Snap Preview Anywhere er et skript man kan legge inn på bloggen sin, sånn at det popper opp en liten forhåndsvisning av sidene man lenker til. Eirik Solheim, Børge og Jon Hoem er blant de mange som i det siste har testet ut denne funksjonaliteten. Hoem spør sågar om dette kan være en mulig løsning på “avreise-problemet” i hypertekst (problemet med å bedømme hva en lenkes mål er, eller med andre ord: om man skal følge en gitt lenke eller ikke).

Mye av debatten rundt Snap Preview går på om forhåndsvisningen er nyttig, og om den er brukervennlig. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette enn å i enkel og unyansert form svare henholdsvis ja (som jeg har vært inne på tidligere er det mye uutnyttet potensiale i å visualisere nettverket), og nei (løsninger der informasjon legges oppå annen informasjon har den grunnleggende feilen at brukeren ofte forstyrres/mister kontrollen).

Det vesentlige spørsmålet i forbindelse med denne forhåndsvisningsdingsen er nemlig et annet: Er dette egentlig en type funksjonalitet som hører hjemme i en nettside? Svaret er et krystallklart nei. Gitt at ideen bak systemet stemmer, altså at dette lille bildet kan hjelpe brukeren til å forstå hva som skjuler seg bak en link, ja, da vil jo dette gjelde alle websider, og ikke bare de sidene som tilfeldigvis har dette skriptet installert. Det er åpenbart mer rasjonelt å la nettleseren, og ikke den enkelte webmaster, ha ansvaret for denne type funksjonalitet. Så kan brukeren selv få velge om den skal slås av eller på.

Et annet nyere webfenomen er alle de små “social bookmarking”-knappene som vi ser i blogger og etter hvert også i andre publikasjoner. Knapper som lar brukeren bokmerke eller abonnere på posten ved hjelp av diverse tjenester. Det vanlige er å ha mellom to og fem slike knapper, men enkelte har over 40. Alt for brukeren.

Er jeg noe særlig mer begeistret for disse enn for Snap Preview? Nei.

Én ting er inntrykket personen bak bloggen gir av seg selv, gjerne litt stakkarslig og desperat (”Digg meg da, vær så snill, gi meg bare ett bokmerke til bussen hjem!”), eller eventuelt mer arrogant (”Alt jeg skriver er fantastisk, det er bare til å fyre opp bokmerkene, folkens”).

En annen ting ting er det absurde i at norskspråklige bloggere (med kanskje 40 treff om dagen) velger å ha en “Digg this”-knapp under hver eneste post. Vi snakker om en knapp som vil ha nytteverdi for sånn rundt regnet 0.00001% av de besøkende. Det blir som å legge ut den røde løperen utenfor leiligheten sin hver eneste dag, fordi man vet jo aldri: Kanskje kommer kongen. Tør jeg foreslå et par langt mer nyttige knapper, for eksempel “Tips Dagsrevyen om denne posten” eller “bestill denne posten som tapet eller papirfly”?

En tredje ting er at bloggene forringes til en visuell hengemyr av logoer og knapper. Siden det finnes et utall slike tjenester holder det jo gjerne ikke bare å inkludere én, men samtidig er det ikke plass til alle. Hvordan vet man egentlig akkurat hvilke tjenester leserne benytter seg av, altså hvilke tjenester man skal ha med? Eller velger man kanskje de tjenestene som betaler best? (Hva er det du sier, får man ikke betalt for å reklamere for kommersielle foretak på denne måten?)

Men stopp nå litt. Ro ned den kjølige sarkasmen. Noe av det vakre med weben er jo at man selv kan bestemme akkurat hvordan siden sin skal se ut. Dersom noen vil ha knappekarneval og juletrelook på bloggen sin, må de jo få lov til det? Som innehaver av en blogg med en relativt truende taggesky på toppen er vel uansett ikke jeg den rette til å klage på “visuelle hengemyrer”. Nei, det grunnleggende problemet med disse knappene er noe annet, og det er det samme som gjelder for Snap Preview - at naturlig browserfunksjonalitet siver ut i websidene. Det er nettleseren som skal være grensesnitt og hovedverktøy mot weben, kun i tilfeller der funksjonaliteten er knyttet spesifikt opp mot siden, bør kontrollene flyttes dit. Navigasjonsknapper er et generelt eksempel, ordningen med at man kan taste “tt” når man er inne på en Amazon-bokside er et mer spesialisert ett (prøv selv, og se hva som skjer).

Den som jobber med web vet (eller bør vite) hvorfor innhold skal skilles fra presentasjon. Ta en titt på denne flotte videoen for en mer retorisk begavet fremstilling av hvorfor dette er lurt enn jeg er i stand til å levere.

Ved å skille presentasjon fra innhold, kan man gjøre endringer i presentasjonen uten at det har konsekvenser for innholdet (bare overhør lyden av heftige omdreininger i Marshall McLuhans grav, OK?). Og omvendt. I praksis betyr dette at informasjon som tidligere var “stengt inne” i ett nettsideskall, nå kan frigjøre seg fra dette unaturlige habitatet og søke andre uttrykksformer. Information wants to be free, som de sier. Dermed kan man “lese” den samme informasjonsbiten på forskjellige måter, for eksempel gjennom en feedleser, eller med en lydavspiller. Et “em”-element (emphasis) i denne bloggposten betyr at ordene elementet omslutter skal vektlegges, hvilket for eksempel kan bety kursiv i tekstform, og ekstra trykk i lydform.

Vi kan tenke oss at digital informasjon består av ulike lag der enkelte overlapper, noen er avhengige, og andre uavhengige. Presentasjon og innhold er allerede nevnt, struktur er et tredje som er nært tilknyttet begge disse. I tillegg består den lagdelte weben av semantiske lag som antar ulike former:

Man har formell, lettere semantikk bygget inn i kodestrukturen (elementer som “em” for ekstra vekt og h1-h6 for overskrifter, microformats). Her kan man også ha formell, tyngre semantikk, i form av RDF. I tillegg har man etterhvert uformell, uavhengig, og “uverifisert” semantikk i form av samlingen (og innholdet) av innkommende lenker, samt de metadata som sosiale bokmerkere produserer. (Det sosiale laget er selvfølgelig en bok for seg selv.)

Vi kan også snakke om funksjonslaget, som egentlig ikke bør tilknyttes nettressursene, men ligger på OS/applikasjonsnivå. Siden websider har svært varierende funksjonalitet og struktur er det altså ikke unaturlig at navigasjonsknapper og søkebokser inkluderes der (selv om Opera og senere Firefox vist oss hvordan søk mot sider via nettlesergrensesnittet kan gjøre weben mer lettbrukt og tilsynelatende strukturert). Men andre funksjoner er såpass universelle at det er absurd å knytte de til webressursen - det er for eksempel ingen som legger inn en “Kopier tekst”-knapp på hjemmesiden sin. Av samme grunn bør man la være å legge inn preview-skript og “bookmark this”-knapper.

Til slutt: En liten disclaimer om hvorfor folk som benytter ting som knapper og previewbilder tross alt er unnskyldt, i hvert fall foreløpig:

Opptre som nyttig idiot for for markedsføringsapparatet til en av sommerens kalkunfilmer? Jeg?

Selvfølgelig! Formodentlig skjønner de færreste av leserne hva dette dreier seg om, men som vanlig har Wikipedia historien. For noe mer teknisk begavet Snakes on a Plane-remiksing anbefales Snakes on a blog eller Fark sin SoaP-konkurranse (via Linn.)

Tidligere tiders fotofikling

Oppdatering: Jeg burde kanskje gjort oppmerksom på at Snakes and Ladders altså er den engelske versjonen av stigespill, og yay, plakaten min har blitt snappet opp av Snakes on a Blog!

Bloggfiksjon er en interessant sjanger, spesielt den typen fiksjonsblogger som utgir seg for å være “sanne”, og dermed til forveksling ligner helt vanlige blogger. “Bloggeren” dukker gjerne opp fra “intet” (men har likevel kunnskap nok til å pinge Bloggarkivet og Bloggrevyen fra dag én), presenterer gjerne en interessant bakgrunn og følger senere opp med en utvikling som er akkurat dramatisk eller interessant nok til å holde på leserne. Leserne bidrar selv til å drive historien videre ved hjelp av sine kommentarer og innspill. Et stykke interaktiv digital realitysåpe altså, bare at vi ikke vet at den er fiktiv. Men vi finner det gjerne ut før eller senere, for å framstå som troverdig bak en fremmed maske er vanskelig over tid.

Så hvordan reagerer vi når vi finner ut at historien bak og innholdet i en blogg bare er fiksjon? For eksempel dersom en smule forensic linguistics og sammenligning av oppsett gjør at vi finner ut at det som framstår som to ulike bloggere, egentlig er samme person?

“Spiller vi med”, eller gir vi etter for fristelsen til å avsløre? Vi vet lite om vedkommendes motivasjon: Om det handler om lyst til å føre folk bak lyset, et genuint fortellerbehov, et eksperiment med folks reaksjoner eller et skoleprosjekt. Hvem er vi til å “ødelegge” dette? Samtidig som det morsomste med lureri jo nettopp er avsløringens øyeblikk. Og selv om fenomenet er fascinerende er det potensielt problematisk når noen gjør seg interessant i kraft av en bakgrunn de overhodet ikke har. Det er vel ikke lenge til kurs i nettkommunikasjon gir følgende oppgave til studentene: “Lag en Wikipedia-artikkel om et sted, en ting, eller en person som ikke eksisterer “.

(Etter en aldri så liten etisk bordtenniskamp med meg selv fant jeg altså ut at det er best å overlate til den som har interesse av slikt å finne ut hvilke blogger det er snakk om.)

Dagbladet åpner bloggtjenesten Blogging.no, og Snusblogg vinner kappløpet om å legge ut den første posten. Siden Dagbladet ønsker å skape blest om sin nye tjeneste linker de til innlegget fra forsiden. I tråd med policyen om å alltid illustrere sakene sine, legger de ved et bilde av en snusboks - et kunstgrep som skal vise seg å trigge hele hockeylandslaget og halve resten av Norge. Horder av snusentusiaster invaderer postens kommentarfelt, den ene tjokkaleppen mer ivrig enn den andre etter å fortelle om sin lidenskap. Eller snakke ut om sine snusproblemer. På kort tid oppstår det et slags ad-hoc-samfunn for snusere, og til slutt har posten 350 kommentarer av typen:

Noen som har noen knakandes gode tips for å hjelpe en fattig student med snusslutten?

Nå er det vel egentlig ikke om å gjøre å ha snusen lengst inne i munnen

Det kjedelige med aa kjoepe all snus paa taxfree er at de siste to boksene alltid er litt toerre

Kutt ei potetskive å lægg i snusboksen vist den bynn å bli tørr

Ikke enig at snus i plastboks er bedre. For det første blir ikke lukten like fersk som i papp

At bloggen ikke handler om snus, men om snusfornuft (posten nevner ingenting om snus) er det ingen som legger merke til eller bryr seg om.

Det er i sannhet et vidunderlig internett vi har.

(Dagbladbloggenes kommentarsystem er for øvrig veldig kronglete, velg “vis alle”, “eldste først” og evt. “trådet” for lettere å få oversikt over kommentarene).

Du har lest det før. Du har lest det så ofte at jeg ikke trenger å finne fram linker. Ja, du har sågar antageligvis skrevet det:

“Blogger er stort sett dårlige”.
“Folk flest har ikke noe interessant å komme med”.
“Det er så mye søppel på nett”.
“Det lille av verdi drukner i spam”.

Og så videre. Disse mantraene gjentas ofte nok til at vi nesten tror det er sant. Og etter å ha lest en gjennomsnittelig Dagblad-blogg-tråd, eller sett resultatene av en Holmgang-avstemning - hvem kan klandre oss for å ha en randfull mugge skepsis på menneskehetens vegne?

Verden er dog mer komplisert enn som så. Og internett-skeptikerne tar feil. Deres argumentasjon mot det åpne internett er todelt:

All complex ecosystems have parasites, påpeker Cory Doctorow. Skal man gi opp, eller å forsøke å takle utfordringen? Min stemme går til sistnevnte alternativ.

Ah, denne er tricky nok til at den bør dveles lengre ved. I det siste har det vært endel debatt omkring en web 2.0-kritisk artikkel av Nicholas Carr, og han skal vi ta med en uttalelse eller to fra:

Implicit in the ecstatic visions of Web 2.0 is the hegemony of the amateur. I for one can’t imagine anything more frightening.

For meg er mye av nettes verdi tuftet nettopp på summen av innsatsen til alle disse frivillige - amatørene om du vil. Enten vi snakker blogger, Wikipedia, spillmodder, P2P, IRC, diverse forum, open source-bevegelsen. Ofte brukes ordet amatør som synonym til “ukyndig klovn”, men det kan like gjerne bety noe sånt som “en som dyrker noe ut fra interesse snarere enn økonomisk motivasjon”. Hegemoni eller ikke, det bør være plass til alle.

I Wired News legger Carr til: “A lot of participatory media is mediocre”. Hvorpå Joshua Porter svarer:

Carr’s elitism distracts from the main ideal of participatory media: to make everyone part of the conversation. As democracy is to politics participatory media is to the Web.

Nettopp. Noe av det flotteste med weben er at “alle” kan være med. Og:

The “mediocre” argument really gets me going, though, because it’s anti-people. People are messy, illogical, and mediocre, and that’s beautiful. Damn beautiful.

Amen. Jeg er utrolig lei den nedlatende holdningen til folk flest* som mange legger for dagen. Det er masse på web som har verdi selv om det ikke nødvendigvis er så “bra”. Mennesker flest er bra folk. Og alt er ikke ment på alle.

Godeste Tim O’Reilly peker på at Carrs argumentasjon er ensporet:

Carr focuses his argument against “collective intelligence” almost entirely on Wikipedia, ignoring all of the other examples described in my What is Web 2.0? article.

Jepp, det gamle Wikipedia-argumentet. Kun et “ånkli” leksikon duger, må vite. Hvem var det forresten som fant på at man man bare skal benytte seg av én kilde når man skal lære om noe? De fleste Wikipedia-artikler som er lengre enn et par linjer inneholder relevante eksterne linker. Hvor mange sånne linker finner du i Britannica eller i Store Norske?

Vi avslutter denne sitatfesten med å la O’Reilly avsløre en aldri så liten ironi i det hele:

What’s more, Carr’s article demonstrates the utility of Web 2.0 even as it denigrates the idea, displaying trackbacks from all over the web, and a rich tapestry of comments from readers. I’m writing this piece here, knowing that it will also be reflected automatically into the feedback on Carr’s article. How remarkable would that have been only a few years ago, and how mundane today?

At det finnes mye dårlig og uinteressant der ute? Selvfølgelig. Det bør denne bloggen ettertrykkelig ha bevist. Men da er det opp til f.eks informasjonsvitere og søkemotormekkere å finne måter å skille klinten fra hveten på. Og et kaotisk internett til tross, så langt har man lyktes relativt godt. Det er ikke vanskelig å finne flere interessante ressurser enn man noengang har sjansen til å rekke over. Dersom eliten synes en lett modifisert maktfordeling er så forskrekkelig, får de finne en måte å slå tilbake på. For de er vel smarte nok til å få til det?

*Joda, jeg er klar over at folk flest på nett ikke er folk flest.

I over to år har det blitt bedrevet møysommelig snekkervirksomhet her på bloggen. Hver hamr og hvert bank nøye planlagt og sirlig utført. Og til tross for et relativt sviktende fundament har et byggverk sakte, men usikkert reist seg - en online-identitet. Ja, ved å krydre postene med akademiske referanser, pretensiøse vi-former og tildels fremmedkulturell ordbruk har vi forsøkt å gi et belest og aktverdig inntrykk. Og håpet at leseren ikke skulle skjønne at det hele var klipp og lim.

Men som vi kanskje innerst inne har visst hele tiden, skulle alt være forgjeves. Keiserens bukser (og boxer) skal av for godt. Det er nemlig uunngåelig min tur i denne boklistestafetten som har herjet norske blogger en stund.

Den første utfordringen fra Hjorten tok jeg på sedvanlig spak arm, idet jeg latet som jeg ikke fikk den med meg. Jeg kunne jo ikke uten videre torpedere egen troverdighet gjennom å avsløre at jeg altså er en ganske dårlig leser som verken har tid eller samvittighet til å lese skjønnlitteratur (da spiller jeg heller litt Battlefield)?

Men da også Olav Anders Øvrebø sendte en utfordring i min retning ble presset for stort. Narrespillet må ta slutt - byxorna må falle. Og vi må legge til at det var hyggelig å bli budt opp til dans av to såpass staute karer.

1) Hvor mange bøker eier du?

Uvisst, men sannsynligvis betydelig færre enn den norske gjennomsnittsbloggeren.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Free Culture av vår alles favorittjusprofessor Lawrence Lessig.

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Jeg er en god starter, det skal jeg ha (fullføring er det verre med). Sist leste var Veien til førerkortet.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Det er nok rundt 20 år siden jeg leste bøker mer enn tre ganger. Vanlig lektyre dengang var de herlige bøkene om Serafin og Plym, Gutten som fikk følge hjem (av flodhester), Tante Gummigutta og blåbærmaskinen, samt Bringsværds Ruffen og Jørgen Moes vei nr 13.

Av litt ferskere og mer faglige inspirasjonskilder kan nevnes Negropontes Being Digital, Donald Normans The Design of Everyday Things og samlekort-helt Goffmans Vårt rollespill til daglig. Nesten alt jeg skriver er stjålet fra de to sistnevnte.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:

Jeg har ikke fulgt så nøye med i det siste, og mye mulig har denne bokmemen fått en verdig død. Hvis ikke er det på tide at den begraves. Den som føler seg kallet kan i stedet få gjette på hvilken film dette skal forestille. Premien er å få tegne en ny.

De som bare vil ha med seg poenget kan spole ned til nest siste avsnitt. Priset være scrollehjulet…

“Det er noe rart med disse digitalkameraene”, hørte jeg noen si. “Det ser jo ikke naturlig å holde de sånn et stykke foran ansiktet”. Mens den gamle metoden, å presse apparatet mot pannen, tydeligvis var den mest naturlige ting i verden.

Hva som er natur, er det altså kulturen som avgjør. Og det er en tendens til at ord som “normal” og “virkelig” benyttes om den ikke-nettmedierte delen av verden, mens dette internett er noe fremmed og unaturlig. Handle uten kasse eller luke? Nærmest umenneskelig… At tradisjonelle måter å gjøre ting på ofte er et resultat av begrensninger i den fysiske verden er lett å glemme. Billettluken var der fordi vi trengte en eller annen måte å utlevere en papirbit, ikke fordi samtalen med den gretne billettselgeren var en nødvendig kilde til lys i hverdagen.

For alt vi vet kan troen på den hellige treenigheten navn-ansikt-redelighet være en arv av denne typen. Mange mener jo at det ikke går an å forholde seg til andre med mindre man har vedkommendes navn, adresse og helst bankkontodetaljer. De som er vant med moderne nettkommunikasjon (multiplayerspill, forum, chat) ser imidlertid på bruk av pseudonymer som uproblematisk. De bruker det jo selv. Og synes det er befriende irrelevant om man “heter” Anna Jørgensen eller Marve Valdemar, så lenge innholdet står til laud. Et navns viktigste funksjon er å peke ut én i mengden, den jobben klarer et alias like bra som et navn. Marve trenger ikke bruke noe folkeregistert navn verken for å kunne by på fin underholdning, eller for å opprettholde en identitet på nett.

Men er det ikke feigt? Er ikke et alias bare noe man gjemmer seg bak? Absolutt. Å gjemme seg er engang en viktig del av tilværelsen.

Når vi er på ferie, i begravelse, på byen, på skolen, når vi er i vante og uvante, behagelige og ubehagelige situasjoner, viser vi ulike sider av oss. Og samtidig gjemmer vi andre. Mennesker har kameleonære trekk, vi er relativt flinke til å tilpasse oss omgivelsene. Vi er ikke den samme for alle, og ingen har ikke tilgang på “hele” oss. Versjonen av oss vi vi lar noen få tilgang til er alltid en spesialredigert utgave. I filmindustrien gir man fansen tilgang til “deleted scenes” gjennom DVD-utgivelser. På samme måte viser vi at vi setter pris på noen ved å gi de tilgang til sider av oss andre ikke får se.

Vi har en stor og velkjent verktøykasse for uttrykk: Klær, kropp, ting, hva vi sier og gjør, hvem vi er med og hvor. Også på internett er det nok av måter å sette spor etter seg, og ikke alle er vi like bevisst på. Det blir mer utydelig for oss akkurat når og hvordan dette foregår. Chatting, IM (og IM-status), publisering/blogging, kommentering/forumaktivitet, søking, spilling, surfing, nedlastning, e-handling/bestilling/påmelding, mailing. Bruk av tjenester som del.icio.us, Bloglines og Audioscrobbler. The list goes on. Alle disse utgjør små deler i et digert puslespill som ville tegnet et ubehagelig nærgående og detaljert (men ikke fullstendig og sikkert skjevt) bilde av oss.

Der Ute er det tilsynelatende greiere å holde styr på hvem som “ser” oss (selv om det blir stadig vanskeligere ettersom teknologien tar over også det fysiske rommet). Vårt sirlige sansesystem forteller oss hvem vi har rundt oss og hvilken situasjon vi har å forholde oss til. Når tjuagutten ser kompiser rundt seg og hører deres sedvanlige røverhistorier, kodes automatisk situasjonen: Dette er kompis-kontekst. Når far entrer scenen forandres situasjonen med en gang, språket blir mildere - uttrykket justeres.

“Virkeligheten” tilbyr altså enkelte fundamentale verktøy å skille sammenhenger med - tid og rom. Man kan bare være ett sted til samme tid. Stundom kollapser kontekstene (inn kommer far, vi treffer sjefen på byen), men dette er ikke normalsituasjonen, og vi er som regel klar over at det skjer. Som de kameleonene vi er klarer vi å tilpasse oss situasjonen. Manglende evne til å bedømme hva som er passende oppførsel i ulike situasjoner kobler vi opp mot lav sosial intelligens.

Dette innlegget er (som sedvanlig) en studie i å gå rundt grøten før man kommer til poenget, et poeng som egentlig kunne vært formulert på to setninger. Men hold ut leser, vi nærmer oss mål. Som er tilbake i internettalderen. Her er det selvfølgelig også sfærer og kontekster, men de er ikke adskilt av tid og rom på samme måten som der ute. Alle har tilgang til alt. Sfærekollapsen er selvfølgelig ikke fullstendig. De enkelte informasjonsbitene er tross alt i utgansgpunktet som nåler i høystakker, håpløst fortapt i en strøm av andre informasjonsbiter. Vel, i hvert fall før man gjør et søk på Google. Og dersom man har “vært seg selv fullt og helt” på nett, vil Google by på en rimelig omfangsrik “mappe”. Bruker du fullt navn vil dine skriveriver i et speedway-forum vil fungere som nøkkel til dine erotiske skildringer av eventyr med Michelin-mannen i et annet. Til glede for kommende generasjoner.

Og dette må folk gjerne gjøre, hvis det er det de vil. Ikke alle bryr seg om å skille stue og kjøkken. Men enkelte av oss har altså ikke lyst til å dele alt med alle, enkelte av oss ønsker ikke å ha et “navn” blant folk. Det er pølsevev når det sies at alle ønsker å bli kjendiser. Jeg vil tro at de fleste vil være mer fornøyd med å være “famous to fifteen people”, som vi bloggere gjerne blir. Og derfor er det at vi bruker ett pseudonym i bloggosfæren, et annet i hardwaresupport-sfæren og et tredje i Michelinmann-fetisjist-sfæren. En smule kontroll over at det man sies ses i “rett” sammenheng, er det for mye forlangt?

Pragmatisk som jeg er erkjenner jeg dog at bruk av alias ikke er kompatibelt med f,eks å bli tatt seriøst i akademiske eller andre alvorstyngede kretser. Og det vil vel være feil å hetse de som ergrer seg over “anonymitet”, all den tid irrasjonelle sider av meg selv kan irritere seg når jenter som går med slør. Her er man ikke stort bedre selv altså. Og ikke er det snakk om konsekvens heller, når det gjelder å skille sfærene: Stadig siver det inn med irrelevant personlighet både i form av tekst og linker til musikk og bilder. Kan hende tar jeg til vettet og går over til navn engang jeg også. Skal vi si i juni?

Jeg nevnte at man kunne formulert poenget i dette innlegget i et par setninger stedet for i en lang og gnagende tekst, her kommer de: “For enkelte er alternative å blogge uten alias å ikke blogge i det hele tatt. Da er det greit å velge førstnevnte”.

(Dette skulle egentlig være en kommentar til Jill Walkers post om hvorvidt studenter som blogger bør bruke fullt navn eller pseudonym. Siden det jeg skrev ble uforskammet langt og fragmentert poster jeg det her i stedet).

Alltid trivelig å kunne humre litt over lørdagsavisen på sengekanten. I BTs lørdagsbilag BTMagasinet uttrykker kulturredaktør Jan Nyberg indignasjon over Forbrukerombudets refs av naken hud i en reklamekampanje for Oslo City. Nyberg lurer på om vi er på vei mot amerikanske moraltilstander, og viser til en fersk rapport om ettervirkningene av Janet Jacksons brystblotting under Super Bowl i fjor:

Rapporten, som er gjengitt i den utmerkede avisen The Onion, forteller at millioner av amerikanske barn antas å være traumatisert etter “nesten-naken-tragedien” for et år siden.

The Onion, altså. “Utmerket avis”, han har tydeligvis god kjennskap til denne klassiske satiriske nettpublikasjonen? Neppe:

Flere av [barna] lider også av mareritt knyttet til en strålende sol, på grunn av Janet Jacksons gullring i brystvorten…()

Noen av barna skal ha sagt at de aldri kommer til å amme og at de vil foretrekke å gi sine barn næring intravenøst. Andre skal ha sagt at de hater sin egen mor, i redsel for at hun også en dag kommer til å blotte et bryst.

Alt dette uten å blunke. Her er hele kommentaren).
Artikkelen i The Onion er selvfølgelig ikke annet enn harselas med det amerikanske moralhysteriet - det samme hysteriet kulturredaktøren nok mener å få bekreftet gjennom denne “rapporten”.

Det er verken første eller siste gang journalister har latt seg lure av tullehistorier fra The Onion og andre nettsteder. Men før internettignorantene tar dette som en kilde til friskt vann på mølla, kan det nevnes at artikkelen bare er å finne i papirutgaven av BT. På nett har man som kjent muligheten til å la være å legge ut, eventuelt å redigere vekk i ettertid.

Enten Flickr binder verden sammen på uventede måter eller demonstrerer hvordan avstanden mellom folk kan være mindre enn den tilsynelatende er: Tjenesten er ganske sikkert egnet til å glede tilhengere av mer eller mindre jordnære teorier om sammentreff og menneskelige forbindelser.

Da skotske Matt under et besøk i Japan fotograferte en kvinne som tok bilde av noen lokale spilloppmakere, tenkte han nok mer på å få tatt noen saftige metafotos enn på muligheten for at den samme kvinnen noen uker senere skulle finne igjen sin egen rygg på internett. Rull for all del ned til den sjette bildekommentaren og les hva Cherry skriver.

(Via FlickrBlog)

…i denne filmen, der Jon Udell< * dokumenterer utviklingen til Wikipedia-artikkelen om heavy metal umlaut (tødler i tungrocken) fra dens spede fødsel i 2003 og fram til nå.

Via Eirik Newth.

Språkråd-leder Sylfest Lomheims omtalte kronikk ble skrevet i anledning den nye utgaven av Store Norske leksikon. Han snakker om at dette internettet ikke er til å stole på, man må ty til et realt leksikon for sikker kunnskap. danah boyd er (i motsetning til Lomheim) en autoritet når det gjelder nettet, men hun er inne på noe av det samme i sin skepsis til Wikipedia: Siden hvem som helst kan skrive der, også de som ikke har peiling, hvordan skal man kunne stole på det?

Det er snodig dette med det autoritet, kunnskap, leksika, det frie ord. Jeg vokste opp med en idé om at leksikonet representerte selve fasiten på alt som var verdt å vite noe om innen den menneskelige tilværelse. Det som sto der var ikke skrevet av noen, det bare var. Dette gjaldt imidlertid ikke når jeg benket meg med et glass tyggegummi (ja de hadde visst det den gangen) og den tidsriktig radikale familiens utgave av Pax Leksikon. Det gikk tydelig nok fram at dette var en opprørsk filtrert virkelighet.

Hvilket bringer oss til nåtiden og den senere tids Wikipedia-debatt. Som Pax, byr Wikipedia på en bevissthet om at det som står faktisk er forfattet av noen, kanskje til og med noen med en agenda (apropos agenda: Ja, jeg beundrer Wikipediaprosjektet). En erkjennelse er nær, av at virkeligheten ikke lenger kan fås på boks. Ikke tyggis på glass heller forresten - hva har det blitt av verden… Uansett, det er mennesker som oss på den andre siden, feilbarlige sådanne, og ingen, verken blant de eller oss har full oversikt over alt. Det er på en måte som om Wikipedia framstår mer ærlig- den delen av virkeligheten det ikke er noen klar fasit på strides både lærd og ulærd om å definere.

“Hovedfagsstudent”, står det i margen her, og selv om denne statusen beviselig ikke betyr stort i akkurat dette tilfellet, er det godt mulig at denne infoen representerer et forsøk på å gi innholdet en aura av autoritet fra min side. Det gjelder å karre til seg. Vi bedømmer hverandres troverdighet etter bakgrunn og status, og selv om det medfører mye urettferdighet er vi nødt til å skue hunden på hårene for å fungere som sosiale vesener. Mennesker har komplekse behov, og artens eksistens er basert på en tillit til at andre kan hjelpe oss med de tingene vi ikke selv behersker. Nesten litt rørende hvordan vi legger våre liv i en flykapteins stødige hender, hiver i oss deilig kjøtt sirlig avlet kappet og dandert av slakteren, eller går til legen og stoler på hennes evner til å bedømme vår noe skrantende tilstand, og i det tilfellet håper vi forresten at hun for all del unngår å slå opp i Wikipedia når diagnosen skal stilles. Så er det ikke greit å kvalitetssikre informasjon ved å kun la ekspertene få uttale seg? Sånn som det var før i tiden?

Som nevnt (litt for ofte nå) strides også de lærde. Det er ikke gitt at en profesjon har monopol på kunnskap innen sitt felt, samme fenomen kan belyses med ulike tilnærminger. De fleste vil si at helse bør overlates leger og sykepleiere, men tilhengere av alternativ medisin og annet fiksfakseri er gjerne ueinge. Kunnskap er makt, og ikke alle eksperter er overbegeistret når ekspertisen gjøres offentlig tilgjengelig og andre kan tre inn på deres arena. Det er også nok av eksempler på at eksperter og f.eks marginaliserte grupper kan ha ulike interesser. Fint da, at også de som ikke har formell status som bedreviter skal ha sjansen til å få gjort sitt syn til kjenne. Demokrati, må vite. Lomheim får uttale seg om til om internett, vi andre får påpeke at han ikke har peiling.

Det er nok også sånn at den som er mest interessert, og dermed har best forutsetninger for å vite mest, gjerne vil anstrenge seg ekstra for å få si noe om det (at det ikke er tilfeldig hvem av oss som i utgangspunktet utvikler interesse for hva, får være et annet kapittel). Mange av oss liker å uttale oss om ting vi ikke har grei på (ahem), men det er nok lite sannsynligh at Lomheim i kveld vil logge seg på Wikipedia og redigere artikkelen om internett. Og dersom han gjør det, kan vi være sikre på at noen som vet bedre vil gå inn og rette i ettertid. Her ligner Wikipedia et vanlig leksikon- innholdet beveger seg kanskje sakte men usikkert mot et slags minste felles multiplum det er mulig å enes om. Man kan publisere obskure virkelighetsoppfatninger, men det spørs hvor lenge de får ligge ute.

På tide å komme til det som var utganspunktet for denne posten. Lomdals bok Ordomord pryder for tiden nattbordet. Under lesningen i går kveld(*) merket jeg at jeg både her og der var uenig med forfatteren. Vanligvis et godt tegn, jo mer vi vet om noe, desto oftere tillater vi oss å være uenige med de de som kan enda mer. Men kan hende lå andre motiver bak denne gryende indre kveruleringen. Kanskje har denne ene og ulykksalige Dagblad-kronikken fordervet mitt forhold til språkrådslederen og hans faglige autoritet. Kanskje har dystre og dvelende sider av meg av sluttet, om enn noe urettferdig, fra demonstrasjonen av slurvete omgang med viten innen et domene (internett) til et annet (språk). Så forrædersk kan man altså være. Kanskje.

* Litt lemfeldig med fakta må man få lov til å være; dette er egentlig mange kvelder siden nå. Et betimelig hint fra oven om at innlegget var for langt slo ned i form av et lyn som gjorde kål på den opprinnelige posten og det tok sin tid å få summet seg til å skrive på nytt. Og noe nattbord har jeg ikke.

Språkråd-direktør Sylfest Lomheim kan nok mye om språk, og vet å kunne underholde i bokform. Men kunnskap og autoritet innen ett domene lar seg ikke automatisk overføre til et annet. Så hvorfor skal vi høre på hva Lomheim sier om internett? I denne sammenhengen er han nemlig “ubrukeleg som kjelde for påliteleg kunnskap”. Men det sier seg vel selv Sylfest, jeg leste jo kronikken via web. Eirik Newth serverer mannen et velrettet spark.

Borte på Many-to-Many foregår det forøvrig en fornøyelig debatt om Wikipedia mellom blant andre danah boyd og Clay Shirky . I denne sammenhengen heier jeg på sistnevnte.

Som noen vil ha merket seg har det dukket opp noen små bilder på bloggen, hensynsfullt plassert til venstre sånn at hovedinnholdet tar litt lengre tid å laste (mitt bidrag til gå sakte-bevegelsen). Flickr er en tjeneste der man kan å organisere og dele sine bilder på web. Det finnes en drøss lignende systemer, men det er altså Flickr som har tatt av i det siste. Populariteten skyldes nok både den fleksible funksjonaliteten og enkelheten i bruk. Dette gir rom for akkurat den type kreativ digital utfoldelse jeg har sans for. Hvem skulle trodd det.

Den vanlige måten å dele bilder på (sende de fram og tilbake på mail eller msn) er bare tull, så skaff deg fluksens din egen konto (dersom du ikke allerede har en).

Undersøkelse om bloggere og deres praksis angående personvern og annet (via zephoria).

Noe av det jeg liker best med faget er den delen av det som glir over i et mystisk landskap av medievitenskap og sosiologi. Sosiale implikasjoner av bruk av internett, hva slags endringer digital kommunikasjon medfører osv. Det virker ikke som fagmiljøet her på instituttet er veldig opptatt av dette. Rare blikk eller “jaså, du mener sånn svada, ja” er reaksjonene jeg forventer fra andre studenter (rim uintendert).

Det kan tenkes at jeg har misforstått og at dette ikke egentlig hører under informasjonsvitenskap. Jeg har jo tidligere avslørt manglende kontroll når det gjelder fagets innhold. Kanskje det er derfor jeg aldri får stud.ass-stillinger (smuglesende administrasjon)?

Det hender at man så heldig at man snubler over noen som later til å interessere seg for det samme. For en tid siden gjorde jeg et Google-søk (på noe sånt som “Goffman digital identity”) og kom over bloggen til Danah Boyd. Hun har publisert masse, blant annet en “hovedfagsoppgave”(obs, pdf) med tittelen “Faceted id/entity: Managing representation in a digital world*. Forhåpentligvis får jeg tid til å lese mer av dette etterhvert.

Av og til er nettet enda mindre enn verden selv, og i ettertid har jeg funnet spor etter Boyd både hos Rachael og hos Jill Walker.

*Innrømmer juks, det som står før kolonet er egentlig i store bokstaver, men det tok seg dårlig ut i innlegget. Ikke at denne fotnoten var stort bedre. Hm.

“Gledelig seier” sier Jens Stoltenberg etter at sosialistene vant valget i Spania.

Han om det. At terroristene drepte hundrevis av mennesker er ille nok, mer enn ille nok. Men når ugjerningen sannsynligvis ble avgjørende for valgets utfall, da har Spania blitt rokket også på et annet nivå. Spanjolene må selvsagt få stemme ut en regjering som går til krig mot Irak. Men når det skjer nærmest med pistol mot tinningen blir det trist. I hvert fall sett her oppe fra.

De som er i Spania vil peke på berettiget sinne rettet mot statsminister Aznar etter at han tilsynelatende har forsøkt villede befolkningen for eget partis vinning i forbindelse med valget. Men vil radikale islamister fokusere på dette? Neppe. De vil nok heller føre dette over på Al-Qaedas CV som nok et bevis på hva de er i stand til.

Så får vi håpe at dette angrepet fører til at den misforståtte “fundamentalisme-sympatien” hos endel på venstresiden i Europa tørker vekk. Et angrep oppleves jo så mye sterkere når de rammer såpass nære.

Oppdatering: Ingen av de norske avisene har fått med seg dette såvidt jeg kan se, men Bjørn Stærk skriver om det i en bloggpost. Ser man ekstra nøye etter vil man finne mine kritiske ytringer i vrimmelen av kommentarer. Nok en oppdatering: Det ser dessverre ut til at mitt lille anti-echochambers-eksperiment ikke fungerer særlig bra, der det innledningsvis var mulig å holde en seriøs tone har debatten sporet i de mest usaklige retninger.

(For at ikke utenforstående skal få inntrykk at jeg rir noen høyrehovede politiske kjepphester kan det legges til at jeg slett ikke har sympatier i den retning.)

Inspirert av dette har jeg trosset hviledagen og begitt meg inn på forskning. Dette er avstanden fra pc-plassen til strategisk viktige mål i (og like utenfor) leiligheten:

Dette til orientering.

….har gode kår på nett. “Klabern det er sant Påsan, det står jo på internett”. Nettet gir imidlertid ikke bare anledning til å spre slike historier, det gir også en forbedret mulighet til å spore sannhetsgestalten i de. Urban Legends Reference Pages har som mål å samle slike historier og si noe om de er sanne eller ikke. Da* jeg kom over siden var jeg ikke i tvil om hva jeg ville se etter først: En kompis av meg har i alle år fortalt om den franske dykkeren som skulle ha omkommet i en skogbrann, fascinert av det uvisse og ubekreftbare ved det. Og dykkerhistorien ligger der den. Så lett var den å ødelegge, til kompisens fortvilelse…

(*Husker jeg rett fant jeg siden etter å ha søkt etter info om en imponerende reklamefilm som Herr Grutle sendte meg).