side et utsøkt koldtbord av gjesteforelesninger innenfor alskens emner, blant annet stiller man det stadig like forunderlige spørsmål - Why Are Stories Violent?

Du har lest det før. Du har lest det så ofte at jeg ikke trenger å finne fram linker. Ja, du har sågar antageligvis skrevet det:

“Blogger er stort sett dårlige”.
“Folk flest har ikke noe interessant å komme med”.
“Det er så mye søppel på nett”.
“Det lille av verdi drukner i spam”.

Og så videre. Disse mantraene gjentas ofte nok til at vi nesten tror det er sant. Og etter å ha lest en gjennomsnittelig Dagblad-blogg-tråd, eller sett resultatene av en Holmgang-avstemning - hvem kan klandre oss for å ha en randfull mugge skepsis på menneskehetens vegne?

Verden er dog mer komplisert enn som så. Og internett-skeptikerne tar feil. Deres argumentasjon mot det åpne internett er todelt:

All complex ecosystems have parasites, påpeker Cory Doctorow. Skal man gi opp, eller å forsøke å takle utfordringen? Min stemme går til sistnevnte alternativ.

Ah, denne er tricky nok til at den bør dveles lengre ved. I det siste har det vært endel debatt omkring en web 2.0-kritisk artikkel av Nicholas Carr, og han skal vi ta med en uttalelse eller to fra:

Implicit in the ecstatic visions of Web 2.0 is the hegemony of the amateur. I for one can’t imagine anything more frightening.

For meg er mye av nettes verdi tuftet nettopp på summen av innsatsen til alle disse frivillige - amatørene om du vil. Enten vi snakker blogger, Wikipedia, spillmodder, P2P, IRC, diverse forum, open source-bevegelsen. Ofte brukes ordet amatør som synonym til “ukyndig klovn”, men det kan like gjerne bety noe sånt som “en som dyrker noe ut fra interesse snarere enn økonomisk motivasjon”. Hegemoni eller ikke, det bør være plass til alle.

I Wired News legger Carr til: “A lot of participatory media is mediocre”. Hvorpå Joshua Porter svarer:

Carr’s elitism distracts from the main ideal of participatory media: to make everyone part of the conversation. As democracy is to politics participatory media is to the Web.

Nettopp. Noe av det flotteste med weben er at “alle” kan være med. Og:

The “mediocre” argument really gets me going, though, because it’s anti-people. People are messy, illogical, and mediocre, and that’s beautiful. Damn beautiful.

Amen. Jeg er utrolig lei den nedlatende holdningen til folk flest* som mange legger for dagen. Det er masse på web som har verdi selv om det ikke nødvendigvis er så “bra”. Mennesker flest er bra folk. Og alt er ikke ment på alle.

Godeste Tim O’Reilly peker på at Carrs argumentasjon er ensporet:

Carr focuses his argument against “collective intelligence” almost entirely on Wikipedia, ignoring all of the other examples described in my What is Web 2.0? article.

Jepp, det gamle Wikipedia-argumentet. Kun et “ånkli” leksikon duger, må vite. Hvem var det forresten som fant på at man man bare skal benytte seg av én kilde når man skal lære om noe? De fleste Wikipedia-artikler som er lengre enn et par linjer inneholder relevante eksterne linker. Hvor mange sånne linker finner du i Britannica eller i Store Norske?

Vi avslutter denne sitatfesten med å la O’Reilly avsløre en aldri så liten ironi i det hele:

What’s more, Carr’s article demonstrates the utility of Web 2.0 even as it denigrates the idea, displaying trackbacks from all over the web, and a rich tapestry of comments from readers. I’m writing this piece here, knowing that it will also be reflected automatically into the feedback on Carr’s article. How remarkable would that have been only a few years ago, and how mundane today?

At det finnes mye dårlig og uinteressant der ute? Selvfølgelig. Det bør denne bloggen ettertrykkelig ha bevist. Men da er det opp til f.eks informasjonsvitere og søkemotormekkere å finne måter å skille klinten fra hveten på. Og et kaotisk internett til tross, så langt har man lyktes relativt godt. Det er ikke vanskelig å finne flere interessante ressurser enn man noengang har sjansen til å rekke over. Dersom eliten synes en lett modifisert maktfordeling er så forskrekkelig, får de finne en måte å slå tilbake på. For de er vel smarte nok til å få til det?

*Joda, jeg er klar over at folk flest på nett ikke er folk flest.

…i denne filmen, der Jon Udell< * dokumenterer utviklingen til Wikipedia-artikkelen om heavy metal umlaut (tødler i tungrocken) fra dens spede fødsel i 2003 og fram til nå.

Via Eirik Newth.

Språkråd-leder Sylfest Lomheims omtalte kronikk ble skrevet i anledning den nye utgaven av Store Norske leksikon. Han snakker om at dette internettet ikke er til å stole på, man må ty til et realt leksikon for sikker kunnskap. danah boyd er (i motsetning til Lomheim) en autoritet når det gjelder nettet, men hun er inne på noe av det samme i sin skepsis til Wikipedia: Siden hvem som helst kan skrive der, også de som ikke har peiling, hvordan skal man kunne stole på det?

Det er snodig dette med det autoritet, kunnskap, leksika, det frie ord. Jeg vokste opp med en idé om at leksikonet representerte selve fasiten på alt som var verdt å vite noe om innen den menneskelige tilværelse. Det som sto der var ikke skrevet av noen, det bare var. Dette gjaldt imidlertid ikke når jeg benket meg med et glass tyggegummi (ja de hadde visst det den gangen) og den tidsriktig radikale familiens utgave av Pax Leksikon. Det gikk tydelig nok fram at dette var en opprørsk filtrert virkelighet.

Hvilket bringer oss til nåtiden og den senere tids Wikipedia-debatt. Som Pax, byr Wikipedia på en bevissthet om at det som står faktisk er forfattet av noen, kanskje til og med noen med en agenda (apropos agenda: Ja, jeg beundrer Wikipediaprosjektet). En erkjennelse er nær, av at virkeligheten ikke lenger kan fås på boks. Ikke tyggis på glass heller forresten - hva har det blitt av verden… Uansett, det er mennesker som oss på den andre siden, feilbarlige sådanne, og ingen, verken blant de eller oss har full oversikt over alt. Det er på en måte som om Wikipedia framstår mer ærlig- den delen av virkeligheten det ikke er noen klar fasit på strides både lærd og ulærd om å definere.

“Hovedfagsstudent”, står det i margen her, og selv om denne statusen beviselig ikke betyr stort i akkurat dette tilfellet, er det godt mulig at denne infoen representerer et forsøk på å gi innholdet en aura av autoritet fra min side. Det gjelder å karre til seg. Vi bedømmer hverandres troverdighet etter bakgrunn og status, og selv om det medfører mye urettferdighet er vi nødt til å skue hunden på hårene for å fungere som sosiale vesener. Mennesker har komplekse behov, og artens eksistens er basert på en tillit til at andre kan hjelpe oss med de tingene vi ikke selv behersker. Nesten litt rørende hvordan vi legger våre liv i en flykapteins stødige hender, hiver i oss deilig kjøtt sirlig avlet kappet og dandert av slakteren, eller går til legen og stoler på hennes evner til å bedømme vår noe skrantende tilstand, og i det tilfellet håper vi forresten at hun for all del unngår å slå opp i Wikipedia når diagnosen skal stilles. Så er det ikke greit å kvalitetssikre informasjon ved å kun la ekspertene få uttale seg? Sånn som det var før i tiden?

Som nevnt (litt for ofte nå) strides også de lærde. Det er ikke gitt at en profesjon har monopol på kunnskap innen sitt felt, samme fenomen kan belyses med ulike tilnærminger. De fleste vil si at helse bør overlates leger og sykepleiere, men tilhengere av alternativ medisin og annet fiksfakseri er gjerne ueinge. Kunnskap er makt, og ikke alle eksperter er overbegeistret når ekspertisen gjøres offentlig tilgjengelig og andre kan tre inn på deres arena. Det er også nok av eksempler på at eksperter og f.eks marginaliserte grupper kan ha ulike interesser. Fint da, at også de som ikke har formell status som bedreviter skal ha sjansen til å få gjort sitt syn til kjenne. Demokrati, må vite. Lomheim får uttale seg om til om internett, vi andre får påpeke at han ikke har peiling.

Det er nok også sånn at den som er mest interessert, og dermed har best forutsetninger for å vite mest, gjerne vil anstrenge seg ekstra for å få si noe om det (at det ikke er tilfeldig hvem av oss som i utgangspunktet utvikler interesse for hva, får være et annet kapittel). Mange av oss liker å uttale oss om ting vi ikke har grei på (ahem), men det er nok lite sannsynligh at Lomheim i kveld vil logge seg på Wikipedia og redigere artikkelen om internett. Og dersom han gjør det, kan vi være sikre på at noen som vet bedre vil gå inn og rette i ettertid. Her ligner Wikipedia et vanlig leksikon- innholdet beveger seg kanskje sakte men usikkert mot et slags minste felles multiplum det er mulig å enes om. Man kan publisere obskure virkelighetsoppfatninger, men det spørs hvor lenge de får ligge ute.

På tide å komme til det som var utganspunktet for denne posten. Lomdals bok Ordomord pryder for tiden nattbordet. Under lesningen i går kveld(*) merket jeg at jeg både her og der var uenig med forfatteren. Vanligvis et godt tegn, jo mer vi vet om noe, desto oftere tillater vi oss å være uenige med de de som kan enda mer. Men kan hende lå andre motiver bak denne gryende indre kveruleringen. Kanskje har denne ene og ulykksalige Dagblad-kronikken fordervet mitt forhold til språkrådslederen og hans faglige autoritet. Kanskje har dystre og dvelende sider av meg av sluttet, om enn noe urettferdig, fra demonstrasjonen av slurvete omgang med viten innen et domene (internett) til et annet (språk). Så forrædersk kan man altså være. Kanskje.

* Litt lemfeldig med fakta må man få lov til å være; dette er egentlig mange kvelder siden nå. Et betimelig hint fra oven om at innlegget var for langt slo ned i form av et lyn som gjorde kål på den opprinnelige posten og det tok sin tid å få summet seg til å skrive på nytt. Og noe nattbord har jeg ikke.

Språkråd-direktør Sylfest Lomheim kan nok mye om språk, og vet å kunne underholde i bokform. Men kunnskap og autoritet innen ett domene lar seg ikke automatisk overføre til et annet. Så hvorfor skal vi høre på hva Lomheim sier om internett? I denne sammenhengen er han nemlig “ubrukeleg som kjelde for påliteleg kunnskap”. Men det sier seg vel selv Sylfest, jeg leste jo kronikken via web. Eirik Newth serverer mannen et velrettet spark.

Borte på Many-to-Many foregår det forøvrig en fornøyelig debatt om Wikipedia mellom blant andre danah boyd og Clay Shirky . I denne sammenhengen heier jeg på sistnevnte.

Inspirert av Umberto Ecos Kunsten å skrive akademisk oppgave bestemte jeg meg for å organisere notatene mine på en mer systematisk måte. Ved hjelp av vanlige mapper og enkle tekstfiler går det greit å få noenlunde orden, men Explorer har sine klare begrensinger innen “innholds/kunnskapsforvaltning”. Hva hvis man ønsker andre måter å organisere på enn det tradisjonelle hierarkiet? Hva hvis man vil organisere visuelt? Hva om man vil linke ulike filer eller deler av innholdet i de? (Kommende Longhorn vil forresten rette på noen av Explorers begrensninger med et mer moderne objektorientert system).

Tinderbox er vel det mest kjente systemet for å organisere notater og referanser, men det viste seg å kun være tilgjengelig for Mac. Jeg bestemte meg derfor for å teste ut IdeaGraph, som Jon Hoem skrev om for en stund siden. Programmet er Java-basert, noe jeg kan styre min begeistring for. Sånne programmer har nemlig en tendens til å ha en “look and feel” som fremkaller minner fra tidlige, prøvende møter med datamaskiner, dengang de kalte det edb. Responstiden er treg, og brukervennligheten bærer mer preg av kald skulder enn varmt håndtrykk.

Nei, jeg kaster heller et blikk på det sparsommelige oppbudet av filer i hovedfagsmappen min, og innser at jeg nok skal klare meg med gammeldags Explorer-organisering en stund til.

….har gode kår på nett. “Klabern det er sant Påsan, det står jo på internett”. Nettet gir imidlertid ikke bare anledning til å spre slike historier, det gir også en forbedret mulighet til å spore sannhetsgestalten i de. Urban Legends Reference Pages har som mål å samle slike historier og si noe om de er sanne eller ikke. Da* jeg kom over siden var jeg ikke i tvil om hva jeg ville se etter først: En kompis av meg har i alle år fortalt om den franske dykkeren som skulle ha omkommet i en skogbrann, fascinert av det uvisse og ubekreftbare ved det. Og dykkerhistorien ligger der den. Så lett var den å ødelegge, til kompisens fortvilelse…

(*Husker jeg rett fant jeg siden etter å ha søkt etter info om en imponerende reklamefilm som Herr Grutle sendte meg).

Et lite, prinsipielt spørsmål:

Man tenker seg et system der studentenes arbeid og debatt legges ut/foregår elektronisk. Etter at kurset er ferdig, hva gjøres, tar man vare på arbeidet studentene har utført så fremtidige studenter (eller evt andre interesserte dersom det ligger offentlig tilgjengelig) kan nyte godt av det, eller bør man starte med blanke ark for hvert kull?

The Observer har en artikkel om Google der de har et viktig poeng angående informasjonsalderen og endringer i hva det vil si å være skolert. Jeg siterer:

“Up to now, we have always equated being ‘learned’ with holding a great deal of accumulated knowledge and information in one’s head. But in a world where every published word is instantly retrievable via technology, will our notion of what it is to be learned change?”

Det er ikke nødvendig å pugge alt mulig så lenge informasjonen er bare et par tastetrykk unna i en søkemotor som Google. Det betyr ikke nødvendigvis at vi blir dumme, det viktige er hvordan vi bruker informasjonen og ikke hvor vi henter den. Disse tankene er mat for meg. Men lærere av den gamle skolen (i bokstavlig forstand) vil nok vrenge seg i stolen.