Hva tenker du når du ser dette bildet?

Sjansen er stor for at det ikke er vanære, men ære du kjenner når du ser et (slags) norsk flagg brenne på forsiden av siste nummer av Newsweek. På samme måten som du etter store ulykker i Norge ivrig switcher mellom utenlandske kanaler i håp om at de dekker saken. Nasjonalfølelse er en merkelig ting - ikke la noen fortelle deg at det har noe med sport å gjøre. Ha en fortreffelig olympisk leking.

VG-bloggeren donpiano uttrykker frustrasjon over at det er vanskelig med å få oversikt over VGs leserblogger, og at det i stedet for å skrives om faste temaer “blogges om alt og ingenting - spesielt mye ingenting”.

Jeg har samme inntrykk etter å ha lest litt i endel av disse bloggene. Blogger av typen “her skriver jeg hva jeg mener om julebord og i neste innlegg skriver jeg om katten” later til å være regelen og ikke unntaket, det er vanskelig å få øye på det som ofte gjør blogger interessante også for andre enn venner og kjente: Noen som øser av sin spesielle kunnskap eller byr på sin særegne stemme. Tjenesten er mer LiveJournal enn Blogger, mer nettdagbok enn blogg. Og i enda større grad enn LiveJournal er VG-bloggene løsrevet fra bloggosfæren forøvrig. Det er imidlertid nok av interne forbindelser, og på kort tid later det til å ha vokst fram et diskusjonssamfunn, om enn i lettvekterklassen.

Blant tusener av VG-blogger må det nødvendigvis være mange unntak, selv om de som donpiano er inne på, kan være vanskelige å få øye på. Marias elleve minutter er noe såpass spesielt som en blogg skrevet av en prostituert. Kommentarfeltet byr på et interessant møte mellom “den skitne undergrunnen” og “samfunnet forøvrig”. Og ja - det er nok av fordommer som kommer for dagen.

Oppdatering 04.01: Marias elleve minutter er sporløst forsvunnet, sannsynligvis ble den ble for sterk kost for VG.

VG-bloggen har en kommentar om offentlig bruk av mobil, eller mobilterror som journalisten upassende nok (i disse tider) velger å kalle det. Innlegget vitner om en blogg med lavt ambisjonsnivå utover å engasjere det krakilske “folkedypet”, og inneholder lite annet enn de gamle klisjéene om mobilbrukens forbannelser. Men temaet er fremdeles interessant nok: Hva skjer når fjernkommunikasjon som telefon og SMS bringes ut i det offentlige rom? I artikkelen Our Cell Phones, Ourselves snakker forsker Christina Rosen om hvordan klassiske manérer som å sneie på hatten til forbipasserende har veket plassen for simpel mobilplapring - den allestedsnærværende teknologien endrer vår fokus, og dermed væremåte på måter vi knapt legger merke til.

Rosen er mer skeptisk til det moderne enn jeg er, men jeg deler ankepunktene mot en utvikling der teknolgien endrer vår hverdag og vår sosialitet uten at vi gjør (eller kan gjøre?) noe verken fra eller til. Mellom linjene i mitt forrige innlegg om mobilbruk kunne man riktignok høre lyden av eplekjekke skuldertrekk: “Slapp av, vi vil alltid finne måter å tilpasse oss ny teknologi på”. Og selv om “det ordner seg alltids” er noe av et livsmotto her i gården innser jeg at det ikke egentlig er noen automatikk i dette.

Det er nok av regler som legger begrensninger for hvordan vi skal te oss offentlig, men som Rosen og andre har lagt merke til har det med tiden blitt færre “do’s and don’ts”. Toleransenivået for såkalt antisosial atferd er høyere, i hvert fall hvis man ser bort fra leserbrevspalter og VG-blogger som troverdige datakilder. Det å flytte oppmerksomheten langt avsted mens man lar omverdenen seile sin egen sjø er en type atderd som tidligere var forbeholdt kunstnere, fullemenn og galematiaser, nå har visst alle lov.

Mobiltelefonen har del i denne utviklingen, men en del av dens “særegne” kvaliteter er i virkeligheten gammelt nytt. Siden tidenes morgen har folk benyttet siste skrik innen artefakter som sosiale verktøy, det være seg ipodder, treklubber eller bøker:

På lange togturer er lesestoff en obligatorisk følgesvenn, og har vi passasjerer ved siden av oss blir lesingen en sosial handling. Bare det at vi leser er en statement. Og vissheten om at sidemannen med all sannsynlighet kan se (og ser) hva vi leser er nok til å påvirke valget av side å stoppe på når vi blar oss gjennom avisen. Har vi flere bøker med oss sørger vi selvfølgelig for at den tittelen som gir det ønskede inntrykk av oss ligger øverst i stabelen. Når den buss-pendlende tenåringen skrur mp3-spilleren sin opp til høyeste volum er det ikke fordi han hører dårlig, det er fordi han ønsker å uttrykke smak og stil ovenfor omgivelsene.

På samme måte er det vanskelig å delta i en mobilsamtale offentlig uten samtidig å kommunisere med omgivelsene. Vårt budskap til de rundt oss er da gjerne “akkurat nå er dere luft for meg”, og “jeg er en del av noe mer enn denne mindre betydelige situasjonen”. Når skillet mellom privat og offentlig sløres, får vi to fasader å vedlikeholde. Våre evner til å utføre dette flermaskede spillet avgjør om vår samtale ender som en vandrehistorie om “mannen som brettet ut sitt voksende strumaproblem for hele bussen” eller ikke. Nå er de fleste av oss er sosialt velutviklet nok til å la tilstedeværelsen av “uvedkommende” tilhørere påvirke hva vi sier og hvordan vi sier det - vi har tross alt årevis med trening i å snakke foran fremmede. Der vi før fikk høre hele historien servert av venneparet på bussen, slipper vi nå unna med halvparten.

Men før det går for langt er det på høy tid å avslutte dette sammensuriet omtrent der vi startet. Benjamin Walker’s Theory of Everything er et radioprogram der en finurlig blanding av fakta og fiksjon brukes til å belyse både det ene og det andre. Walker har en stakkato, men inderlig og merkverdig behagelig stemme som er verdt å lytte til (f.eks i siste utgave der han driver herlig fokusgruppe-harselas).

I et av programmene handler det om mobilens inntog (nevnte Rosen er gjest), og i en liten hørespillsekvens får vi ta del i en tenkt fremtid der også kjæledyr utstyres med mobiler. Vi hører familens bortkomne katt frenetisk mjauende i den ene enden, og den fortvilte eier i den andre:
“Tiger, push the GPS button, PUSH THE GPS BUTTON!”

Oppdatering, 22 oktober:

Det var dette med å “vise seg” gjennom bøkene sine. Det er ikke alltid vi ønsker å leve opp til “vår beste side”-rollen. Av og til ønsker vi å på aparte vis bryte med omgivelsenes forventninger. Selv får jeg for eksempel barnslig glede i å meske meg med en deilig is på de kaldeste vinterdagene. I sådan stund kan disse omslagene til fiktive bøker være verdt å skaffe seg. De er riktignok ikke like morsomme alle sammen, men idéen…ubetalelig.

Det er dagen etter månelandingen og en reporter fra den statlige kanadiske TV-kanalen CBC intervjuer barn om det de har vært vitne til. Blant annet en jente hvis stemme oser visdom hinsides alderen:

- Would you like to go to the moon?
- Yes.
- Do you think you will?
- No.
- Why not?
- Cause I’m not a boy

Perler som dette (link) er tilgjengelig i 60-talls-utstillingen til CBC sitt rikholdige arkiv. Vi får også et fascinerende intimt intervju med Leonard Cohen (mer i arkivets Cohen-side ), og vi får demonstrert at dagens minibanker ikke er stort mer avansert enn de første som ble laget.

“Do you think they are in some way a danger to society” er spørsmålet intervjueren stiller “fem-på-gaten” i temaprogrammet om homofili fra 1959. Fare eller ikke; “I think there should be a severe penalty” svarer én. Programlederen på sin side mener å se et mønster av “significantly higher rate of homosexuality” i etterkant av store kriger.

I 1993 var Interett en gryende sensasjon og i denne nyhetssaken demonstreres chatting med folk fra alle verdenshjørner, inkludert vårt eget (sjekk 05:04 ut i klippet): “There are no borders on the Internet. Colour, age and nationality don’t matter” sier “Stein in Oslo”. CBC illustrerer på en herlig men utilsiktet måte poenget hans idet de viser svenska flaggan.

Gamle TV-klipp gir unike innsyn til andre tider, andre tenkemåter. De store statlige kringkasterne sitter på en verdifull kulturhistorisk arv de er nødt til å dele før eller senere. Det er lenge siden BBC har annonserte sitt fantastiske Creative Archive (lisensiert omtrent som Creative Commons). Spørsmålet blir hva vårt kjære NRK vil gjøre? NRK er veldig flinke til å publisere nyere materiale (riktignok låst til WMP og godt skjult bak popups, registreringer og en rotete hjemmeside). Eldre saker er det foreløpig skralt med. Intervjuene som er tilgjengelige på “Stemmer fra arkivet” er en begynnelse, men vi vil ha mer, og ikke spar på noe. Det er garantert andre enn meg som har en fetisj for gamle klipp og introer.

Oppdatering 09.03: Huftis’ blogg har forlengst tatt opp dette med statlige fjernsynsarkiv.

(CBC-arkiv via BoingBoing)

Mobiltelefoner og mobilbruk er populært å snakke om når man er i familieselskap. Og alle virker enige om at folk ikke eier folkeskikk når det gjelder å bruke mobilen på offentlig sted. “Folk” i betydningen “de andre”, for deltagerne selv tilhører tilfeldigvis den puslete minoritet som faktisk vet å håndtere en mobiltelefon med både stil og verdighet. Men hva det egentlig snakkes om tenker kanskje ikke onkel over der han nikker tilsynelatende engasjert og et gyngende munnparti vitner om at her foregår det kverning av kranskekake i stor skala. Det viktige er at vi er enige, ikke hva vi er enige om (eller om det vi er enige om er riktig). “Oss” mot “dem”, må vite. Skål, onkel!

Men før dette innlegget beveger seg i retning av et helt annet sånn som disse postene har en lei tendens til å gjøre, henter vi oss inn. Det var mobilbruk det skulle handle om. Vi har alle hørt historier om businessmannen som på arrogant manér prater ivei på mobilen under en kinoforestillings mest følsomme øyeblikk, eller om småbarnsmoren som bretter ut livshistorien til en forsamligng pinlig berørte busspassasjerer. Uffameg herregudagitt og folkhakkeskam.

Men når opplevde du dette sist? Etter folkemunne å dømme er sånne episoder regelen snarere enn unntaket, i virkeligheten har de fleste lagt til seg relativt høflige vaner. Skjemmende, lange ringetoner virker stort sett forbeholdt de som ikke er helt fortrolige med teknologien og “den gode mobilsmak” (mine fordommer sier at de under 18 og de over 40 er overrepresentert når det gjelder dette). Ting tyder på at når det første “tech-show-off”-behovet er tilfredsstilt velger folk lydløshet snarere enn polyfoni. (Arrester meg dersom jeg har tilbragt for lite tid offentlig det siste året.)

Så hvorfor henge seg opp i disse skarve avvikerne i stedet for å la seg imponere over denne storskala-displineringen som har funnet sted i løpet av få år? Fordi det er nettopp denne hetsingen av mobil uhøflighet som gjør at flertallet oppfører seg in the first place. Samtalene om mobilbruk fungerer som forhandlingsbord: Gjennom den stadige terpingen på dette som et av mange tegn på et “samfunn i oppløsning” kommuniseres konvensjonene for korrekt mobilbruk.

Så både de ansvarlige for posteren over her (fra en t-banevogn i London, via Going Underground’s Blog) samt dagens klageånder bør ha sin del av æren for at “god mobilskikk” tross alt er ganske utbredt. Men er det ikke på tide å gå videre nå? Det er da nok av andre ting folk gjør som fortjener å bli gjenstand for samme type hets. Hvorfor får folk som kaster søppel på gata gå fritt uten å verken bli uglesett eller utstøtt av samfunnet? Makan til pakk.

Så er det den tiden av tiåret igjen. Brillene er mistet, og min oppgave er å skaffe et par nye.

Å navigere seg fram til en optiker går lekende lett, ingen avanserte søk er nødvendige. Langtidsminnet gir nemlig en grei oversikt over bygatenes intrikate nettverk og hvilke tjenester og produkter som tilbys hvor. Butikkene er som regel godt merket, og det er flerfoldige visuelle navigasjonselementer. Som regel finner man previews and det som tilbys ved hjelp av den gamle men fremdeles velfungerende vindusteknologien. Ikonografien gir også nyttige ledetråder for navigasjon; en baker har gjerne en fristende kringlefigur utstilt der en optiker har et par megetsigende briller.

Når man kommer inn i forretningen er systemet som oftest selvforklarende og intuitivt, og står man fast er hjelp enkelt tilgjengelig. Men et par av byens mer veletablerte optikere styrer jeg unna. Nærmere bestemt et par som holder til i en gate oppkalt etter en utdødd regent. Disse lokalene er ofte sparsommelig befolket ognår man går inn møtes man av en splash screen i form av en mann med det jeg oppfatter som et slags misbilligende og intenst blikk. Når jeg titter gjennom og prøver på utvalg fra butikkens sortiment er det som om dette blikket ikke vil slippe taket. Min oppgave er som nevnt å kjøpe briller, og da ønsker jeg naturlig nok å konsentrere meg om mitt eget speilbilde og ikke om denne stirrende mannen som selv ikke mitt brilleløse sidesyn kan unngå å oppfatte. Mitt ideal om å handle i ro og mak lar seg slett ikke forene med den sosialt ukomfortable stemningen betjeningen på denne måten maner frem.

Jeg jobber selv i kiosk. Og jeg kjenner da såpass til menneskers grunnleggende sosiale funksjonalitet at jeg er klar over at andres reaksjon på vår atferd igjen påvirker vårt handlingsmønster. Jeg er ikke interessert i å påvirke kunden gjennom stirring. Ser jeg at kunden står og vurderer et deilig måltid kjøtt forsøker jeg å finne den gyldne middelveien mellom å virke overhengende og å framstå uhøflig ignorerende.

Det kan selvfølgelig hende at også brillemennene kjenner til disse sosiale mekanismene. Det kan tenkes at den aggressive selgerstilen egentlig er nøye kalkulert. Noen reklamefolk vil si at det er det samme om en reklame er pinlig dårlig så lenge den selger produktet. Kanskje ligger en lignende filosofi bak brilleselgerens intense blikk, for alt jeg vet har han tjent seg søkkrik på å selge briller til de impulsive, besluttsomme eller bare manipulerbare. Men pengene mine får han ikke. Neste gang går jeg rett forbi, og setter kursen mot en mer brukervennlig butikk.

De færreste ønsker uvedkommende rekende på eiendommen sin. Og uvedkommende er det nok av i byen. Ikke så rart da, at alskens huseiere setter opp piggtråd for å hindre inntrengere. Men den trusselen om juling og opprevne klær som disse gjerdene kan sies å representere hører ikke hjemme i et samfunn som for lengst har forkastet vold som akseptabel straffemetode. La oss få revet disse gjerdene så ærlige tjuveradder kan slippe til.

Innimellom all tiden han bruker på oppgaven sin (juletresalg) har Henning tatt seg tid til å tipse meg om Digital og Sosial, en konferanse som virker svært så interessant. Svært så dyr også dessverre, men morgendagens ELINOR-seminar er visstnok gratis. Scott Rettberg og Lisbeth Klastrup står for snakkingen.

BT kan melde at Jonsvollskvartalet gråter, og så sannelig renner det ikke tårer i diverse farger ned de gamle og slitte fasadene. Rivingen er begynt nå. Muligens til glede for byens bilister som får en splitter ny parkeringsplass nesten et steinkast nærmere byen enn Klostergarasjen. Takken bør de rette til politikerne, men også til den initiativrike huseieren. Vordende spekulantspirer - dersom slike finnes blant leserne - bør notere seg følgende slue plan:

1. Kjøp opp en masse gamle flotte bygninger, gjerne hele kvartal 2. La husene forfalle i årevis, såpass lenge at kommunen går med på riving for å bli kvitt de. 3. Bruk tomten til noe mer lukrativt enn utleievirksomhet. Voila!

Edit: BT har mer.

Etter et program på TV2 i forrige uke ser det ut til å ha rablet for halve befolkningen.

<div class=”Almaas”>Jeg tenker ikke på 21-nyhetenes dekning av terrorangrepet i Madrid, men på underholdningsprogrammet Idol.</div> En av favorittene i konkurransen fikk ikke nok stemmer, og gikk ikke videre. For tilsynelatende fanatiske fans av dette tv-programmet var de ikke nok å sukke “ja, ja” og hive i seg litt mer bacongull.
Read the rest of this entry »

“Gledelig seier” sier Jens Stoltenberg etter at sosialistene vant valget i Spania.

Han om det. At terroristene drepte hundrevis av mennesker er ille nok, mer enn ille nok. Men når ugjerningen sannsynligvis ble avgjørende for valgets utfall, da har Spania blitt rokket også på et annet nivå. Spanjolene må selvsagt få stemme ut en regjering som går til krig mot Irak. Men når det skjer nærmest med pistol mot tinningen blir det trist. I hvert fall sett her oppe fra.

De som er i Spania vil peke på berettiget sinne rettet mot statsminister Aznar etter at han tilsynelatende har forsøkt villede befolkningen for eget partis vinning i forbindelse med valget. Men vil radikale islamister fokusere på dette? Neppe. De vil nok heller føre dette over på Al-Qaedas CV som nok et bevis på hva de er i stand til.

Så får vi håpe at dette angrepet fører til at den misforståtte “fundamentalisme-sympatien” hos endel på venstresiden i Europa tørker vekk. Et angrep oppleves jo så mye sterkere når de rammer såpass nære.

Oppdatering: Ingen av de norske avisene har fått med seg dette såvidt jeg kan se, men Bjørn Stærk skriver om det i en bloggpost. Ser man ekstra nøye etter vil man finne mine kritiske ytringer i vrimmelen av kommentarer. Nok en oppdatering: Det ser dessverre ut til at mitt lille anti-echochambers-eksperiment ikke fungerer særlig bra, der det innledningsvis var mulig å holde en seriøs tone har debatten sporet i de mest usaklige retninger.

(For at ikke utenforstående skal få inntrykk at jeg rir noen høyrehovede politiske kjepphester kan det legges til at jeg slett ikke har sympatier i den retning.)

Den som leser gjennom hele dette innlegget fortjener en is.

Panopticon er Jeremy Benthams tenkte fengsel, konstruert slik at vaktene fra en sentral plassering har oversikt over alle fangene, som på sin side ikke kan se tilbake til vokterne. En fange har altså ingen måte å finne ut av hvorvidt vokterens blikk er festet på akkurat henne. På denne måten “disiplineres” fangene til å vokte seg selv.
Read the rest of this entry »

Ledig masteroppgave i geografi, sam.pol, sos.ant, eller lignende:

Gjør en komparativ studie av den lokale motstanden mot nedleggelsen av Tou-bryggeriet i Stavanger og Wimbledon-supporternes mobilisering da eierne besluttet å flytte klubben fra London til Milton Keynes.

Søndag kom tryllemannen David Blaine ut av glassboksen ved den ene enden av Tower Bridge der har han hengt i 44 dager. Der oppe har han sikkert bedrevet tilnærmelsesvis like mye slendrian som jeg selv har innenfor det samme tidsrom. Underveis har norske medier rapportert om folk som har forsøkt å sabotere prosjektet, kaste gjenstander mot boksen i tillegg til andre former for “negativ oppmerksomhet” (min store helt er personen som førte en hamburger opp til boksen, ved hjelp av et fjernstyrt helikopter).

Underveis har vi kunnet lese om dette i norske webaviser. Sist søndag hadde BT, som den første norske avisen (som jeg har fått med meg hvertfall)en sak der journalisten går lenger enn å oversette internasjonale nyhetsmeldinger. Managmentet til Blaine lot seg overraske over den negative responsen fra britene, noe lignende hadde de ikke opplev i USA under hans andre prosjekter. Søk på David Blaine i Guardian, og du finner mange små og store referanser til prosjektet. Nesten alle er i en spottende tone. Engelskmenn jeg har hørt med synes at han er en dust og noen påstår at selv Sir Paul skal ha ytret mindre flatterende four-letter words om magikeren.

Et trekk fra den norske Big Brother-debatten (fra et par år siden) var at alle kritikerne prøvde å få fram hvor fryktelig kjedelig dette var. Om engelskmennene følge rnorsk mediedebatt med argusøyne skal være usagt, men ordet “boring” går igjen i mange av de engelske kommentarene, men dette er nok snarere et retorisk grep enn en treffende beskrivelse av hva det egentlig er som provoserer.

Så hva er det egentlig? Åpenbart er det folk som reagerer på det smakløse i å gjøre tanketom underholdning av noe så alvorlig som sult. Og atpåtil håve inn mange millioner av kroner på prosjektet, uten å gi noe til veldedighet. Men jeg tror det er noe annet som spiller inn, det er noe med hvordan briter er mindre “wide-eyed” og mer kyniske overfor “show-offs” av denne typen. En som poster i Nøkkelord: samfunn, humbug | No Comments »