I 1979 løste en ukjent norsk prest billett til evigheten da en sekvens fra radioandakten hans fant veien gjennom utenlandssendingens kortbølger, inn i Paul Mccartneys platestudio, og ut til verden igjen via åpningssporet på Wings-platen Back to the Egg. De siste årene skal en venn av meg ha samlet absolutt alle SMS-meldinger han har mottatt på en hemmelig nettside. Akkurat nå (eh, eller da jeg opprinnelig skrev dette) topper “Tammy” fra Singapore Technoratis “mest søkt”-liste for syvende dag på rad, en uheldig konsekvens av lite diskret omgang med ublu mobilvideoopptak.

Det var i det hele tatt mye som forandret seg den dagen vi fikk mulighet til å “ta opp” og “kringkaste” det som ytres og gjøres i verden, ikke minst fikk begrepet “tatt ut av sin sammenheng” en ny dimensjon. Det som sies i én kontekst, kan fort dukke opp i en helt annen. Og saksen og limet vi har blitt utsyrt med kan benyttes til mer enn å jukse med skoleinnleveringer. Vi kan sette sammen ting på nye og frekke måter. Snuble over utilsiktede bruksområder. Oppdage eller tilføre merverdi. Mashup-kultur er den tidsriktige betegnelsen på det som dyrkes blant de som har tro på at summen utgjør mer enn delene.

“Jeg vil nødig være medlem i en forening som lar folk som meg være medlem”

Da vi skulle samle Infomedia (eller i hvert fall infomediabloggerne) til ett rike (i form av en gruppeblogg), var jeg bevisst på potensialet for at enkelte av bloggerne ville oppleve det ubehagelig å “inkluderes” på denne måten. Hva hvis folk følte det unaturlig å på skulle måtte representere en krets de muligens ikke kjente noen tilhørighet til? Mennesker flest er jo opptatt av å drive inntrykkskontroll, hvilket i denne sammenhengen vil si å bevare et visst herredømme over hvor og hvordan deres “arbeider” blir publisert. Nå snakker vi tross alt om internett, så ja, utgangspunktet er noe naivt. Men sånn er vi altså.

Problemstillingen kom opp igjen da jeg nylig snublet over en lekker fotoblogg med en mystisk mulig tilknytning til instituttet. Den bloggen kunne absolutt tilført bloggeplaneten vår litt sårt tiltrengt visuelt snacks, men var den ikke egentlig litt for lekker til at vi turde å snike den med på laget? Jeg lot det være.

Men må man ta uten å spørre først?

Det finnes andre rekrutteringsstrategier. Man kan a) spørre, eller b) la folk melde seg på selv. Begge metoder kan fungere utmerket til sitt formål. Men for visse typer ressurser blir dette så tungvint at det begrenser utvalget. Og det er tross alt større sjanse for å få “nei” dersom man spør på forhånd. Det er ikke tilfeldig at Google både med sin vanlige søketjeneste og med omstridte Google Book Search gjør innholdsleverandørens valg til “opt-out”, og ikke “opt-in”. (Med Google Base, tjenesten de færreste hittil har funnet ut hva skal brukes til, prøver de seg riktignok med sistnevnte variant).

Aksellerere, emigrere, aggregere…

Etter hvert som vi finner mer og mer interessant stoff på nettet, øker behovet for å sortere vekk alt det vi ikke ønsker å belaste den verdifulle oppmerksomheten vår med. Bloggaggregater og filtreringstjenester blir derfor stadig vanligere. For en tid siden ble det endel hurlumhei rundt Top Ten Sources, en side som viser de siste innleggene fra diverse topp-bloggere - pluss litt reklame, selvfølgelig (TTS-bakmann forklarer). Bloggere som ellers ikke har rykte på seg for å være fremmed for “kreativ låning” av andres åndsverk, befant seg plutselig på den andre siden. De samme menneskene som gjerne sier at “hey, nedlastning er bare bra for plateselskapene, det fungerer som reklame for artistene”, var nå opprørt over at en portal kunne “stjele” lesere på denne måten. Men hva er forskjellen på Top Ten Sources sin bruk av disse kildene og for eksempel Googlespidernes hvileløse harving over webmarkene? Hvor går grensen mellom det som er en OK måte å tjene penger på andres arbeid på (”fair use”), og det som er utnytting?

Enkelte går i en helt annen retning, og hevder at idet vi har ytret eller laget noe, tilhører det ikke lenger oss, det tilhører “seg selv”, eventuelt “alle”. Det er flere enn gamle cyberanarkister som har sans for slagordet information wants to be free. Noen bruker det til å uttrykke et prinsipp om at informasjon bør være en fri ressurs, andre mener vi ikke har noe valg, og henviser til det som hevdes å være en slags iboende frihetstrang i alt som finnes av ytringer og utrykk.

De samme frihetselskerne vil si at man ved å publisere en feed (som de fleste bloggere gjør enten de er klar over det eller ikke), gir en implisitt godkjenning til at innhold kan formidles i andre sammenhenger enn den originale - sånn er den porøse weben (Even Westwang fra Underskog presenterer dette begrepet i et pdf-dokument). Ikke alle ser sånn på det. Tidligere i år var en advokat med en svært populær weblogg så misfornøyd med å se trafikk lekke fra websiden sin til feedlesere at han fikk Bloglines til å slutte å formidle feeden (som han altså i utgangspunktet gladelig publiserte). Hoderystingen fra alskens web-hoder var ikke overraskende unison. Likevel vil det være urimelig å hevde at det å blogge i seg selv er det samme som å godta at materialet skal kunne brukes til absolutt alt. Muhammedtegning-kontroversen har lært oss at jus og etikk er to helt ulike ting. Svaret på “kan dette brukes i andre sammenhenger”-spørsmålet er derfor greiest å besvare med et betinget “ja, men ta gjerne hensyn til opphavspersonens ønsker”.

Ris til egen bak?

Det tidligere omtalte artikkelfilteret Depesjer har ved et par anledninger viderefordmidlet skriblerier fra denne bloggen (i form av et kort sammendrag og en peker). Dermed har jeg vært utsatt for den samme potensielle “miste kontrollen”-opplevelsen som jeg kanskje har vært med å påføre andre gjennom Infomediaplaneten. I sådan stund er det lett å formulere tanker i retning av “skal dette tilfeldige rølet belemre en ellers fin tjeneste” eller “må heretter alt skrives for å tåle plassering ved siden av tunge kronikker fra Morgenbladet og Aftenposten”. Tullball selvfølgelig. Skal man takle å være innholdsprodusent på nett bør man først som sist venne seg til å gi slipp, og innse at det andre måtte finne på, det står tross alt for deres egen regning. Og at man aldri vil kunne gjøre alle til lags uansett.

Oppdatering: Som et ironisk pek viser det seg at dette innlegget har blitt inkludert på en ny bloggtjeneste kalt Sonitus, hvilket later til å være et slags Depesjer for blogger.

Oppdatering 2:

• Unge Stavelin tar opp tråden
• Kyrre Baker er er opprørt over å bli inkludert på Sonitus
• Det er en aldri så liten debatt borte hos Sonitøsene selv

Rett før jul annonserte teamene som jobber med IE7 og Outlook 12 at de vil benytte Firefox sitt etablerte ikon for feeds. Torsdag ble det kjent at også Opera slutter seg til den rørende enigheten om hvordan feeds bør representeres visuelt.

Nå er det ikke mangel på kritiske røster, men argumentene deres (”det er stygt”, “det signaliserer lyd eller trådløshet”, “det er bedre å lage noe eget enn å kopiere”) veier ikke særlig tungt. Dette er nemlig en brillefin måte å selge feeds til folket: Brukerne får servert et lett fordøyelig og gjenkjennelig ikon, og slipper å måtte forholde seg til ulike standarder, forvirrende versjoner og misvisende rektangler. Gode ting:

• rent grafisk og dermed språkuavhengig
• orange er forlengst etablert som “feedens farge”
• selve symbolet er strømlinjeformelig koolt nok
• “romerhjelm”-formen minner om logoen til det fantastiske reggaeselskapet Trojan Records

Ikonet kunne nok vært sterkere når det gjelder å betegne det betegnede, men dette er mindre bekymringsverdig. Vi vet hva et grønt lys eller et refresh-ikon betyr selv om disse tegnene tilsynelatende mangler dypere kognitiv forankring.

Syndikerings-sympatisører og venner av “web-rom”-standardisering kan bidra til å spre budskapet. Jeg skroter selvfølgelig de gamle, udelikate XML-boksene og oppfordrer andre til å vurdere å gjøre det samme. Stjel fra meg eller last ned fra Feed Icons.

Feed-teknologien har gjort det lettere for oss å organisere og følge med på webinnhold, men gir ingen endelig løsning på information overload-problemet. Akkurat nå kan Bloglines friste meg med 956 uleste artikler/bloggposter relatert til hovedfagsoppgaven min - innen jeg er ferdig med denne posten vil antallet sikkert ha passert tusen. Det vil ta meg mange dager å gå gjennom dette og skille klint fra hvete. I tillegg til dette ekslusjonsproblemet, har vi inkluderingsproblemet: Hva med de potensielt interessante webstrøk som befinner seg utenfor abonnementsradaren?

Her trenger vi nødvendigvis hjelp av andre, og dette kan som tidligere nevnt gjøres på ulike måter. Digg.com og Slashdot (og faktisk også Boing Boing, som er avhengig av lesertips) utgjør eksempler på ulike former for kollektiv filtrering. Tillitssystemer (”jeg hører på deg fordi jeg stoler på at du har oversikten”) er en annen tilnærming. Tillit til vårt eget “trusted network” , som med Outfoxed), eller tillit til eksperter , som Corante Web Hub og Memeorandum eksemplifiserer.

Attention.xml er en åpen standard med ambisjoner om å måle hva vi (og andre) dedikerer vår oppmerksomhet til, for så å automatisere dette arbeidet for oss samt å bruke disse dataene til filtrering. (Per i dag er det få praktiske anvendelser å melde om, så eksempel-lenkene får vente. ) I tillegg til å luke ut ugress fra den overgrodde bloggpostjungelen har attention.xml ambisjoner om å oppfylle en “gammel” drøm: Å la nettleser og feedleser snakke samme språk, sånn at feedleseren ikke lenger trenger å varsle deg om “uleste items” som du egentlig har lest i et annet program. Tjenester og programmer som låser inne data og hindrer utveksling med konkurrentenes systemer er generelt på vei ut. Uavhengig av hva man måtte mene om trendy, hypede buzzwords som web 2.0: Vær glad for at versjon 1-dagene nærmer seg slutten. Noen av de samme folkene som jobber med attention.xml står også bak microformats - en samling enkle og åpne formater som snakker med både hverandre og andre, med semantisering og integrering av weben som mål.

Teknomedia spør om noen skjønner RSS, og sikter til den klossete terminologien vi har til rådighet når vi skal lære folket om syndikeringens syndefulle smørgåsbord. Til dags dato har vi nemlig ikke kommet opp med noe godt ord for feeds.

For noen år siden holdt web-punditeuse Amy Gahran en konkurranse der formålet var å finne et nytt og bedre ord for RSS. Hun skjønte det resten av teknologene ikke var i stand til å se (jamfør forrige innlegg): Kryptiske akronymer skremmer brukerne og er ødeleggende for teknologier som befinner seg i en startfase.

Det de tydeligvis ikke tenkte på dengang er at RSS kun er ett av flere konkurrerende formater for syndikering (i manges øyne sågar et utdatert format). Å kalle opp et verktøy etter en flyktig standard er selvfølgelig like meningsløst som å kalle alle dagligvarebutikker for Rema eller alle papirlommetørkler for Kleenex.

<harmdirrende sidespor>

Vanlige mennesker burde selvfølgelig slippe å forholde seg til tekniske standarder som RSS og Atom. Når man har har valgt å abonnere på noe, er resten av prosessen leverandøren sin jobb. Som BT-abonnent slipper jeg å legge meg opp i hva slags traller budene bruker, eller hvilken rute de tar, eller hva budet heter. Informasjonsteknologien er dessverre ikke moden nok til at nettbrukere kan forvente tilsvarende komfortnivå, men de som bygger weben bør i det minste forsøke å lette brukerens byrde mest mulig. For hver gang en vanlig bruker tvinges under panseret, har teknologien sviktet.

For noen år siden var jeg på en fagpresentasjon der et eller annet verktøy ble presentert, jeg tror det handlet om å gjøre avanserte spørringer uten SQL. En av professorene våre reagerte med foferdelse: “Men sånne snarveier er jo juks. Man må kunne håndtverket!” En holdning som tyder på hukommelsestap når det gjelder hva informasjonsvitenskap egentlig handler om. Vi driver ikke med teknikk for teknikkens skyld. Det er en grunn til at vi læres opp i Java, og ikke i assemblerspråk.

</sidespor>

OK, tilbake til navneproblemet. Allerede for et par år siden ble dette diskutert på Huftis’ blogg, men selv der var man i liten grad inne på at det ikke er RSS vi trenger et ord for, men feeds.

De engelskspråklige har altså “feeds”, et greit og standarduavhengig ord. Svenskene har på sin side adoptert “flöden”. Men hva skal vi kalle det?

Når vi er på nett har vi et overordnet mål: Få med oss det som er viktig for oss, og filtrere bort det irrelevante. Natta har færre timer enn det nettet krever, så her trengs det kløktige strategier for å hindre støyen i å overdøve signalet. En av strategiene vi benytter oss av er tillit, og tillitssystemer er et voksende felt med med stort potensiale.

Jaha?

Som andre deler av den menneskelige tilværelse handler internett om mer enn lureri, desinformasjon og kildekritikk - det handler også om tillit. Når vi bokmerker eller abonnerer noe(n) representerer det en stille (som oftest i hvert fall) tillitsærklæring. Vi rasjonaliserer fra Blogg X sin foreløpige (eller tilsynelatende) fortreffelighet til at den også i framtiden vil by på godbiter vi ikke ønsker å gå glipp av. Og vips, Subscribe. Vi abonnerer på bloggens syndikeringsfeed.

Den lettlurte typen, altså

La meg fortsette, takk. På denne måten gir vi Den Andre Bloggende rollen som filter (eller rettere; et av mange filtre) mot internett/verden. Det framvoksende “deltakende web”-paradigmet fører til mange andre typer tillitsabonnementer blir mulige. En utvidet tilnærming til syndikering er OPML - en standard for lister over feeds. Dersom vil stoler tilstrekkelig på Blogger X sin utsøkte smak og gudommelige dømmekraft trenger vi altså ikke nøye oss med å abonnere på X sin blogg - vi kan abonnere på alle de X abonnerer på igjen. Ved å la andre filtrere virkeligheten, slipper vi å gjøre det selv. På denne måten har vi gått fra at

• a) “alle får presentert den samme virkeligheten” (tiden med NRK-monopol), til at
• b) “alle får filtrert verden ulikt” (video/zapping/internett) til at
• c) venner og andre i “tillitskretsen” igjen kan få servert akkurat det samme.

Det der faller på sin egen urimelighet. Har det rablet fullstendig?

OK, så er det kanskje ikke helt sånn det fungerer.

• “Alle får hvert sin verdensbilde” var en typisk kritikk av push-teknologi, dengang det fremdeles ble benyttet som begrep. Men: Mennesker er sosiale og ønsker å oppleve sammen. Vi tiltrekkes av store mediafenomen en masse (og mindre fenomen i mindre grupper).
• Det er allerede flere år siden vi begynte å dedikere litt for mye av arbeids-/studiedagen til å forsyne kompiser med diverse lenker via epost, IM og web-forum.
• Med mindre vi ikke ønsker noe eget liv, vil vi per definisjon aldri få tid til å fordøye noen blåkopi av andres verdensanskuelser. Ikke ville vi hatt noen interesse av det heller; selv nære venner er for ulike oss til at vi skulle ønske å følge enhver tanke den andre måtte ha.

Og akkurat det er grunnen til at jeg er litt skeptisk til Raymond Kristiansens tro på OPML som revolusjonerende for måten vi kommer til å bruke nettet på. Jo visst, syndikering er fremtiden, og OPML har sikkert flust av både tenkelige og utenkelige bruksområder - for eksempel i jobbsituasjoner der man ønsker at hele staben skal ha det samme “nyhetsblikket”. Men uten at man kommer opp med dugelige metoder for støyreduksjon har jeg liten tro på å la andre mennesker, med all deres interessekompleksitet, fungere som nyhetsagenter på denne måten. Når de mest interessante artiklene er tilgjengelige trenger vi ikke lenger hele kompendiet. Med mindre det er nettopp det folk vil ha? Kan hende har jeg en noe skjev idé om hvor mye tid og interesse folk egentlig har å avse til web. Hvilket minner meg om da en av deltagerne ved Mob-Tagging-workshopen snakket om hvordan han gjerne ville betalt, dersom noen kunne tagge internett for ham. Men tillit og kvalitetssikring eller ikke - bør vi strebe etter en utvikling der man tar “hele pakken” framfor å velge og vrake kilder selv?

Spar oss for kvasidilemmaene. Andre eksempler på tillitssystemer?

Vi beveger oss til et annet sted på nettet der Jo Christian Oterhals skriver om Yahoo sin My Web 2.0-tjeneste. I My Web 2.0 integreres tagging/sosiale bokmerker i søkemotoren, hvilket er ment å gi mer personlig relevante søketreff. (Og Yahoo er for øvrig neppe blind for fordelene ved å la brukerne semantisere weben for seg). Andre varianter av tillits-søkemotorikk inkluderer Rollyo og Swicki.

Yahoo har helt klart beveget seg i riktig retning det siste året, og det de driver med er både ambisiøst og interessant. Det går riktignok sakte - grensesnittet er like lite innbydende nå som da jeg prøvde tjenesten første gang for noen måneder siden. Et annet og mer fundamentalt problem ved My Web 2.0 (eventuelt en feature, for den som liker lukkede selskap) er at bokmerkene ikke er like tilgjengelige som for eksempel del.icio.us sine. For i det hele tatt å på noen måte kunne knytte seg til andre i nettverket, er man nødt til å spørre dem (sågar via epost): “Vil du være vennen min?”, med det typiske gjengivelsespress det måtte medføre. Den klassiske “social software-fellen”.

Da foretrekker jeg den mer sosialt komfortable del.icio.us-modellen. Som del.icio.us-bruker kan man abonnere på hvilken som helst bruker sine bokmerker, uten at andre trenger vite om det.

Ja, vi har fått med oss denne kikker-fetisjen din. Men var det noe poeng med denne posten, utover å bruke flest mulig buzzwords?

Tja, det skal være der oppe et sted. Du får lete mellom linjene.

Innsankingen av Infomedia-blogger har vist seg å være relativt vellykket. Folk har begynt å kommentere hverandres blogger, ganske mange lenker til oss, til og med en smule omtale har det vanket. Statcounteren min avslører treff fra både Bloglines og Planet, og jeg regner med at dette er tilfelle også for de andre bloggene.

Det eksperimentelle faux-wiki-elementet er riktignok ingen suksess - meg bekjent er det bare én annen to andre enn meg som har redigert listen. Akkurat det er ikke noen stor overraskelse. Nettbrukere flest er nå engang sjenerte i slike henseender.

Men det vil nok hjelpe å forbedre infrastrukturen. Greit nok, man kan lese i Planet og redigere/lese i Bloglines, men det mangler et sted som forklarer hensikten med det hele, et sted med informasjon om hvordan man bruker tjenestene. Ikke minst vil jeg at de som ønske å fjernes fra listene skal kunne gjøre dette uten for store problemer.

En annen ting som bør forbedres er forbindelsen mellom Bloglines og Planet, det er tungvint og gammeldags å operere med to ulike datasett. Automatisk synkronisering mellom Bloglines og Planet lar seg snodig nok ikke gjøre i dag - siden begge systemene opererer med en offentlig tilgjengelig OPML-fil, burde det egentlig vært en smal sak. Det gjelder bare at utviklerne ommøblerer litt på rørene.

Og akkurat det kan skje raskere enn jeg hadde håpet på. Via Raymond Kristiansen ble jeg oppmerksom på at at det i bloggosfærens øvre luftlag snakkes ivrig om “Reading Lists for RSS, an enormously simple but powerful idea” - i grunnen det samme som vi har holdt på med. Dermed går det neppe lang tid før f.eks Bloglines løser problemet ved å gjøre det mulig å abonnere direkte på OPML.

I nettets tidsalder skulle man egentlig tro at et institutt hvis spesialitet er informasjon og media ville ha en sterk tilstedeværelse på web. Men dengang ei. Synd, for det er ingen grunn til at vi ikke i større grad skal ta i bruk internett for å kommunisere hva vi holder på med. For eksempel ved å blogge. Vi trenger definitivt flere Laser-lasser her oppe.

For å få oversikt over det som finnes av bloggere med tilknytning til instituttet har jeg satt opp en Bloglines-konto. Listen er på ingen måte komplett, og den er åpen for redigering for den som måtte ønske det. Både passord og brukernavn er infomedia.

Rune B har satt opp en Planet-installasjon, sjekk ut den for en noenlunde kronologisk oversikt over infomediafolkets poster.