I forrige uke ble Nordiske Mediedager avholdt i Grieghallen, og mens andre var på South Park-presentasjon, lusket jeg ned for å se vårt eget institutts Barbara Gentikow levere “et forsvar for allmennkringkastingen”.

Argumentasjonen for allmennkringkastingen ligner den som brukes om enhetsskolen: For at et demokratisk samfunn skal fungere trenger vi en felles plattform av verdier, kunnskap og kulturelle opplevelser. Viktig saker, og jeg har sansen for både NRK og enhetsskole. Men hva består alternativet av, hva er det, rent bortsett fra privatiseringsglade politikere, som utgjør trusselen mot allmennkringkastingen? Det er nok først og fremst tradisjonelle kommersielle kanaler, men også de nye mediene, og siden det er sistnevnte som er mitt domene er det dem jeg skal konsentrere meg om her. Mange medieforskere later nemlig til å ha en forkjærlighet for “gamle” medier, de nye ses gjerne på som hypet, og noe som ikke er verdt å bruke tid på utover i skremmebilder. Et av lysbildene under presentasjonen bare tittelen “(Almenn)kringkastingens særlige muligheter for å fremme demokratisk deltakelse”. La oss se på punktene som ble listet opp her - er egentlig disse “mulighetene for å fremme demokratisk deltakelse” forbeholdt kringkastingen?

Billig og egalitær tilgang til informasjon og kulturelle erfaringer, for “alle”, samtidig

Alle har TV og radio, mens bare “alle” har nett. Et lite spark til datorernas verden er på sin plass, faren for en udemokratisk digital skillelinje, fortrinnsvis mellom yngre og eldre, er reell. Disse skillelinjene kjenner vi imidlertid igjen fra andre deler av (medie)samfunnet. NRK er selvfølgelig mer inkluderende enn konkurrentene, men det er neppe de eldre som dikterer sendeplanen der heller.

Hva “samtidighet” angår, så er det et relativt begrep. Vi kan fint ha opplevelsen av en felles dagsorden selv om vi ikke opplever begivenhetene på nøyaktig samme tid. Vi er flokkdyr, som er interessert i det andre er interessert i. Og kultur? Vi skal ikke se bort fra at unge etter hvert gjør mange av sine kulturelle erfaringer nettopp på nettet.

Ekstrem brukervennlighet; “passiv” bruk som læring

Med ekstrem brukervennlighet siktes det kanskje til at det er veldig få måter å bruke en TV eller en radio på - med andre ord er det få måter å gjøre “feil”. Datasystemer er dessverre problematiske i så måte, men det viser seg altså at folk finner måter å bruke dem på likevel. Og det er jo nettopp de komplekse mulightene for interaksjon som gjør at internett kan brukes til mer enn “passiv” bruk som læring - en og annen pedagog vil nok hevde at det å søke og følge linker og finne fram informasjon på egen hånd er en bedre form for læringsprosess enn den “passive”. Bibliotekene har alltid hatt et formidlingsproblem - hvordan lokke flere enn faste brukere til å benytte seg av det de har å tilby, hvordan få ut all denne informasjonen til massene? På en måte kan vi si at nettet er i ferd med å oppnå det bibliotekene aldri helt fikk til.

Kvalitetssikret informasjon og opplysning, med høy troverdighet

Medienes tradisjonelle autoritet har medført at folk dessverre har utviklet en heller skral kildekritisk sans. Vi har lært oss til å stole på at det vi leser i avis eller ser på TV er sant. Den som har mye spesialisert kunnskap om noe vil kunne bevitne at dette ikke nødvendigvis er tilfelle: Når “vårt” emne fremstilles oppdager vi som regel både feil og unøyaktigheter (det er vel neppe grunn til å tro at det forholder seg særlig annerledes med alt det vi ikke kan så mye om). Jeg skal ikke ta Wikipedia-debatten en gang til, men la meg minne om nettets fordeler her i forhold til de tradisjonelle mediene. Hypertekststrukturen gjør det i prinsippet lett å referere, lett å følge opp kilder. Det er lett å påpeke feil og lett å rette feil. På denne måten lar nettet oss også utfordre inngrodde oppfatninger om kvalitetssikring og troverdighet.

Den typiske ideen om nettet er at alt er kaotisk, fritt og anarkistisk. Joda, men ikke bare. Ikke en gang først og fremst. De deler av nettet som er viktigst for oss i det daglige er riktig så velordnede. Weben er ikke flat - det danner seg mønstre her også, strukturer for autoritet. Og de nye mediene arver fra de gamle, for eksempel tar Aftenposten med seg mye av troverdigheten fra papir over til nett. Under presentasjonen fikk vi servert den gamle klisjéen om at “joda, det står noen bra ting der, men de er veldig vanskelig å finne”, hvilket svarer dårlig til hvordan erfarne brukere opplever surfing på nettet.

Viktig agenda-setting for et stort publikum

Det ble fremmet en påstand om at “Lewinsky-saken er den eneste store saken som har blitt satt på dagsorden av internett”, hvilket faller på sine egne urimeligheter. Det er klart at også andre enn allmenkringkasterne kan bidra til å sette agenda. En “styrt” kringkaster som NRK kan riktignok ta seg råd til å sende mer “samfunnstjenlige” nyheter (utenriks og politikk på NRK versus krim og sport på TV2), men fri presse er nå engang en av samfunnets bærebjelker.

Modeller for god debattkultur

Gjennom formidlingen av forbilledlige debattformer skal altså folket læres opp til å se ting fra flere sider samt å diskutere på en saklig måte. I teorien, men hvordan er det i praksis, i hvilken grad fungerer for eksempel dagens politikere som gode rollemodeller? I et tidspresset og flyktig medium som fjernsynet vil det hviteste smilet, den skarpeste retorikken og de mest bastante påstandene vinne over nøktern nyansering og nøye resonnering hver gang. Rett og slett fordi det ikke er plass, eller tid, til sistnevnte.

Så for å konkludere…

E-demokratiet er her ikke. Men det er liten tvil om at nettet gir oss nye muligheter for deltagelse og engasjement. Sett fra den enkelte: Debattsider, blogger, nye former for å kunne kommunisere med og følge opp politikere. Og på det kollektive plan: Grasrotdrevne prosjekter (Wikipedia, open source-bevegelsen), communitysider, sosiale filtreringstjenester. Søkemotorer som Google, hvis organisering av webens informasjon skjer etter en form for avstemning der så å si alle oss som bruker nettet er med.

En aldri så liten avsporing av et eksempel: På Underskog foregikk det en diskusjon om den mye omtalte Borgen-dokumentaren, der noen foreslo at det skulle lages t-skjorter som protest mot Kværners engasjement på Guantanamo. Litt senere hadde noen tegnet trøyen, og ikke så lenge etter det igjen var t-skjorter på vei i trykken og ulike distribusjonskanaler under planlegging. Teknologien legger til rette for effektiv kollaborativ organisering, hvilket er det Howard Rheingold snakker om i Smart Mobs: “Smart mobs emerge when communication and computing technologies amplify human talents for cooperation.”

Fra Wikipedia:

A smart mob is a group that, contrary to the usual connotations of a mob, behaves intelligently or efficiently because of its exponentially increasing network links. This network enables people to connect to information and others, allowing a form of social coordination

At “smart” ikke nødvendigvis betyr “fornuftig” er en annen sak, og det er en sak som er vel verdt å fundere over. Ikke alle likte Underskog-trøyen. Ny teknologi har skyggesider, og meg og andre med lidenskap for nettet kan lett framstå som evangelister. Da er det bra at noen holder igjen, stiller spørsmål. Men å kunne gjøre dette fordrer en grunnleggende forståelse for hva dette handler om. Verden forandrer seg, og det gjør også våre medievaner. IMK i Oslo later til å være flinke til å følge med i timen, hva har infomedia tenkt å gjøre for å tilpasse seg?

De siste ukene har flerfoldige bilder dukket opp langs infomedia-korridorene. I tradisjonell non-transparent ånd foreligger det ingen offisiell forklaring på fenomenet, men ryktene skal ha det til at instituttet har gitt kunststudenter kunstnerne Ellen Røed og Patrik Entian i oppdrag å dekorere veggene. Med bilder som skal reflektere den faglige aktiviteten her oppe.

Informasjonsdesign er nok ikke instituttets sterke side, og motivet vi ser litt av over tror jeg dessverre det er få andre enn meg som drar kjensel på. Det er et alternativt ruteskjema for toglinjen mellom Paris og Lyon, laget i 1885 av Étienne-Jules Marey.

Selv om vi har rikelig tilgang på EDB, hender det også at det leses papirbøker. Dette bildet er fag og kunst i skjønn, litterær forening. Motivet er hentet fra en av medialesesalene. Speaking of which…

Lesesalsplasser - et av få temaer som virkelig er egnet til å få opp engasjementet blant studentene våre. Det er unektelig morsomt å se en såpass sentral (host) del av tilværelsen gjengitt på lerret.

For lesesalsplass har jeg mirakuløst nok fremdeles - “salen” kan skimtes til høyre i bildet. Kunsterne har nok vært inne på noe her, salene bak denne veggen har sett mye poker- og BF-avhengighet. Uansett noe en gammel Pac-Man-spiller setter pris på.

The medium is the messenger. Kristin Johnson, leverandør av karakteristisk hår og stemmeprakt til det norske folk gjennom en halv mannsalder. Visste du forresten at hun er datteren til onkel Lauritz?

Selv ikke i kunsten spares vi for Firefox-hypen.

Det er uvisst hva dette kartet skal symbolisere (eller forresten: se her), Marve Valdemar benytter uansett anledningen til å la en stolt finger peke ut hjembygda.

I kjølvannet av Infomedium-skutens triste havari sitter vi igjen med et par tekster hvis tiltenkte publiseringsmedium befinner seg på havets bunn. Vi tar derfor en pause fra det vanlige bloggdrøvet, og slipper til journalist, redaktør og blogger Olav Anders Øvrebø:

Olav Anders Øvrebø forlot instituttet i 1993 etter å ha levert hovedfagsoppgave om NRK sin dekning av den første Golfkrigen. Hva husker han herfra? Hva har han drevet med siden? Og har det blitt folk av mannen? For å få svar på disse spørsmålene utførte vi et aldri så lite epost-intervju.

Når studerte du medievitenskap? Fortell gjerne litt om forholdene ved instituttet dengang.

Jeg tok grunnfag i 1988-89 og hovedfag 1990-93. Faget het den gang massekommunikasjon.

Grunnfaget var en stor opptur. Det var adgangsregulert, de slapp bare inn 60 studenter. Det var en svært motivert gjeng og veldig godt miljø. Instituttet bar også preg av en sterk pionerånd, der forskere som Jostein Gripsrud, Martin Eide, Peter Larsen og Anders Johansen preget det nyopprettede faget fra ulike fagtradisjoner og perspektiver. Studiet var også mye mer “påkostet” enn jeg var vant til fra Blindern, det vil si at det var flere forelesninger, og de var tematisk organisert. Det var også en del nyttige praksiskurs innen presse, radio og TV. En del av eksamen var å produsere en videofilm som gruppearbeid. Hovedfag husker jeg mer som hardt, ensomt arbeid med hovedoppgaven…

Alle de du nevner fra dengang er her fremdeles. Vurderte du på noe tidspunkt en karriere innen forskning, for eksempel her på instituttet?

Jeg tenkte nok på det, men ønsket om å arbeide som journalist var hele tiden sterkere. Men jeg får “tilbakefall” med ujevne mellomrom, og fordyper meg da i mer medieanalytiske prosjekter.

Hvorfor valgte du å studere her?

Jeg ville studere mediefaget, og den eneste andre muligheten var i Oslo, der opptaket var et halvår senere. Og så var det artig å prøve seg i en annen by.

Ja, hva husker du fra Bergen som studiested?

Opera, Hulen, bedre vær enn fryktet… Men først og fremst det positive ved at “campus” lå i sentrum, noe som var mye bedre enn ørkenen på Blindern. Universitetet dominerte på en måte byen, samtidig som en slapp følelsen av at universitetet lå utenfor samfunnet. Synes å huske at UiB hadde OK ressurser, men mediefaget var vel prioritert.

Hvordan opplevde du overgangen fra studenttilværelse til yrkesliv?

Glidende og umerkelig. Jeg fikk via instituttet sjansen til en praksismåned i Bergens Tidende, og fikk sommerjobb der etterpå. Så begynte jeg i NTB mens jeg ennå holdt på med hovedoppgaven, og gikk over til fulltidsjobb der da oppgaven (endelig) var levert.

Hva driver du med i dag, og hva annet har du gjort underveis?

Jeg er redaktør i Mandag Morgen, som utgir et “Ukebrev” om politikk og næringsliv. Ellers har jeg jobbet som journalist/redaksjonssjef i NTB, Nettavisen og Netzeitung, og som frilansskribent.

Fortell oss litt om dine faglige interesser.

Tror jeg var en altetende mediefagstudent, men synes å huske at jeg var særlig opptatt av film ved siden av journalistikk. Mediehistorie var også morsomt. Var allerede da sikker på at jeg ville jobbe som journalist. Den store forandringen for min del var selvsagt oppdagelsen av world wide web i 1994-95. Det har jo forandret det meste.

I hvilken grad opplever du studiene dine som relevante for din senere karriere? Hva tenker du om utdannelsen din nå i ettertid, og hva er det viktigste du fikk med deg fra instituttet?

Jeg kunne ha blitt journalist uten å gå der, men er likevel veldig glad for at jeg tok medievitenskap hovedfag. Jeg liker å tro at det har gitt meg et “dobbelt” blikk på mediene, både innenfra som praktiker og utenfra som medieanalytiker/-observatør. Derfor har jeg hele tiden forsøkt å holde mediestoff varmt som mitt spesialfelt. De siste par årene har jeg skrevet mye om blogging, for eksempel, og igjen hatt nytte av den medieteoretiske tankegangen. Når det er sagt, kan det vel tenkes at noen mediefolk har fnyst når de har sett medievitenskap på CVen - det er ennå en del som har et anstrengt forhold til medieforskning. Med urette eller rette, alt ettersom.

I Morgenbladet anklaget nylig Martin Eide Mandag Morgen for å romantisere bloggefenomenet, hvorpå du svarte på kritikken. Nå er ikke jeg medieviter, så jeg uttaler meg på sedvanlig sviktende grunnlag. Men mitt inntrykk er at den rådende mediaskolen, hvis det finnes noen sådan, er best egnet til å analysere tradisjonelle medier. Kun i mindre grad ser man betydningen av og reflekterer over nettfenomener som blogging. Hva er ditt syn på dette?

Jeg har det samme inntrykket, selv om det finnes unntak. Medieforskerne på UiO har vel vært noe mer interesserte enn de på UiB. Jeg tror ikke egentlig det er så mye galt med “mediaskolen”, bare at forskerne har vært mer interessert i presse, film, TV enn i internett. Til dels synes jeg mange forskere har vært mer opptatt av å snakke ned “hype” om nettet enn å utforske hva som er genuint nytt med det. At ingen norske medieforskere blogger selv (jeg har iallfall ikke oppdaget noen) er helt typisk.

I hvilken grad følger du med hva som skjer ved det gamle instituttet ditt? Har du oversikt over hvordan det har gått med ditt “kull”?

Ikke systematisk, men jeg ble kjent med mange på grunnfaget som er blant mine beste venner fremdeles. Det er opptil flere i kullet som jobber i NRK, for eksempel. Det virker som veldig mange jobber i medier i en eller annen funksjon.

Da var vi ved veis ende. Har du eventuelt noe å legge til?

Ad forrige spørsmål: Det er litt synd at instituttet ikke har satset mer på å holde systematisk kontakt med tidligere studenter. Slike alumni-programmer er jeg sikker på kan være til gjensidig nytte for institutt og studenter. For noen år siden arrangerte instituttet seminarer for tidligere hovedfagsstudenter en gang i året, med godt faglig innhold. Det er det dessverre slutt på.

Den 21. november kommer Olav Anders Øvrebø til instituttet for å ha en workshop for journaliststudentene. Skriveriene hans finner du både i Undercurrent og i Mandags Morgen-bloggen Etteretninger.

Bildet er brutalt og uten blygsel stjålet fra herr Stavelin.

I forrige uke gjorde Lars Eirik seg ferdig som student til stormende jubel både fra sensorer og lesesalsplass-naboer. Han har utviklet et samarbeidsverktøy der programmerings-studenter skal dele arbeidet sitt (Java-kode) med hverandre. I analysen av hvordan denne delingen fungerte i praksis identifiserte han ulike kategorier av brukere: “Altruistic”, “receptive-giver”, “selfish” og “unconfident”. Jeg bet meg merke i følgende sitat fra en student i kategorien “selfish”:

One has to weigh learning from others and at the same time not help other students too much because this would heighten the level and make it harder to be one of the best”.

Isolert sett virker utsagnet utspekulert egoistisk. Men det er nå engang sånn at vi studerer for vår egen skyld. Det er viktig å bli “blant de beste” så lenge opptak til høyere grad er adgangsregulert. Og de færreste setter vel pris på at gratispassasjerer forsyner seg glupsk av den kunnskapen de har jobbet hardt for å tilegne seg?

Utsagnet ga meg et aldri så lite deja vu fra tiden på lavere grad. Nesten alle kursene var basert på intensivt gruppearbeid, der vi jobbet dobbel dag i ukesvis fram mot innlevering. Det ble selvfølgelig litt kniving gruppene imellom, og det hendte sågar at de som satt på svaret forsøkte å lede “konkurrentene” i “feil” retning.

Ting kan altså tyde på at dette fremdeles er en del av læringskulturen på informasjonsvitenskap. I så fall bør det vurderes om dette er en fruktbar kultur, og hvorvidt man bør iverksette forebyggende tiltak. I teorien skal et godt læringsmiljø innby til kollaborativt kompetanseløft, ikke til kunnskapsknuging i krokene. Men når det er sagt: Jeg har nok aldri har lært mer på kortere tid enn jeg gjorde under arbeidet med disse gruppene.

Nordmannen er i grunnen ikke så forskjellig. Enten hun er konservativ eller sosialdemokrat er mange av verdiene og målene de samme. Desentralisering (TV2 i Bergen eller ikke), likestilling (kjønnsfordeling i regjeringer og styrer), mangfold og “varme” (koselige småbutikker og kaféer i stedet for kjedelige kjeder) - de fleste later til å være enig i at dette er flotte saker.

Det vi er uenige om er hva som skal til for å nå disse målene. Der venstresidens vidunderkur er kvoteringer og reguleringer, satser høyresiden på at markedets usynlige hånd på magisk vis skal lede oss til drømmesamfunnet.

Nå skulle ikke dette handle om politikk, men om Infomedia, og mitt skarve initiativ angående å etablere en fagpublikasjon. De aller fleste her oppe vil nok være enige om at denne typen nettsted er noe vi trenger. Både av grunner jeg tidligere har nevnt, og fordi det er viktig å profilere instituttet utad - i forhold til næringsliv/mulige framtidige arbeidsgivere, såvel som i forhold til potensielle framtidige studenter.

Hva skal så til for å få til dette - privat initiativ eller “statlig styring”?

Det er det ikke godt å svare på, men mitt free enterprise-eksperiment ble i alle fall en fiasko, dessverre. Jeg har nemlig sett meg nødt til å gi opp prosjektet. Både fordi det har vist seg å ta mye mer tid enn forventet, og fordi det har vært vanskelig å rekruttere et tilstrekkelig antall skribenter.

Uten at jeg skal legge skylda over på studentene våre - når sant skal sies har jeg jo bare vært i kontakt med et fåtall av dem. Nøkkelen til havariet er sannsynligvis snarere å finne i mine labre evner som gründer og koordinator. Smører jeg litt tjukt på er jeg en “ideolog” og “visjonær”, ikke “leder” eller “eksekutør”. Jeg gir meg imidlertid ikke helt før jeg har fått spent ballen over til instituttet:

Blomsterenga er ledelsens ord for den himmelske beitemark som forhåpentligvis skal vokse fram mellom informasjonsvitenskap og medievitenskap. Og den ultimate blomstereng-applikasjon må jo være et prosjekt der kurs fra begge sider samarbeider: Infostudentene designer og lager system, journaliststudentene (og gjerne TV-produksjonsstudentene) produserer innhold. Infostudentene får endelig prakis med en ekte case, journalistene får hands-on erfaring med sitt yrke. Så gjenstår det å se hvor fruktbar grobunnen er.

Innsankingen av Infomedia-blogger har vist seg å være relativt vellykket. Folk har begynt å kommentere hverandres blogger, ganske mange lenker til oss, til og med en smule omtale har det vanket. Statcounteren min avslører treff fra både Bloglines og Planet, og jeg regner med at dette er tilfelle også for de andre bloggene.

Det eksperimentelle faux-wiki-elementet er riktignok ingen suksess - meg bekjent er det bare én annen to andre enn meg som har redigert listen. Akkurat det er ikke noen stor overraskelse. Nettbrukere flest er nå engang sjenerte i slike henseender.

Men det vil nok hjelpe å forbedre infrastrukturen. Greit nok, man kan lese i Planet og redigere/lese i Bloglines, men det mangler et sted som forklarer hensikten med det hele, et sted med informasjon om hvordan man bruker tjenestene. Ikke minst vil jeg at de som ønske å fjernes fra listene skal kunne gjøre dette uten for store problemer.

En annen ting som bør forbedres er forbindelsen mellom Bloglines og Planet, det er tungvint og gammeldags å operere med to ulike datasett. Automatisk synkronisering mellom Bloglines og Planet lar seg snodig nok ikke gjøre i dag - siden begge systemene opererer med en offentlig tilgjengelig OPML-fil, burde det egentlig vært en smal sak. Det gjelder bare at utviklerne ommøblerer litt på rørene.

Og akkurat det kan skje raskere enn jeg hadde håpet på. Via Raymond Kristiansen ble jeg oppmerksom på at at det i bloggosfærens øvre luftlag snakkes ivrig om “Reading Lists for RSS, an enormously simple but powerful idea” - i grunnen det samme som vi har holdt på med. Dermed går det neppe lang tid før f.eks Bloglines løser problemet ved å gjøre det mulig å abonnere direkte på OPML.

Reaksjonene på planene om å starte en Infomedia-publikasjon gir ikke noe endelig svar på hvorvidt dette lar seg gjøre eller ikke - noen er entusiastiske, mens andre uttrykker skepsis. Prosjektet avhenger av at det finnes studenter og andre tilknyttet instituttet som kan tenke seg å bidra på en eller annen måte. Åsmund har allerede meldt seg til tjeneste , men både han og meg har begrenset tid å avse. Foreløpig har vi behov for følgende personell:

• en håndfull ordleverandører
• noen som kan ta bilder
• én eller to med teknisk ansvar

Vi krever ikke så mye, men litt arbeid må påregnes i en etableringsperiode. Skulle du mot all formodning være interessert, meld fra via epost (adresse til høyre) eller i kommentarfeltet.

I nettets tidsalder skulle man egentlig tro at et institutt hvis spesialitet er informasjon og media ville ha en sterk tilstedeværelse på web. Men dengang ei. Synd, for det er ingen grunn til at vi ikke i større grad skal ta i bruk internett for å kommunisere hva vi holder på med. For eksempel ved å blogge. Vi trenger definitivt flere Laser-lasser her oppe.

For å få oversikt over det som finnes av bloggere med tilknytning til instituttet har jeg satt opp en Bloglines-konto. Listen er på ingen måte komplett, og den er åpen for redigering for den som måtte ønske det. Både passord og brukernavn er infomedia.

Rune B har satt opp en Planet-installasjon, sjekk ut den for en noenlunde kronologisk oversikt over infomediafolkets poster.

Dengang gamle informasjonsvitenskap utvidet arealene fra én til to etasjer i Tornøe-bygget, var det sikkert flere enn meg som funderte over hvilke endringer dette ville medføre for kommunikasjonsstrukturene. Fysisk layout setter betingelser for både informasjonsstrømmer og sosiale mønstre. Siden har informasjonsvitenskap altså slått seg sammen med media, og vi har fått enda større lokaler i selveste SV-bygget. Sjansen for å treffe på veiledere eller andre kjente fjes i gangene er stadig mindre (til lettelse for undermålerne blant oss). Hylland-Eriksen skriver et sted om dersom et institutt med femti studenter trenger én administrativt ansatt, trenger man fire ansatte for hundre studenter. Eller noe i den dur - poenget er at administrasjonskostnadene øker uproporsjonalt i forhold til studentmassen. Når man ikke lenger husker ansikter forsvinner den personlige kontakten, og det blir mye vanskeligere å holde oversikt. For ikke å snakke om å bry seg.

Ved infomedia i dag er antallet studenter nærmere tusen enn hundre, vi har faktisk blitt så store at resepsjonen er nedlagt, den som lurer på noe henvises til en fellesadministrasjon for hele SV-bygget. Til våren vokser vi ytterligere når humanistisk informatikk kommer inn i varmen (de er forøvrig et velkomment tilskudd i familien).

Med et så stort og mangfoldig institutt er det selvfølgelig en utfordring å holde det hele sammen. Blant studentene klages det om manglende samhold og dårlig med faglig engasjement (enkelte mener sågar å se en sammengeng mellom disse problemene). På faglunsjen i april ble instituttleder Gripsrud forespurt om dette, hvorpå han svarte at vi er avhengig av ildsjeler blant studentene. Jovisst, men er ildsjeler noe man har eller noe man får? Vi har allerede et fagutvalg og en “festkomité” (Informatica), men disse kan ikke alene bære ansvaret for faglig forbrøding. Når gangene på instituttet blir for trange trenger vi alternative møteplasser. Og hvor hendig er det ikke da at vi har et helt internett å ta av? Gripsrud hadde nemlig mye fornuftig å komme med på faglunsjen, blant annet foreslo han at studentene kunne starte en publikasjon. Og det er selvfølgelig akkurat det vi bør. Ikke en traust gammeldags papirsak, men et inkluderende magasin på nett. Vi fra informasjonsvitenskap har folk som kan få på plass og vedlikeholde en brukervennlig plattform, de fra media har folk som kan skrive. Ingen av oss har vondt av treningen. Noen stikkord om hvordan jeg ser for meg en sånn nettpublikasjon:

Innhold:

• Presentasjoner og intervjuer i forbindelse med ansattes forskning og studenters oppgaver. Gi et bilde av hva som rører seg, fagfeltenes aktuelle problemstillinger osv. Spesielt nyttig for yngre studenter på leting etter retning og interesse
• Omtale av diverse begivenheter ved faget
• Kunngjøringer. All informasjon har en bolig, og meldinger av typen “menneskerettighetsseminar på fredag” hører ikke hjemme på epost. Instituttet og andre som har noe relevant å by på får slippe til
• Fagkritikk/debatt
• “Where are they now” - av og til kan det være greit å høre fra de kloke og gamle og uteksaminerte

Struktur:

• Bloggformat og blogg-CMS. Selvfølgelig
• Ryddig og “halvprofesjonell” layout, gjerne ikke altfor ulikt instituttets egne sider. Vi ønsker ikke å skremme vekk de voksne med “gutteroms-photoshopping”
• Syndikering er en selvfølge. Helst spesifikke kanaler for ulike typer stoff. Gi meg én dag som diktator på Infomedia og jeg avskaffer mail som distribusjonskanal en gang for alle. Spis RSS-føden din, gutt!
• “Bloggroll” til studenter og andre ved faget som blogger. Vi er sikkert mange(?) men vi er ikke særlig bevisst på hverandres nærvær på nett. Utvikling av faglige nettverk bør oppmuntres
• Wiki-funksjonalitet? Det bør uansett være enklest mulig å bidra for den som måtte ønske det
• URL tilknyttet instituttet. navn.infomedia.uib.no

Da gjenstår bare det vanskeligste. Et navn som holder vann.

Et par av medlemmene i Fagutvalget uttrykker skuffelse og irritasjon i forbindelse med Studvests kritikk av fagkritisk dag. Og jeg har forståelse for at det er kjipt å bli møtt med hets når man med de beste hensikter har stått på for å snekre sammen et program.

Men når den første skuffelsen har lagt seg bør de kanskje vurdere om Studvest-journalisten har et aldri så lite poeng? Jeg gjør et forsøk på å forklare hvorfor.
Read the rest of this entry »

Så var det igjen tid for “fagkritisk dag”. Denne ene dagen i året der vi får tømme oss for faglige frustrasjoner og gi buksevann til foreleserne. Eller kanskje ikke, for det skulle ikke handle om fagkritikk denne gangen. Eller buksevann. Og bare litt frustrasjoner. Det vi fikk servert var en toretters meny bestående av en raus skål jobbsøkesnakk, før måltidet ble avrundet med en potensielt matnyttig debatt om den nye åndsverksloven.

Under “Får vi jobb?”-bolken var det nesten helt fullt i lokalet, noe man ikke kunne si om Fagutvalgets allmøte for et par uker siden. Tør vi antyde at mange av studentene kanskje er mer opptatt av sin eventuelle jobbframtid enn av selve faget? Uansett, opplegget var greit nok, det var flinke folk som snakket og kort oppsummert var dette budskapet de hadde å by på:

• det er kjipt å søke arbeid
• infomediastudenter er upopulære i arbeidsmarkedet
• man får aldri en jobb ved å søke, man må være på rett sted til rett tid
• de av oss som mangler spisse albuer kan egentlig gi opp
• men det ordner seg til slutt

Uten overhengende fare for å virke skrytete: Dette visste vi fra før.

Så fulgte debatten om den nye åndverksloven, eller “åndsvaksloven” som ordstyrer Grethe Melby fra Infomedia (og lokallaget til Elektronisk Forpost Norge) sa. Denne “glippen” satte tonen for møtet: Her var alle enige om at lovforslaget er noe vås. Fornuftig standpunkt i og for seg, men at ikke representanter for alternative syn ville/kunne stille, hindret konfrontasjoner som kunne belyst temaet på en mer interessant måte. (Advokaten til DVD-Jon måtte forøvrig melde avbud ettersom han var en av de uheldige på Gardermoen denne dagen.)

Litt utover i “debatten” ble det nesten litt provoserende hvordan noe såpass komplisert ble framstilt så enkelt og hvordan man vek unna de mange vanskelige problemstillingene som hører til temaet. I tillegg luktet det ved et par anledninger vikarierende motiver snarere enn gjennomtenkte ideologiske resonnementer bak noen av utspillene. DRM er kjipt, joda, men la oss holde oss til de virkelige grunnene til at det er kjipt og ikke falle for fristelsen til å vanne ut argumentasjonen med billige poeng.

Inspirert av en noe oppgitt K på benken foran ble det dermed til at jeg grep ordet, og det med en ukledelig “nå skal jeg arrestere dere”-tone. Jeg beundrer det arbeidet EFF/EFN gjør, jeg er tilhenger av Creative Commons-prosjektet, jeg har Georg Apenes-tatovering, jeg sympatiserer med det Richard Stallman sier om at musikk bør være “gratis”, jeg er sågar skeptisk til om det i det hele tatt er riktig at man kan ha odelssrett på åndelig gods. Likevel var det i rollen som reaksjonær platebransjeentusiast jeg slynget ut mine “kritiske” spørsmål. Tilsynelatende paradoksalt, men etter akkurat passe mange år på universitetet er det vanskelig å se en sak fra mindre enn tre sider. Og flere sider var engang det denne debatten trengte. Så får vi heller skyve under teppet at jeg egentlig ikke hadde noe annet å bidra med enn dårlig formulert usaklighet. Man har da et navn å leve opp til (eller i hvert fall et alias).

Det er veldig mye å gripe fatt i denne saken, og for ikke å begi meg ytterligere ut på isbelagte vidder nøyer jeg meg med følgende: Knut Yrvin fra EFN mener det er problematisk med lover som kriminaliserer store mengder mennesker. Det er vanskelig å være uenig, men blir dette problemet egentlig så mye større med den nye loven? Det er sikkert flere hundre tusen nordmenn som driver ulovlig distribusjon av musikk over nett allerede- og det er i denne gruppen man finner de av oss som er rebelske, tekniske og energiske nok til å være i stand til/gidde å omgå kopisperrene. Dilemmaet rundt hvordan man beskytter opphavsrett uten samtidig å kriminalisere store grupper løses ikke verken av Åndsverkloven eller av status quo.

Flere på møtet var inne på en “Kassettavgiftsfondet”-løsning der man avgiftsbelegger bredbåndet som medium, (såvidt jeg forstår ønsker EFN noe i denne retning). Ingen dårlig idé, men det blir uansett vanskelig å få kablene til å gå opp. De som “aldri ser på NRK” har alltid hatet TV-lisensen. Og gitt en (per i dag tvilsom) forutsetning om at fildeling fører til færre solgte cder, havner pengene vi ikke bruker på musikk istedet i nettleverandørenes lommer. Uansett hva man mener om oss moderne fildelingspirater - at ISPene skal tjene seg rikere på å distribuere andres verk lar seg vanskelig forsvare.

Mon tro om noe av grunnen til at dette hovedfaget drar i langdrag er en ubevisst “frykt” for det som skjer når man endelig er ferdig? En nagende forståelse av at livet på Høyden faktisk er høyden på livet? En latent motivasjon skjult langt nede under bevisstheten som ikke trigges før den kjenner den svalende lukten av fast jobb og fint honorar? Nåja, til poenget. Det skal sytes og snakkes fag.

Jobbmarkedet i IT-bransjen er som kjent lite oppløftende for oss som nærmer oss statusen “nyutdannet”. Når selv enkle stillinger ved eget fakultet/institutt (pc-veileder/undervisningsasistent/sivilarbeider) virker umulig å få, ser det stygt ut når det gjelder å hanke inn ærlig arbeid ute i det ordentlige samfunnet.

De av oss som kun trakterer de mer teoretiske delene av de faglige instrumentene (hum.inf, info.vit) sliter gjerne litt ekstra. I de aller fleste stillingsutlysninger kreves det at man berhersker et utall teknologier informasjonsvitere flest knapt kan stave. Nå kunne nok instituttet ved noen enkle grep gjøre studentene bedre rustet til å møte arbeidslivet, men det får vi ta i en annen post. Uansett, fokus har vært (og bør fortsatt være) teori (og ikke praksis) i et universitetsstudium som vårt.

Hva informasjonsvitenskap egentlig er strides de lærde om. Men mine hovedinteresser innen dette faget kan forsøksvis utrykkes i en slags overlappende tredeling:

1. Den tekniske delen, databaser, systemdesign og den slags. Hvordan organiserer vi informasjon på en hensiktsmessig måte? Det er mye fokus på dette på lavere grad, så mye at mange blir overrasket når de kommer til hovedfag/masternivå og oppdager at faget er mer enn systemdesign. De som fortsetter med det tekniske på hovedfag/master får verdifull erfaring i programmering og systembygging, og må nok sies å stille noen skritt lengre foran i jobbkøen.

2. Den “digitalsosiologiske” delen. Hva slags sosiale og kulturelle konsekvenser moderne informasjonssystemer har, hvordan forvalter vi vår identitet i virtuelle rom osv. Dette er ikke noe hovedfokus her på faget akkurat, så mine interesser innen dette feltet skyldes nok helst sosiologen i meg. Dette feltet befinner seg ganske nære skjæringspunktet mellom media og informasjonsvitenskap, uten at det virker som fagene er helt klar over det selv ennå. InterMedia virker dog å være inne på noe (kudos til de for å hoste denne bloggen forresten). Det vanker nok neppe enorme mengder jobbtilbud til de som fordyper seg i dette, med mindre de har spesiell ekspertise innen CSCL.

3. Menneske-maskin-delen. Denne er nært beslektet med de to andre, men der fokuset i den første delen er på maskin/system og i den andre er på mennesker, er den tredje delen fokusert på samhandlingen mellom menneske og informasjonssystemet. HCI, informasjonsarkitektur, usability. Mitt hovedfokus, dette.

Tony Gill skal kanskje ansettes ved instituttet, og i går holdt han en gjesteforelesning om museumsdatabaser. Etter bloggen hans å dømme en trivelig fyr, og mannens CV tyder på at han vil passe godt her.

CRM-modellering var sikkert nytt stoff for de fleste (”semantically lossless” som Gill proklamerte mens Weiqin virket noe skeptisk). Ellers var vel gjennomgangen av problemstillinger rundt standarder for metadata og aggregerte multimediadatabaser kjent stoff for informasjonsviterne i salen. Men det var også en mediakontingent i forsamlingen. Og det kan lett bli noe “awkward” over denne sammenslåingen av to fagmiljø som har så ulike interesser. Men mediafolket var flinke og bidro med spørsmål. Og tenkte kanskje noe i retning av “aha, så det er dette de driver med, disse infoviterne”.

Noe av det jeg liker best med faget er den delen av det som glir over i et mystisk landskap av medievitenskap og sosiologi. Sosiale implikasjoner av bruk av internett, hva slags endringer digital kommunikasjon medfører osv. Det virker ikke som fagmiljøet her på instituttet er veldig opptatt av dette. Rare blikk eller “jaså, du mener sånn svada, ja” er reaksjonene jeg forventer fra andre studenter (rim uintendert).

Det kan tenkes at jeg har misforstått og at dette ikke egentlig hører under informasjonsvitenskap. Jeg har jo tidligere avslørt manglende kontroll når det gjelder fagets innhold. Kanskje det er derfor jeg aldri får stud.ass-stillinger (smuglesende administrasjon)?

Det hender at man så heldig at man snubler over noen som later til å interessere seg for det samme. For en tid siden gjorde jeg et Google-søk (på noe sånt som “Goffman digital identity”) og kom over bloggen til Danah Boyd. Hun har publisert masse, blant annet en “hovedfagsoppgave”(obs, pdf) med tittelen “Faceted id/entity: Managing representation in a digital world*. Forhåpentligvis får jeg tid til å lese mer av dette etterhvert.

Av og til er nettet enda mindre enn verden selv, og i ettertid har jeg funnet spor etter Boyd både hos Rachael og hos Jill Walker.

*Innrømmer juks, det som står før kolonet er egentlig i store bokstaver, men det tok seg dårlig ut i innlegget. Ikke at denne fotnoten var stort bedre. Hm.

I helgen har jeg vært i familieselskap. Like sikkert som at det vanker kake, er at jeg får spørsmål om utdanningen min. Informasjonsvitenskap, hva er nå det for noe humbug?
Read the rest of this entry »

Jeg går ikke lenger på kurset som var opprinnelsen til denne bloggen. Likevel fortsetter jeg å pludre her fra tid til annen. det er kanskje naturlig å skrive litt om hovedfagsoppgaven her inne. Jeg er jo tross alt fulltidsarbeidene hovedfagsstudent nå. I hvert fall i teorien…
Read the rest of this entry »

(Disclaimer: Inneholder den vanlige mendge syt og den sedvanlige mangel på linker).

Så morn du, der. Et nytt semester er visst på vei opp trappene, selv om det ikke føles helt sånn: Jeg har ingen kurs jeg skal delta i og prosjektbeskrivelsen min er ikke godkjent ennå så jeg har ikke kommet i gang med oppgaven. Jeg søkte på stilling som assistent ved brukergrensesnitt-kurset(hah, jeg klarte å presse inn en link) men fikk ikke den, synd ettersom jeg synes det der er veldig interessant. Jeg får nok finne en annen måte å pleie kontakten med det faglige miljøet. Gå på lesesalen kanskje…

Dette er det første halvåret uten undervisning siden jeg begynte på skolen for 20 år siden. Litt dumt egentlig, hadde etterhvert begynt å venne meg til konseptet.

Det virker kanskje litt unaturlig at jeg ikke har kommentert vårsemesteret i denne bloggen. Ikke at noen av de andre har gjort det (såvidt jeg vet), men det hører jo nesten hjemme. Jeg skrev et langt innlegg etter semesteret men valgte å ikke publisere det. Jeg kan jo summere opp innholdet frist etter minnet:

* Oppgavene mine ble slett ikke bra og det hadde kanskje vært en idé å skrive den sammen med andre (særlig ettersom rammene var CSCL-kurs med tilhørende vekt på det sosiale ved læring).

* Kan ikke si jeg synes jeg lærte så mye og det er litt skummelt at vi er ferdig med undervisningen nå. Er dette alt. Jaja, lykke til ut i arbeidslivet, sier nå jeg.

* Det var nok også litt okking over at semesteret spesielt og utdanningsæraen generelt var over. Mens mange andre synes å glede seg hver gang et semester nærmer seg slutten ønsker jeg at de skal vare så lenge som mulig.

Det var alt for nå. Neste gang får du kanskje mer livsbejaende anskuelser og færre klager i dette forum. Men ikke sett penger på det.

Jeg tror jeg har sagt det før. Men én gang til kan ikke skade: Hovedfagsoppgaver/masteroppgaver avlagt ved IFI bør gjøres tilgjengelig i en database.

Hvorfor?
Read the rest of this entry »