Alle som leser blogger og andre diskusjonsfora på nettet kan se at deltakerne – formodentlig for en stor del voksne – rølper i vei på en måte de aldri ville gjort under fullt navn eller ansikt til ansikt. Vi har langt igjen før sivilisasjonen har nådd internett. . . .

Mon tro hvem står bak dette utsagnet? Er det…

• a) En gryende tenårings snusfornuftige bidrag til “Si ;D” i Aftenposten
• b) En eldre herre som ikke liker barn fordi de kan finne på å ringe på og stikke av
• c) Bergens Tidende på lederplass

Med fare for å røpe for mye: Vi har nok et stykke igjen før de gamle mediene forstår noe særlig av nettet.

Det var tilløp til kollektivt hakeslepp i byens aviskiosker i dag. Hele forsiden viet til Brann?

Det er selvfølgelig snakk om en Bergensspesifikk variant, på den ordinære forsiden er ikke Brann med i det hele tatt. Spesielt er det likevel, jeg tror det er første gang jeg ser en riksavis komme i en regionstilpasset utgave. Om det selger? Jeg lot meg i hvert fall lure…

I forrige uke ble Nordiske Mediedager avholdt i Grieghallen, og mens andre var på South Park-presentasjon, lusket jeg ned for å se vårt eget institutts Barbara Gentikow levere “et forsvar for allmennkringkastingen”.

Argumentasjonen for allmennkringkastingen ligner den som brukes om enhetsskolen: For at et demokratisk samfunn skal fungere trenger vi en felles plattform av verdier, kunnskap og kulturelle opplevelser. Viktig saker, og jeg har sansen for både NRK og enhetsskole. Men hva består alternativet av, hva er det, rent bortsett fra privatiseringsglade politikere, som utgjør trusselen mot allmennkringkastingen? Det er nok først og fremst tradisjonelle kommersielle kanaler, men også de nye mediene, og siden det er sistnevnte som er mitt domene er det dem jeg skal konsentrere meg om her. Mange medieforskere later nemlig til å ha en forkjærlighet for “gamle” medier, de nye ses gjerne på som hypet, og noe som ikke er verdt å bruke tid på utover i skremmebilder. Et av lysbildene under presentasjonen bare tittelen “(Almenn)kringkastingens særlige muligheter for å fremme demokratisk deltakelse”. La oss se på punktene som ble listet opp her - er egentlig disse “mulighetene for å fremme demokratisk deltakelse” forbeholdt kringkastingen?

Billig og egalitær tilgang til informasjon og kulturelle erfaringer, for “alle”, samtidig

Alle har TV og radio, mens bare “alle” har nett. Et lite spark til datorernas verden er på sin plass, faren for en udemokratisk digital skillelinje, fortrinnsvis mellom yngre og eldre, er reell. Disse skillelinjene kjenner vi imidlertid igjen fra andre deler av (medie)samfunnet. NRK er selvfølgelig mer inkluderende enn konkurrentene, men det er neppe de eldre som dikterer sendeplanen der heller.

Hva “samtidighet” angår, så er det et relativt begrep. Vi kan fint ha opplevelsen av en felles dagsorden selv om vi ikke opplever begivenhetene på nøyaktig samme tid. Vi er flokkdyr, som er interessert i det andre er interessert i. Og kultur? Vi skal ikke se bort fra at unge etter hvert gjør mange av sine kulturelle erfaringer nettopp på nettet.

Ekstrem brukervennlighet; “passiv” bruk som læring

Med ekstrem brukervennlighet siktes det kanskje til at det er veldig få måter å bruke en TV eller en radio på - med andre ord er det få måter å gjøre “feil”. Datasystemer er dessverre problematiske i så måte, men det viser seg altså at folk finner måter å bruke dem på likevel. Og det er jo nettopp de komplekse mulightene for interaksjon som gjør at internett kan brukes til mer enn “passiv” bruk som læring - en og annen pedagog vil nok hevde at det å søke og følge linker og finne fram informasjon på egen hånd er en bedre form for læringsprosess enn den “passive”. Bibliotekene har alltid hatt et formidlingsproblem - hvordan lokke flere enn faste brukere til å benytte seg av det de har å tilby, hvordan få ut all denne informasjonen til massene? På en måte kan vi si at nettet er i ferd med å oppnå det bibliotekene aldri helt fikk til.

Kvalitetssikret informasjon og opplysning, med høy troverdighet

Medienes tradisjonelle autoritet har medført at folk dessverre har utviklet en heller skral kildekritisk sans. Vi har lært oss til å stole på at det vi leser i avis eller ser på TV er sant. Den som har mye spesialisert kunnskap om noe vil kunne bevitne at dette ikke nødvendigvis er tilfelle: Når “vårt” emne fremstilles oppdager vi som regel både feil og unøyaktigheter (det er vel neppe grunn til å tro at det forholder seg særlig annerledes med alt det vi ikke kan så mye om). Jeg skal ikke ta Wikipedia-debatten en gang til, men la meg minne om nettets fordeler her i forhold til de tradisjonelle mediene. Hypertekststrukturen gjør det i prinsippet lett å referere, lett å følge opp kilder. Det er lett å påpeke feil og lett å rette feil. På denne måten lar nettet oss også utfordre inngrodde oppfatninger om kvalitetssikring og troverdighet.

Den typiske ideen om nettet er at alt er kaotisk, fritt og anarkistisk. Joda, men ikke bare. Ikke en gang først og fremst. De deler av nettet som er viktigst for oss i det daglige er riktig så velordnede. Weben er ikke flat - det danner seg mønstre her også, strukturer for autoritet. Og de nye mediene arver fra de gamle, for eksempel tar Aftenposten med seg mye av troverdigheten fra papir over til nett. Under presentasjonen fikk vi servert den gamle klisjéen om at “joda, det står noen bra ting der, men de er veldig vanskelig å finne”, hvilket svarer dårlig til hvordan erfarne brukere opplever surfing på nettet.

Viktig agenda-setting for et stort publikum

Det ble fremmet en påstand om at “Lewinsky-saken er den eneste store saken som har blitt satt på dagsorden av internett”, hvilket faller på sine egne urimeligheter. Det er klart at også andre enn allmenkringkasterne kan bidra til å sette agenda. En “styrt” kringkaster som NRK kan riktignok ta seg råd til å sende mer “samfunnstjenlige” nyheter (utenriks og politikk på NRK versus krim og sport på TV2), men fri presse er nå engang en av samfunnets bærebjelker.

Modeller for god debattkultur

Gjennom formidlingen av forbilledlige debattformer skal altså folket læres opp til å se ting fra flere sider samt å diskutere på en saklig måte. I teorien, men hvordan er det i praksis, i hvilken grad fungerer for eksempel dagens politikere som gode rollemodeller? I et tidspresset og flyktig medium som fjernsynet vil det hviteste smilet, den skarpeste retorikken og de mest bastante påstandene vinne over nøktern nyansering og nøye resonnering hver gang. Rett og slett fordi det ikke er plass, eller tid, til sistnevnte.

Så for å konkludere…

E-demokratiet er her ikke. Men det er liten tvil om at nettet gir oss nye muligheter for deltagelse og engasjement. Sett fra den enkelte: Debattsider, blogger, nye former for å kunne kommunisere med og følge opp politikere. Og på det kollektive plan: Grasrotdrevne prosjekter (Wikipedia, open source-bevegelsen), communitysider, sosiale filtreringstjenester. Søkemotorer som Google, hvis organisering av webens informasjon skjer etter en form for avstemning der så å si alle oss som bruker nettet er med.

En aldri så liten avsporing av et eksempel: På Underskog foregikk det en diskusjon om den mye omtalte Borgen-dokumentaren, der noen foreslo at det skulle lages t-skjorter som protest mot Kværners engasjement på Guantanamo. Litt senere hadde noen tegnet trøyen, og ikke så lenge etter det igjen var t-skjorter på vei i trykken og ulike distribusjonskanaler under planlegging. Teknologien legger til rette for effektiv kollaborativ organisering, hvilket er det Howard Rheingold snakker om i Smart Mobs: “Smart mobs emerge when communication and computing technologies amplify human talents for cooperation.”

Fra Wikipedia:

A smart mob is a group that, contrary to the usual connotations of a mob, behaves intelligently or efficiently because of its exponentially increasing network links. This network enables people to connect to information and others, allowing a form of social coordination

At “smart” ikke nødvendigvis betyr “fornuftig” er en annen sak, og det er en sak som er vel verdt å fundere over. Ikke alle likte Underskog-trøyen. Ny teknologi har skyggesider, og meg og andre med lidenskap for nettet kan lett framstå som evangelister. Da er det bra at noen holder igjen, stiller spørsmål. Men å kunne gjøre dette fordrer en grunnleggende forståelse for hva dette handler om. Verden forandrer seg, og det gjør også våre medievaner. IMK i Oslo later til å være flinke til å følge med i timen, hva har infomedia tenkt å gjøre for å tilpasse seg?

Jeg har tidligere snakket endel om behovet for filtrering av webinnhold. Depesjer er et nytt initiativ som søker å gjøre med den norske mediavirkeligheten som N24 gjør med Nettavisen - “støy” om sport, krim og kjendiser skrelles vekk til fordel for mer intellektuelt utfordrende saker. En utmerket idé. Noen kommentarer basert på førsteinntrykket:

• Selv om fokuset er på kommentarstoff, inkluderes kun saker fra tradisjonelle nyhetskilder, hvilket sier noe om at bloggers stadig skrantende status (hovedmannen bak prosjektet er forøvrig selv en blogger).
• Det tilbys bare én feed (så snart de legger til feeds per kategori bør dette bli et selvsagt tilskudd til leselisten).
• I pressemeldingen påstår de å ha et “anemisk utseende”, med det mener de nok at de har en nøktern og enkel stil. Jeg vet ikke - sakene er pepret med linker og grafiske elementer, og all reklamen bidrar til rot. Dersom hensikten å unngå støy også på det visuelle plan, har man litt å jobbe med.
• Undercurrent tar opp problemet med relevans versus kronologi som kriterie for å organisere stoff, hos Depesjer er det visst kronologi som gjelder.

Et noe ubehagelig navn og et litt trist, utdatert design til tross - dette et utmerket tiltak som initiativtakerne fortjener honnør for. (Jeg har postet ytterligere kommentarer i bloggen til redaktør Petterson).

Forleden kunne loggen avsløre at noen i Ny Tid-redaksjonen hadde snoket i One Laptop Per Child-posten min, blant annet var vedkommende interessert i en tidligere medstudent jeg refererte til. Jeg tenkte ikke noe mer over dette før jeg kom over siste utgave av Ny Tid, og sannelig viser det seg at de har trykket et lite intervju med henne. Bloggere tar ikke over medias rolle med det første, men “bidragsytere til kunnskapssamfunnet”? Der har du oss…

Norsk Aviskorpus (som huses av Aksis her på UiB) er en database bestående av enorme mengder tekst som skrapes av et utvalg norske nettaviser. Hensikten er å “legge til rette for empiriske studier av norsk språk slik det fremstår” i avisene. Språkets kompleksitet og utvikling illustreres ved at 1000-1500 nye ord legges til hver dag. Dette er altså ord som etter mange års drift ennå ikke har funnet veien inn i korpuset. Svært mange av disse er riktignok ikke egentlige ord, men ulike bøyningsformer, sammenstillinger (som avisene jo elsker), eller stavefeil (med mindre høreekstreme rett og slett er et usedvanlig flott nyord). Noen eksempler fra lørdagens nye ord er hovedmobberen, dingoblandinger, og Hillbilly-holloi. Det er selvfølgelig også en del ord som bærer preg av dagen de ble “skapt”: Gjennomreligiøst, flerkulturelskende, herrefolkstatus og blasfeminisme.

Sjekk gjerne den daglig oppdaterte siden, mange av eksemplene gir Google-søkene i besøksloggen verdig konkurranse hva snodighet angår.

De siste ukene har flerfoldige bilder dukket opp langs infomedia-korridorene. I tradisjonell non-transparent ånd foreligger det ingen offisiell forklaring på fenomenet, men ryktene skal ha det til at instituttet har gitt kunststudenter kunstnerne Ellen Røed og Patrik Entian i oppdrag å dekorere veggene. Med bilder som skal reflektere den faglige aktiviteten her oppe.

Informasjonsdesign er nok ikke instituttets sterke side, og motivet vi ser litt av over tror jeg dessverre det er få andre enn meg som drar kjensel på. Det er et alternativt ruteskjema for toglinjen mellom Paris og Lyon, laget i 1885 av Étienne-Jules Marey.

Selv om vi har rikelig tilgang på EDB, hender det også at det leses papirbøker. Dette bildet er fag og kunst i skjønn, litterær forening. Motivet er hentet fra en av medialesesalene. Speaking of which…

Lesesalsplasser - et av få temaer som virkelig er egnet til å få opp engasjementet blant studentene våre. Det er unektelig morsomt å se en såpass sentral (host) del av tilværelsen gjengitt på lerret.

For lesesalsplass har jeg mirakuløst nok fremdeles - “salen” kan skimtes til høyre i bildet. Kunsterne har nok vært inne på noe her, salene bak denne veggen har sett mye poker- og BF-avhengighet. Uansett noe en gammel Pac-Man-spiller setter pris på.

The medium is the messenger. Kristin Johnson, leverandør av karakteristisk hår og stemmeprakt til det norske folk gjennom en halv mannsalder. Visste du forresten at hun er datteren til onkel Lauritz?

Selv ikke i kunsten spares vi for Firefox-hypen.

Det er uvisst hva dette kartet skal symbolisere (eller forresten: se her), Marve Valdemar benytter uansett anledningen til å la en stolt finger peke ut hjembygda.

Når vi er på nett har vi et overordnet mål: Få med oss det som er viktig for oss, og filtrere bort det irrelevante. Natta har færre timer enn det nettet krever, så her trengs det kløktige strategier for å hindre støyen i å overdøve signalet. En av strategiene vi benytter oss av er tillit, og tillitssystemer er et voksende felt med med stort potensiale.

Jaha?

Som andre deler av den menneskelige tilværelse handler internett om mer enn lureri, desinformasjon og kildekritikk - det handler også om tillit. Når vi bokmerker eller abonnerer noe(n) representerer det en stille (som oftest i hvert fall) tillitsærklæring. Vi rasjonaliserer fra Blogg X sin foreløpige (eller tilsynelatende) fortreffelighet til at den også i framtiden vil by på godbiter vi ikke ønsker å gå glipp av. Og vips, Subscribe. Vi abonnerer på bloggens syndikeringsfeed.

Den lettlurte typen, altså

La meg fortsette, takk. På denne måten gir vi Den Andre Bloggende rollen som filter (eller rettere; et av mange filtre) mot internett/verden. Det framvoksende “deltakende web”-paradigmet fører til mange andre typer tillitsabonnementer blir mulige. En utvidet tilnærming til syndikering er OPML - en standard for lister over feeds. Dersom vil stoler tilstrekkelig på Blogger X sin utsøkte smak og gudommelige dømmekraft trenger vi altså ikke nøye oss med å abonnere på X sin blogg - vi kan abonnere på alle de X abonnerer på igjen. Ved å la andre filtrere virkeligheten, slipper vi å gjøre det selv. På denne måten har vi gått fra at

• a) “alle får presentert den samme virkeligheten” (tiden med NRK-monopol), til at
• b) “alle får filtrert verden ulikt” (video/zapping/internett) til at
• c) venner og andre i “tillitskretsen” igjen kan få servert akkurat det samme.

Det der faller på sin egen urimelighet. Har det rablet fullstendig?

OK, så er det kanskje ikke helt sånn det fungerer.

• “Alle får hvert sin verdensbilde” var en typisk kritikk av push-teknologi, dengang det fremdeles ble benyttet som begrep. Men: Mennesker er sosiale og ønsker å oppleve sammen. Vi tiltrekkes av store mediafenomen en masse (og mindre fenomen i mindre grupper).
• Det er allerede flere år siden vi begynte å dedikere litt for mye av arbeids-/studiedagen til å forsyne kompiser med diverse lenker via epost, IM og web-forum.
• Med mindre vi ikke ønsker noe eget liv, vil vi per definisjon aldri få tid til å fordøye noen blåkopi av andres verdensanskuelser. Ikke ville vi hatt noen interesse av det heller; selv nære venner er for ulike oss til at vi skulle ønske å følge enhver tanke den andre måtte ha.

Og akkurat det er grunnen til at jeg er litt skeptisk til Raymond Kristiansens tro på OPML som revolusjonerende for måten vi kommer til å bruke nettet på. Jo visst, syndikering er fremtiden, og OPML har sikkert flust av både tenkelige og utenkelige bruksområder - for eksempel i jobbsituasjoner der man ønsker at hele staben skal ha det samme “nyhetsblikket”. Men uten at man kommer opp med dugelige metoder for støyreduksjon har jeg liten tro på å la andre mennesker, med all deres interessekompleksitet, fungere som nyhetsagenter på denne måten. Når de mest interessante artiklene er tilgjengelige trenger vi ikke lenger hele kompendiet. Med mindre det er nettopp det folk vil ha? Kan hende har jeg en noe skjev idé om hvor mye tid og interesse folk egentlig har å avse til web. Hvilket minner meg om da en av deltagerne ved Mob-Tagging-workshopen snakket om hvordan han gjerne ville betalt, dersom noen kunne tagge internett for ham. Men tillit og kvalitetssikring eller ikke - bør vi strebe etter en utvikling der man tar “hele pakken” framfor å velge og vrake kilder selv?

Spar oss for kvasidilemmaene. Andre eksempler på tillitssystemer?

Vi beveger oss til et annet sted på nettet der Jo Christian Oterhals skriver om Yahoo sin My Web 2.0-tjeneste. I My Web 2.0 integreres tagging/sosiale bokmerker i søkemotoren, hvilket er ment å gi mer personlig relevante søketreff. (Og Yahoo er for øvrig neppe blind for fordelene ved å la brukerne semantisere weben for seg). Andre varianter av tillits-søkemotorikk inkluderer Rollyo og Swicki.

Yahoo har helt klart beveget seg i riktig retning det siste året, og det de driver med er både ambisiøst og interessant. Det går riktignok sakte - grensesnittet er like lite innbydende nå som da jeg prøvde tjenesten første gang for noen måneder siden. Et annet og mer fundamentalt problem ved My Web 2.0 (eventuelt en feature, for den som liker lukkede selskap) er at bokmerkene ikke er like tilgjengelige som for eksempel del.icio.us sine. For i det hele tatt å på noen måte kunne knytte seg til andre i nettverket, er man nødt til å spørre dem (sågar via epost): “Vil du være vennen min?”, med det typiske gjengivelsespress det måtte medføre. Den klassiske “social software-fellen”.

Da foretrekker jeg den mer sosialt komfortable del.icio.us-modellen. Som del.icio.us-bruker kan man abonnere på hvilken som helst bruker sine bokmerker, uten at andre trenger vite om det.

Ja, vi har fått med oss denne kikker-fetisjen din. Men var det noe poeng med denne posten, utover å bruke flest mulig buzzwords?

Tja, det skal være der oppe et sted. Du får lete mellom linjene.

I kjølvannet av Infomedium-skutens triste havari sitter vi igjen med et par tekster hvis tiltenkte publiseringsmedium befinner seg på havets bunn. Vi tar derfor en pause fra det vanlige bloggdrøvet, og slipper til journalist, redaktør og blogger Olav Anders Øvrebø:

Olav Anders Øvrebø forlot instituttet i 1993 etter å ha levert hovedfagsoppgave om NRK sin dekning av den første Golfkrigen. Hva husker han herfra? Hva har han drevet med siden? Og har det blitt folk av mannen? For å få svar på disse spørsmålene utførte vi et aldri så lite epost-intervju.

Når studerte du medievitenskap? Fortell gjerne litt om forholdene ved instituttet dengang.

Jeg tok grunnfag i 1988-89 og hovedfag 1990-93. Faget het den gang massekommunikasjon.

Grunnfaget var en stor opptur. Det var adgangsregulert, de slapp bare inn 60 studenter. Det var en svært motivert gjeng og veldig godt miljø. Instituttet bar også preg av en sterk pionerånd, der forskere som Jostein Gripsrud, Martin Eide, Peter Larsen og Anders Johansen preget det nyopprettede faget fra ulike fagtradisjoner og perspektiver. Studiet var også mye mer “påkostet” enn jeg var vant til fra Blindern, det vil si at det var flere forelesninger, og de var tematisk organisert. Det var også en del nyttige praksiskurs innen presse, radio og TV. En del av eksamen var å produsere en videofilm som gruppearbeid. Hovedfag husker jeg mer som hardt, ensomt arbeid med hovedoppgaven…

Alle de du nevner fra dengang er her fremdeles. Vurderte du på noe tidspunkt en karriere innen forskning, for eksempel her på instituttet?

Jeg tenkte nok på det, men ønsket om å arbeide som journalist var hele tiden sterkere. Men jeg får “tilbakefall” med ujevne mellomrom, og fordyper meg da i mer medieanalytiske prosjekter.

Hvorfor valgte du å studere her?

Jeg ville studere mediefaget, og den eneste andre muligheten var i Oslo, der opptaket var et halvår senere. Og så var det artig å prøve seg i en annen by.

Ja, hva husker du fra Bergen som studiested?

Opera, Hulen, bedre vær enn fryktet… Men først og fremst det positive ved at “campus” lå i sentrum, noe som var mye bedre enn ørkenen på Blindern. Universitetet dominerte på en måte byen, samtidig som en slapp følelsen av at universitetet lå utenfor samfunnet. Synes å huske at UiB hadde OK ressurser, men mediefaget var vel prioritert.

Hvordan opplevde du overgangen fra studenttilværelse til yrkesliv?

Glidende og umerkelig. Jeg fikk via instituttet sjansen til en praksismåned i Bergens Tidende, og fikk sommerjobb der etterpå. Så begynte jeg i NTB mens jeg ennå holdt på med hovedoppgaven, og gikk over til fulltidsjobb der da oppgaven (endelig) var levert.

Hva driver du med i dag, og hva annet har du gjort underveis?

Jeg er redaktør i Mandag Morgen, som utgir et “Ukebrev” om politikk og næringsliv. Ellers har jeg jobbet som journalist/redaksjonssjef i NTB, Nettavisen og Netzeitung, og som frilansskribent.

Fortell oss litt om dine faglige interesser.

Tror jeg var en altetende mediefagstudent, men synes å huske at jeg var særlig opptatt av film ved siden av journalistikk. Mediehistorie var også morsomt. Var allerede da sikker på at jeg ville jobbe som journalist. Den store forandringen for min del var selvsagt oppdagelsen av world wide web i 1994-95. Det har jo forandret det meste.

I hvilken grad opplever du studiene dine som relevante for din senere karriere? Hva tenker du om utdannelsen din nå i ettertid, og hva er det viktigste du fikk med deg fra instituttet?

Jeg kunne ha blitt journalist uten å gå der, men er likevel veldig glad for at jeg tok medievitenskap hovedfag. Jeg liker å tro at det har gitt meg et “dobbelt” blikk på mediene, både innenfra som praktiker og utenfra som medieanalytiker/-observatør. Derfor har jeg hele tiden forsøkt å holde mediestoff varmt som mitt spesialfelt. De siste par årene har jeg skrevet mye om blogging, for eksempel, og igjen hatt nytte av den medieteoretiske tankegangen. Når det er sagt, kan det vel tenkes at noen mediefolk har fnyst når de har sett medievitenskap på CVen - det er ennå en del som har et anstrengt forhold til medieforskning. Med urette eller rette, alt ettersom.

I Morgenbladet anklaget nylig Martin Eide Mandag Morgen for å romantisere bloggefenomenet, hvorpå du svarte på kritikken. Nå er ikke jeg medieviter, så jeg uttaler meg på sedvanlig sviktende grunnlag. Men mitt inntrykk er at den rådende mediaskolen, hvis det finnes noen sådan, er best egnet til å analysere tradisjonelle medier. Kun i mindre grad ser man betydningen av og reflekterer over nettfenomener som blogging. Hva er ditt syn på dette?

Jeg har det samme inntrykket, selv om det finnes unntak. Medieforskerne på UiO har vel vært noe mer interesserte enn de på UiB. Jeg tror ikke egentlig det er så mye galt med “mediaskolen”, bare at forskerne har vært mer interessert i presse, film, TV enn i internett. Til dels synes jeg mange forskere har vært mer opptatt av å snakke ned “hype” om nettet enn å utforske hva som er genuint nytt med det. At ingen norske medieforskere blogger selv (jeg har iallfall ikke oppdaget noen) er helt typisk.

I hvilken grad følger du med hva som skjer ved det gamle instituttet ditt? Har du oversikt over hvordan det har gått med ditt “kull”?

Ikke systematisk, men jeg ble kjent med mange på grunnfaget som er blant mine beste venner fremdeles. Det er opptil flere i kullet som jobber i NRK, for eksempel. Det virker som veldig mange jobber i medier i en eller annen funksjon.

Da var vi ved veis ende. Har du eventuelt noe å legge til?

Ad forrige spørsmål: Det er litt synd at instituttet ikke har satset mer på å holde systematisk kontakt med tidligere studenter. Slike alumni-programmer er jeg sikker på kan være til gjensidig nytte for institutt og studenter. For noen år siden arrangerte instituttet seminarer for tidligere hovedfagsstudenter en gang i året, med godt faglig innhold. Det er det dessverre slutt på.

Den 21. november kommer Olav Anders Øvrebø til instituttet for å ha en workshop for journaliststudentene. Skriveriene hans finner du både i Undercurrent og i Mandags Morgen-bloggen Etteretninger.

Bildet er brutalt og uten blygsel stjålet fra herr Stavelin.

I forrige uke gjorde Lars Eirik seg ferdig som student til stormende jubel både fra sensorer og lesesalsplass-naboer. Han har utviklet et samarbeidsverktøy der programmerings-studenter skal dele arbeidet sitt (Java-kode) med hverandre. I analysen av hvordan denne delingen fungerte i praksis identifiserte han ulike kategorier av brukere: “Altruistic”, “receptive-giver”, “selfish” og “unconfident”. Jeg bet meg merke i følgende sitat fra en student i kategorien “selfish”:

One has to weigh learning from others and at the same time not help other students too much because this would heighten the level and make it harder to be one of the best”.

Isolert sett virker utsagnet utspekulert egoistisk. Men det er nå engang sånn at vi studerer for vår egen skyld. Det er viktig å bli “blant de beste” så lenge opptak til høyere grad er adgangsregulert. Og de færreste setter vel pris på at gratispassasjerer forsyner seg glupsk av den kunnskapen de har jobbet hardt for å tilegne seg?

Utsagnet ga meg et aldri så lite deja vu fra tiden på lavere grad. Nesten alle kursene var basert på intensivt gruppearbeid, der vi jobbet dobbel dag i ukesvis fram mot innlevering. Det ble selvfølgelig litt kniving gruppene imellom, og det hendte sågar at de som satt på svaret forsøkte å lede “konkurrentene” i “feil” retning.

Ting kan altså tyde på at dette fremdeles er en del av læringskulturen på informasjonsvitenskap. I så fall bør det vurderes om dette er en fruktbar kultur, og hvorvidt man bør iverksette forebyggende tiltak. I teorien skal et godt læringsmiljø innby til kollaborativt kompetanseløft, ikke til kunnskapsknuging i krokene. Men når det er sagt: Jeg har nok aldri har lært mer på kortere tid enn jeg gjorde under arbeidet med disse gruppene.

Nordmannen er i grunnen ikke så forskjellig. Enten hun er konservativ eller sosialdemokrat er mange av verdiene og målene de samme. Desentralisering (TV2 i Bergen eller ikke), likestilling (kjønnsfordeling i regjeringer og styrer), mangfold og “varme” (koselige småbutikker og kaféer i stedet for kjedelige kjeder) - de fleste later til å være enig i at dette er flotte saker.

Det vi er uenige om er hva som skal til for å nå disse målene. Der venstresidens vidunderkur er kvoteringer og reguleringer, satser høyresiden på at markedets usynlige hånd på magisk vis skal lede oss til drømmesamfunnet.

Nå skulle ikke dette handle om politikk, men om Infomedia, og mitt skarve initiativ angående å etablere en fagpublikasjon. De aller fleste her oppe vil nok være enige om at denne typen nettsted er noe vi trenger. Både av grunner jeg tidligere har nevnt, og fordi det er viktig å profilere instituttet utad - i forhold til næringsliv/mulige framtidige arbeidsgivere, såvel som i forhold til potensielle framtidige studenter.

Hva skal så til for å få til dette - privat initiativ eller “statlig styring”?

Det er det ikke godt å svare på, men mitt free enterprise-eksperiment ble i alle fall en fiasko, dessverre. Jeg har nemlig sett meg nødt til å gi opp prosjektet. Både fordi det har vist seg å ta mye mer tid enn forventet, og fordi det har vært vanskelig å rekruttere et tilstrekkelig antall skribenter.

Uten at jeg skal legge skylda over på studentene våre - når sant skal sies har jeg jo bare vært i kontakt med et fåtall av dem. Nøkkelen til havariet er sannsynligvis snarere å finne i mine labre evner som gründer og koordinator. Smører jeg litt tjukt på er jeg en “ideolog” og “visjonær”, ikke “leder” eller “eksekutør”. Jeg gir meg imidlertid ikke helt før jeg har fått spent ballen over til instituttet:

Blomsterenga er ledelsens ord for den himmelske beitemark som forhåpentligvis skal vokse fram mellom informasjonsvitenskap og medievitenskap. Og den ultimate blomstereng-applikasjon må jo være et prosjekt der kurs fra begge sider samarbeider: Infostudentene designer og lager system, journaliststudentene (og gjerne TV-produksjonsstudentene) produserer innhold. Infostudentene får endelig prakis med en ekte case, journalistene får hands-on erfaring med sitt yrke. Så gjenstår det å se hvor fruktbar grobunnen er.

Det er snodig hvordan selv ikke de deler av media som er født online, klarer å utnytte seg skikkelig av nettets særegne kvaliteter.

Tor Andre irriterer seg over at ITavisen ikke retter faktafeil i en artikkel, selv om leserne har brukt kommentarfeltet til å korrigere. Jorunn Danielsen forteller om en artikkel bygget på følgende “utsagn” fra Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales: “Wikipedia er søppel”. Ord som mannen selvfølgelig aldri har tatt i sin munn, men litt usannheter må man vel regne med når journalisten ikke leser den utenlandske kilden skikkelig.

Det er en kjensgjerning at pressen er glad i å utveksle saker, og i forgårs dukket følgelig Wikipedia-våset opp i Dagbladet. Dagbladet har visst også fått for seg at “…hele konseptet bygger på en programvare, Wiki, utviket i sin tid av Microsoft.” Sistnevnte utsagn medfører så lite riktighet at open source/linux-guru Rune B. sannsynligvis skummet rundt kjeften av sinne da han mailet en rettelse til journalisten. Uten at artikkelen har blitt særlig rettere av det.

Kanskje Dagbladet.no kunne hatt godt av å åpne for litt wiki-teknologi selv?

Morsomt er det forsåvidt også å observere at Dagbladet jobber med bloggene sine, og de er i full gang med å teste systemet på blogging.no. Jeg må jo innrømme at jeg syns det er litt artig at de tester for “åpne dører”, og også at vi ser at de har kastet seg over noen av våre greier (tagging/stikkord, min anm).

Det er en av utviklerne av VG sitt bloggsystem som her morer seg på Dagbladets bekostning rett før sistnevnte lanserte sitt nye bloggsystem. Det er lov å kose seg - vi andre kan jo humre overbærende over at VG ser ut til å tro at tagging er deres greier….

Begge tabloidene har altså, tidsriktig nok, satset på stikkord/tagger* for å organisere innholdet i bloggene sine. At deres respektive “tagmaps” (Dagbladets 100 og VG 50 mest brukte stikkord) er såpass forskjellige kan vel tilskrives det at Dagblad-bloggene er “redaksjonelle”, mens mange av VG sine er skrevet av lesere - det gjenstår å se hvordan dette endrer seg når også Dagbladet åpner bloggetjeneste om et par uker.

* Dette er ikke tagger i folksonomy-betydningen av ordet, men mer om det relativt snarlig.

(13:36:37) marve valdemar: vgnett - Se lesernes private blogger! KLIKK HER!
(13:37:04) marve valdemar: og eit bilde der ord som sex, kjærlighet osv er halvt synlig
(13:37:17) i1277: lagt merke til det selv
(13:38:16) i1277: noen bør nesten nevne det i en bloggpost
(13:38:42) marve valdemar: nei, nå bærer det på pub
(13:38:57) i1277: her vanker det frokost
(13:39:24) marve valdemar logged out.

Innsankingen av Infomedia-blogger har vist seg å være relativt vellykket. Folk har begynt å kommentere hverandres blogger, ganske mange lenker til oss, til og med en smule omtale har det vanket. Statcounteren min avslører treff fra både Bloglines og Planet, og jeg regner med at dette er tilfelle også for de andre bloggene.

Det eksperimentelle faux-wiki-elementet er riktignok ingen suksess - meg bekjent er det bare én annen to andre enn meg som har redigert listen. Akkurat det er ikke noen stor overraskelse. Nettbrukere flest er nå engang sjenerte i slike henseender.

Men det vil nok hjelpe å forbedre infrastrukturen. Greit nok, man kan lese i Planet og redigere/lese i Bloglines, men det mangler et sted som forklarer hensikten med det hele, et sted med informasjon om hvordan man bruker tjenestene. Ikke minst vil jeg at de som ønske å fjernes fra listene skal kunne gjøre dette uten for store problemer.

En annen ting som bør forbedres er forbindelsen mellom Bloglines og Planet, det er tungvint og gammeldags å operere med to ulike datasett. Automatisk synkronisering mellom Bloglines og Planet lar seg snodig nok ikke gjøre i dag - siden begge systemene opererer med en offentlig tilgjengelig OPML-fil, burde det egentlig vært en smal sak. Det gjelder bare at utviklerne ommøblerer litt på rørene.

Og akkurat det kan skje raskere enn jeg hadde håpet på. Via Raymond Kristiansen ble jeg oppmerksom på at at det i bloggosfærens øvre luftlag snakkes ivrig om “Reading Lists for RSS, an enormously simple but powerful idea” - i grunnen det samme som vi har holdt på med. Dermed går det neppe lang tid før f.eks Bloglines løser problemet ved å gjøre det mulig å abonnere direkte på OPML.

Har du noengang - og jeg mener noengang - lest noe interessant på Nettavisen?

Ikke jeg heller. Jeg erklærer herved 4. oktober som nasjonal “skrot en udugelig publikasjon”-dag, og fjerner bokmerket for godt.

Reaksjonene på planene om å starte en Infomedia-publikasjon gir ikke noe endelig svar på hvorvidt dette lar seg gjøre eller ikke - noen er entusiastiske, mens andre uttrykker skepsis. Prosjektet avhenger av at det finnes studenter og andre tilknyttet instituttet som kan tenke seg å bidra på en eller annen måte. Åsmund har allerede meldt seg til tjeneste , men både han og meg har begrenset tid å avse. Foreløpig har vi behov for følgende personell:

• en håndfull ordleverandører
• noen som kan ta bilder
• én eller to med teknisk ansvar

Vi krever ikke så mye, men litt arbeid må påregnes i en etableringsperiode. Skulle du mot all formodning være interessert, meld fra via epost (adresse til høyre) eller i kommentarfeltet.

I nettets tidsalder skulle man egentlig tro at et institutt hvis spesialitet er informasjon og media ville ha en sterk tilstedeværelse på web. Men dengang ei. Synd, for det er ingen grunn til at vi ikke i større grad skal ta i bruk internett for å kommunisere hva vi holder på med. For eksempel ved å blogge. Vi trenger definitivt flere Laser-lasser her oppe.

For å få oversikt over det som finnes av bloggere med tilknytning til instituttet har jeg satt opp en Bloglines-konto. Listen er på ingen måte komplett, og den er åpen for redigering for den som måtte ønske det. Både passord og brukernavn er infomedia.

Rune B har satt opp en Planet-installasjon, sjekk ut den for en noenlunde kronologisk oversikt over infomediafolkets poster.