The Consumption of Links:

Links offer the potential for transformation by what they may link us to. Like publicity images, they speak of the future, even if it is a page we have already visited, because it moves us from the “present” of our present location to the “future” of the next link.

og

Like the wealthy patron who commissioned a painting of his possessions, we create links in order to display our wealth, and, as consumers, we (re)produce a relation between ourselves and the linked material which we and others can then consume. It doesn’t matter whether the linked material is something we created ourselves or something on another site. The desire for links—either to create them or consume them—is a desire to consume relations

Jeg vet ikke om jeg kan gå god for smakfullheten, men dette innlegget følger i hvert fall den klassiske oppskriften “ta det sure med det søte”. Først en ubehagelig stikkpille i form av meta-prat, så en forfriskende søt dessert av en fredagslenke.

Linkeblogging som idé

En linkeblogg, eller en sideblogg med lenker, er en rask og enkel form for webfiltrering (se høyrekolonnen for eksempel). Lite tekst og tankearbeid er nødvendig, med andre ord et passende konsept for meg. Ulempen er at kun svært få (dvs. 2-3 %) av denne bloggens besøkende bruker linkebloggen. Mellom tårevåte hulk stotrer jeg fram følgende forklaringer på dette:

• a) jeg har ikke annonsert dens eksistens
• b) oppdateringene registreres ikke av blogg-feeden
• c) de som leser blogger har for lengst lært seg til å ignorere det meste som skjer i menykolonnen
• d) det mangler visuelle “gulrøtter”
• e) erfaring tilsier at terskelen for å følge linker er høy
• f) oppmerksomhet er en knapp ressurs
• g) innholdets svært varierte tematiske karakter kan bruke opp leserens dyrebare “lenkefølge-tålmodighet”

For å bøte på dette hender det at linker som egentlig “hører hjemme” i linkebloggen til høyre, av og til hentes inn i hovedbloggens lune varme. For eksempel nå - så la oss komme til postens egentlige poeng:

Ditt liv som en datastrøm

Illustrasjonen øverst i innlegget er hentet fra en personlig årsberetning, laget etter mønster fra næringslivets rapporter, og presentert på en visuelt imponerende måte. Det er nok en stund til alle og enhver kan nyte kakediagrammer over sine middags- og TV-vaner ved årets slutt, men vi kan like gjerne venne oss til at mer og mer av det vi gjør registreres, måles og statistikkføres.

Det er Information Esthetics som byr på linken, en side som selv er vel verdt å linkes til - dette er et storartet visuelt koldtbord for alle som er interessert i visualisering.

… og jeg allerede har munnen full av lenker kan jeg jo i beste Dagbladet-stil by på et par av dem. PostSecret er strengt tatt den eneste av dem du må se: Dette er et utmerket nettkunstprosjekt som består av hemmeligheter folk har sendt inn via postkort. Scroll nedover på siden for å se bidragene.

Noe mindre bittersøt er Worth1000, en av mange nettsider dedikert til Photoshop-konkurranser. Brukerne viser seg som en en teknisk begavet og kreativ gjeng der de løser oppgaver som for eksempel å blande kjendiser og moderne kunst.

Jeg nevnte Dagbladet, av en eller annen grunn har de fremdeles en masse rare sider fra 90-tallet liggende på domenet sitt. Følgende er ingressen til saken “Endelig noe nyttig” fra 1996:

Mange - flere av dem kvinner - har lenge etterlyst nytten av Internett. Endelig kan det brukes til noe så dagligdags som salg av egg, melk og brød. En liten revolusjon for dem av oss som synes det er et ork å gå i butikken.

Å le av fortiden går selvfølgelig aldri av moten, mer problematisk er det kanskje at mange fremdeles sliter med lignende oppfatninger. En masse nostalgiske godbiter er forøvrig tilgjengelig via internett-arkivet Wayback Machine.

Dette handler ikke om den utrolig triste saken det refereres til i skjermbildet over, men om brukergrensesnittet til aftenposten.no. For en tid siden nevnte jeg at Aftenposten ikke linker på en enkel og gjennomført måte, og de fortsetter sin forvirrende praksis.

Hvilken link skal man velge for å lese saken om Gjengedal som er “Lut lei dobbeltmoralen”? Ikke overskriften, ikke den første linken etter overskriften - men den under der igjen. Uff, da. Det må da finnes smartere måter å oppnå mange pageloads på?

Nå kan man kanskje resonnere seg fram rett link - tittel, ingress og bilde antyder at det handler om en persons mening, en luring vil derfor kanskje koble dette opp mot sitatstreken i linktittelen - men da har man alt brutt regel nummer én i Steve Krugs glimrende Don’t Make Me Think. Sistnevnte bok er herved anbefalt utviklerne borte på Aftenposten Multimedia.

(Oppdatering: VG følger opp med sin egen variant av “hvilken link fører til hva”-quizen. Det er tross alt helg).

Universitets webmail-tjeneste er en grei måte å få tilgang til UiB-mailen når man er hjemmefra. Den brukes også av mange studenter som ikke er klar over at man kan lese eposten sin i en helt vanlig (og langt bedre) klient. I en msn-samtale for en tid siden okket Marve seg (sjekk ut den nye bloggen hans forresten) over at webmailen gjorde rare ting med Word-dokumenter. Jeg kom på at han ikke den eneste som har irritert seg over dette. “Hvorfor sender dere ikke inn oppgavene ferdig formatert? Kan dere vennligst bruke papir som i gamle dager?” Omtrent dette skal en foreleser ved HF-fakultetet ha sagt til studentene sine.
Read the rest of this entry »

For websider som opererer i det samme markedet etablerer det seg konvensjoner. Fordi det er enklere å bruke et navigasjonssystem vi kjenner fra før enn å lære oss et helt nytt for hver side.

De store norske nettavisene har derfor ganske lik strukturering av innholdet. Men BA, VG, Dagbladet, BT og Nettavisen og de fleste andre linker til sakene sine fra selve overskriften og/eller bildet som følger teksten. I tillegg har disse avisene en tydelig kobling mellom overskriften og selve artikkelen overskriften hører til - dersom det er mange lenker under en overskrift finner vi en “les hele saken”-link nederst. Dette gjør at brukeren raskere kan finne fram til artikkelen hun ønsker å lese.

Aftenposten har imidlertid valgt å gjøre dette på en annen måte. De har ikke latt brukeren gå direkte til hovedsaken ved å trykke på overskrift eller bilde. Der det er mange linker under en overskrift, må man gjette seg til hvilken som fører til hovedsaken. Dette har forvirret meg et uttall ganger. Og jeg er ikke alene, her en dag påpekte samboeren min denne pussige praksisen.

Nå ser det imidlertid ut som Aftenposten har gjort endringer: De linker nå både fra overskrifter og bilder (om enn ikke systematisk). Også gamle tanter kan altså lære, så får vi håpe de fortsetter med det.

Noe av det jeg liker best med faget er den delen av det som glir over i et mystisk landskap av medievitenskap og sosiologi. Sosiale implikasjoner av bruk av internett, hva slags endringer digital kommunikasjon medfører osv. Det virker ikke som fagmiljøet her på instituttet er veldig opptatt av dette. Rare blikk eller “jaså, du mener sånn svada, ja” er reaksjonene jeg forventer fra andre studenter (rim uintendert).

Det kan tenkes at jeg har misforstått og at dette ikke egentlig hører under informasjonsvitenskap. Jeg har jo tidligere avslørt manglende kontroll når det gjelder fagets innhold. Kanskje det er derfor jeg aldri får stud.ass-stillinger (smuglesende administrasjon)?

Det hender at man så heldig at man snubler over noen som later til å interessere seg for det samme. For en tid siden gjorde jeg et Google-søk (på noe sånt som “Goffman digital identity”) og kom over bloggen til Danah Boyd. Hun har publisert masse, blant annet en “hovedfagsoppgave”(obs, pdf) med tittelen “Faceted id/entity: Managing representation in a digital world*. Forhåpentligvis får jeg tid til å lese mer av dette etterhvert.

Av og til er nettet enda mindre enn verden selv, og i ettertid har jeg funnet spor etter Boyd både hos Rachael og hos Jill Walker.

*Innrømmer juks, det som står før kolonet er egentlig i store bokstaver, men det tok seg dårlig ut i innlegget. Ikke at denne fotnoten var stort bedre. Hm.

….har gode kår på nett. “Klabern det er sant Påsan, det står jo på internett”. Nettet gir imidlertid ikke bare anledning til å spre slike historier, det gir også en forbedret mulighet til å spore sannhetsgestalten i de. Urban Legends Reference Pages har som mål å samle slike historier og si noe om de er sanne eller ikke. Da* jeg kom over siden var jeg ikke i tvil om hva jeg ville se etter først: En kompis av meg har i alle år fortalt om den franske dykkeren som skulle ha omkommet i en skogbrann, fascinert av det uvisse og ubekreftbare ved det. Og dykkerhistorien ligger der den. Så lett var den å ødelegge, til kompisens fortvilelse…

(*Husker jeg rett fant jeg siden etter å ha søkt etter info om en imponerende reklamefilm som Herr Grutle sendte meg).

Lars-Jacob oppe på rom 414 tipset meg om en herlig nettside her om dagen (OK, det var i august, men ting går litt tregt her). Bergenskart.no er litt som finn.no, men det er mer enn som så: Du kan skrive inn adressen din og zoome inn på ditt eget nabolag på kartet her også, men i tillegg kan man (via menyen “kartliste”) få se flyfoto av sitt eget hus. I menyen “Karttype” kan man velge ehm, karttyper, herunder historiske kart. Det viser seg at reperbanen som var på Møhlenpris i riktig gamle dager lå rett utenfor vinduet mitt.

Her ligger det massevis av flyfotos av Bergen.

En norsk internettportal ble saksøkt for å ha en pekere til diverse fildelingsprogram. Selvfølgelig endte det med frifinnelse.
Read the rest of this entry »

(Via oov.no): Det danske magasinet eJour tar for seg journalistikk på nett (blant annet i form av blogging). Mengden ressurser der ute i den vide veven kan ta pusten fra de mest høydehusmanipulerte lunger. Men nå må jeg få gjort noe faglig.

Møt Robot Frank. Min nye favoritt-robot. Etter Bender såklart.

En liten kikk på min egen blogg avslører at det hele er bloggpolitisk ukorrekt. The first rule of blogs er å slenge om seg med linker. I tillegg ser jeg at andre bloggere (Fredrik) sender ut sosialt og politisk bevisste poster, mens jeg lirer av meg undring over firmaer som har “1″ i navnet eller hvorfor møll kommer ut på nattetid når de vitterlig påstås å være tiltrukket av lyset (skulle du forresten ha opplysninger om dette, ta kontakt snarest).

Bøter derfor på skaden med komme med en gjeng linker, på en gang, helt uten sammenheng forøvrig. Så er jeg ferdig med det for en stund. Noam Chomsky taler til World Social Forum i Brasil om amerikanske myndigheters ønske om verdensherredømme. En fyr ved navn John Snyder driver et lite kjent (vil jeg tro) plateselskap i jazzsjangeren, sammen med sin sønn Ben har han tatt seg tid til å skrive en hel liten bibel om fildeling, der det forklares hvorfor det er plateselskapene som er de virkelige musikkpiratene. Noe av innholdet er nok litt naivt, men artikkelen byr på endel viktige poeng( det er forøvrig mye lesverdig å finne på Salon som hoster saken). Clay Shirky, en slags guru på sosiale og økonomiske følger av internettteknologi ble for et par år siden intervjuet av Slashdot om p2p og nettets framtid. Samme mann skriver i en helt fersk artikkel om weblogs; hvorfor det nødvendigvis må være noen få som har langt flere lesere enn de andre og hvorfor det hele ikke er så demokratisk som mange liker å tro. I’ll leave it as an excercise for the reader to find eventuelle motsigelser i Shirkys syn per 2001 og i dag. Siden vi er full link-bonanza-modus i dag tar vi med et par til: Denne familien er knyttet så tett opp til internett at du kan se når toalettet deres sist ble trukket ned, hvilken sang de spiller på stereoen akkurat nå eller hvor mange teposer av Pickwick Earl Grey de har drukket de siste årene (de scanner alt de kaster med en strekkodeleser og legger det inn i en database). Det later til at ikke utgangsdøren har vært i bruk siden 17. januar. Og de sier at jeg burde komme meg ut mer? Dersom ikke dette er skremmende nok kan du jo ta en titt på en gjeng gale vitenskapsmenn , transhumanister som de kaller seg, hvis høyeste ønske er å koble oss på internett- bokstavlig talt. Noen beslektede folk står bak the Simulation Argument. Akkurat da vi kunne lene oss tilbake i sofaen i rimelig visshet om at ingen “der oppe” følger med på oss ønsker disse å gjenopplive vår paranoia ved å argumentere for at vi alle er del i en emorm datastyrt simulering. Typer.